Skal jeg bry meg, eller avvente?

[Gjest nabo og mamma]

Diskusjonen nedenfor i tråden "misforstått omsorg" og alle de påfølgende innlegg vedrørende det å bry seg med andres barne-oppdragelse, får meg til å be om råd om hva jeg skal gjøre med noe som har bekymret meg en god stund.

For noen måneder siden flyttet det en ny familie inn i nabolaget. Jeg kom raskt på talefot med dem, både fordi deres yngste barn er jevngammelt med ett av mine barn, og fordi vi har det til felles at vi har adoptivbarn.

Det er hyggelige og omgjengelige mennesker, men jeg reagerer på noen av uttalelsene deres.

Den første gangen jeg reagerte var da hun snakket om sitt eldste barn på 10 år, og som hun leide i hånden mens vi snakket sammen. Hun sa: "Det er synd at hxn er så mørk, men et barn er et barn, og hxn er lett å ha med å gjøre". Jeg ville ikke be henne utdype hva hun mente, men på tonefall og det hun sa oppfattet jeg det sånn at hun syns det var dumt at barnet var så mørkt, men at de var glad for barnet tross alt.

Senere har jeg reagert flere ganger på måten hun irettesetter sitt yngste barn. De ventet lenge på godkjenningen andre gangen. Barnet var 6 år gammelt da det kom til Norge og husker mye av sin vanskelige fortid i fødelandet. Barnet var og er ekstremt glad for å ha fått foreldre, søsken og et eget hjem. Barnet er livlig og aktivt.

Flere ganger har jeg hørt foreldrene si til barnet at "hvis du ikke oppfører deg ordentlig nå, sender vi deg tilbake dit du kommer fra" og " Denslags gateoppførsel vil vi ikke finne oss i her hos oss" o.l. utsagn. De har også sagt til barnet at: "Det er en rar måte å vise sin takknemlighet på" når barnet har gjort noe galt eller svarer foreldrene frekt.

Dette er sagt i situasjoner hvor de er sinte og oppgitte over barnets oppførsel. Da kan man si mye rart. Jeg tror ikke de mener noe av det de sier, det er ikke det jeg engster meg for. Det som bekymrer meg er hvordan disse ordene virker på barna. Jeg synes vi voksne må være bevisst på hvilke ord vi bruker ovenfor barn, uansett hvor sinte vi måtte føle oss.

Jeg syns dette er vondt og vanskelig. Har flere ganger tenkt på om jeg skal invitere foreldrene til en prat, og nevne mine reaksjoner og min uro. Men jeg har hittil ikke tatt mot til meg. Det er det med å bry seg, og legge seg oppi andres saker da..

Og kanskje er det ikke så ille som jeg opplever det med slike utsagn? Jeg synd det er så ille at jeg føler jeg kunne gråte blod, men kanskje jeg overreagerer?

Hva syns dere? Jeg ønsker gode råd!

[rosered]

Hvis dette er slik du skriver synes jeg det er er på plass med en bekymringsmelding til barnevernet!

Eller snakk med lærer eller helsesøster hvis det er mulig.

[Gjest Kayia]

Dette fikk jeg vondt i magen av å lese!

Det er greit å bli sint og si ting man ikke mener eller burde, men det går da en grense! Man sier _aldri_ til et barn at dersom det ikke oppfører seg pent, skal det sendes vekk, _aldri_! Nå er ikke jeg ekspert på adoptivbarn, men selv en liten posjon sunn fornuft tilsier at dette kan være enda mer katastofalt for adopterte småttiser.

Alle situasjoner du beskriver vekker alarmberedskapen hos meg, man snakker ikke barn over hodet på den måten, og man sier ikke slike ting som du ramser opp!

Det er veldig bra for ungene at noen andre har sett og hørt dette, og reagerer. Men foglarna vet hvordan man skal gripe det an. Hvilke typer mennesker er mor og far? Omgjengelige og hyggelige sier du, og kanskje kan det derfor være en åpning for at de er typen som ikke går i forsvar dersom noen kommer med et vanskleig budskap?

[Gjest movenpink]

Dette er drøyt!!! Nesten så man skulle ønske det ikke var sant!

Min første reaksjon er sinne og klare tanker i forhold til at disse foreldrene _ikke_ skulle hatt adopsjonsgodkjenning. Slik oppfører man seg bare ikke mot sine barn!

