En form for Psykose eller ei? Men hva da?

[Gjest Psykosa]

Hei. Jeg er ei jente på 27 år og er for tiden innlagt på et Dps. Har vært inn og ut av psyk siden mai i fjor. Denne gangen har jeg vært innlagt siden november i fjor og er for tiden under tvang da jeg ble tvangsinnlagt på sykehuset for et par mnd siden. Er nå kommet tilbake til dpsèn. Jeg har hatt flere diagnoser. Psykoser og depresjon er grunnene for at jeg har blitt innlagt men nå har de funnet ut at jeg er bipolar. De tester også ut om jeg har ADHD og epilepsi for tiden. Jeg har en dyktig psykolog her jeg er og begynte hos en psykologspesialist den lille tiden jeg var utskrevet sist. Fikk ikke vært hos han mer enn en gang men den gangen der snakket vi veldig mye om min barndom og mine opplevelser fra den tiden. Vi snakket også om de psykosene jeg hadde hatt den siste tiden. I sist uke fikk jeg nok en time hos han og denne gangen snakket vi nok en gang om tingene fra barndommen, og hvorfor det ikke var lagt mer fokus på det. Det er ikke blitt lagt fokus på i det hele tatt fordi de har konsentrert seg mer om denne bipolare lidelsen, depresjonen jeg har vært inni og det at jeg muligens har ADHD og epilepsi. Jeg kommer heller ikke på å snakke om det fordi det for meg er så vanlig. Og om jeg noen ganger hører stemmer, føler meg forfulgt eller føler noen kan lese tankene mine så er ikke dette noe jeg tar opp fordi jeg synes det er vanskelig å ta initiativ til å snakke om det. Det er lettere å svare på spørsmål enn å fortelle. Denne psykologspesialisten skulle nå ta kontakt med dem her på dpsèn for å få en samtale med dem ang barndommen. Men jeg blir frustrert når jeg ikke får noe svar på hva det er som feiler meg. Jeg forstår jo såpass at han mener det feiler meg noe, men hva??? For at du eventuelt skal kunne svare meg på hva dette kan være så må jeg jo fortelle hva det dreier seg om. Fra så lenge jeg kan huske (ca 7år gml) så har jeg følt meg forfulgt. Jeg var sikker på det gikk noen etter meg for å ta meg når jeg var ute å gikk. Jeg torde ikke gjøre annet enn å se rett frem, for snudde jeg meg så ville de være rett bak meg å ta meg. Og om jeg snudde meg så kunne jeg ikke snu meg tilbake for da var de foran meg og tok meg. Hvis jeg begynte å springe kunne jeg ikke stoppe. Da måtte jeg springe helt hjem, uansett hvor langt det var. Jeg så for meg alt sammen i hodet og det var skremmende. Slik har det vært oppover alle år. Den dag i dag er det farlig og skummelt å gå alene. Det kan jo komme noen å ta meg. Jeg ser/så for meg ting i hodet og er sikker på at det kommer til å skje. Om ting ikke skjer som jeg har sett for meg så kan jeg bli ganske forvirret, stresset og til tider panisk eller hysterisk. Jeg klarer ikke at folk ser på meg for da tenker de ting om meg. Jeg er sikker på at folk kan lese tankene mine. Da har jeg samtaler inni hodet mitt der jeg f.eks sier at de tankene der må jeg tenke lavt og så må jeg tenke noen andre tanker høyt slik at de ikke klarer å lese de tanken jeg ikke vil de skal. Jeg har og hadde stemme i hodet som befaler meg til ting. Skade meg som oftest. Advarer meg mot farer. Det kan være kontrollering av meg med medisiner, forgiftning av mat, eller at noen prøver å lure meg. Jeg kan se eller høre ting. Mye bekymringer. Ser for meg og tenker som regel alltid det verste. Må jo være forberedt på det om det skjer. Slik har jeg altså hatt det siden jeg var bitte liten og oppover i årene. Det har også vært en del selvskading og sm forsøk oppover, mye av dette pga stemmen som befaler. Jeg ser vel på en måte at det kanskje ikke er helt som det skal, men jeg er jo så vandt til det. Hva tror du han kan mene det feiler meg? Er det egentlig bare normale tanker og reaksjoner jeg har og har hatt? Jeg blir så veldig usikker når jeg i så mange år har gått og tenkt på det som normalt og får nå vite at det kanskje ikke er det..... Kan du gi meg et svar, så jeg eventuelt kan slå opp en eller annen plass å lese om det? Beklager et veldig langt brev. Medisiner eg går på nå for tiden er: Risperdal Ritalin Lithium Stilnoct Seroquel som event med.