Skal jeg bry meg, eller avvente?

[krabba1365381136]

Jeg har snakket med foreldrene i dag. De ble veldig forskrekket over at jeg hadde reagert på dette. De benektet ikke at de hadde sagt det jeg har hørt. De hadde ikke tenkt over at det kunne være skadelig for barna. Det var bare en måte å få barna til å høre etter på. Spesielt den yngste som de etterhvert fortalte at de har store problemer med.

Det ble en svært følelsesladet samtale hvor begge foreldrene brøt sammen og sa at de hadde tatt på seg langt mer enn de kunne makte med det yngste barnet. De hadde ikke på noen måte vært forberedt på hvor krevende det skulle bli. Dette var jo et godt utgangspunkt for å oppfordre dem selv også til å søke hjelp. De ville vurdere det, sa de.

De reagerte ikke agressivt på at jeg ville sende bekymring til BV, men de ba meg vente. De ville gjerne prøve å finne andre løsninger selv først. Jeg sa at jeg uansett kom til å gi BV beskjed nå, men at det ikke er til hinder for at de kan finne løsninger selv, tvert i mot. Jeg ga dem kopi av brevet jeg skal levere til BV mandag. Jeg håper de søker hjelp selv også. Det vil kanskje få BV til å stille opp.

Så dyktig du har vært. Dette er din ære, du ha gjordt en kjempe jobb for disse barna og kanskje for hele familien. Jeg trodde slike som deg var en utdøende rase, men nei slike som bryr seg og klarer dette på en slik inponerende måte som deg finnes fortsatt. Du har et stort hjerte. Jeg jobber selv med barn, dette står det respekt av!

[Gjest nabo og mamma]

Så dyktig du har vært. Dette er din ære, du ha gjordt en kjempe jobb for disse barna og kanskje for hele familien. Jeg trodde slike som deg var en utdøende rase, men nei slike som bryr seg og klarer dette på en slik inponerende måte som deg finnes fortsatt. Du har et stort hjerte. Jeg jobber selv med barn, dette står det respekt av!

Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke føler meg høy i hatten... Og det gjenstår å se om det kommer noe positivt ut av dette. Men tusen takk for støtten!

[brilleslangen]

Jeg synes det er flott gjort at du har tatt tak i dette. Ungene burde slippe å få høre slike ting om de var adopterte eller ikke...

Og det at du nå har tatt tak i det, og også vært ærlig ovenfor foreldrene, gjør at foreldrene uansett om BV gjør noe med saken eller ikke antakelig blir mer bevisste egne handlinger, noe som igjen antakelig vil bedre situasjonen for barna uansett utfall... Inntrykket jeg får når jeg leser det du skriver er at familien burde ha hatt en form for avlastning slik at de står bedre rustet til å møte utfordringer i hverdagen....

[ahg]

Jeg har snakket med foreldrene i dag. De ble veldig forskrekket over at jeg hadde reagert på dette. De benektet ikke at de hadde sagt det jeg har hørt. De hadde ikke tenkt over at det kunne være skadelig for barna. Det var bare en måte å få barna til å høre etter på. Spesielt den yngste som de etterhvert fortalte at de har store problemer med.

Det ble en svært følelsesladet samtale hvor begge foreldrene brøt sammen og sa at de hadde tatt på seg langt mer enn de kunne makte med det yngste barnet. De hadde ikke på noen måte vært forberedt på hvor krevende det skulle bli. Dette var jo et godt utgangspunkt for å oppfordre dem selv også til å søke hjelp. De ville vurdere det, sa de.

De reagerte ikke agressivt på at jeg ville sende bekymring til BV, men de ba meg vente. De ville gjerne prøve å finne andre løsninger selv først. Jeg sa at jeg uansett kom til å gi BV beskjed nå, men at det ikke er til hinder for at de kan finne løsninger selv, tvert i mot. Jeg ga dem kopi av brevet jeg skal levere til BV mandag. Jeg håper de søker hjelp selv også. Det vil kanskje få BV til å stille opp.

Nå ble jeg imponert! Du har våget å være åpen og direkte. Først tatt det opp direkte med foreldrene, og deretter gitt dem kopi av brevet til BV. Ingen hemmeligheter, ikke noe "gå bak ryggen". Bedre kan det ikke gjøres, slik jeg oppfatter det. Har virkelig respekt for måten du har gjort dette på!

