Hva bør jeg gjøre?

[Gjest søker råd fra dere!]

Ei av venninnan mine har fått et adoptert barn for noen måneder siden. Hu har fortalt mye om hele prosessen, både før de fikk barnet og nå etterpå. Det syns jeg selvfølgelig er interessant å høre om.

Nå er jeg gravid igjen (har en fra før). Jeg synes det er naturlig å snakke om svangerskapet mitt, men jeg får liksom ikke så mye respons. Jeg lurer på om jeg ikke bør snakke om det til henne? Trodde ikke hun ville bry seg om det, men det virke som om hu ikke vil høre om det. Iallefall er hu ikke spesielt engasjert. Egentlig blir jeg litt såra over at hu ikke viser den samme interessa som jeg har vist henne, men kanskje jeg pirker i noe hu synes er vanskelig? Kan det være det? Bør jeg spørre? Er så redd for å si noe feil...

[trollemor;o)]

Damen er sikkert bare så opptatt av barnet de nettopp har fått at alt annet er totalt uinteressant. Helt normalt, men bare fortsett å fortelle du, så kanskje kommer hun ut av "ammetåka" en vakker dag;o)

[Gjest søker råd fra dere!]

Damen er sikkert bare så opptatt av barnet de nettopp har fått at alt annet er totalt uinteressant. Helt normalt, men bare fortsett å fortelle du, så kanskje kommer hun ut av "ammetåka" en vakker dag;o)

Hehe, ja det kan være... Skjønner jo at man blir mest opptatt av sine egne, men jeg var så bevisst på å interessere meg for alt "hennes", så jeg er vel litt skuffa over at hu ikke kan gi det samme tilbake. Det er jo akkurat like stort for meg med svangerskapet som det var for henne med adopsjonen.

[trollemor;o)]

Hehe, ja det kan være... Skjønner jo at man blir mest opptatt av sine egne, men jeg var så bevisst på å interessere meg for alt "hennes", så jeg er vel litt skuffa over at hu ikke kan gi det samme tilbake. Det er jo akkurat like stort for meg med svangerskapet som det var for henne med adopsjonen.

Men da hadde ikke du en "ny unge" slik som hun har nå;o)

Ikke missforstå, jeg syns hun burde vise deg litt oppmerksomhet og interesse for det store som har hendt deg. Desverre er ikke alle like flinke til å ta seg sammen å vise interesse for andre.

Jeg er også veldig bevisst på det i slike situasjoner. Det blir kjedelig å bare snakke om meg selv i lengden;o)

[krabba1365381136]

Kan være dette er sårt. Har hun lenge forsøkt å få barn og adopsjonen er en "siste utvei" ikke vet jeg, men forsøk å sette ord på det kanskje dere kunne lære noe begge to om det å få barn. Sansynligvis er hun i ammetåka, klart hun må vise deg å oppmerksomhet og høre hva du er oppe i akkurat nå.

[PieLill]

Kanskje det er like greit å ta det opp med henne?

Et eller annet forsiktig og velformulert spørsmål om hun synes det er vanskelig at du snakker om svangerskap.

Kan hende er svangerskap fortsatt et sårt tema. Kan hende er hun bare så omtåka av sitt eget barn og nyervervede morsrolle. Da kan kanskje et ditt spørmål hjelpe henne å legge litt mer merke til omverdenen.

Hva tror du vennskapet på sikt tar mest skade av? At du tar opp dette eller at du føler deg mer eller mindre skuffet og ignorert?

mvh

[fillolin]

Jeg synes du bør snakke med henne om det, jeg, men vær bevisst på at du snakker om hvordan du føler og opplever ting, ikke hvordan hun burde gjøre eller hva du tror om henne el.l.

Ellers er det vel faktisk en mulighet for at hun engasjerer seg i det du snakker om, men at hun ikke kan gjøre det helt slik du ønsker fordi hun ikke har erfaring med det selv og at du derfor føler på et manglende engasjement. Selv om du synes at du engasjerte deg mye i adopsjonen vil jeg nesten tro at det var annerledes for henne å snakke med deg om det enn med en annen som har adoptert. Slik har iallefall jeg opplevd det som adoptant, og selv om jeg faktisk blir glad over og engasjert i andres svangerskap og fødsel så kjenner jeg at det kan bli litt "utvendig" på en måte fordi jeg ikke har opplevd det selv. Bare en tanke, håper det var til å forstå. Lykke til med svangerskapet og vennskapet!

[krabba1365381136]

Jeg synes du bør snakke med henne om det, jeg, men vær bevisst på at du snakker om hvordan du føler og opplever ting, ikke hvordan hun burde gjøre eller hva du tror om henne el.l.

