Ønsker svar fra foreldre til enebarn

[Luska]

Jeg vet at temaet opptil flere ganger har vært oppe her tidligere, men jeg ønsker å få svar fra foreldre som frivillig har valgt å få kun ett barn.

Jeg føler at de som av forsjellige årsaker ikke klarer å få mer enn ett barn, på en måte er unnskyldt i samfunnet. Mens de derimot, som _kan_ få flere, men som velger ikke å få flere enn et, blir uglesett på en måte.

Vår situasjon er slik at vi har et barn, og jeg har begynt å føle veldig for å få et til, mens mannen min ikke har lyst på flere. Det er lenge siden vi har diskutert det, men sist vi snakket om det, så var han ikke så positivt innstilt. Han har ikke sagt blankt nei, men jeg har en sterk mistanke om at når/hvis jeg tar opp temaet igjen, blir svaret hans negativt.

Jeg tenker så mye på dette, at det gjør hverdagen min vanskelig. En ting er det at jeg vil skaffe barnet mitt et søsken (hun vi har begynner å bli stor), en annen ting er at jeg syns det er vanskelig å se for meg at jeg aldri skal være gravid, kjenne forventningen, amme, kose med babyen min... at alt det skal være over etter bare å ha opplevd det en gang.

Vanskelig å få ut alt jeg føler nå.

Men jeg blir glad for svar fra frivillige ettbarnsforeldre som forteller litt om bakgrunnen for avgjørelsen om kun å få et barn...

Trenger litt innspill og kloke ord nå.

[Gjest svarte allikevel]

Jeg har ikke barn ennå, men er i samme situasjon når det gjelder om / når vi skal få barn.

Det er viktig at dere får snakket om det.

Men ingen må "tvinges" til å si ja til å lage barn de egenlig ikke ønsker.

For å få temaet på banen, sluttet jeg med prevensjon, og sa at prevensjon var hans ansvar når det var han som ikke ønsket barn enda.Det har fungert greit for oss, det gjør at han ikke glemmer temaet ihvertfall ;-)

Han ønsker barn på sikt, men ikke ennå, det gjør at jeg ikke var redd for at han løste problemet ved å sterilisere seg. Det kan jo kanskje du risikere hvis du sier at du slutter med prevensjon?

Men dere begge bør i rolige og vennskapelige former kunne legge frem hva dere går glipp av / vil savne i de to ulike fremtidsscenarioene.

[Luska]

Jeg har ikke barn ennå, men er i samme situasjon når det gjelder om / når vi skal få barn.

Det er viktig at dere får snakket om det.

Men ingen må "tvinges" til å si ja til å lage barn de egenlig ikke ønsker.

For å få temaet på banen, sluttet jeg med prevensjon, og sa at prevensjon var hans ansvar når det var han som ikke ønsket barn enda.Det har fungert greit for oss, det gjør at han ikke glemmer temaet ihvertfall ;-)

Han ønsker barn på sikt, men ikke ennå, det gjør at jeg ikke var redd for at han løste problemet ved å sterilisere seg. Det kan jo kanskje du risikere hvis du sier at du slutter med prevensjon?

Men dere begge bør i rolige og vennskapelige former kunne legge frem hva dere går glipp av / vil savne i de to ulike fremtidsscenarioene.

Hei, og takk for svar.

Jeg føler ikke at jeg bør kutte prevansjon og si at det er hans ansvar fra nå av. Vet ikke - føler bare at det blir feil.

Jeg vet at vi må prate om det, og jeg tar nok mot til meg snart. Jeg håper jo på at jeg vil bli positivt overrasket, at han sier ja. Men jeg tror dessverre ikke det... Ikke uten en god del overtalelse fra min side - men jeg vil jo ikke tvinge han heller. Det blir feil.

Det jeg tror jeg ønsker i denne tråden, er få en slags "anerkjennelse" for valget mitt/vårt dersom det blir til at vi lar være å få flere barn. Hvor "feil" er det å la være å få flere...?

Som du skjønner, så gnager dette fælt i hodet mitt for tiden.

[laban]

Hei, og takk for svar.

Jeg føler ikke at jeg bør kutte prevansjon og si at det er hans ansvar fra nå av. Vet ikke - føler bare at det blir feil.

Jeg vet at vi må prate om det, og jeg tar nok mot til meg snart. Jeg håper jo på at jeg vil bli positivt overrasket, at han sier ja. Men jeg tror dessverre ikke det... Ikke uten en god del overtalelse fra min side - men jeg vil jo ikke tvinge han heller. Det blir feil.

