Sykemeldt - Alvorlig depresjon

[Gjest Rory82]

Hei, Jeg har stort behov for tilbakemeldinger/råd fra noen, hvemsomhelst før tankene tar overhånd. Jeg er for tiden sykemeldt pga alvorlig depresjon. Jeg vil ikke få behandligstilbud før om et halvt år (det vil ta 5 A4 sider å forklare hvorfor). Jeg begynner nå med aktiv sykemelding, men er livredd for å returnere til jobb. Mange personer der og veldig mange spm. som jeg ikke tror jeg vil takle. Dette vet legen min om, men det er heller ikke sunt å sitte hjemme, noe jeg er enig i. Det som jeg nå strever sånn med at jeg føler jeg har ødelagt alt er det faktum at jeg, som om ikke ting var vonde nok, flere problemer på arbeidsplassen.Jeg har ikke fortalt legen min dette. Deriblandt hvordan min sjef har gjort flere forsøk på å gjøre arbeidslivet mitt surt for meg og den høyeste sjefen prøver også å skvise meg ut, samt flere i ledelsen har vist at de ikke liker meg. Jeg har ikke på noen måte gitt dem grunnlag for dette. Jeg har tvert imot arbeidet veldig hardt og verdt en viktig medarbeider for dem og jeg vet de synes jeg gjør en god jobb. Tilbake til "the issue at hand". Jeg har hatt møte med NAV, lege, 1 person fra min personal avd. (verdens hyggeligeste menneske) og min sjef (som var totalt annerledes enn jeg kjenner henne) Resultat - Aktiv sykemelding. Min lege syntes det var flott av dem å komme og tror at dette vil gå bra, men jeg er nå lengre nede enn jeg har vært på lenge fordi jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og føler at nå er alt ødelagt. Jeg kan ikke si opp, for hvem vil ansette en som meg med så store psykiske problemer (og når behandling starter så vil det også oppta sin tid). Jeg er redd for å si til legen min om mine andre problemer på arbeidsplassen for tenk om han ikke tror meg eller verre tror at dette er grunnen til min sykemelding? Jeg er livredd og ser ingen vei å gå. Kan du gi meg noen somhelst tilbakemelding? Jeg har ikke noen jeg kan prate med. Beklager om dette ble langt eller ufårståelig. Klokken er4 om morgenen og jeg har grått og jeg har tusen tanker og jeg vet ikke om noe av dette er i det hele tatt forståelig.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er ikke mulig at du skal vente 6 mnd.

Legen din kan gi deg regelmessige samteler, og du kan få gode antidepressive medisiner.

[Svimern]

Hei,

Kjenner meg litt igjen i den situasjonen du beskriver, så jeg tillater meg å komme med innspill på hvordan jeg taklet min depresjon.

Jeg fikk en alvorlig depresjon i 2005. Dette var en kombinasjon av et mindre illebefinnende, mye angst som etterhvert bygget seg opp til en alvorlig depresjon.

jeg foretok meg mye selv for å bli bra, og jeg vil liste opp følgende tiltak som iallefall hjalp meg mye.

1. Jeg svelgte en kamel, kontaktet min fastlege og innrømmet min depresjon. Jeg tok en depresjonstest og denne bekreftet naturligvis alvoret i situasjonen. Jeg ba om å bli satt på Cipralex. Dette var en medisin jeg hadde lest mye om og hørt skulle være bra. Jeg ble sykemeldt to mnd 100%, noe som var viktig for meg. Jeg trengte å komme meg bort. Dette varierer sikkert fra person til person.

2. parallelt med at jeg begynte på medisin la jeg opp et løp for å systematisere hverdagen min. Jeg lagde planer for en uke i slengen og gikk inn for å fullføre alt på disse planene. En dag kunne alt som stod på listen være "gå i butikken".

3. Trening! Jeg startet en planlagt fysisk trening. Dette hadde en fantastisk effekt!! Etter en treningsøkt hadde jeg en ro i kroppen som var ubeskrivelig, og jeg følte meg et lite øyeblikk normal

Jeg trente etterhvert mellom 3 og 7 ganger i uken.

Jeg kan ikke beskrive hvor bra dette var, men det var ikke lett. Det var en stor kamp med meg selv for å klare å komme i gang med treningen. En av mine livs kamper å klare å tyne meg ut i fysisk aktivitet, men noe av det jeg ser på som det som hadde best effekt på min depresjon/angst på sikt.

