hjelpe meg..

[Pus123]

Jeg har en sønn på 2 og et halvt år, han er så forferdelig til å mase! " mamma mamma mamma mamma" hele dagen. Alt han skal gjøre skal vi være med på. Samme om vi er ute, eller om vi er på besøk eller hva som helst. Ikke går han ned på rommet sitt og leker selv, en av oss skal alltid være med. Blir vi ikke med, så skriker han kjempe lenge etterpå, Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre. Blir så slitsomt i lengden. Tenk hadde han bare kunne lekt seg litt selv. Er jo mange andre unger på den alderen som gjør det.Håper noen har noen gode råd. På forhånd takk=)

[laban]

Jeg tror nok ikke du skal regne med at han vil leke alene på rommet sitt i den alderen. Men det går kanskje an å få ham til å leke i nærheten av deg, mens du gjør noe annet. Se om du kan sette ham igang med noe, og så fjerne deg gradvis. Noen lar seg også lure til å "hjelpe til" med det du selv vil gjøre - enten med lekeredskaper (altså f.eks. at han stryker med lekestrykejern mens du stryker tøy), eller "på ordentlig" (altså at du lar ham f.eks. få vaske badegulvet mens du vasker resten av badet).

Det er ofte lettere å få gjort f.eks. litt husarbeid (selv om det tar lenger tid enn om du hadde vært alene) mens barnet holder på med noe ved siden av, enn å få f.eks. lest avisen.

Sønnen min var flinkere til å leke på egen hånd når han fikk ha på en CD med barnesanger (lydbok når han ble litt større) i bakgrunnen.

Det blir sakte bedre når de blir litt større, hvis det kan være noen trøst.

[Gjest mora2]

Prøv å sett han i gang med noe, tegning, perling, maling ovs.

Begynn i det små med a han må vente, finn på noe å gjøre uten han, la han bli vant med å vente litt.

Unger har ikke vondt av å kjede seg litt heller.

Sett hardt mot hardt, det at han skriker har jo fungert til nå, så begynn å overse det. Ikke gi han belønning for å skrike, men sett han bestemt inn på rommet.Og gi han bedskjed om å være der en stund. Trolig vil han etterhvert klare finne på noe.

Men blir nok mye skriking og trassing med en gang, men det holder dere ut en periode ;0)

Håper det ordner seg for dere :0)

[Gjest mora2]

Jeg tror nok ikke du skal regne med at han vil leke alene på rommet sitt i den alderen. Men det går kanskje an å få ham til å leke i nærheten av deg, mens du gjør noe annet. Se om du kan sette ham igang med noe, og så fjerne deg gradvis. Noen lar seg også lure til å "hjelpe til" med det du selv vil gjøre - enten med lekeredskaper (altså f.eks. at han stryker med lekestrykejern mens du stryker tøy), eller "på ordentlig" (altså at du lar ham f.eks. få vaske badegulvet mens du vasker resten av badet).

Det er ofte lettere å få gjort f.eks. litt husarbeid (selv om det tar lenger tid enn om du hadde vært alene) mens barnet holder på med noe ved siden av, enn å få f.eks. lest avisen.

Sønnen min var flinkere til å leke på egen hånd når han fikk ha på en CD med barnesanger (lydbok når han ble litt større) i bakgrunnen.

Det blir sakte bedre når de blir litt større, hvis det kan være noen trøst.

"Det blir sakte bedre når de blir litt større, hvis det kan være noen trøst"

Om man ikke venner ungene til å leke litt selv, blir de vel heller ikke bedre av seg selv? Det er hvertfall mitt inntrykk..

[Gjest Tatjana]

Det høres ut som dere har kommet inn i en ond sirkel. Han kjemper for å få din oppmerksomhet, du avviser fordi du vil ha tid for deg selv, han skriker og kjemper enda mer for din opmerksomhet...

Jeg har brukt Anna Wahlgren-metoden på mine barn i den alderen der. La dem være til nytte. Jeg har gjort det slik at når jeg skal lage middag (eller rydde, eller vaske) så tar jeg ungene med. Ikke på en sånn måte at de får være med på liksom fordi jeg er snill. Jeg gir inntrykk av at de hjelper meg.

