Attpåklatt??

[Gjest anonym i kveld]

Spør egentlig ikke om råd, dette må vi finne ut av selv. Men lurer på om andre har opplevd noe lignende, og evt erfaringer.

Vi er heldige foreldre til to adoptivbarn. Den eldste er tenåring. Vi er ingen småbarnsfamilie lenger. De er verdens herligste barn begge to, selvsagt! Vi er svært fornøyde med familiesituasjonen og har aldri vurdert om vi skulle adoptere nok et barn. Vi er begge over 40 år, den ene 3 år eldre enn den andre.

Så fikk vi en svært overraskende henvendelse fra adopsjonsforeningen vår. Det er jo lenge siden vi gikk spent og ventet på tildelingstelefoner. Så hva ville de nå?

Det var "dukket opp" et biologisk søsken som har behov for nye foreldre. En liten en på under tre år. Var vi interessert i å søke?

Dette kom bakpå oss! Jeg vil ikke engang prøve å beskrive alle tanker og følelser som raser igjennom meg. Og jeg tenker vi kommer til å angre og aldri få fred dersom vi sier nei. Mens vi aldri kommer til å angre på at vi sa ja til et barn vi har tatt i mot.

Men alt er liksom snudd på hodet. Vi begynner som sagt å få store barn og har aldri vurdert flere søsken. Og nå skal vi kanskje plutselig få en liten en igjen i huset. Spennende og skremmende.

Vi har ikke luftet det for våre barn enda, vi må først forsøke å lande det litt selv.

vi har på alle måter ressurser til å ha et barn til, så problemet ligger ikke der.

Har noen erfaringer? Enten ved at dere selv har bestemt dere for å søke om en til, etter at barna har begynt å bli store, og dere egentlig hadde sett dere ferdige. Eller fått en forespørsel eller et tips om å søke på et konkret barn.

[levis1365380026]

Leste innlegget ditt og tenkte sååå spennende, men samtidig for ett dillema. Selv har vi to barn og har begge vært enige om at det holder. Vi har vært utrolig heldig og mente det var lurt å stoppe der. Vi er også på "feil" side av 40 årene.

MEN skulledet plutselig dukke opp en sånn forespørsel som dere har fått vet jeg at vi bare MÅTTE gå noen runder med oss selv og jeg vil tro som du skriver at å avslå en sånn mulighet ville man trolig angre resten av livet.

Så jeg ønsker dere lykke til med valget dere tar - uansett er det et vanskelig valg.

(Dersom dere ikke velger å ta i mot dette barnet er det noen mulighet for at dere kan få oppl. om hvor barnet blir adoptert? Med tanke på at søskenene kan ta opp kontakten med hverandre senere, om dette er ønskelig?)

[Gjest mamma til mange nok]

Vi har også fått de barna vi skal ha og har absolutt ikke planer om flere. Allikevel ville jeg svart ja om vi hadde fått en slik forspørsel.

Vi vet nemlig vi kan komme i en tilsvarende situasjon! Vi vet at det finnes et søsken, men som foreløpig har det absolutt best der h*n er nå! Vi vet bl.a at mor har vært og er til tider ganske syk...

Vi har vært gjennom runden du sikkert er i nå.

Vi ville aldri klart å leve med å lure på hvor og hvordan barnet har det/ ville få det et annet sted. I tillegg tror vi det ville være riktig for de barna vi har om vi fikk den siste også.

MEN vi ser jo at det er endel haker ved å få en til også....

Lykke til med valget!

[trollemor;o)]

OJ, så spennende og så utrolig overraskende det må være for dere!!

Jeg vet hva jeg ville gjort, men som du selv sa, dette må dere finne ut av selv.

Lykke til med avgjørelsen:o)

Håper vi får høre hva dere har bestemt dere for...

[trollemor;o)]

Leste innlegget ditt og tenkte sååå spennende, men samtidig for ett dillema. Selv har vi to barn og har begge vært enige om at det holder. Vi har vært utrolig heldig og mente det var lurt å stoppe der. Vi er også på "feil" side av 40 årene.

MEN skulledet plutselig dukke opp en sånn forespørsel som dere har fått vet jeg at vi bare MÅTTE gå noen runder med oss selv og jeg vil tro som du skriver at å avslå en sånn mulighet ville man trolig angre resten av livet.

Så jeg ønsker dere lykke til med valget dere tar - uansett er det et vanskelig valg.

