Jeg er i helvete (langt)

[Gjest fnugget]

Jeg vet ikke hva jeg vil med å skrive dette innlegget. Føler bare for å få ut ting og tang som gnager så voldsomt nå. Tærer inne i meg.

Hva er best terapi for meg? Hva skal til for at jeg kan gå videre? Hvordan komme meg ut av denne suppa? Jeg er så fortvilet.

Det er så mange sider ved denne saken. Jeg var ung, jeg så opp til han. Han var så god og snill, den første som "så" meg og godtok meg - og likte meg. Jeg følte meg smigret, oppløftet, glad. Full av håp - det gikk faktisk an å like meg.

Jeg tok mye utdannelse da jeg var yngre. Jeg jobbet mye, tjente bra og hadde mange ulike typer jobber fra jeg var 16 år. Selv om jeg var veldig sårbar, redd og inadvendt, så hadde jeg håp og tro på fremtiden. Jeg trodde, at ved å ta utdannelse, jobbe og gå i terapi, så ville jeg klare meg på sikt. Jeg var da 20 år.

Begynte hos hn da. Hn hadde mye rett i det han sa. Men mye var også fryktelig galt. Men jeg følte veldig tidlig en tilknytning og en sterk lojalitet overfor hn. Det varte i mange år, og jeg ble formet og påvirket i det han sa til meg og de signaler hn gav meg. Hadde ikke noe å falle tilbake på, kun en tom, fattig og ensom barndom. Hn var den første som SÅ meg, godtok meg, fikk meg til å føle meg verdifull. Jeg kunne ikke bryte med han, hadde ikke noe å falle tilbake på. Jeg var redd, panisk redd for å bli forlatt. Det betydde at hvis jeg gjorde eller sa noe hn ikke likte så var jeg livredd, dødsredd for at hn skulle dømme meg og avvise meg.

Så det ble en evig kamp for å beholde den eneste relasjonen som gav meg trygghet i livet - relasjonen til hn. Jeg følte meg veldig avhengig og livredd for at hn skulle "se" tvers gjennom meg - se hva slags verdiløs dritt jeg egentlig var. Men hn "tilgav" meg gang på gang, nesten som på nåde. Og jeg trodde oppriktig at jeg måtte leve etter hns standarder, for jeg visste ikke om noe annet.

Så når hn fant det for godt å avslutte forholdet, så var det bare en stengrunn jeg hadde å falle tilbake på. Ikke jord med næring, men næringsfattig jord hvor nesten ingenting kunne vokse. Jeg var i helvete og jeg hadde inngått en selvmordspakt med meg selv dersom han skulle forlate meg. Noe jeg også gjorde alvor av, men i siste sekund tok jeg en telefon og havnet på sykehus. Jeg hadde et reelt valg, der jeg lå på gulvet og var halvdød. Jeg valgte livet, men jeg vet ikke om jeg er så glad for det i dag.

Prøver å få orden på de tusen små bitene som har gått i knas etter dette jordskjelvet. Jeg plukker biter hver dag. Plukker og plukker. Økonomien går dårlig, jeg har panikk for å bli kasta ut av hjemmet mitt. Sosialt - det er en vits. Jeg har i det minste tatt litt kontakt med gamle venner siste ukene, og det er jo positivt. Psykisk så er jeg et katastrofeområde og jeg vet ikke om jeg noengang vil kunne stå oppreist igjen.

Jeg vet at alt brister eller bærer med hvordan jeg tar dette, hva jeg bestemmer meg for, de valgene jeg tar, hva jeg velger å fokusere på. Jeg trenger fokus. Men gamle minner, følelser og fortrengte tanker kaster seg over meg som en flodbølge og skaper skjelvinger og etterdønninger.

Tristhet, bitterhet, sinne, en voldsom sorg og en føelse av å være ødelagt. Jeg trodde aldri at livet mitt skulle bli et så stort katastroeområde, jeg som jobbet så hardt for å klare meg, tross problemmer i oppveksten.

Jeg er sint, men det holder ikke bare å være sint. Følelser og tanker kan ikke bare flagre rundt i det fri uten noen form for kontroll. Men det er det de gjør.

