Verdens verste mamma?

[Gjest Dette må bare bedre seg]

Ja, det føler jeg at jeg er ovenfor vår eldste.

Det går ikke alltid som man vil, og vi brukte lang tid før nr 2 "satt". Eldstejenta er derfor 7 år, babyen er 8 mnd. Jeg var redd for at jeg ikke skulle bli like glad i babyen som jeg var i det eldste barnet, siden vi hadde hatt så mye tid sammen.

Men så kom knøttet, og krevde meg/ oss med hud og hår den første tiden. Kolikk, og veldig avhengig av å bli båret mye. Det begynner heldigvis å roe seg. Men hun har så dårlig sovehjerte, sover bare småblunder på dagen, og vi må ofte kjøre bil eller trille vogn for å få henne til å sove. Og den dette selvfølgelig har gått ut over er eldstejenta. Jeg føler meg som en oppvridd oppvaskklut, og greier ikke engang å glede meg over at hun kommer hjem fra sfo enkelte dager. Jeg prøver å ta meg sammen og virke engasjert i det hun sier, men det blir mye ja og ha. Siden babyen har "bodd" på meg i mange måneder orker jeg nesten ikke å ha eldste på fanget engang. Må ta meg sammen for ikke å løfte henne vekk. Lunten er også for kort ved somling. Hun kan gå på badet for å kle på seg, og jeg finner henne igjen i nattkjolen mens hun synger foran speilet. Det hender jeg lurer på om jeg rett og slett er mer glad i babyen enn jeg er i det eldste barnet, det er helt grusomt. Heldigvis virker det som om jenta har det bra, hun er veldig pappajente om dagen. Jeg prøver å sette av egentid til henne, vi finner på noe bare hun og jeg, men det blir for sjelden.

Vær så snill, fortell meg at det er andre som har hatt det slik? Jeg håper så inderlig det bedrer seg da overskuddet vender tilbake sammen med mer nattesøvn etc. Jeg føler meg som en av disse dyremødrene som jager vekk den eldste kalven fordi de har fått en ny.

[Bookworm]

Bare at du har disse tankene og sliter med dårlig samvittighet er bevis nok på at du langt fra er verdens verste mamma:-) Hadde du vært det, hadde du ikke brydd deg, skjønner du.

Det er perioder i livet som krever mer av oss enn normalt, og da går det bestandig (dessverre) ut over noen. Babyen trenger deg nå, og du tar ut all energi på denne. Det er helt naturlig, og kommer til å gå seg til etterhvert som minsten blir eldre. Du sier også at eldstejenta virker glad og fornøyd, og "bruker" pappan sin i stedet - det er bra, da er det pappatid en stund (han er like bra, han:-)) også kommer mamma sterkere tilbake etterhvert.

Lykke til, og masse trøsteklemmer fra...

[Gjest ViViola]

Du vil garantert ikke vinne noen verstingpris, i alle fall! :-)

Dette har nok mange opplevd, man blir jo gjennomsliten av å ha noe som "sitter fast" på kroppen 24/7. Dessuten er babyen hjelpesløs, i motsetning til den eldste, og dermed slår morsinstinktet ut i full blomst. Hadde det ikke vært såvidt stor aldersforskjell ville du kanskje ikke opplevd det slik, for du skal ikke se bort fra at den største også skjønner at babyen trenger mer av deg og ikke krever sin plass i stor nok grad.

I og med at babyen er såvidt stor, så tror jeg nok jeg ville ha overlatt babyen i pappans varetekt et par kvelder i uka, og gjort noe hyggelig med den største. Vie den eldste all oppmerksomhet. Trenger ikke være så voldsomt, det kan være å gå en tur, stikke på kafè, spille spill i en annen del av huset, gå på kino osv. Den eldste trenger også mamma, akkurat slik som den minste om enn i noe mindre grad.

Dette går seg til, helt garantert!

[Gjest trist mamma]

Nei, det er du ikke. Jeg er verre!

I dag var eldste i barnehagen, de to minste hjemme. Hele dagen var fin, men etter 5 minuttre med eldste i hus tippet det for meg. Hun og den i midten krangler om alt for tiden og sloss om leker, hyler og skriker. Jeg er så lei av det og det meste av aggresjonen går ut over den eldste ettersom hun forstår mest. Hun er også den som tergrer meg mest.

Da hun slo en leke ut av hånden på nr 2 fordi hun hadde lekt med den dagen før og mente at leken da var hennes, satte jeg henne i en "krok" istedet for å forklare på en "positiv" måte at det var feil gjort. Jeg er bare så lei. Hun hylte selvfølgelig.

Etter 3 minutter var det på´n igjen og da endte det med at jeg rasket sammen alt de hadde bygget og satte det ut på trappa.

Begge hylte som griser inntil faren kom 10 minutter senere og forbarmet seg over dem. Hva slags mor er det som gjør slikt?!?!?!?!?!?!?!?!?!?! Det eneste de husker er at jeg ødela byggverket. Dumme mamma. Selvom vi snakket om det etterpå og jeg ba om unnskyldning osv.

Jeg har tre barn å ta meg av men mestrer egentlig ikke flere enn én om gangen. Særlig går det utover den eldste; på mange måter synes jeg at jeg har distansert meg mer og mer overfor henne etter hvert barn som har kommet. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med dette. Selvfølgelig føler jeg det ikke slik HELE tiden , men veldig ofte.

[Gjest Dette må bare bedre seg]

Nei, det er du ikke. Jeg er verre!