Det jeg tror jeg ønsker i denne tråden, er få en slags "anerkjennelse" for valget mitt/vårt dersom det blir til at vi lar være å få flere barn. Hvor "feil" er det å la være å få flere...?

Som du skjønner, så gnager dette fælt i hodet mitt for tiden.

Hvis én av foreldrene ikke ønsker flere, er det riktig å ikke få flere. Uansett hva naboen, DOLerne, familien deres eller andre synsere måtte mene om saken.

Hvis datteren din er like oppsatt på å få søsken som min var, kommer mannen din til å få høre om dette ønsket i klartekst. Kanskje det gjør mer inntrykk på ham enn argumenter fra deg. Jeg synes i hvert fall ikke du skal kjøre fram at det er "feil" å være en familie på tre, det er jo ikke negativt at han trives med å ha det slik dere har det nå.

Jeg er heller ikke ettbarnsmor, men du husker kanskje at jeg var det ufrivillig i en god del år. Så jeg har ikke erfaring med / argumenter for å velge å få fler. Men jeg vil advare generelt mot å definere sin nåværende situasjon som "feil".

[Luska]

Hvis én av foreldrene ikke ønsker flere, er det riktig å ikke få flere. Uansett hva naboen, DOLerne, familien deres eller andre synsere måtte mene om saken.

Hvis datteren din er like oppsatt på å få søsken som min var, kommer mannen din til å få høre om dette ønsket i klartekst. Kanskje det gjør mer inntrykk på ham enn argumenter fra deg. Jeg synes i hvert fall ikke du skal kjøre fram at det er "feil" å være en familie på tre, det er jo ikke negativt at han trives med å ha det slik dere har det nå.

Jeg er heller ikke ettbarnsmor, men du husker kanskje at jeg var det ufrivillig i en god del år. Så jeg har ikke erfaring med / argumenter for å velge å få fler. Men jeg vil advare generelt mot å definere sin nåværende situasjon som "feil".

Takk for svar.

Jeg er forsåvidt enig med deg i at dersom en av partene ikke ønsker flere barn, er det grunn god nok til å la være. Vil han ikke, så vil han ikke, og da har jeg ingen annen mulighet enn å gå med på det.

Jeg vet at jeg må bry meg mindre om hva naboen, venninnner eller folk generelt mener om frivillige ettbarnsforeldre, men holdningen som mange har om at det er "egoistisk" kun å få et barn, har jeg fått litt på hjernen da. Sånn som det er nå, føler jeg at folk snakker om oss. Mulig de ikke gjør det, og _om_ de gjør det så er det strengt tatt deres eget problem, jeg vet det, men jeg syns det er vanskelig likevel...

Og ja, hun HAR begynt å mase om småsøsken... ;o) Kanskje jeg skal be henne mase på pappaen sin i stedet for på meg? Hehe...

[PieLill]

Hei, og takk for svar.

Jeg føler ikke at jeg bør kutte prevansjon og si at det er hans ansvar fra nå av. Vet ikke - føler bare at det blir feil.

Jeg vet at vi må prate om det, og jeg tar nok mot til meg snart. Jeg håper jo på at jeg vil bli positivt overrasket, at han sier ja. Men jeg tror dessverre ikke det... Ikke uten en god del overtalelse fra min side - men jeg vil jo ikke tvinge han heller. Det blir feil.

Det jeg tror jeg ønsker i denne tråden, er få en slags "anerkjennelse" for valget mitt/vårt dersom det blir til at vi lar være å få flere barn. Hvor "feil" er det å la være å få flere...?

Som du skjønner, så gnager dette fælt i hodet mitt for tiden.

Får jeg lov å sin noe selv om jeg ha flere barn?

Jeg tror det kan bli feil å ikke få flere barn (enten det dreier seg om nr. 2 eller 4) om det skjer på en slik måte at du føler at han har nektet deg dette og ikke fullt ut forstått hvor viktig det var for deg. At han har tvunget gjennom sin vilje. Jeg tror det er viktig at dere _begge_ kjenner dere har hatt et _reelt_valg_.

Om du i framtiden kan komme til å bebreide ham for barnet du/dere ikke fikk, synes jeg du skal fortelle ham dette. Ikke som en trussel, men som en av flere måter å fortelle ham hva dette betyr for deg. Jeg synes også han fortjenr å vite om det, viss han faktsik trer en avgjørelse du ikke henger med på ned over hodet ditt.