Går jeg i riktig terapi? Er jeg virkelig sterk nok til å takle disse gamle, tildels grusomme minnene uten å bryte sammen?? For det er det jeg gjør nå. Jeg går under, og ingen vet det eller skjønner det. Jeg vil ikke plage noen, jeg vil ikke bry noen. Jeg vil bare gå under jorda og forsvinne for alltid.

Kunne ønske noen hadde et svar til meg, eller i det minste et ekko. Men inne i meg er det bare tomklang og et stort, blødende sår. Jeg har hørt så mange ganger at jeg skal "ta meg sammen". Men hva er det å ta sammen? Jeg hadde så lite å spille på fra før - jeg har alltid hørt jeg er en ressursterk person, men hva hjelper det - når de ytre rammene er så tomme og ressursvake? Når de eneste erfaringene jeg har med nære omsorgspersoner er ustabilitet, kritikk, anklager, et voldsomt (plutselig) sinne - anklager for at jeg gjorde, eller sa feil uten noe som helst "forvarsel" for hva som var akseptabelt? Hvordan kan jeg - når jeg alltid har levd for familien min? Når jeg aldri fikk være meg på godt og vondt, men skulle være den som trøstet og skånet mine voksne foreldre fra jeg var tre år?? Jeg som fant ut allerede i førskolealder at jeg ikke kunne stole på noen - at jeg måtte holde meg for meg selv og aldri utlevere meg? Jeg som tydde til å lese bøker, skrive i dagbøker, tegne, leke - alltid for meg selv???

Jeg begynner å lure på om jeg er helt håpløs. Jeg er så ekstremt sårbar at jeg blir opprørt av det meste. Kan plutselig begynne å gråte. Er det noe grunnleggende galt meg meg? Eller er det omgivelsene som har vært det som var feil??

Jeg vet ingenting lenger.....Jeg er bare så vanvittig, uendelig utslitt..

[Gjest Sterre]

Kjære deg,

ville bare si at jeg føler med deg. Vet ikke hvordan du kan få det bedre men håper du kan finne din indre styrke og du -er- verdifull

!!

*trøsteklem*

[Gjest R_Fiona]

Huff.. føler veldig med deg.

Men er like fattig på ord denne gangen også.

[Gjest xbellax]

" I have learned that success is to be measured not so much by the position that one has reached in life as by the obstacles which he has had to overcome while trying to succeed. Out of the hard and unusual struggle through which he is compelled to pass, he gets a strength, a confidence, that one misses whose pathway is comparatively smooth by reason of birth and race" (b.t.washington)

Hold deg fast.

[muskath]

Jeg var i en situasjon hvor jeg leeenge gjemte meg og slikket sårene mine. Og plukket opp biter, slik du beskriver at du gjør.

Du vil komme deg, to skritt fram og ett tilbake, kanskje , men det vil gå framover. Du må huske på at du er verdifull, og at det er viktig at du tar deg av deg selv nå. Vær god mot deg selv.

[Gjest fnugget]

Jeg var i en situasjon hvor jeg leeenge gjemte meg og slikket sårene mine. Og plukket opp biter, slik du beskriver at du gjør.

Du vil komme deg, to skritt fram og ett tilbake, kanskje , men det vil gå framover. Du må huske på at du er verdifull, og at det er viktig at du tar deg av deg selv nå. Vær god mot deg selv.

Hei. Ja jeg håper det vil gå fremover, men dagen i går var helt forferdelig. Kjenner ennå at jeg er ganske utenfor i dag og håper det gir seg. Skal følge bestefaren min til sykhuset i dag, han skal ta en operasjon. Så trenger å være litt oppegående. Takk for at du tenkte på meg :-)

[Gjest fnugget]

" I have learned that success is to be measured not so much by the position that one has reached in life as by the obstacles which he has had to overcome while trying to succeed. Out of the hard and unusual struggle through which he is compelled to pass, he gets a strength, a confidence, that one misses whose pathway is comparatively smooth by reason of birth and race" (b.t.washington)

Hold deg fast.

Hei Bella.

Jeg holdt meg bokstavelig talt fast i hele går. Takk for sitatet, det er mye sant i det. Selv om jeg lenge så opp til de som synlig har fått suksess i livet, så er bildet snudd litt nå. Fordi en av disse suksessfulle utnyttet meg til sin fordel, uten å snu seg tilbake. Det ligger en feighet i det å tråkke på andre.

