5 åringen min er så sint!

[Gjest Toppesinna]

Lurer på hva jeg skal gjøre, føler jeg har prøvd det meste!

Hun er ikke konstant sint, men når hun ikke får det som hun vil eller når klærne ikke er riktig på osv.

Hun blir så sint at hun slenger stoler overende, spytter, sparker og slår. Har prøvd timeout uten særlig hell.

Det som har hjulpet er å holde henne fast til hun roer seg, da går sinne over til at hun blir veldig lei seg.

Hva er riktig å gjøre? Hva ville du gjort?

[punky brewster]

Trur jeg villa sagt at hun fikk gå på rommet og rase fra seg, slå på puta, trampe i golvet eller lignende. Det er lov å bli sint, men ikke å slå andre. prat med henne om dette også når hun ikke er sint. Forklar henne at det er greit å bli sint og hvilke måter det er greit å få ut sinne på og hva som ikke er greit.

[Gjest Toppesinna]

Trur jeg villa sagt at hun fikk gå på rommet og rase fra seg, slå på puta, trampe i golvet eller lignende. Det er lov å bli sint, men ikke å slå andre. prat med henne om dette også når hun ikke er sint. Forklar henne at det er greit å bli sint og hvilke måter det er greit å få ut sinne på og hva som ikke er greit.

Ja det har vi snakket om, men det må nok gjentas en del ganger.

Det er svært lite som skal til før hun eksploderer, bare strømpebuksa ikke er riktig på så flyr hun omtrent i taket.

Må prøve å lære henne å kontrollere sinnet sitt på et vis.

[Gjest ikke nick her nå]

Dette kunne vært min 5 åring! Og vi har prøvd som du, egentlig uten held.

Men dattera vår er veldig glad i pc spill for tiden og vi har sagt at hun har et valg. Enten bli så sint at hun slår og sparker og da får hun ikke spille pc resten av dagen og neste dag. Eller ta seg sammen og få lov til å spille.

For øyeblikket har dette hjulpet! vi har vært igjennom nekting av pc og hun har skjønt at vi mener det alvorlig og roer seg ned av seg selv.

Håper det varer!

[Gjest lefsa]

Jeg har fulgt litt programmene Supernanny og Barnevakten på Tv.

Det som slo meg, at det egentlig ikke var noe feil med barna...men noe gærnt med foreldrene!

jeg tror der er det mange gode råd og tips å hente! Har du prøvd med en Belønningstavle?

God oppførsel gir Stjerne på tavla for hver ukedag og søndag , når ukedagene er fulle med Stjerner får barnet lov å bestemme dagen!Og husk: masse ROS! OG VÆR BESTEMT! IKKE GI ETTER!

[villbringebær]

Jeg har fulgt litt programmene Supernanny og Barnevakten på Tv.

Det som slo meg, at det egentlig ikke var noe feil med barna...men noe gærnt med foreldrene!

jeg tror der er det mange gode råd og tips å hente! Har du prøvd med en Belønningstavle?

God oppførsel gir Stjerne på tavla for hver ukedag og søndag , når ukedagene er fulle med Stjerner får barnet lov å bestemme dagen!Og husk: masse ROS! OG VÆR BESTEMT! IKKE GI ETTER!

Belønningstavle kan brukes til mye, det tror jeg du har rett i!

Men jeg tror ikke en belønningstavle er tingen når det er "sinne" som er saken. Sinne er en følelse av avmakt ofte, og jeg tror en belønningstavle i den sammenheng bare vil føre til at barnet får dårlig samvittighet og blir enda mere lei seg, fordi hun ikke klarer å kontrollere følelsene. Det er ikke alltid det handler om å ta seg sammen!

Jeg synes trådstarter er inne på noe langt bedre når ho holder jenta rolig og fast og gjerne bestemt, fram til ho roer seg. Da kan de snakke om hvorfor jenta er sint.

[AAA]

Vår nå 6-åring kunne også få noen nifse sinneanfall. En periode rett rundt 5 årsdagen var det helt galt. Jeg var helt fortvila. Det kunne være de mest betydningsløse filleting som satte showet i gang. Det var på en måte som hun først bestemte seg for å bli sint, og så fant noe å bli sint for. Det skjedde så godt som bare hjemme, i barnehagen skjedde det aldri.