Det som helt klart kompliserer forholdet her, er nettopp at barna er adopterte. Det høres sikkert provoserende ut. Men dette med hudfargen ( det for mørke barnet i morens øyne!) + dette med forlangt takknemlighet (vi hentet deg tross alt ut av elendigheten) er vesentlige momenter.

Jeg synes _ikke_ du overregaerer. Hele saken er bare tragisk. Jeg synes dette er så alvorlig at om ikke foreldrene gjør en snuoperasjon, etter en samtale med dem, bør det tas kontakt med barnevernet. For tenk på de skader dette gjør hos disse barna. De kan da for Guds skyld ikke noe for hudfargen de har. Hvorfor skulle forresten brunt være "styggere" enn hvit? I mine og i de aller flestes adkoptivforeldres øyne, er brunt like fint som hvitt (og i noen tilfeller finere enn hvitt ). De truslene om at de skal sende barnet (barna) tilbake om det ikke oppfører seg slik de vil, er direkte psykisk terror. Tenk bare på hvilken angst dette må skape i barnet (barna)! For en utrygghet og ustabilitet det nærer opp under. Hva kan barnet vente i morgen, befinner det seg i Norge eller på et fly tilbake? Er ikke mitt hjem i Norge, kan det tenke. Total forvirring og indre uro vil det (de) få. Og mht selvverd og selvtillit. Hva skal barnet (barna) tenke/føle og oppfatte omkring selv selv når moren _i dets nærvær_ sier : Bare så synd det har en så mørk hudfarge! !!!

Joda, de er sikkert på sin måte også glad i barna. Men dette er _ikke_ en ubetinget kjærlighet fra mor/far til barnet/barna. Omsorgen gis ikke og trekkes tilbake når de ikke er som foreldrene vil! For et svik det er å si noe til sine _egne_ barn å si at : da sender vi deg tilbake der du kommer ifra! Barna har jo aldri bedt om å bli adopterte! De kan ikke noe for sin skjebne! Det er foreldrene - og ikke barna - som bør være takknemlige! Takknemlige for at de fikk barn inn i sine liv!

Nei, vet du hva. Her er det _helt_ berettiget med din store bekymring. Du bør være en ansvarlig voksen (som jeg helt klart oppfatter at du er utfra innlegget ditt!) og snakke med disse adoptivforeldrene. Du vil sikkert ikke møte særlig gehør for det du kommer med, vil jeg tro. De kan godt komme til å fnyse av deg å si at du ikke er foreldrene til disse ungene. At du forsøker heve deg over dem og deres oppdragerrolle og er en "innpåsliter", "bedreviter" og en "forståsegpåer". Årsaken til at jeg tror de vil møte deg slik, er måten du beskriver dem på. Hadde de evnet å sette seg _godt_ inn i barnas sted, ville de kunne forstått hvordan slike forferdelige utsagn som de kommer med, vil kunne føles for barna! Det er mangel på empati, og et utslag for at foreldrenes behov er det som teller aller mest i deres verden. Som forelder bør man være "egoistisk" på sine barns vegne. Kun det beste man kan gi av trygghet, omsorg, ubetinget kjærlighet, er godt nok. Det du beskriver er motsatt. Det er ungene som skal gi _foreldrene_ bekreftelse på at disse voksne har vært så snille og hentet dem ut av "elendigheten" i den tredje verden. Det er ungene som skal tilføre foreldrene verdi, ved å utvise sin klare takknemlighet.

Dette kan vanskelig nære oppunder trygge, harmoniske barn. Det du beskriver er bare så ufattelig trist og urovekkende. Skulle ønske at dette over hodet ikke kunne skje i 2008 - og det selv hos godkjente foreldre. Foreldre som jo skal være "klarert egnede"! Nei, tenk ikke på foreldrenes beste i denne saken. Ungene er de viktige her. Det er deres beste som må være i høysetet. Det er virkelig synd på disse barna. De du beskriver er stor grad av omsorgssvikt - dessverre.

