Hvor går grensen???

[ltz]

Hvor går grensen over hva man skal finne seg i og tilgi fra en som er 18 år gammel? Jeg bare lurer...

Min eldste sønn er 18. Han flyttet til sin far - av eget ønske - da han var 9. Vi hadde da hatt det så turbulent lenge at det faktisk var eneste utvei. Min sønn eier ikke empati for andre, han er agressiv, oppfarende og snikende. Han prøvde å tenne på huset, truet med å drepe oss og sine små brødre. Han tisset over hele rommet sitt - også i kommoden der han hadde alle klærne sine. Han samlet på urin i alle beholdere han kunne finne... Det ble til slutt nok, og etter anbefaling fra BUP og PPT flyttet han til sin far - men han bestemte det faktisk selv.

Jeg hadde ikke særlig kontakt med ham fra han var 9 til han var ca 13. Da gjenopptok vi kontakten. Han var overhodet ikke interessert i noen kontakt. Jeg har hele tiden etter at han flyttet sagt at det får være opp til ham om han vil eller ikke, og det har vært soleklart for alle at interessen ikke har vært der.

Han har aldri vist noen tegn på at det var fælt for ham å flytte til faren, og han har hatt det bra på alle måter der, og fått alt han har pekt på i alle år. Greit nok det - han hadde sikkert økonomien til det...

Først da han ble konfirmert, fant vi fram til hverandre igjen. Jeg trodde ærlig talt han hadde vokst av seg mye av problemene fra da han var liten, men mannen min har sagt at han ikke tror det - han er en mye bedre menneskekjenner enn jeg. Men - vi gjenopptok kontakten, og sendte tekstmeldinger (jeg betaler mobilen hans), chattet på nett og pratet i telefonen.

Etter hvert ble det klart at han KUN tok kontakt når det var noe han ville oppnå. Enten han trengte penger til noe, eller hjelp til noe som faren hans ikke gadd hjelpe ham med. Hele forrige skoleår kjørte og hentet jeg ham på skolen som lå over 1 times kjøring hjemmefra. Jeg stilte opp med en gang han ringte, og jeg syns det var ok. Vi fikk en bra kontakt, syns jeg, selv om alt han kunne snakke om i bilen, var hvor idiot faren hans var og hvor slem han var... Jeg gidder ikke synke til det nivået, så jeg sa bare ja og ha og at det sikkert ikke var så ille som det, og at de fikk snakke sammen. Jeg regner det som sikkert at han snakker like ufint om meg til faren sin...

Da han fylte 18 ringte han meg og spurte hvor de 10.000 kronene som jeg hadde på konto til ham var. Jeg ble helt satt ut. Skjønte først ikke hva han snakket om, men så kom jeg på at jeg hadde brukt kontoen hans til å sette inn ca 8.000 da han var liten... De pengene hadde jeg tatt ut igjen før et år var gått da jeg trengte dem til noe annet. Pengene som tilhørte ham, ble flyttet til en konto i en annen bank som hadde større rente. Der står de enda. Dette forsøkte jeg å forklare ham. Han ble naturlig nok sur, for faren hadde da altså i alle år fortalt ham at jeg hadde 10.000 som hørte ham til... Jeg sa som sant var at jeg hadde kun de 2.000 som var rettmessig hans og som jeg da hadde flyttet til en konto med høyere rente. Han sa bare jaja, jeg trodde jo ikke på ham uansett og så var det ute av verden... trodde jeg...

Så begynte det å komme idiotiske tekstmeldinger og jeg lurte på hva som foregikk. Han hadde fått alle dokumentene fra BUP og PPT fortalte han - uten noen flere dikkedarer. Han hadde fått dem slik at han skulle lese dem alene... Jeg dro og besøkte ham og fortalte at ting hadde vært uholdbare før han flyttet, men at det var fortid og jeg mente han hadde vokst opp til å bli en kjekk kar. Han sa han syns dokumentene var vanskelige å forstå og at han ikke brydde seg om dem.