Men... Det har gått over. Nå er hun 6 år, og det har omtrent ikke skjedd siste tre kvart året. Halleluja! ;-)

Det vi gjorde var å sette henne for seg selv (hvilket ikke alltid var lett, for hun var tilbake som en bumerang!) og så fikk hun ikke være med oss andre før hun hadde roa seg. Barne-tv nekt hjalp også faktisk, for vårt tv-avhengige barn.

Når det er sagt, tror jeg faktisk det hadde gått over av seg selv, hos vår jente iallefall. Det har nok med hennes utvikling og modning å gjøre.

Lykke til!

[villbringebær]

Dette med å reagere med sinne handler jo ikke egentlig om dårlig oppførsel. Det handler om at jenta di ikke vet hvordan ho skal kontrollere sinnet (som du selv sier lenger ned her) og så handler det om følelsen av avmakt, som vi alle kan få i større eller mindre grad. Uten at jeg kjenner dere, så virker det som om jenta di sliter med mestringsfølelse, og at ho blir oppgitt over at ho ikke får til de små tingene. Har dere prøvd å snakke med henne om at det er greit å ikke få til ting bestandig? At ho ikke behøver å få prestasjonsangst og mangel på selvtillit fordi om ting ikke alltid går hennes vei - men at vi alle har prøvd og feilet, og det er det som gjør at vi er gode til ting i dag, som voksne.

Jeg har god erfaring med å veilede barnet mitt i mestringsfølelsen. Jeg passer på å rose ham for de fremskrittene han gjør, og forteller f.eks.at "nå får du til å ta på deg sokkene selv, så flott, det fikk du ikke til for bare litt siden, husker du det?" Da får han innsikt i sine egne prestasjoner og lærer at det ikke er sånn at man er fullt utlært til alt når man er 4 år. Ja, han er 4 og han er gutt, så han er på et litt annerledes stadie enn jenta di. Jeg prøver å unngå å rose ham på generellt grunnlag; "Så flink du er" osv. For da får ikke barnet ros for den han er, på det stadiet der han er, men han får det for det han gjør. Sånt kan skape prestasjonsangst.

Men kanskje er det verdt å prøve å veilede henne i situasjonen? Jeg tror ikke det er lurt at dere blir oppgitt over henne når ho gjør noe feil e.l. Dere er jo hennes rollemodeller.

Når ho får raserianfallene sine kan dere prøve å snakke rolig med henne når ho begynner å roe seg, og etterhvert rose henne for "nå brukte du kortere tid på å roe deg ned enn forige gang, det er flott, kanskje det går enda fortere over neste gang?" f.eks.

Lykke til! Det løser seg under marsjen skal du se, ofte så er dette forbigående stadier på vegen til vekst

[Gjest Shira :o)]

Slik periode hadde vi også. Snille rolige gutten min ble omgjort til ett monster innimellom ;o)

Det gikk over. Jeg var streng på at ting fikk konsekvenser. Jeg tok bort tv-tid bl.a Så snakket vi, forklarte konsekvenser. Samtidig var jeg obs på at det ikke var en bakenforliggendes sak, som at han ikke trivdes. Det var det ikke, det var rett og slett trass, og frustrasjon over at han ikke fikk ting som han ville. Jeg var veldig klar på at han gjerne må snakke og kommunisere med oss, men at sinne overser jeg glatt. Han har lov og være sint, men usaklig sinne eller hva jeg skal si, aksepteres ikke.

Det gikk over, og vi overlevde nok en trassperiode.

Han har noen raserianfall enda, han er nå 6 og skolegutt. Er en plikoppfyllendes skoleelev, som sitter pent i ro. Da tar han det ut hjemme noen ganger. Vi har terpet på dette med at han må forklare oss hvorfor han er sinna, og se om vi ikke kan komme til enighet. Da blir ofte både vi og han fornøyd, og dagene forløper roligere.

Cluet hos oss har hele veien vært kommunikasjon. Men at han må snakke så vi forstår, ikke skrike.

[Gjest lefsa]

Belønningstavle kan brukes til mye, det tror jeg du har rett i!

