Ditt kompetente barn!

[Gjest mamsas]

Jeg driver nå og leser i boka "Ditt kompetente barn". Tror ikke Jesper Juul ville vært så enig med desse oppdragerne i Nannyprogrammene.

Jeg tror Jesper Juul har mange gode poeng selv om jeg også synes det blir litt vanskelig å bruke noe av det han skriver. Bl.a skal vi være forsiktige med å rose. Ros kan være skadelig for selvfølelsen. Jeg blir nesten skremt av hvor skadelig det kan bli for barnet om vi bare er opptatt av selvtillit og ikke av selvfølelsen.

Er det noen her som bruker hans teori i inndragelsen? Hvordan har det funket på barnet?

[Glimtipper]

Jeg har brukt mye av Jesper Juuls pedagogikk i både oppdragelsen og i jobben min.

I forhold til min egen sønn har jeg følt behov for en strengere linje i perioder. Med andre ord har jeg brukt Juuls pedagogikk som grunnstein i min holdning til barnet mitt, men jeg har brukt andre metoder i forhold til enkelte ting. Noen ganger er ikke ren grensesetting nok for oss og jeg må innføre konsekvenser for at barnet mitt skal være sikkert og trygt, og for at jeg skal "overleve".

Jo eldre sønnen min blir, jo enklere blir det å bruke mer og mer av Jesper Juuls pedagogikk i samhandlingen vår.

[jubalong70]

Jeg har også lest "Ditt kompetente barn", og skjønte ganske så tidlig at hans teorier ikke er noe jeg kan bruke.

Jeg blir også veldig skeptisk når han gir råd på bakgrunn av sin erfaring som 1-barns far. (Jada, han har jo endel klinisk erfaring, men det er noe helt annet enn å være hjemme med barna.)

De fleste av rådene han ga var umulig for meg å bruke som da var 2-barns mor. Nå har jeg fått enda ett barn, og har bare ikke mulighet til å sette meg rolig ned med ett og ett barn når det stormer rundt meg.

Jeg har mye mer sans for Anna Wahlgren. Hun gir skikkelige og nevenyttige råd som virkelig monner - og hun er 9-barns mor (Noen av rådene tar man selvfølgelig med en klype salt - som med alle råd man får )

[Kalevala]

Da jeg skulle ha barn for første gang leste jeg denne boka, og den ga gjenklang i noe dypt inni meg. Det handler om måten han ser barn på. Som små mennesker som skal behandles med samme respekt og omtanke som andre mennesker rundt oss. Det høres selvfølgelig ut, men jeg har sett mange eksempler på at det ikke nødvendigvis er sånn.

Siden hans filosofi stemmer så godt med min egen, finner jeg stadig ny inspirasjon i bøkene hans.

Det er selvsagt ikke alle eksemplene han bruker som er relevant for min familie og jeg er ikke enig i hvert eneste ord han skriver (på samme måte som det f.eks. skal godt gjøres å finne et politisk parti man er 100% enig med i alle saker) men grunnsynet og helheten hjelper meg i mange situasjoner som oppstår i hverdagen.

Hvis jeg skal oppsummere, vil jeg si at det handler om å være ekte og nær i forhold til barna sine. Det er for meg det eneste riktige. (selv om jeg selvsagt ikke alltid _gjør_ det jeg egentlig ønsker å gjøre ;-)

[Åsemor]

Jeg fikk ikke lest hele boka før jeg mistet den, men ble litt "frelst" av måten hans å tenke på. Leste to andre bøker av han samtidig, og mener han har mye fornuftig for seg.

Men så var det i praksis, da. Nei, det funker ikke. Ikke alt. Jeg fikk meg en skikkelig aha-opplevelse da jeg plutselig så at henting i barnehagen og legging her var tatt helt av og vi kunne bruke 45 minutter i garderoben i bhg og 2 timer på legging. Grunnen: dumsnillhet, også kalt Jesper Juuls råd om å la barnet få ta den tiden det trenger til å gjøre det som skal gjøres. Det hadde kanskje funket på et fornuftig menneske, men en 3-åring som får muligheten til å dra ut tiden, begynte i vårt tilfelle å utnytte det til det fulle. Ja, barn er kompetente og smarte de, men ikke alltid like smarte som oss voksne.