Jeg har selv "meldt" en sak for barnevernet. Det ble ingen hyggelig affære, for å si det slik. Dvs. barna er i den dag meg evig takknemlige. De er i dag glade barn som blir mer og mer trygge og utvikler seg i riktig retning. Det er uhyre gledelig å se. Jeg sier de ikke skal føle de må takke meg. Det var bare mitt samfunnsansvar. Jeg kunne ikke la min egen frykt mht foreldre-anklager eller trusler ev., gjøre at jeg satt og så på at ungene led. Disse foreldrene er i dag mindre "hatske" mot meg i dag. Ettersom tiden er gått, forstår de mer at en del av det de gjorde ikke var rettmessig overfor barna. Men at det var deres egne følelser som sto i sentrum. Dette var forresten ikke adoptivforeldre, om noen lurte på det.

Det er ekstra ubehagelig å hanskes med en slik sak når det er noen som står en nær, på den måte at man kjenner dem og det er i ens eget nabolag. Men sånn er det gjerne ofte. Jo fjernere man står barn som lider, jo mindre ser man fordi man rett og slett ikke får den kunnskapen og ubehagelige vitenen du har fått i dette tilfellet. Jeg kommer til å tenke på deg fremover. Du har min fulle støtte mht denne saken.

Kan det også være mulig å ta kontakt med en av adoptivforeningene for å drøfte saken nærmere? Dette er en vanskelig sak å hanskes med helt alene. Mannen din vil sikkert også være en viktig støttespiller for deg. Kansje også andre naboer e.l. Det er hardt å bære en slik sak alene. Men om du ikke griper inn samtidig som du vet det du vet, tror jeg at samvittigheten din vil ete deg opp. Du virker å være en kjærlig og oppriktig ansvarlig person med et hjerte som klart sier at barn trenger beskyttelse, trygghet, stabilitet og gode voksne.

Lykke til! Fortsett gjerne å skrive mer her, så du får støtte som du åpenbart er i behov av.

[trollemor;o)]

Synd barneværnet ikke greier å sile ut slike "tilfeller" før de blir satt til å være foreldre.

Trist, rett og slett.

Jeg aner ikke hva du skal gjøre, men håper noen andre har gode råd.

[krabba1365381136]

Ren omsorgssvikt, strusler og psykisk terror. Stakkars barn. De er i fare å få en alvorlig sjevutvikling. Et helsefarlig hjem. Disse foreldrene endrer seg ikke om de blir gjordt oppmerksom på dette, ennå mindre er det rimlig å anta at de er i stand til å rette opp skaden.

Det er du som har hørt dette og det er du som må melde til barnevernet. Du behøver ikke ha argumenter og konkrete episoder for å melde, det holder at du er bekymret og du kan melde annonymt eller på telefon. Men klart din historie styrker saken. De skal uansett ta deg alvorlig. Jeg tror faktisk en prat med disse foreldrene ikke vil føre frem, men orker du det er du modig. Husk de kan slå tilbake og det hardt ! Du sier de er hyggelige og omgjengelige. Disse vil du kanskje ikke ha som venner eller at dine barn skal være på besøk i dette hjemmet. Jeg hadde hvertfal vært betenkt.

Jeg har selv hørt liknende utsagn fra en adoptivmor som jobber med barn. Dog ikke så graverende og barnet hørte det ikke, ihverfal ikke da, jeg er fortsatt sjokkert.

Lykke til !! Husk du har fått støtte av flere her inne. Hører gjerne hva du velger å gjøre.

[Gjest anna elise]

Her er en bekymringsmelding til barnevernet på plass etter min mening. Det er absolutt grunn til bekymring. Hvor alvorlig det er, og hva som skel til for å bedre forholdene for barna er det bernevernet som eventuelt skal ta stilling til.

[Mamta]

>

Uansett hvor sint en blir på barna sine, har de fleste en innebygget sperre som forhindrer at slike ting blir sagt. Som andre er inne på; bekymringsmelding til barnevernet er på sin plass. Men dersom du kjenner familien så godt at det er naturlig, kan jo en prat om saken likevel være verdt forsøket.

Vennlig hilsen

[Mrs. Wallace]

>

Uansett hvor sint en blir på barna sine, har de fleste en innebygget sperre som forhindrer at slike ting blir sagt. Som andre er inne på; bekymringsmelding til barnevernet er på sin plass. Men dersom du kjenner familien så godt at det er naturlig, kan jo en prat om saken likevel være verdt forsøket.