Men jeg tror ikke en belønningstavle er tingen når det er "sinne" som er saken. Sinne er en følelse av avmakt ofte, og jeg tror en belønningstavle i den sammenheng bare vil føre til at barnet får dårlig samvittighet og blir enda mere lei seg, fordi hun ikke klarer å kontrollere følelsene. Det er ikke alltid det handler om å ta seg sammen!

Jeg synes trådstarter er inne på noe langt bedre når ho holder jenta rolig og fast og gjerne bestemt, fram til ho roer seg. Da kan de snakke om hvorfor jenta er sint.

Jo, det er jeg enig i:0) hvis det hjelper barnet.

Sånne små, skjønner vel ikke riktig på følelsene sine enda og reagerer med sinne og gråt! Også er det viktig og snakke med barnet om det og forklare så godt man kan! Jeg sier bestandig: ikke snakk til barnet...men med barnet ..det er stor forskjell!

[AneM1365380603]

Min 5-åring er mer gretten enn hissig, men det kan smelle i dørene her også. Hun lagde mye styr rundt klesvalget hver dag inntil jeg sa hun fikk velge alt selv.

Jeg gir henne skryt de dagene hun har vært grei og samarbeidsvillig. Dagen etter minner jeg henne på hvor kjekt vi hadde det. Egentlig venter jeg bare på at "anfallet" skal gå over Det er jo vanlig at de er litt vanskelige i den alderen, men at de ødelegger ting skal selvsagt ikke aksepteres.

[Gjest Toppesinna]

[quote name=Shira )' timestamp='1205743814' post='3828768]

Slik periode hadde vi også. Snille rolige gutten min ble omgjort til ett monster innimellom ;o)

Det gikk over. Jeg var streng på at ting fikk konsekvenser. Jeg tok bort tv-tid bl.a Så snakket vi, forklarte konsekvenser. Samtidig var jeg obs på at det ikke var en bakenforliggendes sak, som at han ikke trivdes. Det var det ikke, det var rett og slett trass, og frustrasjon over at han ikke fikk ting som han ville. Jeg var veldig klar på at han gjerne må snakke og kommunisere med oss, men at sinne overser jeg glatt. Han har lov og være sint, men usaklig sinne eller hva jeg skal si, aksepteres ikke.

Det gikk over, og vi overlevde nok en trassperiode.

Han har noen raserianfall enda, han er nå 6 og skolegutt. Er en plikoppfyllendes skoleelev, som sitter pent i ro. Da tar han det ut hjemme noen ganger. Vi har terpet på dette med at han må forklare oss hvorfor han er sinna, og se om vi ikke kan komme til enighet. Da blir ofte både vi og han fornøyd, og dagene forløper roligere.

Cluet hos oss har hele veien vært kommunikasjon. Men at han må snakke så vi forstår, ikke skrike.

Jenta vår er også rolig, hun er veldig sjenert utenfor husets fire vegger. Det bekymrer meg også, men vi jobber med det.

Jeg er stor tilhenger av god kommunikasjon, å snakke om følelser med barna er viktig. Så det løser seg sikkert med tiden

Tusen takk for alle svar!

Det hjelper å få høre fra flere at dette er helt normalt )

[Gjest Shira :o)]

Jenta vår er også rolig, hun er veldig sjenert utenfor husets fire vegger. Det bekymrer meg også, men vi jobber med det.

Jeg er stor tilhenger av god kommunikasjon, å snakke om følelser med barna er viktig. Så det løser seg sikkert med tiden

Tusen takk for alle svar!

Det hjelper å få høre fra flere at dette er helt normalt )

Akkurat som gutten vår det, rolig og stille utenfor huset, så tar han det ut på oss.

Jeg har hele veien vært obs på at han har det bra i barnehage og på skolen, uten og krisemaksimere. Det er vel rett og slett at han tar det ut på oss som han er trygge på.

Og det går sakte men sikkert på frem det at han er tryggere på skolen også. Han er nok en rolig skolegutt, men tryggere på seg selv nå enn før. Han mistrives ikke, men er forsiktig.