Jeg skulle ønske jeg fant igjen boka, og så ville jeg lest den med et litt mer kritisk blikk enn første gang, men fått repetisjon på de smarte tingene. Jeg tror likevel han overdriver sterkt ved å si at man blir SKADET for livet ved å gjøre sånn og sånn. Men samtidig tror jeg f.eks det er viktig å kunne si til barnet "det var ikke meningen å bli så sinna, det var min feil" hvis man har "tatt helt av" og blitt høylytt, kjeftende og kanskje bærer barnet på rommet eller lignende.

Men nå er jeg dypt rammet av ammetåke og det var jeg også da jeg leste boka, så ikke ta meg så veldig seriøst da...

[Gjest Elextra]

Jeg har også lest "Ditt kompetente barn", og skjønte ganske så tidlig at hans teorier ikke er noe jeg kan bruke.

Jeg blir også veldig skeptisk når han gir råd på bakgrunn av sin erfaring som 1-barns far. (Jada, han har jo endel klinisk erfaring, men det er noe helt annet enn å være hjemme med barna.)

De fleste av rådene han ga var umulig for meg å bruke som da var 2-barns mor. Nå har jeg fått enda ett barn, og har bare ikke mulighet til å sette meg rolig ned med ett og ett barn når det stormer rundt meg.

Jeg har mye mer sans for Anna Wahlgren. Hun gir skikkelige og nevenyttige råd som virkelig monner - og hun er 9-barns mor (Noen av rådene tar man selvfølgelig med en klype salt - som med alle råd man får )

Jeg forstår at ikke alle rådene passer for deg og dere, men jeg er helt uenig i at man er automatisk diskvalifisert fra å gi gode råd fordi man ikke har barn eller bare har ett. Må si jeg stusser over at du, som selv skal utdanne deg innen helsevesenet, mener at ens personlige erfaring har mer å si enn det rent faglige.

[Elbereth]

Jeg har også lest "Ditt kompetente barn", og skjønte ganske så tidlig at hans teorier ikke er noe jeg kan bruke.

Jeg blir også veldig skeptisk når han gir råd på bakgrunn av sin erfaring som 1-barns far. (Jada, han har jo endel klinisk erfaring, men det er noe helt annet enn å være hjemme med barna.)

De fleste av rådene han ga var umulig for meg å bruke som da var 2-barns mor. Nå har jeg fått enda ett barn, og har bare ikke mulighet til å sette meg rolig ned med ett og ett barn når det stormer rundt meg.

Jeg har mye mer sans for Anna Wahlgren. Hun gir skikkelige og nevenyttige råd som virkelig monner - og hun er 9-barns mor (Noen av rådene tar man selvfølgelig med en klype salt - som med alle råd man får )

Har samme erfaring som deg

[org]

Jeg tror vi skal prøve å stole mer på oss selv og vår egen dømmekraft. Sunt folkevett går aldri av moten...

:-)

[Gjest ViViola]

Jeg leste boken før eller omtrent da vi fikk nr 1, og jeg husker jeg var veldig fasinert og enig. Vi fikk nr. 2 like etter nr. 1, så endel av hans teorier fungerte ikke på oss med 2 tette...

Jeg synes, som jubalong70, at han preges mye av sin 1-barnsfar-tankegang.

Når det er sagt, så husker jeg ikke dette med ros spesielt. Men jeg husker at jeg leste noe om dette for leeeenge siden, og det handlet om hvordan man gir ros, og hva man gir den for.

Hvis barnet har tegnet tegning til deg som du får når du kommer hjem fra jobb, så er det viktigere og riktigere å gi barnets ros for HANLINGEN som barnet utfører, ikke nødvendigvis selve tegningen. Altså, det er stor forskjell på "Tusen takk, Per, det var en virkelig nydelig tegning" og "Tusen takk, Per, så koselig at du har tegnet til meg! Det setter jeg stor pris på, altså, det er så hyggelig at du gir meg tegninger!". See?