4. Jeg fylte bevist hverdagen med positive opplevelser. Jeg leste humorbøker, så komedier når jeg skulle se fiml, var sammen med mennesker som jeg synes var positive og ikke minst som jeg følte meg trygg på. Også dette var utfordrende i starten.

Det tok meg lang tid å bli frisk, men ikke mange måneder før jeg var over den verste kneiken.

Når jeg i dag ser tilbake på hvordan jeg var i 2005 skjønner jeg om du finner det vanskelig å jobbe deg gjennom dette alene på denne måten. Det er svært tungt, og ubeskrivelig ovenfor en som ikke har opplevd en alvorlig depresjon, hvor vanskelig alt er og hordan hodet forsøker å bryte deg ned.

Jeg gjorde dette på denne måten fordi jeg leste mye om depresjon, kjøpte bøker, snakket med andre med erfaringer etc, og la opp et løp jeg mente måtte fungere. Det var som sagt ikke lett, men det er en spesiell opplevelse å oppleve at bunnen er nådd og ting går i riktig retning igjen.

En ting er 100% sikkert, du blir bra igjen!!

Som nevnt er dette ment som innspill og en info om hvordan jeg angrep min depresjon.

[Gjest Geir]

Hei,

Kjenner meg litt igjen i den situasjonen du beskriver, så jeg tillater meg å komme med innspill på hvordan jeg taklet min depresjon.

Jeg fikk en alvorlig depresjon i 2005. Dette var en kombinasjon av et mindre illebefinnende, mye angst som etterhvert bygget seg opp til en alvorlig depresjon.

jeg foretok meg mye selv for å bli bra, og jeg vil liste opp følgende tiltak som iallefall hjalp meg mye.

1. Jeg svelgte en kamel, kontaktet min fastlege og innrømmet min depresjon. Jeg tok en depresjonstest og denne bekreftet naturligvis alvoret i situasjonen. Jeg ba om å bli satt på Cipralex. Dette var en medisin jeg hadde lest mye om og hørt skulle være bra. Jeg ble sykemeldt to mnd 100%, noe som var viktig for meg. Jeg trengte å komme meg bort. Dette varierer sikkert fra person til person.

2. parallelt med at jeg begynte på medisin la jeg opp et løp for å systematisere hverdagen min. Jeg lagde planer for en uke i slengen og gikk inn for å fullføre alt på disse planene. En dag kunne alt som stod på listen være "gå i butikken".

3. Trening! Jeg startet en planlagt fysisk trening. Dette hadde en fantastisk effekt!! Etter en treningsøkt hadde jeg en ro i kroppen som var ubeskrivelig, og jeg følte meg et lite øyeblikk normal

Jeg trente etterhvert mellom 3 og 7 ganger i uken.

Jeg kan ikke beskrive hvor bra dette var, men det var ikke lett. Det var en stor kamp med meg selv for å klare å komme i gang med treningen. En av mine livs kamper å klare å tyne meg ut i fysisk aktivitet, men noe av det jeg ser på som det som hadde best effekt på min depresjon/angst på sikt.

4. Jeg fylte bevist hverdagen med positive opplevelser. Jeg leste humorbøker, så komedier når jeg skulle se fiml, var sammen med mennesker som jeg synes var positive og ikke minst som jeg følte meg trygg på. Også dette var utfordrende i starten.

Det tok meg lang tid å bli frisk, men ikke mange måneder før jeg var over den verste kneiken.

Når jeg i dag ser tilbake på hvordan jeg var i 2005 skjønner jeg om du finner det vanskelig å jobbe deg gjennom dette alene på denne måten. Det er svært tungt, og ubeskrivelig ovenfor en som ikke har opplevd en alvorlig depresjon, hvor vanskelig alt er og hordan hodet forsøker å bryte deg ned.

Jeg gjorde dette på denne måten fordi jeg leste mye om depresjon, kjøpte bøker, snakket med andre med erfaringer etc, og la opp et løp jeg mente måtte fungere. Det var som sagt ikke lett, men det er en spesiell opplevelse å oppleve at bunnen er nådd og ting går i riktig retning igjen.

En ting er 100% sikkert, du blir bra igjen!!

Som nevnt er dette ment som innspill og en info om hvordan jeg angrep min depresjon.

Det hørtes ut som en oppskrift som de aller fleste med depresjon (og/eller angst) vil kunne få god effekt av!

Veldig bra...:-)

[Gjest]

Det er ikke mulig at du skal vente 6 mnd.