Foreldrene sier de vil forsøke andre alternativer først. Vet de hvor de skal henvende seg? De trenger hjelp fra folk som virkelig har greie på hvordan man kan hjelpe adoptivbarn med spesielle behov. Det kan være svært krevende og kanskje umulig å klare å takle slike utfordringer hvis man ikke får kompetent profesjonell hjelp. Foreldrene risikerer å slite seg ut fullstendig.

Psykologen Haarklou jobber mye med adoptivbarn med spesielle behov. Er hans kurs/fordrag noe de kjenner til?

Nettside: http://www.haarklou.no/

Adoptivforeningene kan sikkert også gi råd om hvor de kan henvende seg for å få hjelp. Foreldrene trenger hjelp, og det skal de ikke være flaue for. Håper de finner støtten de trenger, og at det vil gå bra med både barna og familien som helhet.

Så flott at du tør å bry deg. Du kan ha gitt barna og foreldrene en gave for livet!

[Gjest anna elise]

Jeg har snakket med foreldrene i dag. De ble veldig forskrekket over at jeg hadde reagert på dette. De benektet ikke at de hadde sagt det jeg har hørt. De hadde ikke tenkt over at det kunne være skadelig for barna. Det var bare en måte å få barna til å høre etter på. Spesielt den yngste som de etterhvert fortalte at de har store problemer med.

Det ble en svært følelsesladet samtale hvor begge foreldrene brøt sammen og sa at de hadde tatt på seg langt mer enn de kunne makte med det yngste barnet. De hadde ikke på noen måte vært forberedt på hvor krevende det skulle bli. Dette var jo et godt utgangspunkt for å oppfordre dem selv også til å søke hjelp. De ville vurdere det, sa de.

De reagerte ikke agressivt på at jeg ville sende bekymring til BV, men de ba meg vente. De ville gjerne prøve å finne andre løsninger selv først. Jeg sa at jeg uansett kom til å gi BV beskjed nå, men at det ikke er til hinder for at de kan finne løsninger selv, tvert i mot. Jeg ga dem kopi av brevet jeg skal levere til BV mandag. Jeg håper de søker hjelp selv også. Det vil kanskje få BV til å stille opp.

Fantastisk! Et forbilde for oss alle. Veldig tøft gjort!

[Gjest movenpink]

Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke føler meg høy i hatten... Og det gjenstår å se om det kommer noe positivt ut av dette. Men tusen takk for støtten!

Så godt å lese at du tok umiddelbart affære nå i dag. Du er en ekte tøffing! Denne situasjonen er forferdelig, og du har gjort det rette. Det at foreldrene innrømmet ovenfor deg i dag at de ikke selv hadde tenkt på hvordan dette kunne være for barna når de sa slike ting, sier jo veldig mye om dem... Men det at de vedgikk at de hadde tatt på seg for mye og slet med å takle særlig den minste, _er_ et viktig skritt i riktig retning.

Å lese om barnevernet i din kommune, gjør meg ikke direkte imponert.... Forhåpentlig vil de stille opp i denne saken, særlig fordi barna er adopterte og b.vernet kanskje tenker disse har et ekstra krav på beskyttelse. Disse foreldrene vil forhåpentligvis ikke bære nag til deg i etterkant. Forhåpentlig vil de kunne gå inn i et konstruktivt samarbeid med b.vernet. Disse ungene trenger så sårt å få det bedre.

Et barnevern skal jo verne om barna og ha disse i sentrum - uansett omstendigheter. At virkeligheten i din kommune ikke virker like på høyden, er urovekkende. Men, som sagt, forhåpentlig skjer det noe godt i denne saken. Det jeg tenkte når jeg meldte til barnevernet, var at uansett om det mot formodning ikke skulle skje noe som endret barnas situasjon, så hadde jeg likevel gjort noe. Jeg hadde ikke bare latt det passere og sett mellom fingrene med det. Den skrekken din kjenner jeg veldig igjen. Det at du har satt disse barnas beste over dine egne behov for ev. ubehageligheter, viser hvor godt menneske du er. Du fortjener all honnør, beundring og støtte. Handlingen din i dag, viser hvor ærlig, åpen og redelig du er! Det krever mot! Du kan virkelig ta et velfortjent pust i bakken! Stå på! Husk at når ev. energien tapper og du føler deg som mest puslete, så er alt i hovedsak over på mandag. Da har du gjort ditt. "Bomben" er sprengt. Tausheten brutt. Hemmeligheter talt fritt om. Da kan det ikke bli verre.