Vennlig hilsen

''Uansett hvor sint en blir på barna sine, har de fleste en innebygget sperre som forhindrer at slike ting blir sagt. ''

Helt enig. Jeg kan bli så sint at jeg fantaserer om å hive ungene ut av vinduet, men jeg sier IKKE sånne ting (jeg hiver dem ikke ut av vinduet heller, altså, bare så det er sagt). Om det er sant, det som trådstarter skriver, er det skikkelig grovt og bør tas tak i. Huff.

[Scapa_c]

Jeg er adoptert, og synes det er forferdelig nok bare det å lese om foreldre som sier slikt til barna sine, så undres på hva som foregår inni barnet når det skjer....

Og jeg reagerer spesielt med tanke på barnets alder, og det faktum at h*n var såpass stort da de fikk barnet. Enkelte ting/utsagn/kommentarer sitter som spikret, og å si slikt til barnet sitt...

Mine foreldre har heldigvis aldri sagt/gjort noe sånt, men jeg har friskt i minne en eldre bror av min mor (å kalle ham onkel har aldri falt meg inn) som ikke var spesielt begeistret for at lillesøster'n hans "skaffet seg unge på en sånn måte fra et slikt land". Jeg husker (og hører) fremdeles kommentarer som kunne ligne slike dette barnet får.

Har ingen råd egentlig, men håper du på en eller annen måte får til å stå på dette barnets side, slik at h*n slipper å høre sånt av sine foreldre (foreldre sier da vitterlig ikke slikt til barna sine, gjør de det da?!?!)

[Spendt]

Jeg blir skikkelig opprørt og trist!!!

Er enig i det mange har skrevet, og har lyst til å komme med en liten tilleggskommentar:

Selv om man er analysert fra ende til annen som adoptivforeldre betyr ikke det at man trenger å bli så gode foreldre likevel. Jeg ville tatt en telefon til barnevern og/eller helsestasjon for å høre hva de synes. I tillegg kan du jo være en støtte for barna så godt som du kan. De må få bekreftelse fra omgivelsene på at de er gode nok som de er.

Jeg misunner deg ikke å være vitne til dette.

Lykke til!

[Gjest nabo og mamma]

Ja, her var det mange sterke reaksjoner, og klare meldinger ut, til meg. Jeg er glad for det, for at andre også reagerer på hvordan disse barna blir snakket til. Samtidig blir jeg redd! Redd for det ansvaret jeg har for å formidle videre det jeg har opplevd. Ja, jeg vet det er feige tanker.

Jeg har bestemt meg, jeg skal gjøre det jeg må og som jeg egentlig burde gjort for lenge siden! Takk for dytten dere har gitt meg.

Jeg velger å ta en prat med foreldrene og fortelle hvordan jeg opplever det de i gitte situasjoner sier til sine barn. Jeg vil videre si fra til dem at jeg sender en melding til barnevernet om at jeg er bekymret for barna, og at jeg mener foreldrene trenger veiledning i forhold til barneoppdragelsen. Jeg vet det ikke er min jobb å foreslå tiltak, men for meg føles det bedre å si fra at jeg syns de trenger veiledning og hvorfor, enn bare å sende en bekymringsmelding til BV uten å gi foreldrene beskjed om det. BV vil jo uansett gjøre sine egne undersøkelser og vurderinger og evt. sette inn de tiltak de finner riktige og nødvendige.

[Mrs. Wallace]

Ja, her var det mange sterke reaksjoner, og klare meldinger ut, til meg. Jeg er glad for det, for at andre også reagerer på hvordan disse barna blir snakket til. Samtidig blir jeg redd! Redd for det ansvaret jeg har for å formidle videre det jeg har opplevd. Ja, jeg vet det er feige tanker.

Jeg har bestemt meg, jeg skal gjøre det jeg må og som jeg egentlig burde gjort for lenge siden! Takk for dytten dere har gitt meg.

Jeg velger å ta en prat med foreldrene og fortelle hvordan jeg opplever det de i gitte situasjoner sier til sine barn. Jeg vil videre si fra til dem at jeg sender en melding til barnevernet om at jeg er bekymret for barna, og at jeg mener foreldrene trenger veiledning i forhold til barneoppdragelsen. Jeg vet det ikke er min jobb å foreslå tiltak, men for meg føles det bedre å si fra at jeg syns de trenger veiledning og hvorfor, enn bare å sende en bekymringsmelding til BV uten å gi foreldrene beskjed om det. BV vil jo uansett gjøre sine egne undersøkelser og vurderinger og evt. sette inn de tiltak de finner riktige og nødvendige.

