Pingler?

[Gjest GA]

Har hatt en samling med unger i en forening jeg jobber i nå i helga. Det er en flott gjeng med unger, ivrige og blide og greie med hverandre, men duverden som de sutrer innimellom!

De har vondter både her og der, kan ikke være med fordi de er slitne, blir litt andpustne el.l.

-og det skal de helst fortelle om - i plenum, for alle er jo overbevist om at det akkurat de har å si er viktigst i verden.

Tilslutt tok jeg en runde med èn og èn unge og ba dem si akkurat hvor de hadde vondt. "vondt i fingeren og hodet" "vondt i nakken" "vondt i tåa" etc. 3-4 av ca 20 unger hadde ikke noen vondter de kom på der og da.

Har hørt de har samme problem i militæret (!) de som er inne til førstagangstjeneste får psykiske problemer av å dele som med andre og av å slite litt fysisk ute i skogen.

Hvordan skal vi foreldre(nå skiftet jeg hatt!) få ungene til å godta at man faktisk må lide bittelitt, bli litt andpusten, bli litt støl for å oppnå noe?

Skaper vi en nasjon av selvsentrerte pingler her?

[Hugmee]

Nå forteller du om noe jeg faktisk har tenkt en del på.

Storebror er tøff som toget og tåler det meste, mens lillebror også er tøff, men får mye og ofte vondt (og snakker om det i nærmest uker etterpå). Han får vondt i kneet om et annet barn detter osv. så det er ofte mer innbilning. Jeg forstår det som at lillebror gjør dette mest for å få oppmerksomhet.

Jeg merker dette også godt når guttene venner her. Kameraten snubler og begynner å hyle. Med mine barn vet jeg at de ikke hadde hylt, jeg kunne sagt noe sånn som "opsan! opp igjen. Gikk det bra?" Men med noen av kameratene krever det mange minutter med kos og trøst og blåsing før de kan halte seg videre.

Jeg tror mange foreldre (tar på meg hjelm) er for bløte ovenfor ungene sine og duller unødvendig mye når de får litt vondt. På den måten lærer barna at vondt = masse oppmerksomhet og kos. Så utfordringen her blir å finne ballansen mellom å synes synd på og å ikke gjøre for mye ut av...

[Luska]

Ja, kanskje vi er med å skape en generasjon med pingler? )

Kommer kanskje litt an på hvor gamle barna er. Opp til 4 - 5 års alder er det vel relativt vanlig at verden går under hvis de slår stortåa eller at de høylytt klager hvis de er slitne etc.

Men litt større barn syns jeg bør klare å "ta seg sammen". Man kan starte fra barna er små ved ikke å dille og dalle for mye når de slår seg. Se an situasjonen selvsagt, men det er ikke alle små skader som krever en halvtimes trøst og påfølgende besøk i butikken for å få trøstegave. Som regel holder det med "så, så det går bra" og stryke litt over hodet, for så å avlede med noe annet.

)

[Gjest GA]

Ja, kanskje vi er med å skape en generasjon med pingler? )

Kommer kanskje litt an på hvor gamle barna er. Opp til 4 - 5 års alder er det vel relativt vanlig at verden går under hvis de slår stortåa eller at de høylytt klager hvis de er slitne etc.

Men litt større barn syns jeg bør klare å "ta seg sammen". Man kan starte fra barna er små ved ikke å dille og dalle for mye når de slår seg. Se an situasjonen selvsagt, men det er ikke alle små skader som krever en halvtimes trøst og påfølgende besøk i butikken for å få trøstegave. Som regel holder det med "så, så det går bra" og stryke litt over hodet, for så å avlede med noe annet.

)

Ungene jeg tok utgangspunkt i her er fra 8-11 år gamle

[laban]

Jeg synes det var ganske mange "lidende" i den flokken du beskrev, men har selv sett eksempler på at de lett påvirker hverandre. Har én vondt, prøver flere seg, i tilfelle det er noe å oppnå med det - ref. Gilde-reklamen der alle plutselig vil på benken for å få pølse.