Kanskje mange som higer etter suksess har et "hull" i sjelen sin, eller noe som ikke er som det skal og det er nettopp derfor de streber? Behandleren min sa noe sånt som at det står mye mer respekt av å måtte kjempe seg ut av vanskelige ting, enn å tilstrebe seg en karriere feks. Prøver å ta dette perspektivet, for å føle meg mindre mislykka. Prøver å tenke at den av oss to som var mest syk, var egentlig hn som skulle hjelpe meg.

Det var nettopp det som var så katastrofalt. Denne personen høster heder og ære for sin suksess i dag, men ingen vet, den egentlige sannhet...inntil jeg melder det..Det koster mye mot å oppsøke en advokat, jeg vet jeg må være mer stabil før jeg gjør noe mer. Men jeg kjenner jeg trenger noen som støtter meg på det juridiske også. Og hvilken sjans har jeg mot hn som er så "mektig"? Har jeg i det hele tatt troverdighet? Vil jeg bli knust og kalt ustabil og utiregnelig? Har jo merket at hn er i stand til å spille et skittent spill - hva blir det neste om jeg går videre med saken? Behandler sier at de har mer enn nok dokumentasjon dersom en sak skulle komme opp. Men likevel må jeg tåle anklager av typen at jeg er "utilregnelig", "ustabil", "hevngjerrig" osv......og hvordan skal jeg tåle det, når jeg allerede hater meg selv og føler meg så skyldig? Jeg håper jeg en dag blir sterkere...jeg føler det er viktig dette blir meldt i fra om...

[Gjest fnugget]

Huff.. føler veldig med deg.

Men er like fattig på ord denne gangen også.

Takk R_Fiona :-)

Det varmer.

[Gjest fnugget]

Kjære deg,

ville bare si at jeg føler med deg. Vet ikke hvordan du kan få det bedre men håper du kan finne din indre styrke og du -er- verdifull

!!

*trøsteklem*

Tusen takk, Sterre :-)

Ja prøver å tenke at jeg er verdifull, selv om jeg egentlig føler det motsatte. Kunne bare fornuften "vinne over" følelsene...

[bibben]

Kjære fnugget,

Jeg har lest hva du har skrevet, og det har gjort inntrykk på meg. Med din bakgrunn synes det særdeles vondt å komme i en slik relasjon til sin behandler som du har gjort. Kanskje har du nettopp blitt så ødelagt av dette pga din bakgrunn; at en med slik sårbarhet som du beskriver nettopp knytter seg så voldsomt til et annet menneske når du først får tillit.

Du setter ord på erfaringer som jeg kjenner meg igjen i. Ja både erfaringer og hvilke følger det har fått. Jeg tenker at det er umåtelig viktig å se fremover selvom dette er veldig, veldig vanskelig. Jeg håper for deg at du igjen klarer å bygge opp en tillit til at det finnes gode mennesker der ute, at det er mulig å stole på andre mennesker - ja, for godhet finnes. Det har jeg heldigvis erfart. Selvom jeg selv har fått noen skudd for baugen, føler jeg at jeg klarer å skille klinten fra hveten. Dette gjør dagene lettere for meg, og det gir meg et fremtidshåp. Jeg håper at du etterhvert klarer å bygge opp et slikt fremtidshåp, slik at du ikke faller ned i de sorte hullene så ofte.

Jeg sender deg mange varme tanker og ønsker deg alt godt.

Klem fra

[Gjest xbellax]

Hei Bella.

Jeg holdt meg bokstavelig talt fast i hele går. Takk for sitatet, det er mye sant i det. Selv om jeg lenge så opp til de som synlig har fått suksess i livet, så er bildet snudd litt nå. Fordi en av disse suksessfulle utnyttet meg til sin fordel, uten å snu seg tilbake. Det ligger en feighet i det å tråkke på andre.

Kanskje mange som higer etter suksess har et "hull" i sjelen sin, eller noe som ikke er som det skal og det er nettopp derfor de streber? Behandleren min sa noe sånt som at det står mye mer respekt av å måtte kjempe seg ut av vanskelige ting, enn å tilstrebe seg en karriere feks. Prøver å ta dette perspektivet, for å føle meg mindre mislykka. Prøver å tenke at den av oss to som var mest syk, var egentlig hn som skulle hjelpe meg.

