Jobb og sosialitet

[tjohei]

Hvor viktig er det å være sosial på en jobb hvis man gjør jobben sin. Jeg føler meg ikke så sosial, men vil gjerne delta i arbeidslivet. Jeg liker ikke å gå hjemme. Min beskymring går på om jeg er sosial nok. Jeg er ganske innadvendt og sliter psykisk både med depresjon (misnøye over livet mitt) og med sårbarhet sosialt. Hvor mye kreves det at man er sosial i en jobb?

[Gjest masdar]

Det viktigste er at man ikke plager andre med kritkk og surhet. Om man ikke ønkser å prate og være sosial i lunchen synes jeg er helt greit. Vil mye før omgås de enn se som er spydige og negative. Så vær den du er. Vi er jo på jobb for å jobbe.

[Gjest riktig jobb]

Det finns jo jobber som ikke krever så mye sosialt. Hva med postbud, avisbud el.Da slipper du jo å forholde deg til andre hele dagen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Så lenge du gjør jobben din og ikke er vesentlig negativ for arbeidslivet, trenger du ikke være sosial i det hele tatt på jobben.

[Gjest Been there osv]

hvis du ikke tørr å fortelle om hvorfor du ikke vil være noe særlig sosial i en jobb hvor "alle andre" er det blir du fort "utskudd" og "raringen", det er noe å tenke over.

det er ikke sånn at så lenge du gjør jobben din så vil ingen andre ense at du ikke snakker noe særlig med de, sånn fungerer det bare ikke i praksis.

sånt blir lagt merke til og det blir hvisket i krokene, har erfaring med det du bør enten si ifra om problemet som er utrolig tungt i en ny jobb eller prøve å få en jobb hvor mye sosialt ikke er nødvendig, finnes mange slike jobber osgå

[tjohei]

Det kan hende du må være sosial for din egen del. Det er ikke så lett å møte opp hver dag på et sted hvor alle de andre kjenner hverandre, mens du er alene og ikke en del av fellesskapet.

Det har du rett i. Det er ikke godt for meg og ikke for de andre heller.

[Kalevala]

På min arbeidsplass har vi en god blanding av begge typer.

De kjempesosiale som benytter enhver anledning til å slå av en prat, og de som ikke veksler flere ord enn nødvendig med kollegene. Og alle de midt imellom selvfølgelig. Det er jo dem det er flest av der som de fleste andre steder.

Jeg er veldig innadvendt selv, og snakker svært sjelden med andre enn mann og barn etter arbeidstid. På jobb er jeg heller ikke av de mest sosiale, men slår av en liten prat når jeg føler at det er påkrevd. I lunsjen er det vanligvis mange som liker å snakke, så da slipper jeg ;-) -Lener meg tilbake og lytter - eller sitter i egne tanker.

Hvor mye sosial interaksjon som "kreves" kommer endel an på typen arbeid, som andre også har vært inne på. Det finnes mange jobber som fint kan utføres uten å snakke med en sjel.

Min erfaring er også at jeg ikke har særlig problemer med jobbprat. Det er all småpraten rundt som er plagsom (hvis jeg må delta i den).