Iblant ville man valgt helt annerledes om man visste hvor mye noe betydde for ens kjære. Kan hende er det viktigere for deg å få et barn enn det er for han å ikke gjøre det. Et slikt moment synes jeg man skal ta med i avgjørelsen.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er slik mellom dere som det jeg beskriver. Men det er kanskje verd å tenke gjennom.

Om det å få kun et barn er en avgjørelse dere ha tatt i fellesskap og som begge henger med på, kan jeg ikke se de store problemene, selv om jeg selv har valgt annerledes.

mvh

[laban]

Takk for svar.

Jeg er forsåvidt enig med deg i at dersom en av partene ikke ønsker flere barn, er det grunn god nok til å la være. Vil han ikke, så vil han ikke, og da har jeg ingen annen mulighet enn å gå med på det.

Jeg vet at jeg må bry meg mindre om hva naboen, venninnner eller folk generelt mener om frivillige ettbarnsforeldre, men holdningen som mange har om at det er "egoistisk" kun å få et barn, har jeg fått litt på hjernen da. Sånn som det er nå, føler jeg at folk snakker om oss. Mulig de ikke gjør det, og _om_ de gjør det så er det strengt tatt deres eget problem, jeg vet det, men jeg syns det er vanskelig likevel...

Og ja, hun HAR begynt å mase om småsøsken... ;o) Kanskje jeg skal be henne mase på pappaen sin i stedet for på meg? Hehe...

De som virkelig er av den typen som legger seg oppi andres saker, vil alltid finne noe feil uansett. Det er galt å ha "bare" ett barn, det er galt å ha fler enn tre, få dem for tett, med for stor avstand mellom og i det hele tatt.

Jeg tror egentlig ikke det er så mange som snakker om andre på den måten. Det er så mange ikke-A4-familieløsninger nå, at et gift eller samboende par med ett felles barn kommer et godt stykke ned på lista over rariteter :-) Derimot har jeg erfart at det er enkelte som snakker åpent om mytene om enebarn mens de (altså enebarna) hører det. Det har du evt. lov til å slå tydelig ned på.

Jeg synes det er helt greit at du sier til datteren din at du også kunne tenke deg å få en lillebror eller -søster i huset, men at hele familien må være enig i det, og at man aldri kan være sikker uansett. Så kan det nok hende at pappaen får høre det...

[Luska]

De som virkelig er av den typen som legger seg oppi andres saker, vil alltid finne noe feil uansett. Det er galt å ha "bare" ett barn, det er galt å ha fler enn tre, få dem for tett, med for stor avstand mellom og i det hele tatt.

Jeg tror egentlig ikke det er så mange som snakker om andre på den måten. Det er så mange ikke-A4-familieløsninger nå, at et gift eller samboende par med ett felles barn kommer et godt stykke ned på lista over rariteter :-) Derimot har jeg erfart at det er enkelte som snakker åpent om mytene om enebarn mens de (altså enebarna) hører det. Det har du evt. lov til å slå tydelig ned på.

Jeg synes det er helt greit at du sier til datteren din at du også kunne tenke deg å få en lillebror eller -søster i huset, men at hele familien må være enig i det, og at man aldri kan være sikker uansett. Så kan det nok hende at pappaen får høre det...

Du har mange kloke ord. Takk for dem. )

En annen ting som irriterer meg, er at mange synes å mene at har man kun ett barn, har man ikke lov til å føle seg sliten. Men har man tre barn, da er det bare så vidt en klarer å holde seg flytende gjennom uka...

[Luska]

Får jeg lov å sin noe selv om jeg ha flere barn?

Jeg tror det kan bli feil å ikke få flere barn (enten det dreier seg om nr. 2 eller 4) om det skjer på en slik måte at du føler at han har nektet deg dette og ikke fullt ut forstått hvor viktig det var for deg. At han har tvunget gjennom sin vilje. Jeg tror det er viktig at dere _begge_ kjenner dere har hatt et _reelt_valg_.

Om du i framtiden kan komme til å bebreide ham for barnet du/dere ikke fikk, synes jeg du skal fortelle ham dette. Ikke som en trussel, men som en av flere måter å fortelle ham hva dette betyr for deg. Jeg synes også han fortjenr å vite om det, viss han faktsik trer en avgjørelse du ikke henger med på ned over hodet ditt.