Når ungene vil ha meg med å leke, svarer jeg da: "Jeg er nødt til å vaske her først. Kan ikke du hjelpe meg, så blir vi fort ferdig. Da kan jeg leke litt med deg etterpå." Så får de en bestemt oppgave de skal gjøre. Det kan for eksempel være å tørke støv på stua, alle steder de når opp til. Jeg gir dem en og en oppgave om gangen, for eksempel: "Kan du tørke støv av TV'en nå?"

Erfaringsvis opplever jeg da at de hjelper meg en stund. Når de ikke orker mer, takker jeg dem hjertelig. "Tusen takk, det var kjempefint. Jeg er jammen heldig som fikk så god hjelp av deg til å..." Da har de jobbet og kan ta seg "fri" og leke litt. Da går det gjerne mye greiere å leke seg litt selv også.

Så er det viktig å holde løftet om å leke litt med dem etterpå. Det er ikke alt jeg syns er like morsomt, så jeg pleier å være raskt ute med å foreslå noe jeg liker. Jeg syns for eksempel det er ålreit å bygge lego, men drepende kjedelig å leke rollelek med dukker. Derfor pleier jeg da å si: "Nå er jeg ferdig med å vaske. Skal vi bygge litt lego?"

For å si det kort:

1. Få ungene til å hjelpe deg først.

2. Bli med ungene å lek litt, men på dine premisser.

Det er helt urealistisk at et barn på to og et halvt år skal leke alene på rommet sitt. Skal du i det hele tatt få ham til å leke alene, må han få være der du er. Av denne grunnen er det masse leker på stua hos oss.

Og laban har rett: Det går over. Om noen år kommer du til å sitte og ønske at han ville prate litt mer med deg og være litt sammen med deg også :-).

[Gjest Rj79]

Du kan nok ikke vente at en 2 åring skal leke selvstendig :-) De er svært selskapelige "vesener" som elsker å kommunisere

[morsan]

"Det blir sakte bedre når de blir litt større, hvis det kan være noen trøst"

Om man ikke venner ungene til å leke litt selv, blir de vel heller ikke bedre av seg selv? Det er hvertfall mitt inntrykk..

''"Det blir sakte bedre når de blir litt større, hvis det kan være noen trøst" Om man ikke venner ungene til å leke litt selv, blir de vel heller ikke bedre av seg selv? Det er hvertfall mitt inntrykk..''

Jeg er ikke enig med deg i dette.

Små barn har behov for nærhet og trygghet. De barna som får det, tør lettere å leke alene, fordi de vet at foreldrene er der og kommer når de trenger dem.

Derfor mener jeg at tilstedeværelse når de er små betaler seg når de blir litt større.

[morsan]

Det høres ut som dere har kommet inn i en ond sirkel. Han kjemper for å få din oppmerksomhet, du avviser fordi du vil ha tid for deg selv, han skriker og kjemper enda mer for din opmerksomhet...

Jeg har brukt Anna Wahlgren-metoden på mine barn i den alderen der. La dem være til nytte. Jeg har gjort det slik at når jeg skal lage middag (eller rydde, eller vaske) så tar jeg ungene med. Ikke på en sånn måte at de får være med på liksom fordi jeg er snill. Jeg gir inntrykk av at de hjelper meg.

Når ungene vil ha meg med å leke, svarer jeg da: "Jeg er nødt til å vaske her først. Kan ikke du hjelpe meg, så blir vi fort ferdig. Da kan jeg leke litt med deg etterpå." Så får de en bestemt oppgave de skal gjøre. Det kan for eksempel være å tørke støv på stua, alle steder de når opp til. Jeg gir dem en og en oppgave om gangen, for eksempel: "Kan du tørke støv av TV'en nå?"