Må igjen si: Du er tøff!!

Beste hilsen

[Gjest May M]

Jeg har snakket med foreldrene i dag. De ble veldig forskrekket over at jeg hadde reagert på dette. De benektet ikke at de hadde sagt det jeg har hørt. De hadde ikke tenkt over at det kunne være skadelig for barna. Det var bare en måte å få barna til å høre etter på. Spesielt den yngste som de etterhvert fortalte at de har store problemer med.

Det ble en svært følelsesladet samtale hvor begge foreldrene brøt sammen og sa at de hadde tatt på seg langt mer enn de kunne makte med det yngste barnet. De hadde ikke på noen måte vært forberedt på hvor krevende det skulle bli. Dette var jo et godt utgangspunkt for å oppfordre dem selv også til å søke hjelp. De ville vurdere det, sa de.

De reagerte ikke agressivt på at jeg ville sende bekymring til BV, men de ba meg vente. De ville gjerne prøve å finne andre løsninger selv først. Jeg sa at jeg uansett kom til å gi BV beskjed nå, men at det ikke er til hinder for at de kan finne løsninger selv, tvert i mot. Jeg ga dem kopi av brevet jeg skal levere til BV mandag. Jeg håper de søker hjelp selv også. Det vil kanskje få BV til å stille opp.

Jeg tar av meg hatten for deg.

Det kunne vært så mange snarveier du kunne tatt i denne saken, som hadde vært enklere for deg selv.

Du må ha en stor dose menneskekunnskap for å klare å ta denne saken opp med foreldrene på en måte som gjøre at de ærkjenner problemet fremfor å gå i forsvar.

Du gjør meg rett og slett glad.

La oss nå håpe familien får den hjelpen de trenger.

[Gjest vent å se]

Jeg har snakket med foreldrene i dag. De ble veldig forskrekket over at jeg hadde reagert på dette. De benektet ikke at de hadde sagt det jeg har hørt. De hadde ikke tenkt over at det kunne være skadelig for barna. Det var bare en måte å få barna til å høre etter på. Spesielt den yngste som de etterhvert fortalte at de har store problemer med.

Det ble en svært følelsesladet samtale hvor begge foreldrene brøt sammen og sa at de hadde tatt på seg langt mer enn de kunne makte med det yngste barnet. De hadde ikke på noen måte vært forberedt på hvor krevende det skulle bli. Dette var jo et godt utgangspunkt for å oppfordre dem selv også til å søke hjelp. De ville vurdere det, sa de.

De reagerte ikke agressivt på at jeg ville sende bekymring til BV, men de ba meg vente. De ville gjerne prøve å finne andre løsninger selv først. Jeg sa at jeg uansett kom til å gi BV beskjed nå, men at det ikke er til hinder for at de kan finne løsninger selv, tvert i mot. Jeg ga dem kopi av brevet jeg skal levere til BV mandag. Jeg håper de søker hjelp selv også. Det vil kanskje få BV til å stille opp.

Jeg synes du absolutt skal vente med å sende meldingen til bv. La denne stakkars familien få en sjanse hvis de ønsker det med å tenke over det du har sagt og kanskje klare dette på egen hånd.

Du vil jo fortsatt se denne familien og få en føling om det blir bedre i løpet av noen uker. Hvis du da ikke ser bedring så kan du jo sende dette brevet, men ikke enda! Det finnes faktisk familier som trenger en slik samtale og som finner utav problemene selv.

Ikke sett deg til doms over dem.

[Gjest anna elise]

Jeg synes du absolutt skal vente med å sende meldingen til bv. La denne stakkars familien få en sjanse hvis de ønsker det med å tenke over det du har sagt og kanskje klare dette på egen hånd.

Du vil jo fortsatt se denne familien og få en føling om det blir bedre i løpet av noen uker. Hvis du da ikke ser bedring så kan du jo sende dette brevet, men ikke enda! Det finnes faktisk familier som trenger en slik samtale og som finner utav problemene selv.

Ikke sett deg til doms over dem.