Tror kanskje de har sett litt for mange eksempler på slike "pølser", altså at det nærmest får premie for å gå ut av flokken. Forstuer man foten er det klart at man må tas av banen, men man trenger ikke nødvendigvis få hedersplass på tribunen, is og brus. Det må være vel så attraktivt å være med som å måtte gå ut (tenker ikke bare på ballspill, men på aktiviteter generelt).

Vi har flere ganger lest på ukeplanene at vi må sørge for ordentlig utstyr når det er uteskole - typen "forrige mandag måtte turen avbrytes pga. noen svært kalde barn". Jeg har spurt junior om han har vært kald (han vil ofte gå i noe jeg synes er litt lite) og om han evt. har klaget (noe han har streng beskjed om å ikke gjøre når han får tilbud om mer klær, men nekter). Han sier alltid at "neida, det er X, Y og Z som alltid fryser". Siden jeg kjenner moren til X og vet at hun garantert har kledd poden for uteliv, får jeg en mistanke om at det egentlig er "jeg orker ikke" som uttrykkes. Men de lærer fort hvilke argumenter som virker...

[Gjest GA]

Jeg synes det var ganske mange "lidende" i den flokken du beskrev, men har selv sett eksempler på at de lett påvirker hverandre. Har én vondt, prøver flere seg, i tilfelle det er noe å oppnå med det - ref. Gilde-reklamen der alle plutselig vil på benken for å få pølse.

Tror kanskje de har sett litt for mange eksempler på slike "pølser", altså at det nærmest får premie for å gå ut av flokken. Forstuer man foten er det klart at man må tas av banen, men man trenger ikke nødvendigvis få hedersplass på tribunen, is og brus. Det må være vel så attraktivt å være med som å måtte gå ut (tenker ikke bare på ballspill, men på aktiviteter generelt).

Vi har flere ganger lest på ukeplanene at vi må sørge for ordentlig utstyr når det er uteskole - typen "forrige mandag måtte turen avbrytes pga. noen svært kalde barn". Jeg har spurt junior om han har vært kald (han vil ofte gå i noe jeg synes er litt lite) og om han evt. har klaget (noe han har streng beskjed om å ikke gjøre når han får tilbud om mer klær, men nekter). Han sier alltid at "neida, det er X, Y og Z som alltid fryser". Siden jeg kjenner moren til X og vet at hun garantert har kledd poden for uteliv, får jeg en mistanke om at det egentlig er "jeg orker ikke" som uttrykkes. Men de lærer fort hvilke argumenter som virker...

Ja, men "jeg orker ikke" er jo like ille uansett om de prøver å legitimere det med at de har vondt en plass. Hva gjør man for at de skal orke det som kanskje er bittelitt ubehagelig for å oppnå et mål?

Jeg kan da ikke tenke meg at 16 av 20 unger egentlig føler fritidsaktiviteten deres er bånn i bøtta? De liker jo det de driver med, det var bare litt ubehagelig der og da...

Må målet ligne på Super Mario med blinkende lys og fanfarer for at det skal bli attraktivt?

[Gjest bikku]

Unger har en tendens til å la seg påvirke. Vår kar er som regel en tøffing, som nærmest unnskyldene kommer og sier: Sant, mamma, gutter skal ha noen skrubbsår... Men så kom han på fotballtrening. Og der er det mange ondter der! For det har de lært på TV, og når det først gjør vondt, så er det helt skrekkelig hvor de har lov til å lide. Tror nok det er en tendens til gruppekultur i forhold til sånne lidelser, og at det er helt legitimt å snakke om at av og til er det greit at det gjør vondt. Da vet vi at kroppen virker.

[laban]

Ja, men "jeg orker ikke" er jo like ille uansett om de prøver å legitimere det med at de har vondt en plass. Hva gjør man for at de skal orke det som kanskje er bittelitt ubehagelig for å oppnå et mål?

Jeg kan da ikke tenke meg at 16 av 20 unger egentlig føler fritidsaktiviteten deres er bånn i bøtta? De liker jo det de driver med, det var bare litt ubehagelig der og da...

Må målet ligne på Super Mario med blinkende lys og fanfarer for at det skal bli attraktivt?