Erfaringsvis opplever jeg da at de hjelper meg en stund. Når de ikke orker mer, takker jeg dem hjertelig. "Tusen takk, det var kjempefint. Jeg er jammen heldig som fikk så god hjelp av deg til å..." Da har de jobbet og kan ta seg "fri" og leke litt. Da går det gjerne mye greiere å leke seg litt selv også.

Så er det viktig å holde løftet om å leke litt med dem etterpå. Det er ikke alt jeg syns er like morsomt, så jeg pleier å være raskt ute med å foreslå noe jeg liker. Jeg syns for eksempel det er ålreit å bygge lego, men drepende kjedelig å leke rollelek med dukker. Derfor pleier jeg da å si: "Nå er jeg ferdig med å vaske. Skal vi bygge litt lego?"

For å si det kort:

1. Få ungene til å hjelpe deg først.

2. Bli med ungene å lek litt, men på dine premisser.

Det er helt urealistisk at et barn på to og et halvt år skal leke alene på rommet sitt. Skal du i det hele tatt få ham til å leke alene, må han få være der du er. Av denne grunnen er det masse leker på stua hos oss.

Og laban har rett: Det går over. Om noen år kommer du til å sitte og ønske at han ville prate litt mer med deg og være litt sammen med deg også :-).

Veldig bra svar og veldig enig med deg (også i at rollelek med dukker (eller figurer, for meg som har gutt) er drepende kjedelig*S*)

[Gjest mora2]

''"Det blir sakte bedre når de blir litt større, hvis det kan være noen trøst" Om man ikke venner ungene til å leke litt selv, blir de vel heller ikke bedre av seg selv? Det er hvertfall mitt inntrykk..''

Jeg er ikke enig med deg i dette.

Små barn har behov for nærhet og trygghet. De barna som får det, tør lettere å leke alene, fordi de vet at foreldrene er der og kommer når de trenger dem.

Derfor mener jeg at tilstedeværelse når de er små betaler seg når de blir litt større.

Ser hva du mener, men ungene får da nærhet og trygghet fordi om de må leke på rommet sitt en liten stund, eller sitte ved kjøkkenbordet å male el. De flete unger er heldigvis trygge i sitt eget hjem.

:0)

[morsan]

Ser hva du mener, men ungene får da nærhet og trygghet fordi om de må leke på rommet sitt en liten stund, eller sitte ved kjøkkenbordet å male el. De flete unger er heldigvis trygge i sitt eget hjem.

:0)

Ja, men jeg ville uansett ikke ha 'skremt' ungen til å leke stille på rommet sitt ved å sette hardt mot hardt og overse skriking;-)

[Gjest mora2]

Ja, men jeg ville uansett ikke ha 'skremt' ungen til å leke stille på rommet sitt ved å sette hardt mot hardt og overse skriking;-)

He, he, nei kanskje ikke.

Men om min 4åring hadde fått skrike seg til alt, da hadde jeg jammen hatt en vanskelig hverdag.. ;0)

[Mrs. Wallace]

Datteren min er på samme alder, og inne i en veldig "se på meeeeeg nå"-periode. Jeg ser at det er to ting som fungerer her i huset:

* gi henne godt med oppmerksomhet og virkelig _se_ henne en stund, da "slipper"hun selv etter hvert og begynner å pusle med noe. Hvis jeg er mentalt fraværende når hun begynner å be om oppmerksomhet, blir hun bare enda mer "masete". Ikke rart, egentlig - det er jo viktig å oppleve at man blir sett. Da kan jeg også lettere oppmuntre henne til å pusle for seg selv dersom jeg virkelig trenger litt tid til f.eks å ta en viktig telefon el.l.

* sette henne igang med å hjelpe meg i hva jeg holder på med, selv om det kanskje ikke er så intentst effektivt bestandig. Men hun elsker det, og blir veldig engasjert.

[morsan]

He, he, nei kanskje ikke.