Det er flott at du kommer til å ta tak i det, og modig av deg å gjøre det på en så åpen måte. Lykke til!

[PieLill]

Foreldre som skyter på barnas mest sårbare og forsvarsløse punkter når de (foreldrene) kommer i situsjoner de ikke håndterer, ville sannsynligvis gjort det enten barna var adopterte eller ikke. Eneste forskjellen blir hva som er mest sårbart for barna.

Jeg krymper meg når jeg leser det du skriver. Det er bra du tar tak i dette. Du har en både god, ryddig og redelig plan. (Lag gjerne en fuskelapp før du snakker med dem.)

Jeg må innrømme at jeg er faktisk litt usikker på i hvilken grad barnevernet tar tak i dette med alt det andre de må prioritere. Men det hjelper nok i forhold til å få hjelp at foreldrene skyter på adopsjonen. Et like stort, men mindre tydelig overtramp ville nok vært langt vanskeligere å skaffe hjelp til. Missforstå meg rett.

Håper denne historien får en lykkelig slutt.

mvh

[krabba1365381136]

Ja, her var det mange sterke reaksjoner, og klare meldinger ut, til meg. Jeg er glad for det, for at andre også reagerer på hvordan disse barna blir snakket til. Samtidig blir jeg redd! Redd for det ansvaret jeg har for å formidle videre det jeg har opplevd. Ja, jeg vet det er feige tanker.

Jeg har bestemt meg, jeg skal gjøre det jeg må og som jeg egentlig burde gjort for lenge siden! Takk for dytten dere har gitt meg.

Jeg velger å ta en prat med foreldrene og fortelle hvordan jeg opplever det de i gitte situasjoner sier til sine barn. Jeg vil videre si fra til dem at jeg sender en melding til barnevernet om at jeg er bekymret for barna, og at jeg mener foreldrene trenger veiledning i forhold til barneoppdragelsen. Jeg vet det ikke er min jobb å foreslå tiltak, men for meg føles det bedre å si fra at jeg syns de trenger veiledning og hvorfor, enn bare å sende en bekymringsmelding til BV uten å gi foreldrene beskjed om det. BV vil jo uansett gjøre sine egne undersøkelser og vurderinger og evt. sette inn de tiltak de finner riktige og nødvendige.

Fint at du vil gjøre noe med det !! Men regn med at de vil gå langt i å få deg fra å melde til barnevernet. De vil helt sikkert ha argumenter som at "barnevernet har viktigere ting en dette " "De vil ikke gjør noe, dersom du melder" eller "Vi vil selvsagt forbedre oss" De vil sikkert gi inntrykk av at de forstår, innser eller de vil benekte allt ! Da gjelder det å ha is i magen å gjøre det du har tenkt og mener er riktig tiltross for deres innspill/motstand. Lykke til !!

[krabba1365381136]

Foreldre som skyter på barnas mest sårbare og forsvarsløse punkter når de (foreldrene) kommer i situsjoner de ikke håndterer, ville sannsynligvis gjort det enten barna var adopterte eller ikke. Eneste forskjellen blir hva som er mest sårbart for barna.

Jeg krymper meg når jeg leser det du skriver. Det er bra du tar tak i dette. Du har en både god, ryddig og redelig plan. (Lag gjerne en fuskelapp før du snakker med dem.)

Jeg må innrømme at jeg er faktisk litt usikker på i hvilken grad barnevernet tar tak i dette med alt det andre de må prioritere. Men det hjelper nok i forhold til å få hjelp at foreldrene skyter på adopsjonen. Et like stort, men mindre tydelig overtramp ville nok vært langt vanskeligere å skaffe hjelp til. Missforstå meg rett.

Håper denne historien får en lykkelig slutt.

mvh

jo, men barnevernet er tradisjonellt av de sterkeste kritikerne til adopsjon og de ser på adopsjon som "å ta seg av et skadet barn" nå er jeg veldig generell, men vet at barnevernet ser veldig godt og bedre en vi ofte liker at disse barna er tildels skadet og iallefall veldig sårbare. Tror de tar dette på alvor, men de har vel selv godkjent foreldrene og er foreldrene i tillegg matriellt ressurssterke kan dette bli vanskelig, men det er tildels tøffinger som jobber med dette.

