Fireåring som ikke respekterer "nei" og utagerer

[Gjest mamma28 til to]

Vi vet virkelig ikke hva vi skal gjøre med 4-åringen vår lengre. Hun hører aldri etter hva vi sier, og det har aldri gjort heller, bare at konsekvensene nå blir større, fordi hun er større og sterkere. Hvis jeg sier nei, du får ikke hoppe i sofaen, kaste leker, sparke lillesøster, slå meg osv. hører hun overhodet ikke. Virker nesten som et nei bare trigger et eller annet i henne som gjør at hun gjør det enda mer. Vi begynner å bli desperate, fordi vi overhodet ikke har kontroll over henne. Dette er ikke noe som er nytt i det siste, men fra det øyeblikket hun lærte og forflytte seg som baby, og dermed kunne begynne å gjøre ting hun ikke fikk lov til, har hun fullstendig ignorert nei og at ting ikke er lov. Som baby kunne jeg flytte henne vekk og prøve å avlede henne ca 100 ganger fra ting hun ikke fikk lov til, og hun ble bare mer og mer besatt på at det skulle hun gjøre. Også i barnehagen sa de at de syntes det var vanskelig med henne, fordi hun bare lo dem rett opp i ansiktet når de sa nei til henne.

For å få henne til å holde opp nå med ting hun ikke får lov til, må vi rett og slett holde henne fast hardt, og da kjemper hun i mot alt hun kan, sparker, slår og hyler. Føler at dette er helt feil, men samtidig er jeg redd for at hun skal skade søsteren eller oss når hun hiver leker rundt seg og hun kan jo ikke fortsette på denne måten.

Vi står på venteliste på BUP for vi mistenker ADHD eller noe liknende, fordi hun har noen voldsomme raserianfall, som kan vare i timer, og hun kan ha dette mange ganger om dagen, utløst av bagateller. Imidlertid er det en stund å vente for å komme på BUP, og vi begynner å bli rimelig desperate over ikke å ha kontroll. Før var det mest flaut, nå begynner jeg å føle at det er farlig også, hun sparker oss/søsteren gjerne i ansiktet, hvis det er nærmest.

Er så ufattelig sliten, lei meg og frustrert av å ha et barn som ikke tåler og respekterer ordet nei eller oss. Føler meg vanvittig mislykket som mamma, eneste trøsten er at søsteren er utrolig veloppdragen med samme oppdragelse... Hva gjør vi mens vi venter på time på BUP?

[Gjest mamma'n hans]

Det er vel neppe noen trøst, dette her, men - nå sitter/ligger vår datter på rommet sitt etter et ufyselig raserianfall over å ha blitt bedt om bare å sitte ordentlig i sofaen mens vi så barnetv. Hun blir "fornærmet" for ingenting , og sier jeg "Kutt ut det der!" eller ber henne om noe som helst når hun er slik, blir hun bare verre og verre...og i dag, som gjerne hver eneste helg når vi har andre rutiner enn ellers, gikk det helt galt.

Datteren vår har også endel rykninger etc. i kroppen, hele tida, hjemme. Lærere sier de ikke har opplevd verken rykninger eller raserianfall. Men jeg er begynt å mistenke Tourette mer og mer. Dessverre er det mange BUP som vet lite om slike lidelser og i vår familie tok det hele 7 år å få diagnosen ADHD på storebroren. Men det var ikke BUP som skjønte hva han slet med, det måtte vi ordne opp i selv, og så fulgte BUP etter.

Så om ikke noe annet, anbefaler jeg deg å lese, søke på internett, finne ut mest mulig og gjøre deg opp en mening eller i hvert fall kanskje gjenkjenne symptomer som gir deg en ide om hva dette er. Før BUP. For om du er uheldig, må du kanskje gå noen runder med dem før du får noen diagnose og evt. hjelp.

Selv sitter jeg nå her og har planlagt den flotte påsketuren med ungene mine og gruer meg til turen. Får hun et av de - altfor vanlige - raseriutbruddene sine der - ...orker ikke tenke tanken, engang...

Så hos oss er vårt sosiale liv nesten opphørt fordi ungen(e) er så uforutsigbare og jeg føler meg så hjelpeløs når noe skjer... Jeg er lei av "uoppdragne unger" og å være "en dårlig mor" som "ikke setter grenser" - slik som ungene oppfører seg. Ja, banne gjør de så det lyser når det er som verst, også - de eier jo ikke oppdragelse... Mener omgivelsene....

Din datter er 4 - sett alle kluter til så fort dere klarer - men ikke forvent noen mirakler...dette er en tung materie... Lykke til! Likevel!

[Gjest Ond sirkel?]

Her er det veldig mye oppmerksomhet for negativ oppførsel.

Den atferden(være seg negativ eller positiv) man gir tilbakemeldinger på, akkurat DEN atferden kommer frem mer og mer. Om du skjønner hva jeg mener.

Her har dere kommet inn i en svært ond sirkel som er vanskelig å komme seg ut av.

Gi MINST mulig oppmerksomhet for negativ oppførsel, overse mest mulig.

Gi MASSE ros til positiv oppførsel. Gir hun søsteren en kos, så ros MASSE. Er hun rolig i 1 minutt, gi henne tilbakemeldig på at dere syns det er fint. Osv osv. Sakte men sikkert vil det snu.

[morfor2]

Hei!

Høres ut som vår 4 åring dette. Han var også sånn du beskriver som baby/ liten.. Et nei bare trigget han, og jeg løftet han vekk om igjen og om igjen... Han gav seg aldri. Det var en evig kamp... Har aldri respektert grensesetting osv..

Vi ble også henvist bup, men de sa han var for liten til å sette diagnose, og det var ikke den store hjelpen å få. Vår redning ble at vi ble henvist til barnepoliklinikken på sykehuset. Der ble vi tatt på alvor fra første stund, og legen så raskt hva dette dreide seg om, i tillegg til hvordan vi beskrev det.. Det er vel nesten sikkert at vi ender på adhd diagnose, og det er også snakk om medisiner i vårt tilfelle..

For å komme dit vi er i dag, har jeg stått på mye.... Og vi har jo enda en lang vei å gå. Håper dere snart får time på bup, eller spør om henvisning til barnepoliklinikken.

Det er fryktelig slitsomt å leve under slike forhold. jeg har vært og er mye sliten.. Det er viktig at man får hjelp.