Det var nettopp det som var så katastrofalt. Denne personen høster heder og ære for sin suksess i dag, men ingen vet, den egentlige sannhet...inntil jeg melder det..Det koster mye mot å oppsøke en advokat, jeg vet jeg må være mer stabil før jeg gjør noe mer. Men jeg kjenner jeg trenger noen som støtter meg på det juridiske også. Og hvilken sjans har jeg mot hn som er så "mektig"? Har jeg i det hele tatt troverdighet? Vil jeg bli knust og kalt ustabil og utiregnelig? Har jo merket at hn er i stand til å spille et skittent spill - hva blir det neste om jeg går videre med saken? Behandler sier at de har mer enn nok dokumentasjon dersom en sak skulle komme opp. Men likevel må jeg tåle anklager av typen at jeg er "utilregnelig", "ustabil", "hevngjerrig" osv......og hvordan skal jeg tåle det, når jeg allerede hater meg selv og føler meg så skyldig? Jeg håper jeg en dag blir sterkere...jeg føler det er viktig dette blir meldt i fra om...

Spiller det noen rolle hva du kan komme, og trolig vil komme, til å bli kallt fnugg. DU vet hva du er verdt, DU vet hvem du er, DU vet at det vedkommende gjore var straffbart, DU vet at i den situasjonen du var i-var hjelpeløs.

Har tro i deg selv, på deg selv, har du det spiller det ingen rolle hva dette ene mennesket og hans stab av advokater kaller deg.

[frosken]

Hei Bella.

Jeg holdt meg bokstavelig talt fast i hele går. Takk for sitatet, det er mye sant i det. Selv om jeg lenge så opp til de som synlig har fått suksess i livet, så er bildet snudd litt nå. Fordi en av disse suksessfulle utnyttet meg til sin fordel, uten å snu seg tilbake. Det ligger en feighet i det å tråkke på andre.

Kanskje mange som higer etter suksess har et "hull" i sjelen sin, eller noe som ikke er som det skal og det er nettopp derfor de streber? Behandleren min sa noe sånt som at det står mye mer respekt av å måtte kjempe seg ut av vanskelige ting, enn å tilstrebe seg en karriere feks. Prøver å ta dette perspektivet, for å føle meg mindre mislykka. Prøver å tenke at den av oss to som var mest syk, var egentlig hn som skulle hjelpe meg.

Det var nettopp det som var så katastrofalt. Denne personen høster heder og ære for sin suksess i dag, men ingen vet, den egentlige sannhet...inntil jeg melder det..Det koster mye mot å oppsøke en advokat, jeg vet jeg må være mer stabil før jeg gjør noe mer. Men jeg kjenner jeg trenger noen som støtter meg på det juridiske også. Og hvilken sjans har jeg mot hn som er så "mektig"? Har jeg i det hele tatt troverdighet? Vil jeg bli knust og kalt ustabil og utiregnelig? Har jo merket at hn er i stand til å spille et skittent spill - hva blir det neste om jeg går videre med saken? Behandler sier at de har mer enn nok dokumentasjon dersom en sak skulle komme opp. Men likevel må jeg tåle anklager av typen at jeg er "utilregnelig", "ustabil", "hevngjerrig" osv......og hvordan skal jeg tåle det, når jeg allerede hater meg selv og føler meg så skyldig? Jeg håper jeg en dag blir sterkere...jeg føler det er viktig dette blir meldt i fra om...

Tror jeg har sagt det før fnugg, men jeg skjønner ikke helt hvorfor du ikke evt. velger å bruke fylkeslegen i stedet for rettsvesenet i denne saken. Hvis fylkeslegen finner saken graverende nok, så vil de sørge for politianmeldelse. Jeg ville i allefall ha startet med fylkeslegen, og i såfall kan du starte med å be om en samtale med dem.

Håper det går bedre med deg nå i kveld.

[Gjest fnugget]

Kjære fnugget,

Jeg har lest hva du har skrevet, og det har gjort inntrykk på meg. Med din bakgrunn synes det særdeles vondt å komme i en slik relasjon til sin behandler som du har gjort. Kanskje har du nettopp blitt så ødelagt av dette pga din bakgrunn; at en med slik sårbarhet som du beskriver nettopp knytter seg så voldsomt til et annet menneske når du først får tillit.