Et par uker senere begynte det å komme ufine sms til meg. Trusler og løgner og alt mulig rart. Jeg svarte ikke noe uanstendig i det hele tatt - hever meg over den slags - men jeg ville jo gjerne vite hvor han fikk alle påstandene om grunnløse ting fra. Fikk ikke noe svar, bare en haug med svada om at jeg syns han var dum og idiot og at jeg mente han var en drapsmann. Det hele kulminerte i at han sa han ga faan i oss og at han ikke ville ha noe mer med oss å gjøre. Siden har jeg ikke hørt fra ham.

Jeg har hatt en mistanke om at det er de pengene som plager ham, og i dag fikk jeg bekreftelse, da jeg så at jeg hadde fått en drittmelding på profilsida mi på nettby... Jeg hadde skrevet et lite dikt noen år tilbake og et vers var om ham. Det hadde jeg skrevet i gjestebok hans, og sa jeg var glad i ham og hilste fra mor. Svaret var klart:

Mor? Nå skjønner jeg ingenting, for jeg har ingen mor. Hun er død for meg, men jeg skrev et dikt akkurat nå:

Året var 2002. Penger på konto. Poff. Penger borte fra konto. Noen andre var rike. Påstand om hjerneskade. Påstand om drapstrusler. Man blir skuffet over slike rævhøl.

Da spør jeg - hvor mye skal man egentlig finne seg i fra en som liksom er "voksen"????? Jeg tilbød ham til og med de 10.000 så lenge det betydde så mye for ham - mannen min solgte til og med bilen sin for at han skulle få dem, men da ble han bare forbanna og fortalte oss at han hadde aldri forlangt å få noen penger, så da slapp han da det!!! Jeg prakker ikke noe på ham! Så kommer det brev fra NAV der han krever bidrag. I papirene står det svart på hvitt at jeg hadde nektet ham penger! Noe så idiotisk!!! Jeg tilbød ham jo penger, men han ville jo ikke ha dem!!! Men - da får han penga sine og vel så det, for jeg fikk beskjed om å betale 1.500 i måneden. Penger som jeg IKKE har å avse, så jeg har måttet låne i banken... Så da er han vel fornøyd. Han har alltid visst at jeg ikke har mye å rutte med...

Jeg bare undrer - er det noen andre som ville tilgitt alt dette???? Jeg vil ikke det, og kommer ikke til å gjøre det, for nå har han gått for langt.

[PieLill]

Det der var en hel del mer enn jeg ville visst hvordan jeg skulle forholde meg til. Føler virkelig med deg.

Hva med å oppsøke fri rettshjelp, jussbuss eller lignende?

Dere kunne kanskje også trenge en del rådgiving i forhold til hvordan dere skal forholde dere til ham.

mvh

[Gjest Sjokkert!]

Hvordan blir barn slik?

[ltz]

Hvordan blir barn slik?

Hvordan han er blitt slik??? Nei, du sier noe... Jeg spurte for litt siden på psykiatri-siden her, og fikk til svar at det hørtes ut som om han lider av personlighetsforstyrrelser... Har jeg trodd i mange år, men tror du faren hans og besteforeldrene og slikt trodde meg? Neida, men jeg tror faktisk at de fleste av dem skiftet mening etter at han flyttet til faren.

Jeg velger å ikke ha noe mer med ham å gjøre etter dette. Det sårer jo så klart, og da får han heller drive på slik han vil. Det koster alt for mye psykisk å skulle ha noe med slike å gjøre, spør du meg...

[Gjest Psyk av alt]

Hvordan blir barn slik?

Barn er ofte et produkt av sine foreldre....

[willow]

høres ut som han sliter. kanskje noe familieveiledning ville hjelpe? han har iallefall et eller annet uløst problem med deg, som kommer ut på alle andre fæle måter. noe som pengene mest sannsynlig bare er et symbol på .