(Dersom dere ikke velger å ta i mot dette barnet er det noen mulighet for at dere kan få oppl. om hvor barnet blir adoptert? Med tanke på at søskenene kan ta opp kontakten med hverandre senere, om dette er ønskelig?)

Det siste du spurte om tror jeg nok ikke er mulig, desverre.

[krabba1365381136]

Dette har vi som foreldre snakket om hos oss, dukker en slik forespørsel opp vil vi ta imot det barnet. At dere ble overasket og må lande litt, er jo klart. Tenk dere om . Hva betyr dette for oss, for barna for barnas fremtid. Tror dere vil tenke mye på dette barnet i fremtiden om dere sier nei, men håper dere får litt tid til å tenke igjennom dette. Tenk på hva som betyr noe og er viktig for dere i deres liv. Lykke til.

[Gjest Kan være mulig]

Leste innlegget ditt og tenkte sååå spennende, men samtidig for ett dillema. Selv har vi to barn og har begge vært enige om at det holder. Vi har vært utrolig heldig og mente det var lurt å stoppe der. Vi er også på "feil" side av 40 årene.

MEN skulledet plutselig dukke opp en sånn forespørsel som dere har fått vet jeg at vi bare MÅTTE gå noen runder med oss selv og jeg vil tro som du skriver at å avslå en sånn mulighet ville man trolig angre resten av livet.

Så jeg ønsker dere lykke til med valget dere tar - uansett er det et vanskelig valg.

(Dersom dere ikke velger å ta i mot dette barnet er det noen mulighet for at dere kan få oppl. om hvor barnet blir adoptert? Med tanke på at søskenene kan ta opp kontakten med hverandre senere, om dette er ønskelig?)

Jeg vil bare ønske dere lykke til i prosessen og den endelige avgjørelsen. Her er det nok mange hensyn å ta. Når det gjelder å få vite hvor barnet EVT. blir adoptert hvis dere velger å ikke søke, tror jeg kan være mulig. Mulig de ulike giverlandene har ulik praksis, men det er ikke uvanlig i noen land, iallefall, at man helt bevisst informerer om søsken flokker som deles. Nettopp for at man skal kunne gi dem en sjanse til å ta opp kontakt. Faktisk noen ganger kan adoptivfamiliene bli anmodet om å holde kontakt. Men alle "saker" er ulik og av utallige årsaker behandles de sikkert forskjellig.

[sant å si]

Det siste du spurte om tror jeg nok ikke er mulig, desverre.

Kjenner en familie som opplevde noenlunde det samme. De adopterte ett barn, for senere å få forespørsel om de kunne tenke seg til å adoptere det biologiske søskenparet til barnet. Av spesielle årsaker kunne de dessverre ikke dette.

Historien endte med at de biologiske (store-)søsknene ble adoptert til en annen familie her til lands, og fikk vite at lillebror også befant seg i Norge. Etter noen år tok de kontakt via adopsjonsforeningen. Etter den tid har de holdt jevnlig kontakt pr. brev og telefon, og også møtt/besøkt hverandre flere ganger.

[nedtelling]

Oi,, spennende og skremmende dilemma.. Tror nok dere må ta den avgjørelsen og så tror jeg det er viktig å ikke si til barna deres noe om dette før dere bestemmer dere (om dere sier ja,.)

Når det gjelder å fortelle barna at de har et søsken fra samme land som de kommer fra kan vel kanskje komme senere (om dere sier nei,,)

Jeg har selv tenkt tanken på hva og hvordan vi ville ha reagert om vi skulle få en slik forespørsel,.. Innerst inne så ville vi ha sagt ja. Nå er det kanskje lettere når man kun har en fra før??

Når det gjelder evt "søkeprosessen" deres om dere velger å si ja - må dere gjennom hele sulamitten på nytt.. venting på barnevernet, godkjenninger, papirinnsamling etc.. dette vil jo i så tilfelle ta veldig lang tid.. Tror at jeg kanskje da ville blitt "gal" av å vente om det drøyde 2-3 år jeg ble foreldre på nytt..

Lykke til med valget deres-

Hilsen en som er ferdig med

[Gjest mange klemmer og lykkeønkser]

Å ja, det håper jeg dere sier ja til!