Ellers er det vel faktisk en mulighet for at hun engasjerer seg i det du snakker om, men at hun ikke kan gjøre det helt slik du ønsker fordi hun ikke har erfaring med det selv og at du derfor føler på et manglende engasjement. Selv om du synes at du engasjerte deg mye i adopsjonen vil jeg nesten tro at det var annerledes for henne å snakke med deg om det enn med en annen som har adoptert. Slik har iallefall jeg opplevd det som adoptant, og selv om jeg faktisk blir glad over og engasjert i andres svangerskap og fødsel så kjenner jeg at det kan bli litt "utvendig" på en måte fordi jeg ikke har opplevd det selv. Bare en tanke, håper det var til å forstå. Lykke til med svangerskapet og vennskapet!

Tror du har et poeng der. Må liksom ha opplevet det, da det hele er så personlig og individuelt. Lagt merke til at de som snakker med gravide ofte forteller om sin egen graviditet og fødsel? Altså forteller sin historie. Gjør nok adoptanter også. Opplevet begge deler jeg og føler meg priviligert, men det ene står ikke tilbake for det andre.

[trollemor;o)]

Jeg synes du bør snakke med henne om det, jeg, men vær bevisst på at du snakker om hvordan du føler og opplever ting, ikke hvordan hun burde gjøre eller hva du tror om henne el.l.

Ellers er det vel faktisk en mulighet for at hun engasjerer seg i det du snakker om, men at hun ikke kan gjøre det helt slik du ønsker fordi hun ikke har erfaring med det selv og at du derfor føler på et manglende engasjement. Selv om du synes at du engasjerte deg mye i adopsjonen vil jeg nesten tro at det var annerledes for henne å snakke med deg om det enn med en annen som har adoptert. Slik har iallefall jeg opplevd det som adoptant, og selv om jeg faktisk blir glad over og engasjert i andres svangerskap og fødsel så kjenner jeg at det kan bli litt "utvendig" på en måte fordi jeg ikke har opplevd det selv. Bare en tanke, håper det var til å forstå. Lykke til med svangerskapet og vennskapet!

Enig, jeg syns det er vanskelig å skulle snakke om graviditet og fødsler. Ikke fordi det er et sårt tema, men fordi jeg vet fint lite om det.

[nattfuglen]

Det går nok over. Jeg har alltid vært engasjert og interessert når kjente har fått barn, både i prosessen/graviditeten, hjemkomsten/fødselen og i barnet og dets utvikling, enten barnet har kommet på den ene eller andre måten.

Da jeg fikk min første datter ble jeg helt oppslukt av henne. Jeg syns hun var et vidunder og at hennes like aldri før hadde sett dagens lys. Jeg hadde flere venninner som fikk barn på samme tid, og jeg var overhodet ikke interessert i disse barna. Jeg lot som jeg var det. Dikket og dullet litt for syns skyld og sa de var nydelige, men var egentlig ikke interessert. Når jeg var på helsestasjonen syns jeg ingen andre barn kom opp i mot mitt vidunder. Jeg gikk i en samtalegruppe på helsestasjonen, for foreldre som nylig hadde fått barn. Der skulle alle fortelle litt om hverdagen med barnet sitt,om barnets utvikling og ellers det man hadde lyst til å snakke om vedrørende situasjonen med et nytt barn i huset. Jeg hørte ikke etter hva de andre fortalte i det hele tatt, jeg var kun opptatt av mitt eget herlige, lille nurk og satt bare og gledet meg til å fortelle om henne, og den fantastiske prosessen for å få henne.

Jeg husker en formiddag jeg hadde ei venninne på besøk. Hun hadde skolebarn, og skulle komme på besøk til meg og vidunderet mens hennes egne barn var på skolen. Jeg hadde invitert henne til brunch. Hun kom, og jeg satt og øste ut av meg om det vidunderlige barnet mitt, og den fantastiske tilværelsen med henne. Jeg syns venninnen min nettopp hadde kommet da hun så på klokka og sa hun måtte gå for å komme hjem til minsten hennes kom fra skolen. Da hadde hun vært hos meg i flere timer og hadde ikke fått så mye som en kaffekopp! Jeg var skikkelig flau. Men venninnen min lo og tok det med godt humør, og husket godt hvordan det var å være nybakt mor, sa hun. Vi har ledd av det mange ganger siden.