Iblant ville man valgt helt annerledes om man visste hvor mye noe betydde for ens kjære. Kan hende er det viktigere for deg å få et barn enn det er for han å ikke gjøre det. Et slikt moment synes jeg man skal ta med i avgjørelsen.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er slik mellom dere som det jeg beskriver. Men det er kanskje verd å tenke gjennom.

Om det å få kun et barn er en avgjørelse dere ha tatt i fellesskap og som begge henger med på, kan jeg ikke se de store problemene, selv om jeg selv har valgt annerledes.

mvh

Takk for svar. )

Det kan godt være som du sier, at dersom vi ender opp med kun ett barn, så kan det godt hende jeg kommer til å bebreide mannen min med tid og stunder. Men hvor lurt det er å bruke det som et argument for å få et barn til, vet jeg ikke. Vil han ikke da føle seg enda mer presset? Og det er jo ikke å presse ham jeg ønsker, men at han også skal se at det ville være fint med et barn til.

Uff, mange tanker nå...

[laban]

Du har mange kloke ord. Takk for dem. )

En annen ting som irriterer meg, er at mange synes å mene at har man kun ett barn, har man ikke lov til å føle seg sliten. Men har man tre barn, da er det bare så vidt en klarer å holde seg flytende gjennom uka...

Jeg vet hva du mener - det er en sånn jentegreie det der. Noen får klagesangene sine om hvor slitne de er, til å høres ut som en slags skryt. Jeg synes ikke det er noe ideal.

Med flere enn ett lite barn, er det noen år som sikkert kan være veldig slitsomme. Men for de fleste er det mye å hente i "avlastning" når de blir litt større, i forhold til å ha ett litt større barn som trenger aktivisering. Men det går ikke an å generalisere. Jeg tror det er svært mye mer enn antall barn som avgjør totalbelastningen på et menneske.

[PieLill]

Takk for svar. )

Det kan godt være som du sier, at dersom vi ender opp med kun ett barn, så kan det godt hende jeg kommer til å bebreide mannen min med tid og stunder. Men hvor lurt det er å bruke det som et argument for å få et barn til, vet jeg ikke. Vil han ikke da føle seg enda mer presset? Og det er jo ikke å presse ham jeg ønsker, men at han også skal se at det ville være fint med et barn til.

Uff, mange tanker nå...

Jeg mener at det er like galt å nekte sin kjære barn nummer to som å påtvinge ham/henne det, med mindre det ligger helt spesielle årsaker til grunn.

Dette er, for meg, en ting man er nødt til å bli _enige_ om. Jeg tror den beste veien til enighet er at ingen er kategoriske hverken på nei takk eller skal ha. Man trenger å ta inn over seg den andres kostnader ved å måtte ofre sine ønsker som om det var ens eget tap. Først da kan man gjøre en saklig _total_ vurdering for _paret_ og familien.

Den andres følelser og argumenter må være så viktig for en at man er villig til å revurdere sitt eget standpunkt.

Det er fullt mulig jeg tar feil. Men jeg får en misstanke om at din man i større eller mindre grad har avfeid deg i dette (bevisst eller ubevisst). Og at du har latt deg avfeie. På sikt kan slike ting bli en stor belastning på forholdet.

Kan det være en idé og en mulighet og få formidlet til ham at dette er så viktig at dere _må_ diskutere dere gjennom det og at du må vite at han har både hørt og forstått alle dine grunner til at du ønsker deg et barn til. Si at du ikke kan akseptere et nei fra ham før han har vært villig til å seriøst vurdere å få et barn til. (Det holder altså ikke at han hører på deg om han hele veien er fast bestemt på hva som blir hans konklusjon.)

Mange forhold går fløyten på at mannen tror han har hørt etter, når de ikke har lyttet i det hele tatt. Og at kvinnen da i stedet for å sørge for at han hører, bygger opp forbitrelse.

Du må selvsagt også stille deg like åpen for hans argumenter. Men det virker som du allerede er ganske villig til å føye ham.

Slikt er vanskelig å snakke om. Og det er en hårdfin balansegang mellom saklighet og destruktivt press. Men jeg tror jeg ville foretrukket å få vite om det på forhånd om jeg var i ferd med å trumfe gjennom noe, som min ektefelle ville kunne holde mot meg i ettertid.