[ltz]

høres ut som han sliter. kanskje noe familieveiledning ville hjelpe? han har iallefall et eller annet uløst problem med deg, som kommer ut på alle andre fæle måter. noe som pengene mest sannsynlig bare er et symbol på .

Så vidt meg bekjent, har han ingen uløste problemer med meg, for vi har hatt et godt forhold siden 2004 og før det hadde vi liten kontakt. Jeg har snakket mye med ham, og ingenting tilsier at det skal være noe som plager ham. Det som er greia, er at han ikke eier empati, og ser kun seg selv... Dessverre... Slik har han vært siden han var liten, så det er ikke noe nytt. Jeg prøvde kun her å spørre om noen her inne har opplevd noe lignende???

Og - familieveiledning??? Han har sagt han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Om jeg prøver å prakke meg selv på ham, vil det resultere i at han bare blir enda mer ekkel, og det finner jeg meg ikke i. Han er tross alt 18 år og ansvarlig for sine handlinger, selv om han har gitt meg klar beskjed om at det driter han i....

Dessverre ser både min mann og meg at disse pengene er det eneste han bryr seg om. At han faktisk sa til meg at han ikke brød seg noe om det, og at han aldri hadde trodd det fantes noen penger, var faktisk renspikket løgn... Dessverre lyver han så han tror det selv.

Jeg har valgt å kutte all kontakt med ham. Hva som skjer i framtida vet jeg ikke, men jeg har sagt til ham at jeg håper han er fornøyd med avgjørelsen han har tatt om å brenne alle broer. For mitt vedkommende blir det ikke aktuelt å gjenoppta kontakten, for han er såpass ustabil at det før eller senere vil gå skeis igjen... Han har antakelig en anti-sosial personlighetsforstyrrelse, og det er ingenting verken helsevesen eller medikamenter kan hjelpe mot... Dessverre... Jeg håper for hans skyld at han innser at han taper på dette selv, men jeg tviler sterkt på det...

[willow]

Så vidt meg bekjent, har han ingen uløste problemer med meg, for vi har hatt et godt forhold siden 2004 og før det hadde vi liten kontakt. Jeg har snakket mye med ham, og ingenting tilsier at det skal være noe som plager ham. Det som er greia, er at han ikke eier empati, og ser kun seg selv... Dessverre... Slik har han vært siden han var liten, så det er ikke noe nytt. Jeg prøvde kun her å spørre om noen her inne har opplevd noe lignende???

Og - familieveiledning??? Han har sagt han ikke vil ha noe mer med meg å gjøre. Om jeg prøver å prakke meg selv på ham, vil det resultere i at han bare blir enda mer ekkel, og det finner jeg meg ikke i. Han er tross alt 18 år og ansvarlig for sine handlinger, selv om han har gitt meg klar beskjed om at det driter han i....

Dessverre ser både min mann og meg at disse pengene er det eneste han bryr seg om. At han faktisk sa til meg at han ikke brød seg noe om det, og at han aldri hadde trodd det fantes noen penger, var faktisk renspikket løgn... Dessverre lyver han så han tror det selv.

Jeg har valgt å kutte all kontakt med ham. Hva som skjer i framtida vet jeg ikke, men jeg har sagt til ham at jeg håper han er fornøyd med avgjørelsen han har tatt om å brenne alle broer. For mitt vedkommende blir det ikke aktuelt å gjenoppta kontakten, for han er såpass ustabil at det før eller senere vil gå skeis igjen... Han har antakelig en anti-sosial personlighetsforstyrrelse, og det er ingenting verken helsevesen eller medikamenter kan hjelpe mot... Dessverre... Jeg håper for hans skyld at han innser at han taper på dette selv, men jeg tviler sterkt på det...

Høres ut som du har gjort det riktige ved å bryte kontakten helt.