Motsetning?

[Gjest]

Er det en motsetning mellom det å være ensom og det å mislike / være redd for kontakt med andre? Jeg føler meg mye ensom, og det er kanskje ikke så rart tatt min situasjon i betraktning, men jeg har sjanser til å komme mer innpå folk, mange faktisk, men jeg griper de bare ikke... jeg takler "overfladisk" prat / kontakt, men med en gang folk begynner å bli mer personlige og vise følelser, så trekker jeg meg hele tiden unna. Jeg klarer bare ikke den nære kontakten. Jeg setter ut piggene og trekker meg unna. Men er det ikke det jeg vil? Kontakt?

Jeg vet ikke helt om dette er en motsetning eller ikke. Hvis det er en motsetning er det en feil i måten jeg forstår meg selv på, og da må jeg tenke mer over meg selv. Men, jeg tenker, kanskje er det generelt slik ensomhet er? At man er redd for å vise følelser og misliker at andre gjør det? Men likevel lengte etter den typen kontakt?

Nå blir jo ordet "ensomhet" misbrukt endel. Det er jo helt klart noe alle opplever fra tid til annen, men det er også noe mer; mer som en personlighetstype. Jeg tror jeg faller mest i den siste kategorien, for jeg tenker jo over hvor ensom jeg er hver dag.

Mens jeg sysler med mine tidstrøyter, uten å avansere, uten å prøve, uten å våge.

Kan det være noe jeg vokser av meg? I min ungdom klarte jeg nesten ikke smile og være hyggelig, for det er jo nettopp å vise følelser. I dag virker jeg i alle fall normal for folk rundt meg.