Hvorfor er dette en "stakkars familie"? Fordi de ser problemet og kom med innrømmelser? De har problemer og trenger hjelp. Det virker som om de er åpne for å tenke over ting å få hjelp og det er jo det beste utgangspunktet. Kan ikke skjønne hvorfor barnevernet ikke bør kontaktes. Det måtte i tilfelle være hvis familien selv bestemte seg for å oppsøke en privat barnepsykolog eller liknende for råd og veiledning.

Når man har gått over grensene på denne måten er det usannsynlig at litt sjelegranskning noen uker retter opp i det meste. Det er ikke det verste som kan skje at barnevernet får gi noen råd. Det er ikke alltid man skal ta barnet bort fra sitt hjem da, og barnevernet bør kontaktes også når det ikke er tilfelle. Men i dette tilfellet er det ting som også må leges og rettes opp i, ikke bare en snuoperasjon som skal tid her. Skade er allerede skjedd.

[trk1365380645]

Jeg har snakket med foreldrene i dag. De ble veldig forskrekket over at jeg hadde reagert på dette. De benektet ikke at de hadde sagt det jeg har hørt. De hadde ikke tenkt over at det kunne være skadelig for barna. Det var bare en måte å få barna til å høre etter på. Spesielt den yngste som de etterhvert fortalte at de har store problemer med.

Det ble en svært følelsesladet samtale hvor begge foreldrene brøt sammen og sa at de hadde tatt på seg langt mer enn de kunne makte med det yngste barnet. De hadde ikke på noen måte vært forberedt på hvor krevende det skulle bli. Dette var jo et godt utgangspunkt for å oppfordre dem selv også til å søke hjelp. De ville vurdere det, sa de.

De reagerte ikke agressivt på at jeg ville sende bekymring til BV, men de ba meg vente. De ville gjerne prøve å finne andre løsninger selv først. Jeg sa at jeg uansett kom til å gi BV beskjed nå, men at det ikke er til hinder for at de kan finne løsninger selv, tvert i mot. Jeg ga dem kopi av brevet jeg skal levere til BV mandag. Jeg håper de søker hjelp selv også. Det vil kanskje få BV til å stille opp.

Så flott! Jeg er veldig imponert over måten du har håndtert saken på og syns du er tøff! Håper det fører til en god løsning for barna på sikt.

Hjertelig hilsen trk

[krabba1365381136]

Jeg synes du absolutt skal vente med å sende meldingen til bv. La denne stakkars familien få en sjanse hvis de ønsker det med å tenke over det du har sagt og kanskje klare dette på egen hånd.

Du vil jo fortsatt se denne familien og få en føling om det blir bedre i løpet av noen uker. Hvis du da ikke ser bedring så kan du jo sende dette brevet, men ikke enda! Det finnes faktisk familier som trenger en slik samtale og som finner utav problemene selv.

Ikke sett deg til doms over dem.

Å bli meldt til barnevernet er ingen straff, og de dømmer ikke !!

Mennesker som gjør slik mot barna sine endrer ikke på dette om en nabo sier i fra. Dette de gjør mot barna sine har med empati og holdninger å gjøre, ikke minst respekt. Deres personlighet er slik !! Send brevet du. Du stiller deg ikke til doms over noen !

[Gjest nabo og mamma]

Nå ble jeg imponert! Du har våget å være åpen og direkte. Først tatt det opp direkte med foreldrene, og deretter gitt dem kopi av brevet til BV. Ingen hemmeligheter, ikke noe "gå bak ryggen". Bedre kan det ikke gjøres, slik jeg oppfatter det. Har virkelig respekt for måten du har gjort dette på!

Foreldrene sier de vil forsøke andre alternativer først. Vet de hvor de skal henvende seg? De trenger hjelp fra folk som virkelig har greie på hvordan man kan hjelpe adoptivbarn med spesielle behov. Det kan være svært krevende og kanskje umulig å klare å takle slike utfordringer hvis man ikke får kompetent profesjonell hjelp. Foreldrene risikerer å slite seg ut fullstendig.

Psykologen Haarklou jobber mye med adoptivbarn med spesielle behov. Er hans kurs/fordrag noe de kjenner til?

Nettside: http://www.haarklou.no/

Adoptivforeningene kan sikkert også gi råd om hvor de kan henvende seg for å få hjelp. Foreldrene trenger hjelp, og det skal de ikke være flaue for. Håper de finner støtten de trenger, og at det vil gå bra med både barna og familien som helhet.