Legen din kan gi deg regelmessige samteler, og du kan få gode antidepressive medisiner.

Jeg går på antidepressive medisiner, er sykemeldt å har vært det siden des. og nå er er det tid for aktiv sykemelding. Mitt behandlingstilbud starter i aug. Vanlig time hos psykolog er tilgjengelig, men jeg har gått til mange og dette var ikke for meg. Gruppeterapi er det jeg skal prøve, har problemer med å prate og her kan jeg få utrykkt meg på andre måter som f.eks. billedterapi.

Men mitt spm. var opprinnelig ang. jobbforhold og om hva min lege vil tro og hva evt. en lege kan gjør?

[frosken]

Hei,

Jeg ser ikke helt hva legen kan gjøre med det du opplever som negative aspekter ved arbeidsplassen din. Du kan selvfølgelig prate med legen om dette, men ut over det så må du vel bare forholde deg til situasjonen slik den er.

Derimot kan du vel muligens ha nytte av å prate med evt. tillitsvalgt om arbeidsforholdene?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hei,

Kjenner meg litt igjen i den situasjonen du beskriver, så jeg tillater meg å komme med innspill på hvordan jeg taklet min depresjon.

Jeg fikk en alvorlig depresjon i 2005. Dette var en kombinasjon av et mindre illebefinnende, mye angst som etterhvert bygget seg opp til en alvorlig depresjon.

jeg foretok meg mye selv for å bli bra, og jeg vil liste opp følgende tiltak som iallefall hjalp meg mye.

1. Jeg svelgte en kamel, kontaktet min fastlege og innrømmet min depresjon. Jeg tok en depresjonstest og denne bekreftet naturligvis alvoret i situasjonen. Jeg ba om å bli satt på Cipralex. Dette var en medisin jeg hadde lest mye om og hørt skulle være bra. Jeg ble sykemeldt to mnd 100%, noe som var viktig for meg. Jeg trengte å komme meg bort. Dette varierer sikkert fra person til person.

2. parallelt med at jeg begynte på medisin la jeg opp et løp for å systematisere hverdagen min. Jeg lagde planer for en uke i slengen og gikk inn for å fullføre alt på disse planene. En dag kunne alt som stod på listen være "gå i butikken".

3. Trening! Jeg startet en planlagt fysisk trening. Dette hadde en fantastisk effekt!! Etter en treningsøkt hadde jeg en ro i kroppen som var ubeskrivelig, og jeg følte meg et lite øyeblikk normal

Jeg trente etterhvert mellom 3 og 7 ganger i uken.

Jeg kan ikke beskrive hvor bra dette var, men det var ikke lett. Det var en stor kamp med meg selv for å klare å komme i gang med treningen. En av mine livs kamper å klare å tyne meg ut i fysisk aktivitet, men noe av det jeg ser på som det som hadde best effekt på min depresjon/angst på sikt.

4. Jeg fylte bevist hverdagen med positive opplevelser. Jeg leste humorbøker, så komedier når jeg skulle se fiml, var sammen med mennesker som jeg synes var positive og ikke minst som jeg følte meg trygg på. Også dette var utfordrende i starten.

Det tok meg lang tid å bli frisk, men ikke mange måneder før jeg var over den verste kneiken.

Når jeg i dag ser tilbake på hvordan jeg var i 2005 skjønner jeg om du finner det vanskelig å jobbe deg gjennom dette alene på denne måten. Det er svært tungt, og ubeskrivelig ovenfor en som ikke har opplevd en alvorlig depresjon, hvor vanskelig alt er og hordan hodet forsøker å bryte deg ned.

Jeg gjorde dette på denne måten fordi jeg leste mye om depresjon, kjøpte bøker, snakket med andre med erfaringer etc, og la opp et løp jeg mente måtte fungere. Det var som sagt ikke lett, men det er en spesiell opplevelse å oppleve at bunnen er nådd og ting går i riktig retning igjen.

En ting er 100% sikkert, du blir bra igjen!!

Som nevnt er dette ment som innspill og en info om hvordan jeg angrep min depresjon.

For første gang på 10 år har jeg lagt et enkelt innlegg inn på favoritter.

Dette er et innlegg jeg kan bruke som eksempel på hvordan den enkelte kan arbeide seg ut av sin sykdom.

[Gjest]

For første gang på 10 år har jeg lagt et enkelt innlegg inn på favoritter.

Dette er et innlegg jeg kan bruke som eksempel på hvordan den enkelte kan arbeide seg ut av sin sykdom.