[PieLill]

jo, men barnevernet er tradisjonellt av de sterkeste kritikerne til adopsjon og de ser på adopsjon som "å ta seg av et skadet barn" nå er jeg veldig generell, men vet at barnevernet ser veldig godt og bedre en vi ofte liker at disse barna er tildels skadet og iallefall veldig sårbare. Tror de tar dette på alvor, men de har vel selv godkjent foreldrene og er foreldrene i tillegg matriellt ressurssterke kan dette bli vanskelig, men det er tildels tøffinger som jobber med dette.

Jeg tror du har rett i at de vil ta det ekstra alvorlig fordi det er adopterte barn det dreier seg om og at problemene så til de grader går på ting som dreier seg om adopsjonen.

Jeg håper du ha rett i alt det andre også. Men det kommer nok også litt an på arbeidsmengde og alvolighetsgrad av øvrige saker.

mvh

[Gjest nabo og mamma]

Foreldre som skyter på barnas mest sårbare og forsvarsløse punkter når de (foreldrene) kommer i situsjoner de ikke håndterer, ville sannsynligvis gjort det enten barna var adopterte eller ikke. Eneste forskjellen blir hva som er mest sårbart for barna.

Jeg krymper meg når jeg leser det du skriver. Det er bra du tar tak i dette. Du har en både god, ryddig og redelig plan. (Lag gjerne en fuskelapp før du snakker med dem.)

Jeg må innrømme at jeg er faktisk litt usikker på i hvilken grad barnevernet tar tak i dette med alt det andre de må prioritere. Men det hjelper nok i forhold til å få hjelp at foreldrene skyter på adopsjonen. Et like stort, men mindre tydelig overtramp ville nok vært langt vanskeligere å skaffe hjelp til. Missforstå meg rett.

Håper denne historien får en lykkelig slutt.

mvh

Jeg er også usikker på hvor alvorlig barnevernet vil ta dette. Er ikke veldig imponert over hva de gjør ellers her i kommunen.

Jeg og min mann har mye kontakt med en del ungdommer her i kommunen. Ungdom fra ungdomsskolealder og opp til unge voksne. De fleste av disse ungdommene har/har hatt en svært vanskelig oppvekst. De kommer fra hjem som har vært preget av fyll og vold i årevis. Det har vært meldt bekymring til BV gjentatte ganger av politi, barnevernsvakt, krisesentre og skoler. BV har ikke gjort noen ting, bortsett fra å ha samtaler med foreldrene og barna sammen. Jeg har selv vært tilstede på flere møter med BV fordi barna har ønsket det. Foreldrene har lovet bot og bedring, og har fått en sjanse til, gang på gang. Uten å få tilsyn eller veiledning i hjemmet. Bare med en oppfølgingssamtale etter 2 uker, og da er som regel alt bra. Inntil det smeller igjen like etter. Dette til tross for at flere av ungdommene konkret har bedt om hjelp. Noen har bedt om å få bo hos andre en periode. BV har da svart at de ikke har fosterhjem for ungdom i kommunen, og de har ikke gjort forsøk på å skaffe det en gang.

De som jobber i BV her er veldig hyggelige og forståelsesfulle, spesielt ovenfor foreldrene. De har gitt uttrykk for at de er stolte av å ha løst saker uten å måtte sette inn spesielle tiltak i familiene, og uten å plassere barn utenfor hjemmet. De har skrevet i rapport til fylkesmannen at de har spart masse penger på dette, og at de har fornøyde brukere. De fornøyde brukerne må være foreldrene, for jeg vet at mange av ungdommene er svært fortvilet og langt fra fornøyde.

Jeg har snakket med foreldrene i dag, og de har fått kopi av brevet jeg leverer til BV mandag. Jeg skal ringe BV og fortelle om saken før jeg leverer brevet. Jeg håper inderlig de vil gjøre noe. Jeg tror også kanskje det kan ha betydning at barna er adopterte. Familien bodde i en annen kommune da de søkte om adopsjon, så BV her i kommunen har ikke hatt noe med det å gjøre, og det tror jeg kan være en fordel i denne saken.