Jeg vet ikke. Tror som nevnt at de trekker hverandre opp litt. Hvis én har en dårlig dag og viser dette tydelig, er plutselig alle på sammenbruddets rand.

Jeg har selv sett at kvaliteten på trening varierer veldig - og at de skjerper seg noe utrolig når det gjelder (i kamp). Men det er slitsomt med stadig syting. Jeg overser mer enn mange andre voksne, jeg er så elendig på å trøste... Noen ganger er det kanskje en fordel - men det er en vanskelig balansegang.

[Gjest prust]

Jeg vet ikke. Tror som nevnt at de trekker hverandre opp litt. Hvis én har en dårlig dag og viser dette tydelig, er plutselig alle på sammenbruddets rand.

Jeg har selv sett at kvaliteten på trening varierer veldig - og at de skjerper seg noe utrolig når det gjelder (i kamp). Men det er slitsomt med stadig syting. Jeg overser mer enn mange andre voksne, jeg er så elendig på å trøste... Noen ganger er det kanskje en fordel - men det er en vanskelig balansegang.

Jeg har ikek vært noe særlig engasjert i min forsteklassings barneidrett (engasjerer meg på andre områder), men forrig uke var jeg med og så på mens de trente og lekte.

De siste minuttene satte de seg i ring, og lederne spurte hvert enkelt barn om hva som hadde vært gøyest i dag.

Det var rundt 20 barn der - og jeg tror at 12-14 av dem svarte "Ingenting!" Deriblant min datter :-(

Utrolig lite inspirerende for lederne......

[laban]

Jeg har ikek vært noe særlig engasjert i min forsteklassings barneidrett (engasjerer meg på andre områder), men forrig uke var jeg med og så på mens de trente og lekte.

De siste minuttene satte de seg i ring, og lederne spurte hvert enkelt barn om hva som hadde vært gøyest i dag.

Det var rundt 20 barn der - og jeg tror at 12-14 av dem svarte "Ingenting!" Deriblant min datter :-(

Utrolig lite inspirerende for lederne......

Datteren min var ekspert på "ned-på-jorda"-replikker i sin tid. Hvis jeg eller noen andre hadde fått i gang et eller annet og var litt begeistret avslutningsvis uten å overdrive - typen "var ikke dette morsomt?", pleide hun alltid å si noe sånt som "ikke SÅ morsomt, da"...

Hun er nesten voksen nå, og ikke spesielt usympatisk, men noen typisk sprudlende person er hun ikke...

[Gjest prust]

Datteren min var ekspert på "ned-på-jorda"-replikker i sin tid. Hvis jeg eller noen andre hadde fått i gang et eller annet og var litt begeistret avslutningsvis uten å overdrive - typen "var ikke dette morsomt?", pleide hun alltid å si noe sånt som "ikke SÅ morsomt, da"...

Hun er nesten voksen nå, og ikke spesielt usympatisk, men noen typisk sprudlende person er hun ikke...

Akkurat slik er hun midterste mi og....

I går ble jeg ordentlig lei meg. Hadde kjøpt teaterbilletter til alle tre barna, og vi og min mor skulle se på ballettforestilling i teateret. Vi hadde snakket om det lenge, og gledet oss (trodde jeg da).

Da vi kjørte innover til byen, snakket vi om hva det handlet om, og at de bare danset og ikke snakket, at det kom til å være flotte kostymer og fin musikk....

Da kommer det fra tuppa på snart 7: "Det blir sikkert kjedelig!!!" - og et surt fjes....

jeg hadde lyst til å bråstoppe og hive henne ut. Ble oppriktig lei meg for at hun sier sånn - og det er ikke første gangen hun gjør slik.

Hun sa kjapt unnskyld, og mente da at jeg skulle være blid igjen med en gang. Men det tok faktisk en halvtim før jeg hadde fordøyd det hun slengte ut mot meg.

Og ja - hun syntes det var kjempegøy, og vi fikk en fin kveld sammen. men det er absolutt unødvendig å komme med sånne sure oppstøt :-(

[waxo]

Jeg vet ikke. Tror som nevnt at de trekker hverandre opp litt. Hvis én har en dårlig dag og viser dette tydelig, er plutselig alle på sammenbruddets rand.