Tusen takk psykiater!

Fantastisk! Er du helt tett eller? Hans råd var på ingen måte relevant til mitt spm. i det hele tatt! Og det var ikke ditt heller! Kan dere lese? Om dere ikke kunne klareå gi noen slags refleksjoner på det så; IKKE SKRIV!

Holder dette kort for tydeligvis så kan mange ord å setninger forvirre deg!

Tusen takk! For absolutt ingenting, din ukompotente ......!

[frosken]

Hei,

Kjenner meg litt igjen i den situasjonen du beskriver, så jeg tillater meg å komme med innspill på hvordan jeg taklet min depresjon.

Jeg fikk en alvorlig depresjon i 2005. Dette var en kombinasjon av et mindre illebefinnende, mye angst som etterhvert bygget seg opp til en alvorlig depresjon.

jeg foretok meg mye selv for å bli bra, og jeg vil liste opp følgende tiltak som iallefall hjalp meg mye.

1. Jeg svelgte en kamel, kontaktet min fastlege og innrømmet min depresjon. Jeg tok en depresjonstest og denne bekreftet naturligvis alvoret i situasjonen. Jeg ba om å bli satt på Cipralex. Dette var en medisin jeg hadde lest mye om og hørt skulle være bra. Jeg ble sykemeldt to mnd 100%, noe som var viktig for meg. Jeg trengte å komme meg bort. Dette varierer sikkert fra person til person.

2. parallelt med at jeg begynte på medisin la jeg opp et løp for å systematisere hverdagen min. Jeg lagde planer for en uke i slengen og gikk inn for å fullføre alt på disse planene. En dag kunne alt som stod på listen være "gå i butikken".

3. Trening! Jeg startet en planlagt fysisk trening. Dette hadde en fantastisk effekt!! Etter en treningsøkt hadde jeg en ro i kroppen som var ubeskrivelig, og jeg følte meg et lite øyeblikk normal

Jeg trente etterhvert mellom 3 og 7 ganger i uken.

Jeg kan ikke beskrive hvor bra dette var, men det var ikke lett. Det var en stor kamp med meg selv for å klare å komme i gang med treningen. En av mine livs kamper å klare å tyne meg ut i fysisk aktivitet, men noe av det jeg ser på som det som hadde best effekt på min depresjon/angst på sikt.

4. Jeg fylte bevist hverdagen med positive opplevelser. Jeg leste humorbøker, så komedier når jeg skulle se fiml, var sammen med mennesker som jeg synes var positive og ikke minst som jeg følte meg trygg på. Også dette var utfordrende i starten.

Det tok meg lang tid å bli frisk, men ikke mange måneder før jeg var over den verste kneiken.

Når jeg i dag ser tilbake på hvordan jeg var i 2005 skjønner jeg om du finner det vanskelig å jobbe deg gjennom dette alene på denne måten. Det er svært tungt, og ubeskrivelig ovenfor en som ikke har opplevd en alvorlig depresjon, hvor vanskelig alt er og hordan hodet forsøker å bryte deg ned.

Jeg gjorde dette på denne måten fordi jeg leste mye om depresjon, kjøpte bøker, snakket med andre med erfaringer etc, og la opp et løp jeg mente måtte fungere. Det var som sagt ikke lett, men det er en spesiell opplevelse å oppleve at bunnen er nådd og ting går i riktig retning igjen.

En ting er 100% sikkert, du blir bra igjen!!

Som nevnt er dette ment som innspill og en info om hvordan jeg angrep min depresjon.

Jeg kjenner igjen en del av dine strategier som de jeg også brukte i en sorgprosess. Særlig benyttet jeg daglig trening som mitt aller viktigste redskap til å ha det best mulig. Hadde som motto at "kan ikke styre hvordan jeg har det, men kan styre bena ut av døren og ut på tur i skogen".

[frosken]

Tusen takk psykiater!

Fantastisk! Er du helt tett eller? Hans råd var på ingen måte relevant til mitt spm. i det hele tatt! Og det var ikke ditt heller! Kan dere lese? Om dere ikke kunne klareå gi noen slags refleksjoner på det så; IKKE SKRIV!

Holder dette kort for tydeligvis så kan mange ord å setninger forvirre deg!

Tusen takk! For absolutt ingenting, din ukompotente ......!

Hvorfor blir du så sur for at noen forsøker å dele sine erfaringer med deg?

[guttas]

Tusen takk psykiater!