Barn som hele tiden for ros for sitt arbeide, sine prestasjoner, vil kunne bli svært usikre den dagen disse positive tilbakemeldingene slutter å komme. Hvis man hele livet har fått høre at man tegner de flotteste og fineste tegninger i verden, så kan realiteten bli i overkant brutal når det faktisk viser seg at poden egentlig mangler "tegnegenet". Dette kommer jo fram en eller annen gang.

Eller - disse overroste barna ender i Norske Talenter, Idol eller So you think you can dance. Som Sturla Berg Johansen sa det: "Noen har fått altfor mye kjærlighet i oppveksten".

;-)

Å lese litt Jesper Juul og Anna Wahlgren og Gro Nylander har ingen vondt av, å søke kunnskap er sunt. Det viktige er hva man gjør med den etter å ha fått den...

[Kalevala]

Jeg leste boken før eller omtrent da vi fikk nr 1, og jeg husker jeg var veldig fasinert og enig. Vi fikk nr. 2 like etter nr. 1, så endel av hans teorier fungerte ikke på oss med 2 tette...

Jeg synes, som jubalong70, at han preges mye av sin 1-barnsfar-tankegang.

Når det er sagt, så husker jeg ikke dette med ros spesielt. Men jeg husker at jeg leste noe om dette for leeeenge siden, og det handlet om hvordan man gir ros, og hva man gir den for.

Hvis barnet har tegnet tegning til deg som du får når du kommer hjem fra jobb, så er det viktigere og riktigere å gi barnets ros for HANLINGEN som barnet utfører, ikke nødvendigvis selve tegningen. Altså, det er stor forskjell på "Tusen takk, Per, det var en virkelig nydelig tegning" og "Tusen takk, Per, så koselig at du har tegnet til meg! Det setter jeg stor pris på, altså, det er så hyggelig at du gir meg tegninger!". See?

Barn som hele tiden for ros for sitt arbeide, sine prestasjoner, vil kunne bli svært usikre den dagen disse positive tilbakemeldingene slutter å komme. Hvis man hele livet har fått høre at man tegner de flotteste og fineste tegninger i verden, så kan realiteten bli i overkant brutal når det faktisk viser seg at poden egentlig mangler "tegnegenet". Dette kommer jo fram en eller annen gang.

Eller - disse overroste barna ender i Norske Talenter, Idol eller So you think you can dance. Som Sturla Berg Johansen sa det: "Noen har fått altfor mye kjærlighet i oppveksten".

;-)

Å lese litt Jesper Juul og Anna Wahlgren og Gro Nylander har ingen vondt av, å søke kunnskap er sunt. Det viktige er hva man gjør med den etter å ha fått den...

''Å lese litt Jesper Juul og Anna Wahlgren og Gro Nylander har ingen vondt av, å søke kunnskap er sunt. Det viktige er hva man gjør med den etter å ha fått den...''

Veldig sant. Når man først skal lese seg til litt mer kunnskap og inspirasjon, er det viktig å søke forskjellige kilder. Og så bruke den sunne fornuften andre har nevnt her til å plukke ut hva som er riktig for seg og sine.

[Gjest Elextra]

Jeg har veldig sans for tankegangen, det at man skal SE barnet og glede seg med det, og ikke gi tilbakemelding i form av vurdering av oppførsel.

Men som andre også sier, en del av opplegget hans fungerer bedre i teorien i praksis, noen ganger må man bare skjære mer gjennom.

[jubalong70]

Jeg forstår at ikke alle rådene passer for deg og dere, men jeg er helt uenig i at man er automatisk diskvalifisert fra å gi gode råd fordi man ikke har barn eller bare har ett. Må si jeg stusser over at du, som selv skal utdanne deg innen helsevesenet, mener at ens personlige erfaring har mer å si enn det rent faglige.