Denne ensidige interessen for eget barn gikk jo over etterhvert, heldigvis. Og alt kom inn i normale former igjen. Selvom min egen lille fortsatt hadde veldig stor plass i tanker og følelser, ble det også etterhvert plass til andre igjen. Og jeg var igjen interessert i andres graviditeter/ prosesser og syns barna deres var herlige. Og jeg ble igjen en normal vertinne når jeg hadde besøk.

Jeg har senere snakket med andre mødre om dette fenomenet, og mange har opplevd det på samme måten, enten barnet er adoptert eller egenfødt. I gruppa på helsestasjonen fortalte nesten samtlige senere, at de hadde hatt det som meg. Ingen hadde hørt på hva andre fortalte, men var bare opptatt av det de skulle fortelle om sitt eget barn.

Jeg ser det også tydelig hos andre nå. Det er jo nesten umulig å føre en normal samtale med småbarnsmødre. Det snakkes i en jevn strøm om barnets fantastiske utvikling, dessuten om bæsj, mat, bleier, søvn osv, osv. Og skulle man være så heldig å få inn et ord om noe annet, kan du være sikker på at moren må avbryte fordi barnet skriker, gulper, bæsjer el.l. Sånn er det nå bare.

Vi opplever selvsagt det å få barn på forskjellig måte. Det jeg vil beskrive er bare hvordan noen (ganske mange tror jeg) blir helt oppslukt av sitt eget en periode. Men heldigvis, jeg har aldri opplevd at det ikke går over.

[Carla2]

Det går nok over. Jeg har alltid vært engasjert og interessert når kjente har fått barn, både i prosessen/graviditeten, hjemkomsten/fødselen og i barnet og dets utvikling, enten barnet har kommet på den ene eller andre måten.

Da jeg fikk min første datter ble jeg helt oppslukt av henne. Jeg syns hun var et vidunder og at hennes like aldri før hadde sett dagens lys. Jeg hadde flere venninner som fikk barn på samme tid, og jeg var overhodet ikke interessert i disse barna. Jeg lot som jeg var det. Dikket og dullet litt for syns skyld og sa de var nydelige, men var egentlig ikke interessert. Når jeg var på helsestasjonen syns jeg ingen andre barn kom opp i mot mitt vidunder. Jeg gikk i en samtalegruppe på helsestasjonen, for foreldre som nylig hadde fått barn. Der skulle alle fortelle litt om hverdagen med barnet sitt,om barnets utvikling og ellers det man hadde lyst til å snakke om vedrørende situasjonen med et nytt barn i huset. Jeg hørte ikke etter hva de andre fortalte i det hele tatt, jeg var kun opptatt av mitt eget herlige, lille nurk og satt bare og gledet meg til å fortelle om henne, og den fantastiske prosessen for å få henne.

Jeg husker en formiddag jeg hadde ei venninne på besøk. Hun hadde skolebarn, og skulle komme på besøk til meg og vidunderet mens hennes egne barn var på skolen. Jeg hadde invitert henne til brunch. Hun kom, og jeg satt og øste ut av meg om det vidunderlige barnet mitt, og den fantastiske tilværelsen med henne. Jeg syns venninnen min nettopp hadde kommet da hun så på klokka og sa hun måtte gå for å komme hjem til minsten hennes kom fra skolen. Da hadde hun vært hos meg i flere timer og hadde ikke fått så mye som en kaffekopp! Jeg var skikkelig flau. Men venninnen min lo og tok det med godt humør, og husket godt hvordan det var å være nybakt mor, sa hun. Vi har ledd av det mange ganger siden.

Denne ensidige interessen for eget barn gikk jo over etterhvert, heldigvis. Og alt kom inn i normale former igjen. Selvom min egen lille fortsatt hadde veldig stor plass i tanker og følelser, ble det også etterhvert plass til andre igjen. Og jeg var igjen interessert i andres graviditeter/ prosesser og syns barna deres var herlige. Og jeg ble igjen en normal vertinne når jeg hadde besøk.

Jeg har senere snakket med andre mødre om dette fenomenet, og mange har opplevd det på samme måten, enten barnet er adoptert eller egenfødt. I gruppa på helsestasjonen fortalte nesten samtlige senere, at de hadde hatt det som meg. Ingen hadde hørt på hva andre fortalte, men var bare opptatt av det de skulle fortelle om sitt eget barn.

Jeg ser det også tydelig hos andre nå. Det er jo nesten umulig å føre en normal samtale med småbarnsmødre. Det snakkes i en jevn strøm om barnets fantastiske utvikling, dessuten om bæsj, mat, bleier, søvn osv, osv. Og skulle man være så heldig å få inn et ord om noe annet, kan du være sikker på at moren må avbryte fordi barnet skriker, gulper, bæsjer el.l. Sånn er det nå bare.