Fantastisk! Er du helt tett eller? Hans råd var på ingen måte relevant til mitt spm. i det hele tatt! Og det var ikke ditt heller! Kan dere lese? Om dere ikke kunne klareå gi noen slags refleksjoner på det så; IKKE SKRIV!

Holder dette kort for tydeligvis så kan mange ord å setninger forvirre deg!

Tusen takk! For absolutt ingenting, din ukompotente ......!

Beklager å si det, men jeg syns du svarte skikkelig frekt på inlegget. Det grenser nesten til trakkasering, syns jeg. Selvom du er alvorlig deperimert gir det deg ingen rett til å oppføre deg på den måten.

[Gjest pingeling]

Tusen takk psykiater!

Fantastisk! Er du helt tett eller? Hans råd var på ingen måte relevant til mitt spm. i det hele tatt! Og det var ikke ditt heller! Kan dere lese? Om dere ikke kunne klareå gi noen slags refleksjoner på det så; IKKE SKRIV!

Holder dette kort for tydeligvis så kan mange ord å setninger forvirre deg!

Tusen takk! For absolutt ingenting, din ukompotente ......!

Halllooo!!!

Lurer på hvor sint du blir når du virkelig har grunn til å reagere på noe? Du burde heller være takknemlig når noen forsøker å hjelpe deg. Farlig for hjertet ditt dette...

[Gjest Rory82]

Hvorfor blir du så sur for at noen forsøker å dele sine erfaringer med deg?

For det hadde ingenting med mitt spm å gjøre!!!! Å hvem er dere til å si hva jeg kan og ikke kan si. Dere vet INGENTING om meg! Jeg trengte tilbakemelding på mitt spm.! Om ingen hadde det så; ikke skriv noe da! Om han så hadde råd til å komme over depresjon så er det sikkert vel og bra det, men spurte jeg om råd å komme over min depresjon?? Og om dere led av det så ville dere forstå at det er ikke så enkelt! Min depresjon er resultat av ting som har skjedd meg. Andre er bare deprimert av helt andre grunner. Så en slik oppskrift er ikke noe for alle! OG en psykiater som svarer på mitt innlegg i to setninger som ikke gir noe slags refleksjon, svar eller råd over mitt innlegg, og så svarer fantastisk til en oppskrift som det er en person som jeg føler jeg har all rett til å bli skuffet og ikke minst sint på! Om dere ikke ser det så er det helt greit, dere vet ikke noe om meg og hvordan min verden er. Dere har rett på deres mening og jeg min. Jeg sitter på all fakta om hvordan live mitt er. Dere har lest et par setn. og utifra det gir dere meg ikke lov til å svare slik jeg gjorde. Greit! Helt greit det.

[Gjest Rory82]

Hvorfor blir du så sur for at noen forsøker å dele sine erfaringer med deg?

Har noen av dere egentlig lest mitt opprinnelige innlegg og så innlegg etter innlegg?

Ser dere noe svar/råd/refleksjoner på mitt opprinnelige spm????

[hidi, the scorpion]

Har noen av dere egentlig lest mitt opprinnelige innlegg og så innlegg etter innlegg?

Ser dere noe svar/råd/refleksjoner på mitt opprinnelige spm????

Uff da!

Jeg synes at du burde være helt ærlig mot legen din, med alt du sliter med, og så får h*an vurdere det derfra....

Her er nok ingen fasitsvar, men ut fra det du skriver så ville jeg lagt alle kortene på bordet overfor legen. Om han ikke vet alt som går og gnager i deg, så blir det vanskelig for h*n å finne en tilrettelagt behandling for deg.

Om du ikke får respons av legen din, så har du rett til å bytte lege

Lykke til!

[mariaflyfly]

Tusen takk psykiater!

Fantastisk! Er du helt tett eller? Hans råd var på ingen måte relevant til mitt spm. i det hele tatt! Og det var ikke ditt heller! Kan dere lese? Om dere ikke kunne klareå gi noen slags refleksjoner på det så; IKKE SKRIV!

Holder dette kort for tydeligvis så kan mange ord å setninger forvirre deg!

Tusen takk! For absolutt ingenting, din ukompotente ......!

Les gjennom innlegget en gang til og se at vedkommende kommer med konkretet innspill om hva som hjalp h*n ut av sin depresjon. Dette kan i høyeste grad være relevant, både for deg og andre som leser her på forumet som kanskje også lider av en depresjon.

Og forresten heter det inkompetent, ikke ukompetent.