[PieLill]

Jeg er også usikker på hvor alvorlig barnevernet vil ta dette. Er ikke veldig imponert over hva de gjør ellers her i kommunen.

Jeg og min mann har mye kontakt med en del ungdommer her i kommunen. Ungdom fra ungdomsskolealder og opp til unge voksne. De fleste av disse ungdommene har/har hatt en svært vanskelig oppvekst. De kommer fra hjem som har vært preget av fyll og vold i årevis. Det har vært meldt bekymring til BV gjentatte ganger av politi, barnevernsvakt, krisesentre og skoler. BV har ikke gjort noen ting, bortsett fra å ha samtaler med foreldrene og barna sammen. Jeg har selv vært tilstede på flere møter med BV fordi barna har ønsket det. Foreldrene har lovet bot og bedring, og har fått en sjanse til, gang på gang. Uten å få tilsyn eller veiledning i hjemmet. Bare med en oppfølgingssamtale etter 2 uker, og da er som regel alt bra. Inntil det smeller igjen like etter. Dette til tross for at flere av ungdommene konkret har bedt om hjelp. Noen har bedt om å få bo hos andre en periode. BV har da svart at de ikke har fosterhjem for ungdom i kommunen, og de har ikke gjort forsøk på å skaffe det en gang.

De som jobber i BV her er veldig hyggelige og forståelsesfulle, spesielt ovenfor foreldrene. De har gitt uttrykk for at de er stolte av å ha løst saker uten å måtte sette inn spesielle tiltak i familiene, og uten å plassere barn utenfor hjemmet. De har skrevet i rapport til fylkesmannen at de har spart masse penger på dette, og at de har fornøyde brukere. De fornøyde brukerne må være foreldrene, for jeg vet at mange av ungdommene er svært fortvilet og langt fra fornøyde.

Jeg har snakket med foreldrene i dag, og de har fått kopi av brevet jeg leverer til BV mandag. Jeg skal ringe BV og fortelle om saken før jeg leverer brevet. Jeg håper inderlig de vil gjøre noe. Jeg tror også kanskje det kan ha betydning at barna er adopterte. Familien bodde i en annen kommune da de søkte om adopsjon, så BV her i kommunen har ikke hatt noe med det å gjøre, og det tror jeg kan være en fordel i denne saken.

''De har skrevet i rapport til fylkesmannen at de har spart masse penger på dette, og at de har fornøyde brukere.''

Og tenk på alle pengene de sparer når flott ungdom går heden...

Jeg er imponert over din handlingskraft og ditt mot.

Håper at dette fører til en forbedring for barna det gjelder.

mvh

[Gjest nabo og mamma]

Fint at du vil gjøre noe med det !! Men regn med at de vil gå langt i å få deg fra å melde til barnevernet. De vil helt sikkert ha argumenter som at "barnevernet har viktigere ting en dette " "De vil ikke gjør noe, dersom du melder" eller "Vi vil selvsagt forbedre oss" De vil sikkert gi inntrykk av at de forstår, innser eller de vil benekte allt ! Da gjelder det å ha is i magen å gjøre det du har tenkt og mener er riktig tiltross for deres innspill/motstand. Lykke til !!

Jeg har snakket med foreldrene i dag. De ble veldig forskrekket over at jeg hadde reagert på dette. De benektet ikke at de hadde sagt det jeg har hørt. De hadde ikke tenkt over at det kunne være skadelig for barna. Det var bare en måte å få barna til å høre etter på. Spesielt den yngste som de etterhvert fortalte at de har store problemer med.

Det ble en svært følelsesladet samtale hvor begge foreldrene brøt sammen og sa at de hadde tatt på seg langt mer enn de kunne makte med det yngste barnet. De hadde ikke på noen måte vært forberedt på hvor krevende det skulle bli. Dette var jo et godt utgangspunkt for å oppfordre dem selv også til å søke hjelp. De ville vurdere det, sa de.

De reagerte ikke agressivt på at jeg ville sende bekymring til BV, men de ba meg vente. De ville gjerne prøve å finne andre løsninger selv først. Jeg sa at jeg uansett kom til å gi BV beskjed nå, men at det ikke er til hinder for at de kan finne løsninger selv, tvert i mot. Jeg ga dem kopi av brevet jeg skal levere til BV mandag. Jeg håper de søker hjelp selv også. Det vil kanskje få BV til å stille opp.