Vi opplever selvsagt det å få barn på forskjellig måte. Det jeg vil beskrive er bare hvordan noen (ganske mange tror jeg) blir helt oppslukt av sitt eget en periode. Men heldigvis, jeg har aldri opplevd at det ikke går over.

Hehe, så sant, så sant, nattfuglen!

Jeg måtte le litt, for jeg husker frustrasjonen min da jeg hadde førstemann nyfødt og f.eks. sto i kø i butikken og han begynte å småsutre i vogna. Da måtte jeg ta meg kraftig sammen for ikke å be folkene i køen foran meg om å la meg få gå foran. Og jeg husker jeg var litt forbauset over hvor uhøflige folk var som ikke slapp MEG forbi MED BARNEVOGN OG SULTENT BARN OG ALT!!!!

Heldigvis gikk det nokså rask over, haha.

[PieLill]

Det går nok over. Jeg har alltid vært engasjert og interessert når kjente har fått barn, både i prosessen/graviditeten, hjemkomsten/fødselen og i barnet og dets utvikling, enten barnet har kommet på den ene eller andre måten.

Da jeg fikk min første datter ble jeg helt oppslukt av henne. Jeg syns hun var et vidunder og at hennes like aldri før hadde sett dagens lys. Jeg hadde flere venninner som fikk barn på samme tid, og jeg var overhodet ikke interessert i disse barna. Jeg lot som jeg var det. Dikket og dullet litt for syns skyld og sa de var nydelige, men var egentlig ikke interessert. Når jeg var på helsestasjonen syns jeg ingen andre barn kom opp i mot mitt vidunder. Jeg gikk i en samtalegruppe på helsestasjonen, for foreldre som nylig hadde fått barn. Der skulle alle fortelle litt om hverdagen med barnet sitt,om barnets utvikling og ellers det man hadde lyst til å snakke om vedrørende situasjonen med et nytt barn i huset. Jeg hørte ikke etter hva de andre fortalte i det hele tatt, jeg var kun opptatt av mitt eget herlige, lille nurk og satt bare og gledet meg til å fortelle om henne, og den fantastiske prosessen for å få henne.

Jeg husker en formiddag jeg hadde ei venninne på besøk. Hun hadde skolebarn, og skulle komme på besøk til meg og vidunderet mens hennes egne barn var på skolen. Jeg hadde invitert henne til brunch. Hun kom, og jeg satt og øste ut av meg om det vidunderlige barnet mitt, og den fantastiske tilværelsen med henne. Jeg syns venninnen min nettopp hadde kommet da hun så på klokka og sa hun måtte gå for å komme hjem til minsten hennes kom fra skolen. Da hadde hun vært hos meg i flere timer og hadde ikke fått så mye som en kaffekopp! Jeg var skikkelig flau. Men venninnen min lo og tok det med godt humør, og husket godt hvordan det var å være nybakt mor, sa hun. Vi har ledd av det mange ganger siden.

Denne ensidige interessen for eget barn gikk jo over etterhvert, heldigvis. Og alt kom inn i normale former igjen. Selvom min egen lille fortsatt hadde veldig stor plass i tanker og følelser, ble det også etterhvert plass til andre igjen. Og jeg var igjen interessert i andres graviditeter/ prosesser og syns barna deres var herlige. Og jeg ble igjen en normal vertinne når jeg hadde besøk.

Jeg har senere snakket med andre mødre om dette fenomenet, og mange har opplevd det på samme måten, enten barnet er adoptert eller egenfødt. I gruppa på helsestasjonen fortalte nesten samtlige senere, at de hadde hatt det som meg. Ingen hadde hørt på hva andre fortalte, men var bare opptatt av det de skulle fortelle om sitt eget barn.

Jeg ser det også tydelig hos andre nå. Det er jo nesten umulig å føre en normal samtale med småbarnsmødre. Det snakkes i en jevn strøm om barnets fantastiske utvikling, dessuten om bæsj, mat, bleier, søvn osv, osv. Og skulle man være så heldig å få inn et ord om noe annet, kan du være sikker på at moren må avbryte fordi barnet skriker, gulper, bæsjer el.l. Sånn er det nå bare.

Vi opplever selvsagt det å få barn på forskjellig måte. Det jeg vil beskrive er bare hvordan noen (ganske mange tror jeg) blir helt oppslukt av sitt eget en periode. Men heldigvis, jeg har aldri opplevd at det ikke går over.

For et herlig ærlig innlegg. Og for en flott venninne du har.

;-)

mvh