Du setter ord på erfaringer som jeg kjenner meg igjen i. Ja både erfaringer og hvilke følger det har fått. Jeg tenker at det er umåtelig viktig å se fremover selvom dette er veldig, veldig vanskelig. Jeg håper for deg at du igjen klarer å bygge opp en tillit til at det finnes gode mennesker der ute, at det er mulig å stole på andre mennesker - ja, for godhet finnes. Det har jeg heldigvis erfart. Selvom jeg selv har fått noen skudd for baugen, føler jeg at jeg klarer å skille klinten fra hveten. Dette gjør dagene lettere for meg, og det gir meg et fremtidshåp. Jeg håper at du etterhvert klarer å bygge opp et slikt fremtidshåp, slik at du ikke faller ned i de sorte hullene så ofte.

Jeg sender deg mange varme tanker og ønsker deg alt godt.

Klem fra

Tusen takk for støtten, Bibben :-) Jeg har holdt meg litt unna nettet i det siste, fordi jeg føler meg ganske utafor og sånn. Men det går jo litt opp og ned..

Håper du har en fin dag...

*klem*

[Gjest fnugget]

Spiller det noen rolle hva du kan komme, og trolig vil komme, til å bli kallt fnugg. DU vet hva du er verdt, DU vet hvem du er, DU vet at det vedkommende gjore var straffbart, DU vet at i den situasjonen du var i-var hjelpeløs.

Har tro i deg selv, på deg selv, har du det spiller det ingen rolle hva dette ene mennesket og hans stab av advokater kaller deg.

Jeg må jobbe videre med å ha tro på meg selv, ja...og jeg tåler ikke en sånn prosess nå. Tror frosken har rett i at det beste er å melde fra til Helsetilsynet. Så får de vurdere det...Men det må bli når jeg lenger ikke føler hn har makt over meg...og når jeg er mer stabil...så får jeg håpe ikke foreldelsesfristen går ut..i mellomtida..

Håper du har det greit, Bella. Er ikke så ofte på MSN, men håper at vi "treffes" der en dag..

*klem*

[Gjest fnugget]

Tror jeg har sagt det før fnugg, men jeg skjønner ikke helt hvorfor du ikke evt. velger å bruke fylkeslegen i stedet for rettsvesenet i denne saken. Hvis fylkeslegen finner saken graverende nok, så vil de sørge for politianmeldelse. Jeg ville i allefall ha startet med fylkeslegen, og i såfall kan du starte med å be om en samtale med dem.

Håper det går bedre med deg nå i kveld.

Hei frosken :-) Kanskje jeg som er litt overfølsom for tida, men syntes du var ørlite skarp...Det er liksom ikke så enkelt og det meste er kaotisk nå. Jeg tror du har rett i, at det beste er å melde fra til Helsetilsynet..og ikke kontakte politiet...og det er nok det mest fornuftige i denne saken.

Men behandler sa til meg i dag at hn kan politianmelde meg dersom jeg melder fra til Helsetilsynet..og derfor må jeg være stabil til å takle det, noe jeg ikke er nå. Men jeg syntes jeg leste en gang, at i og med mange overgripere reiser mottiltale mot overgrepsofferet (det er en taktikk) så har det blitt regler for å unngå dette. Vet ikke om du vet noe om det? Jeg kan jo seff google litt selv..

Håper du får en fin dag, frosken ;o)

*klem*

[Gjest xbellax]

Jeg må jobbe videre med å ha tro på meg selv, ja...og jeg tåler ikke en sånn prosess nå. Tror frosken har rett i at det beste er å melde fra til Helsetilsynet. Så får de vurdere det...Men det må bli når jeg lenger ikke føler hn har makt over meg...og når jeg er mer stabil...så får jeg håpe ikke foreldelsesfristen går ut..i mellomtida..

Håper du har det greit, Bella. Er ikke så ofte på MSN, men håper at vi "treffes" der en dag..

*klem*

Tenker på deg vet du. Sjekk når tid fristen går ut, ikke la det komme som en overraskelse. Jeg er 100% enig i dette med å gå til fylkeslegen.

Ta vare på deg selv.