Men om min 4åring hadde fått skrike seg til alt, da hadde jeg jammen hatt en vanskelig hverdag.. ;0)

''Men om min 4åring hadde fått skrike seg til alt, ''

Men får h*n skrike seg til _noe_, da? Isåfall er det ikke så rart at det skrikes etter tiung, for da har h*n jo "lært" at det nytter å skrike seg til ting...;-)

[Gjest mora2]

''Men om min 4åring hadde fått skrike seg til alt, ''

Men får h*n skrike seg til _noe_, da? Isåfall er det ikke så rart at det skrikes etter tiung, for da har h*n jo "lært" at det nytter å skrike seg til ting...;-)

He, he, nei her hos oss fungerer skriking dårlig..Ender rett i timeout da.

Men trådstarters unge skrek seg jo til oppmerksomhet, så var det jeg mente ;0)

[morsan]

He, he, nei her hos oss fungerer skriking dårlig..Ender rett i timeout da.

Men trådstarters unge skrek seg jo til oppmerksomhet, så var det jeg mente ;0)

OK:-)

[fillolin]

Prøv å sett han i gang med noe, tegning, perling, maling ovs.

Begynn i det små med a han må vente, finn på noe å gjøre uten han, la han bli vant med å vente litt.

Unger har ikke vondt av å kjede seg litt heller.

Sett hardt mot hardt, det at han skriker har jo fungert til nå, så begynn å overse det. Ikke gi han belønning for å skrike, men sett han bestemt inn på rommet.Og gi han bedskjed om å være der en stund. Trolig vil han etterhvert klare finne på noe.

Men blir nok mye skriking og trassing med en gang, men det holder dere ut en periode ;0)

Håper det ordner seg for dere :0)

Ville det ikke vært enklere med en hund?

[laban]

"Det blir sakte bedre når de blir litt større, hvis det kan være noen trøst"

Om man ikke venner ungene til å leke litt selv, blir de vel heller ikke bedre av seg selv? Det er hvertfall mitt inntrykk..

Jeg tror de aller fleste 4-åringer har langt større evne til å sysselsette seg selv, enn de fleste toåringer.

Jeg er enig med deg i at det er lurt å trene på saken uansett. Men siden det tydeligvis er trådstarters første barn, ville jeg likevel antyde at han ikke kommer til å være så masete for alltid.

[Gjest ViViola]

Som andre sier - inkluder han i det du gjør. Han er altfor liten til å plasseres på rommet eller hvor som helst for å leke alene når han ikke tar initiativ til det selv.

Og herregud, ikke bruk straff. Han er for liten til å forstå dette med å leke alene, og hvis du tvinger han slik at det blir hyl og skrik så er det å plage ungen.

Det kommer etter hvert, men det er for tidlig nå.

[Glimtipper]

Uff, vi har samme problemet.

Jeg ser noen anbefaler å gi masse oppmerksomhet en stund og så slippe. Det fungerer ikke her, han blir fortvilet så snart han ikke blir kost med, lekt med eller snakket til.

Vi jobber med det å vente på ting og at han må respektere andres grenser. Det begynner å hjelpe litt.

[Gjest annlovinda]

Prøv å sett han i gang med noe, tegning, perling, maling ovs.

Begynn i det små med a han må vente, finn på noe å gjøre uten han, la han bli vant med å vente litt.

Unger har ikke vondt av å kjede seg litt heller.

Sett hardt mot hardt, det at han skriker har jo fungert til nå, så begynn å overse det. Ikke gi han belønning for å skrike, men sett han bestemt inn på rommet.Og gi han bedskjed om å være der en stund. Trolig vil han etterhvert klare finne på noe.

Men blir nok mye skriking og trassing med en gang, men det holder dere ut en periode ;0)

Håper det ordner seg for dere :0)

Du kan vel ikke vente at en toåring går ned på rommet sitt og leker der alene? Hvis foreldrene er i en annen etasje.

Synes ikke dit råd om å plassere ungen bestemt inne på rommet alene er å gå altfor langt når det gjelder en to-åring jeg da.

Gutten min på 6 år leker så klart alene. Men han føler seg ikke trygg på å være alene i den ene etasjen når vi andre er i en annen. Vi tvinger han så klart ikke til å være i en etasje alene, så han leker ofte oppe, men er flink å rydde lekene ned igjen etter seg.