Jeg har selv sett at kvaliteten på trening varierer veldig - og at de skjerper seg noe utrolig når det gjelder (i kamp). Men det er slitsomt med stadig syting. Jeg overser mer enn mange andre voksne, jeg er så elendig på å trøste... Noen ganger er det kanskje en fordel - men det er en vanskelig balansegang.

Godt å høre at det er flere som er elendige til å trøste :-)

Jeg kan ikke trøste, har vel aldri trøstet en unge skikkelig tror jeg. Verden går videre selv med skrubbsår, kul i hodet og vonde ben.

Som jeg sier til datteren min når ho har vondt i foten ( ekstra brusk i foten ). Så godt at du har et ben å ha vondt i, det er jo ikke alle som har ben. Da får ho satt det litt i perspektiv, og ho drar fram det litt positive ved vondten.

Hilsen

[black wealch]

Har troen på at foreldrene må lære barna og sette pris på å være ute. Og dette krever jo at en drar på tur, og setter grenser for hvor mye data og "lating" som er lov i hverdagen.

Har hatt med mange "late" venner av barna på tur, som får vondt og blir kalde, og må innrømme at det er en smule irriterende..

[Lisabeth]

Ja og nei, håper jeg.

Vi er utvilsomt blitt flinkere til å sette oss selv i fokus sammenliknet med tidligere tider. Det gjelder ikke bare barn, også voksne. Det medfører en del negative konsekvenser, men også postive.

I tillegg er det lurt å ha i bakhodet at sutring er veldig smittsomt.

Mine unger kunne forresten utmerket deltatt i hylekoret (en av dem kunne kanskje stått i bresjen også). Det betyr ikke at de er dullet med eller oppdratt inni en vattkule. De oppfører seg slik "flokken" gjør, og kanskje slik de oppfatter at de blir hørt/sett i en stor mengde. Hjemme virker som regel ikke den samme metoden.

[Lillemus]

Akkurat slik er hun midterste mi og....

I går ble jeg ordentlig lei meg. Hadde kjøpt teaterbilletter til alle tre barna, og vi og min mor skulle se på ballettforestilling i teateret. Vi hadde snakket om det lenge, og gledet oss (trodde jeg da).

Da vi kjørte innover til byen, snakket vi om hva det handlet om, og at de bare danset og ikke snakket, at det kom til å være flotte kostymer og fin musikk....

Da kommer det fra tuppa på snart 7: "Det blir sikkert kjedelig!!!" - og et surt fjes....

jeg hadde lyst til å bråstoppe og hive henne ut. Ble oppriktig lei meg for at hun sier sånn - og det er ikke første gangen hun gjør slik.

Hun sa kjapt unnskyld, og mente da at jeg skulle være blid igjen med en gang. Men det tok faktisk en halvtim før jeg hadde fordøyd det hun slengte ut mot meg.

Og ja - hun syntes det var kjempegøy, og vi fikk en fin kveld sammen. men det er absolutt unødvendig å komme med sånne sure oppstøt :-(

Sånn kan mine være også, av og til er de så uspiselige når vi voksne har prøvd å finne på noe koselig at jeg rett og slett kjefter dem huden full... "Her prøver vi voksne å gjøre noe koselig for oss alle sammen og så oppføerer dere dere på denne måten! Det er skikkelig dårli ggjort av dere og jeg blir lei meg!" Da innser de at de har drevet det for langt og ber om unnskyldning, men selvfølgelig burde de ikke ødelegge på den måten i uttgangspunktet.

[Speak]

Har tenkt litt rundt dette selv. Har ei på 8 som stadig har litt vondt. Jeg prøver å si at det er det som skal til for å bli bedre.

Ho har også en del vondt i viljen:-) Den slår til når vi gjør litt kjedelige ting som å gå tur o.l.

Jeg håper liksom at ho skal vokse det av seg. Om ho ikke gjør det så orker ho nok ikke turn i lengden i hvertfall...