Det er jo faktsik slik at om man kategorisk nekter sin kjære flere barn, blir man skyld i den andres tap og savn.

mvh

[PieLill]

Du har mange kloke ord. Takk for dem. )

En annen ting som irriterer meg, er at mange synes å mene at har man kun ett barn, har man ikke lov til å føle seg sliten. Men har man tre barn, da er det bare så vidt en klarer å holde seg flytende gjennom uka...

Det forstår jeg godt du irriterer deg over. Det er jo bare noe inmari sludder.

En av de mange grunnene til at vi ønsket oss flere var at ungene da kunne ha glede av hverandre og ikke bare henge på oss. Jeg har mange ganger tenkt at enslig etbarnsmor må være veldig tungt fordi det virker så tett.

Konkuransene om hvem som har mest rett til å være sliten, er en heller pinlig affære. På den andre siden kan det være en nyttig øvelse for meg selv å tenke på noen som har det mer slitsomt.

;-)

mvh

[Mirabell]

Jeg svarer jeg også, selv om jeg har to barn!

Jeg har to kommentarer:

1) Det er viktig at du snakker med mannen din om hvordan du føler det. Det fins saklige argumenter for å få et barn til, men også for å velge å ikke få flere barn. Men hvis du tror du vil føle et sterkt savn hvis dere ikke får flere barn, MÅ han få vite det. På samme måte må han få sagt hva han mener og føler om dette, så tar dere et valg SAMMEN.

2) Det er ingen andre som har noe med om antall barn man har er frivillig eller ikke! Om sistemann var en "overraskelse", om man ikke KAN få flere, eller om man har valgt å få bare ett barn, uansett er det bare deres egen sak. Og det er klart det er lov å være sliten uansett hvor mange barn man har! Døgnet har 24 timer, og de fleste foreldre bruker den tiden og det overskuddet de har til det eller de barna de har.

[Mrs. Wallace]

Takk for svar.

Jeg er forsåvidt enig med deg i at dersom en av partene ikke ønsker flere barn, er det grunn god nok til å la være. Vil han ikke, så vil han ikke, og da har jeg ingen annen mulighet enn å gå med på det.

Jeg vet at jeg må bry meg mindre om hva naboen, venninnner eller folk generelt mener om frivillige ettbarnsforeldre, men holdningen som mange har om at det er "egoistisk" kun å få et barn, har jeg fått litt på hjernen da. Sånn som det er nå, føler jeg at folk snakker om oss. Mulig de ikke gjør det, og _om_ de gjør det så er det strengt tatt deres eget problem, jeg vet det, men jeg syns det er vanskelig likevel...

Og ja, hun HAR begynt å mase om småsøsken... ;o) Kanskje jeg skal be henne mase på pappaen sin i stedet for på meg? Hehe...

'' Sånn som det er nå, føler jeg at folk snakker om oss. Mulig de ikke gjør det, og _om_ de gjør det så er det strengt tatt deres eget problem, jeg vet det, men jeg syns det er vanskelig likevel...''

Jeg kan love og garantere at uansett hva dere velger, vil noen finne feil ved valgene deres. Så det er bare å begynne å gi blaffen i akkurat den biten med en gang. )

[Gjest mallet]

Ikke helt det svaret du spør etter, men - jeg er selv enebarn, og har hatt en god oppvekst og blitt et helt normalt menneske likevel!

Når det er sagt, så må jeg innrømme at jeg selv har valgt å få flere enn ett barn, nettopp fordi jeg ser hvor stor glede min mann og venner rundt meg har av sine (nå voksne) søsken. Søsken var aldri noe stort savn i oppveksten, da tenkte jeg i grunn ikke videre over det. Men nå som voksen hadde det vært kjekt å være flere.

[Gjest mora2]

Vel ,jeg har to barn..

Men jeg er vokst opp nesten som enebarn.Min søster er 10år eldre.Vi har intet forhold i dag, ses kun hos min mor i rykk og napp.Hele min oppvekst ønsket jeg meg søsken..

Og nå som jeg er eldre, skulle jeg virkelig ønske jeg hadde nære søsken.Vi er en liten familie, hvor mange har dødd siste årene, så det hadde vært en fordel å vært litt flere...

Mine unger "lider" jo også under dette, de får jo like liten familie som meg, en tante på hver side..Og lite kontakt med begge...

Derfor valgte vi også å ha greit mellomrom mellom ungene, slik at de har hverandre når de vokser opp.

Heldigvis har vi "egenvalgt" familie, venner..