Grunnen til at jeg sier det på den måten er at inntrykket jeg fikk når jeg leste boken var at rådene passet veldig greit når man har bare 1 barn. Man har tid og mulighet til å sette seg ned og snakke med barnet der og da.

Det har man sjelden tid til på samme måte når man har flere barn.

Jeg har sjelden stusset over slikt før jeg leste "Ditt kompetente barn", og følte at de fleste av rådene var irrelevante når jeg hadde 2 barn.

Og hva i alle dager har det med mine utdanningsplaner å gjøre?

Personlig erfaring er jo definitivt noe av det beste man kan ta med seg i de fleste jobber - også innen helsevesenet.

Vil tro at jeg som sykepleier og mor til flere kan gi helt andre råd enn en ung, barnløs sykepleier - eller?

Jeg sier ikke at mine råd nødvendigvis er bedre, men at jeg vil ha ett helt annet ståsted når jeg skal forholde meg til pasienter.

[Gjest Elextra]

Grunnen til at jeg sier det på den måten er at inntrykket jeg fikk når jeg leste boken var at rådene passet veldig greit når man har bare 1 barn. Man har tid og mulighet til å sette seg ned og snakke med barnet der og da.

Det har man sjelden tid til på samme måte når man har flere barn.

Jeg har sjelden stusset over slikt før jeg leste "Ditt kompetente barn", og følte at de fleste av rådene var irrelevante når jeg hadde 2 barn.

Og hva i alle dager har det med mine utdanningsplaner å gjøre?

Personlig erfaring er jo definitivt noe av det beste man kan ta med seg i de fleste jobber - også innen helsevesenet.

Vil tro at jeg som sykepleier og mor til flere kan gi helt andre råd enn en ung, barnløs sykepleier - eller?

Jeg sier ikke at mine råd nødvendigvis er bedre, men at jeg vil ha ett helt annet ståsted når jeg skal forholde meg til pasienter.

Tenkte at din vektlegging av personlige erfaring fremfor faglige vurdering virket litt "uprofesjonell", og antar denne holdning er mer fremtredende utenfor helsevesenet enn innenfor. Selv har jeg hatt kontakt med flere helsesøstre i forbindelse med mine barn, og den definitivt dyktigste og med de beste rådene var en middelaldrende kvinne uten egne barn.

Forøvrig litt enig når det gjelder Jesper Juul, og ser at flere andre har den holdning. Mange av rådene krever mye tid og tålmodighet, noe en ikke har i mulighet for i samme grad når en har flere barn. Jeg synes dog tanken bak er veldig god, og forsøker å kikke i boken med jevne mellomrom for å minne meg selv på å se barna mine på den "rette" måten.

[Gjest ViViola]

''Å lese litt Jesper Juul og Anna Wahlgren og Gro Nylander har ingen vondt av, å søke kunnskap er sunt. Det viktige er hva man gjør med den etter å ha fått den...''

Veldig sant. Når man først skal lese seg til litt mer kunnskap og inspirasjon, er det viktig å søke forskjellige kilder. Og så bruke den sunne fornuften andre har nevnt her til å plukke ut hva som er riktig for seg og sine.

Helt enig. Synes det er veldig spennende å lese både om barneoppdragelse og om utviklingen til barna våre, men det går jo ikke an å ta alt helt bokstavelig.

Man må plukke litt her og litt der, og satse på at man har nok hjernekapasitet selv til å avgjøre hva som er riktig og galt for seg selv, sine barn og sin familie.

[Gjest ikke i dag, nei]

Jeg roser både for handling og for resultatet. Jeg husker nemlig at mine foreldre (leeenge før Jesper Juul) roste for innsats, ikke resultat - og hvor skuffet jeg var, når jeg lagde noe jeg virkelig var stolt over. SÅ de ikke hvor bra resultatet var (i mine øyne). Det var ingen god følelse - så mine unger får ros for resultatet også - når de kommer med stolthet skinnende i øynene, da roser jeg som bare rakkeren!