[guttas]

Har noen av dere egentlig lest mitt opprinnelige innlegg og så innlegg etter innlegg?

Ser dere noe svar/råd/refleksjoner på mitt opprinnelige spm????

Selvom du ikke føler at noen har kunnet hjelpe deg med ditt opprinnelige spørsmål, mener jeg at du ikke har noen rett til å svare så frekt.

De som har svart deg har nok gjort det i et forsøk på å hjelpe deg. Selvom du ikke spurte om hjelp til å komme ut av depresjonen, så vil de fleste tro at du er interessert i nettopp det. Ingen ønsker vel å være dypt deperimert. Du tror ikke rådene er til hjelp for deg. Nei vel, det vet du best selv, men det er da ingen grunn til å bite.

[Gjest pingeling]

Har noen av dere egentlig lest mitt opprinnelige innlegg og så innlegg etter innlegg?

Ser dere noe svar/råd/refleksjoner på mitt opprinnelige spm????

Jeg tolker ditt første innlegg slik at du har en alvorlig depresjon og skal begynne på aktiv sykmelding. I tillegg har du mange problemer på arbeidsplassen din.

Overskriften sier sykemeldt-alvorlig depresjon og antyder at det er dette som er problemet. De fleste med en alvorlig depresjon vil ikke være istand til å arbeide. Du trenger sannsynligvis medisiner og behandling.

Rådene du fikk fra svimern er også helt supre for å komme seg ut av en dyp depresjon. I tillegg bør du som "hidi" skriver, ta kontakt med legen og ta fatt i problemene på arbeidestedet. Du kan jo ikke dra dit med en alvorlig depresjon når du i tillegg har så store problemer der?

[Gjest Rory82]

Les gjennom innlegget en gang til og se at vedkommende kommer med konkretet innspill om hva som hjalp h*n ut av sin depresjon. Dette kan i høyeste grad være relevant, både for deg og andre som leser her på forumet som kanskje også lider av en depresjon.

Og forresten heter det inkompetent, ikke ukompetent.

hidi, the scorpion - Tusen takk for et svar.

Til alle andre: Jeg forstår ikke hva som går av dere. Jeg skriver et innlegg der jeg spør om noen slags tanker på om min jobb/lege situasjon. Nesten ingen svarer på det jeg trenger hjelp om. Psykiateren sier: Gå til psykolog, ta medisiner.

Jeg svarer ganske så sint og frustrert over et annet innlegg til psykiateren og plutselig har alle noe å si. Ingen av dere tenkte dere sikkert to ganger om før dere skrev hvor ufattelig frekk jeg er, om at jeg staver feil og burde holde kjeft (uten å si akkuratt det rett ut).

Jeg tror ikke dere engang prøver å se ting fra min side. Kan dere ikke bare lese emne tittelen og forstå hvor frustrert jeg er .

Sykemeldt - Alvorlig depresjon - fantastisk

Finn en feil...

[frosken]

For det hadde ingenting med mitt spm å gjøre!!!! Å hvem er dere til å si hva jeg kan og ikke kan si. Dere vet INGENTING om meg! Jeg trengte tilbakemelding på mitt spm.! Om ingen hadde det så; ikke skriv noe da! Om han så hadde råd til å komme over depresjon så er det sikkert vel og bra det, men spurte jeg om råd å komme over min depresjon?? Og om dere led av det så ville dere forstå at det er ikke så enkelt! Min depresjon er resultat av ting som har skjedd meg. Andre er bare deprimert av helt andre grunner. Så en slik oppskrift er ikke noe for alle! OG en psykiater som svarer på mitt innlegg i to setninger som ikke gir noe slags refleksjon, svar eller råd over mitt innlegg, og så svarer fantastisk til en oppskrift som det er en person som jeg føler jeg har all rett til å bli skuffet og ikke minst sint på! Om dere ikke ser det så er det helt greit, dere vet ikke noe om meg og hvordan min verden er. Dere har rett på deres mening og jeg min. Jeg sitter på all fakta om hvordan live mitt er. Dere har lest et par setn. og utifra det gir dere meg ikke lov til å svare slik jeg gjorde. Greit! Helt greit det.

Dette forumet fungerer slik at også andre brukere gir innspill i forhold til de spørsmål som stilles. Ikke alt som sies treffer, men det kan man velge å se bort fra.

Jeg synes at velmente kommentarer fortjener å bli mottatt på en annen måte enn den du har valgt.