I dag var eldste i barnehagen, de to minste hjemme. Hele dagen var fin, men etter 5 minuttre med eldste i hus tippet det for meg. Hun og den i midten krangler om alt for tiden og sloss om leker, hyler og skriker. Jeg er så lei av det og det meste av aggresjonen går ut over den eldste ettersom hun forstår mest. Hun er også den som tergrer meg mest.

Da hun slo en leke ut av hånden på nr 2 fordi hun hadde lekt med den dagen før og mente at leken da var hennes, satte jeg henne i en "krok" istedet for å forklare på en "positiv" måte at det var feil gjort. Jeg er bare så lei. Hun hylte selvfølgelig.

Etter 3 minutter var det på´n igjen og da endte det med at jeg rasket sammen alt de hadde bygget og satte det ut på trappa.

Begge hylte som griser inntil faren kom 10 minutter senere og forbarmet seg over dem. Hva slags mor er det som gjør slikt?!?!?!?!?!?!?!?!?!?! Det eneste de husker er at jeg ødela byggverket. Dumme mamma. Selvom vi snakket om det etterpå og jeg ba om unnskyldning osv.

Jeg har tre barn å ta meg av men mestrer egentlig ikke flere enn én om gangen. Særlig går det utover den eldste; på mange måter synes jeg at jeg har distansert meg mer og mer overfor henne etter hvert barn som har kommet. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med dette. Selvfølgelig føler jeg det ikke slik HELE tiden , men veldig ofte.

Sender deg en klem over nettet, vet så altfor godt hvordan du har det.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier om å ha distansert seg fra eldstemann. Det har rett og slett skjedd her i huset. Jeg er lykkelig de ettermiddagene som mannen føler opp lekser og slikt, og hun setter seg med tegning, barnetv og slikt som ikke krever noe av meg. Jeg bestemmer meg stadig vekk for å ta henne med på baking eller noe, men orker rett og slett ikke.

Mannen er også lei denne tiltaksløse personen jeg har blitt, han har aldri skjønt hvor slitsomt det kan være å være hjemme med en baby. Dessverre er jeg ikke noe flink i huset, så det blir altfor mye på han. Jeg skjønner godt at han blir lut lei av å jobbe fullt, komme hjem til husarbeid og at jeg attpåtil helst vil litt "vekk" fra barna.

Av og til gleder jeg meg til å begynne på jobb igjen, men samtidig - om jeg blir sliten av å gå hjemme, hvordan skal jeg da greie jobb og to barn?

[Gjest Slemmamma]

Nei, det er du ikke. Jeg er verre!

I dag var eldste i barnehagen, de to minste hjemme. Hele dagen var fin, men etter 5 minuttre med eldste i hus tippet det for meg. Hun og den i midten krangler om alt for tiden og sloss om leker, hyler og skriker. Jeg er så lei av det og det meste av aggresjonen går ut over den eldste ettersom hun forstår mest. Hun er også den som tergrer meg mest.

Da hun slo en leke ut av hånden på nr 2 fordi hun hadde lekt med den dagen før og mente at leken da var hennes, satte jeg henne i en "krok" istedet for å forklare på en "positiv" måte at det var feil gjort. Jeg er bare så lei. Hun hylte selvfølgelig.

Etter 3 minutter var det på´n igjen og da endte det med at jeg rasket sammen alt de hadde bygget og satte det ut på trappa.

Begge hylte som griser inntil faren kom 10 minutter senere og forbarmet seg over dem. Hva slags mor er det som gjør slikt?!?!?!?!?!?!?!?!?!?! Det eneste de husker er at jeg ødela byggverket. Dumme mamma. Selvom vi snakket om det etterpå og jeg ba om unnskyldning osv.

Jeg har tre barn å ta meg av men mestrer egentlig ikke flere enn én om gangen. Særlig går det utover den eldste; på mange måter synes jeg at jeg har distansert meg mer og mer overfor henne etter hvert barn som har kommet. Vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre med dette. Selvfølgelig føler jeg det ikke slik HELE tiden , men veldig ofte.

Satte det de hadde bygd på trappa? Det er ingenting. Jeg blei så lei av at ungene stadig kasta byggeklosser utover golvet, og ignorerte alle beskjeder om å rydde opp, at jeg kasta (en del av) byggeklossene i ovnen. (Det var ikke fyr i.)

De ble forskrekka, og jeg plukka klossene ut igjen.

Men hjelp, så provosert jeg blir. Det er særlig hyling og protester fra minstejenta på 2 1/2 som går meg på nervene. Det ender med formålsløs skriking og overreagering fra min side.

Er glad for å høre at andre også sliter, kjenner meg også som verdens verste mor - daglig.

[Gjest A-66]

Forleden morgen da jeg skulle få 7-åringen ut døren,og klær på 3-åringen som skulle i barnehagen, og jeg skulle REKKE jobben.Sprakk det helt for meg 7-åringen er en mester i somling, og 3-åringen er en mester i å gjemme seg....Grrr.Jeg blir SÅ lei.Nesten hver morgen er preget av stress,uansett hvor god tid vi har.Så da sprakk jeg. Kjeftet og smelte i skikkelig Gestapostil, hvorpå jeg sa noen mindre pene ord inni meg. Men min kjære datter leste på leppene og utbrøt, FY DEG MAMMA, DET ER STYGT Å SI FAEN I HELVETE:-(

Lite jeg ble fåret, jeg prøvde å lyge meg unna å si at jeg ikke hadde sagt det(følte meg som en liten unge som var tatt på fersken)