[Gjest Pås]

Jeg roser både for handling og for resultatet. Jeg husker nemlig at mine foreldre (leeenge før Jesper Juul) roste for innsats, ikke resultat - og hvor skuffet jeg var, når jeg lagde noe jeg virkelig var stolt over. SÅ de ikke hvor bra resultatet var (i mine øyne). Det var ingen god følelse - så mine unger får ros for resultatet også - når de kommer med stolthet skinnende i øynene, da roser jeg som bare rakkeren!

Jeg blir til stadighet fascinert over hvilke tråder folk velger å svare "anonymt" i... Jeg svarer anonymt dersom jeg er redd for å bli gjenkjent, ikke ellers. Du trenger ikke å svare meg altså, jeg måtte bare kommentere!

Er forøvrig helt enig med deg, jeg skryter også av både innsats og resultat. Mine foreldre var nemlig litt sånn: "det skulle da også bare mangle!" da vi kom hjem med gode resultater...

mvh

[Gjest togli]

Jeg roser både for handling og for resultatet. Jeg husker nemlig at mine foreldre (leeenge før Jesper Juul) roste for innsats, ikke resultat - og hvor skuffet jeg var, når jeg lagde noe jeg virkelig var stolt over. SÅ de ikke hvor bra resultatet var (i mine øyne). Det var ingen god følelse - så mine unger får ros for resultatet også - når de kommer med stolthet skinnende i øynene, da roser jeg som bare rakkeren!

Det samme gjør jeg!

En i min familie vokste opp med foreldre som var redde for å rose. De _så_ ungene og kommenterte hva de gjorde, men ros fikk de sjelden. Helt opp til voksen alder var hun svært sjenert og hadde vanskelig for å tro på egne evner.

Jeg tror det er viktig å rose ungene og at de får masse selvtillit av det! Samtidig bør man legge seg på en gyllen middelvei. Det er altfor mange barn idag som tror de er guds gave til jorden;)

Jeg tror også at altfor mye ros kan føre til at barna strever fælt med å opprettholde "myten" om seg selv. De kan bli for opptatt av å hele tiden prestere. Så en mellomting er helt sikkert ikke skadelig;)

[Gjest ViViola]

Jeg roser både for handling og for resultatet. Jeg husker nemlig at mine foreldre (leeenge før Jesper Juul) roste for innsats, ikke resultat - og hvor skuffet jeg var, når jeg lagde noe jeg virkelig var stolt over. SÅ de ikke hvor bra resultatet var (i mine øyne). Det var ingen god følelse - så mine unger får ros for resultatet også - når de kommer med stolthet skinnende i øynene, da roser jeg som bare rakkeren!

For mye og for lite er like ille.

[grot]

Jeg forstår at ikke alle rådene passer for deg og dere, men jeg er helt uenig i at man er automatisk diskvalifisert fra å gi gode råd fordi man ikke har barn eller bare har ett. Må si jeg stusser over at du, som selv skal utdanne deg innen helsevesenet, mener at ens personlige erfaring har mer å si enn det rent faglige.

Men hvorfor stusser du så over det da?

Jeg jobber selv som lærer og har mine egne barn i barnehagen. Når det gjelder de minste barna så er jeg ikke det aller minste i tvil om at jeg foretrekker voksenpersoner som har et godt lag med barna og som klarer både å se og engasjere dem fremfor utdannede pedagoger som ikke har disse egenskapene.

Nå sier jeg ikke at du ikke både kan ha faglig bakgrunn og samtidig være flink med barna. Jeg sier bare at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng her. Jeg foretrekker de personene som har et godt lag med ungene. Ofte er det damer som har barn selv ja...Hvilken utdanning de har er meg revnende likegyldig i denne sammenhengen.

[Nikki]

Jeg roser, men roser spesifikt og presist. Det vil si - jeg sier ikke bare "så flink du er", men presiserer hva det er jeg roser for. Det setter barn pris på, og etter min erfaring så vokser barn på det. Jeg ser det både på egne barn og barn jeg trener (har vært trener i 20 år.)

Alle barn fortjener ros - og det er like viktig å rose små ting i hverdagen som de "store" prestasjoner.