Så flott at du tør å bry deg. Du kan ha gitt barna og foreldrene en gave for livet!

Morsomt at du nevner nettopp Joacim Haarklou. Det er bare et par uker siden jeg var på et kurs som omhandlet symptomer som kan ligne på adhd, hvor han var foreleser en hel dag. Det var så bra!! Absolutt et av de beste kursene jeg har vært på om temaet. Han var svært dyktig faglig sett, og i tillegg inspirerende og morsom å høre på. Jeg har også lest flere bøker av han tidligere.

Det var faktisk adhd foreningen som arrangerte kurset. De er vanligvis veldig skeptiske til alle som mener at symtomer som ligner på adhd kan skyldes noe annet enn nettopp adhd, f.eks tilknytningsforstyrrelser eller vold. Dette kurset var bare for fagfolk. Adhd foreningen poengterte at det var helt bevisst, fordi mange foreldre er veldig sårbare på dette punktet. Og det er jo absolutt forståelig.

Jeg nevnte bl.a. hans kompetanse på området adoptivbarn og relasjonsskader da jeg snakket med foreldrene, men forventer ikke at de skal huske sånne detaljer fra samtalen i går. Får håpe de kommer tilbake og spør når de får summa seg litt.

[Gjest nabo og mamma]

Å bli meldt til barnevernet er ingen straff, og de dømmer ikke !!

Mennesker som gjør slik mot barna sine endrer ikke på dette om en nabo sier i fra. Dette de gjør mot barna sine har med empati og holdninger å gjøre, ikke minst respekt. Deres personlighet er slik !! Send brevet du. Du stiller deg ikke til doms over noen !

Jeg kommer til å levere brevet på mandag, som jeg har bestemt meg for, og som jeg har gitt foreldrene beskjed om. Barna og foreldrene trenger hjelp NÅ! Jeg har utsatt lenge nok å bry meg.

[Scapa_c]

Jeg har snakket med foreldrene i dag. De ble veldig forskrekket over at jeg hadde reagert på dette. De benektet ikke at de hadde sagt det jeg har hørt. De hadde ikke tenkt over at det kunne være skadelig for barna. Det var bare en måte å få barna til å høre etter på. Spesielt den yngste som de etterhvert fortalte at de har store problemer med.

Det ble en svært følelsesladet samtale hvor begge foreldrene brøt sammen og sa at de hadde tatt på seg langt mer enn de kunne makte med det yngste barnet. De hadde ikke på noen måte vært forberedt på hvor krevende det skulle bli. Dette var jo et godt utgangspunkt for å oppfordre dem selv også til å søke hjelp. De ville vurdere det, sa de.

De reagerte ikke agressivt på at jeg ville sende bekymring til BV, men de ba meg vente. De ville gjerne prøve å finne andre løsninger selv først. Jeg sa at jeg uansett kom til å gi BV beskjed nå, men at det ikke er til hinder for at de kan finne løsninger selv, tvert i mot. Jeg ga dem kopi av brevet jeg skal levere til BV mandag. Jeg håper de søker hjelp selv også. Det vil kanskje få BV til å stille opp.

All ære til deg både for at du har turt å ta tak i det, og også for måten du har gjort det på!!!

Du gjorde noe positivt både for barn og foreldre her...!

[Gjest]

Jeg kan forsikre deg om at jeg ikke føler meg høy i hatten... Og det gjenstår å se om det kommer noe positivt ut av dette. Men tusen takk for støtten!

Takk for at du er så modig og handlekraftig! Det er viktig at vi bryr oss om hverandre og spesielt når det trengs litt ekstra sånn som her. Jeg blir stolt og glad for at du tar tak i noe som de fleste av oss ikke har mot til. Barna fortjener å ha det godt og foreldrene er voksne mennesker som har påtatt seg ansvaret, så de får stramme seg opp og takke for den hjelpen de (forhåpentlig) nå kommer til å motta. Disse barna fortjener en sjanse, som alle andre barn.

Nå får vi håpe at BV er så dyktige i din kommune som jeg oppfatter at de er i min, da vil nemlig saken bli behandlet skikkelig og forhåpentligvis vil hele familien få den hjelpen de trenger til å få det bedre.