[trollemor;o)]

Kjenner en familie som opplevde noenlunde det samme. De adopterte ett barn, for senere å få forespørsel om de kunne tenke seg til å adoptere det biologiske søskenparet til barnet. Av spesielle årsaker kunne de dessverre ikke dette.

Historien endte med at de biologiske (store-)søsknene ble adoptert til en annen familie her til lands, og fikk vite at lillebror også befant seg i Norge. Etter noen år tok de kontakt via adopsjonsforeningen. Etter den tid har de holdt jevnlig kontakt pr. brev og telefon, og også møtt/besøkt hverandre flere ganger.

Ok, men det er vel familien til den adopterte som må ta initiativet vil jeg tro.

[Carla2]

Heia

Jeg har ingen erfaringer på området (Kina er vårt land, og der er ikke den problemstilligen aktuell), men ville bare ønske dere lykke til - med hva dere enn bestemmer dere for.

Det må ha vært en utrolig spesiell telefon å få, tenker jeg!

Det viktigste er vel hva DERE egentlig vil og kan klare - barnet vil få det bra enten det kommer til dere eller til noen andre gode foreldre. Personlig tror jeg ikke at det er biologisk slektskap som bør være avgjørende.

Gode ønsker fra Carla

[sant å si]

Ok, men det er vel familien til den adopterte som må ta initiativet vil jeg tro.

Til den/de sist adopterte, tenker du på?

Jeg vil da tro det, og i dette tilfeller var det ihvertfall slik.

Men hvis jeg hadde fått forespørsel om å adoptere et biologisk søsken og måtte takke nei, ville jeg nok bedt adopsjonsforeningen om å formidle til de nye foreldrene at jeg var åpen for kontakt.

[AneM1365380603]

Jeg har ingen erfaring, men jeg føler veldig på meg at dere allerede har svaret. Det må bare fordøyes litt først )

[pekkaline]

Hei! Jeg fikk lyst til å svare selv om jeg ikke har adoptivbarn. Mine tanker ble at dette må jo være som plutselig og uventet få greie på at man er gravid...sånn ca.

Så da ville valget blitt tatt etter hvordan helsen og familieforholdene var.

Lykke til med tankekaoset, og valget

[tzatziki1365380058]

Jeg har ingen erfaring, men jeg føler veldig på meg at dere allerede har svaret. Det må bare fordøyes litt først )

Den følelsen fikk jeg også

[Colombiamamma]

Jeg følte også når jeg leste innlegget at dere har bestemt dere :-)

Men det er verdt å tenke igjennom. Dette må jo være noe dere virkelig vil. Ikke bare for å hjelpe/ samle barna, men fordi dere ønsker et barn til.

Lykke til med valget. Det er helt sikkert godt gjennomarbeidet når dere bestemmer dere.

[trollemor;o)]

Til den/de sist adopterte, tenker du på?

Jeg vil da tro det, og i dette tilfeller var det ihvertfall slik.

Men hvis jeg hadde fått forespørsel om å adoptere et biologisk søsken og måtte takke nei, ville jeg nok bedt adopsjonsforeningen om å formidle til de nye foreldrene at jeg var åpen for kontakt.

Jepp, jeg også.

[Mrs. Wallace]

Jeg har ingen egne erfaringer på dette, men jeg tenker som så: Dersom vi skulle få en sånn forespørsel, ville vi sett på det som en liten overraskelsesgave fra skjebnen. ;o)

Lykke til med avgjørelsen, og la oss gjerne høre resultatet!

[Elin Pelin Pøne]

Heisann! Så flott!

Vi har også opplevd å få en sånn overraskende telefon. Det var helt fantastisk, men det kom jo også brått på. For vår del hadde vi planer om å søke om adopsjon av et barn til, så sånn sett blir det jo noe helt annet for dere

Etter at vi hadde sagt ja til adopsjon måtte vi gjennom hele den norske prosessen på vanlig måte. Heldigvis var kommunen velvillig da de skjønte situasjonen. Likevel tok det 6 mnd fra vi fikk telefonen til vi fikk reise og hente lillesøster. Det var 6 lange mnd. Vi fikk ikke se bilde eller rapport heller før alt var klart. Kun noen få opplysninger om helse fikk vi vite om.

Vil bare ønske dere masse lykke til. Jeg fikk også følelsen av at dere egentlig har bestemt dere? Dette vil jo også være en unik mulighet for storesøsken til å oppleve landet sitt igjen.

Klem fra