Men det roer seg som oftes altså, det gjør det )

[fillolin]

Dette er ikke spesielt til deg, egentlig, men jeg har tenkt på dette en stund og nå må jeg bare spørre: er det virkelig slik at det er vanlig å ty til time out for å håndtere helt normal utvikling hos helt normale barn? Time out er en atferdsterapeutisk teknikk og jeg kjenner den fra behandling av barn med ulike utviklingsforstyrrelser og/eller store atferdsproblemer. Etter å ha lest på dette forumet noen måneder har jeg fått inntrykk av at dette er noe som er allment brukt. Eller er det bare jeg som misforstår? Uansett synes jeg dette er betenkelig. Å bruke time out er et ganske alvorlig inngrep overfor et annet menneske, skaper ubalanse i maktforholdet og krever av barnet at det sevl og på egenhånd skal håndtere/kvitte seg med en følelse eller et følelsesuttrykk. Det som kalles trass er faktisk bare et tegn på at barnet har nådd et nytt stadium i utviklingen av selvstendighet, selvbestemmelse og sosial fungering. Det er vel noe vi foreldre ønsker? Å bli sint og frustrert i perioder i utviklingen der en ikke er helt ajour med seg selv er fullstendig normalt. Det har vel foreldre selv også erfart. Er foreldre flest virkelig så kontrollerte i sin egen fungering at de ikke smeller med dører, snakker med høy stemme, bruker ord de ikke skal, blir urettmessig irritert eller annet? Og aksepterer dere at partner eller andre krever at dere skal "fjerne" sinnet før de vil snakke med dere? Ingen bør være nødt til å oppføre seg "pent" hele tiden i sin egen familie. Derimot bør en kunne kreve av foreldre at de lever seg inn i barnets følelser og lærer barnet å gjenkjenne, forstå og mestre følelsene sine i samspill med foreldrene. Det lærer ikke barnet på egenhånd!

[fillolin]

[quote name=Shira )' timestamp='1205743814' post='3828768]

Slik periode hadde vi også. Snille rolige gutten min ble omgjort til ett monster innimellom ;o)

Det gikk over. Jeg var streng på at ting fikk konsekvenser. Jeg tok bort tv-tid bl.a Så snakket vi, forklarte konsekvenser. Samtidig var jeg obs på at det ikke var en bakenforliggendes sak, som at han ikke trivdes. Det var det ikke, det var rett og slett trass, og frustrasjon over at han ikke fikk ting som han ville. Jeg var veldig klar på at han gjerne må snakke og kommunisere med oss, men at sinne overser jeg glatt. Han har lov og være sint, men usaklig sinne eller hva jeg skal si, aksepteres ikke.

Det gikk over, og vi overlevde nok en trassperiode.

Han har noen raserianfall enda, han er nå 6 og skolegutt. Er en plikoppfyllendes skoleelev, som sitter pent i ro. Da tar han det ut hjemme noen ganger. Vi har terpet på dette med at han må forklare oss hvorfor han er sinna, og se om vi ikke kan komme til enighet. Da blir ofte både vi og han fornøyd, og dagene forløper roligere.

Cluet hos oss har hele veien vært kommunikasjon. Men at han må snakke så vi forstår, ikke skrike.

"Jeg var veldig klar på at han gjerne må snakke og kommunisere med oss, men at sinne overser jeg glatt. Han har lov og være sint, men usaklig sinne eller hva jeg skal si, aksepteres ikke."

Praktiseres det for de voksne også? Og er det bare barnet i familien som avogtil blir et monster? Jeg trodde egentlig at monstermamma'r var ganske vanlige, jeg

[fillolin]

Jeg har fulgt litt programmene Supernanny og Barnevakten på Tv.

Det som slo meg, at det egentlig ikke var noe feil med barna...men noe gærnt med foreldrene!

jeg tror der er det mange gode råd og tips å hente! Har du prøvd med en Belønningstavle?

God oppførsel gir Stjerne på tavla for hver ukedag og søndag , når ukedagene er fulle med Stjerner får barnet lov å bestemme dagen!Og husk: masse ROS! OG VÆR BESTEMT! IKKE GI ETTER!

Dette er atferdsterapeutiske teknikker som er ment for behandling, og en bør være kjent med konsekvensene før en tar slike egentlig ganske kraftige virkemidler i bruk. Eller mener du at noe slikt ville være flott og uproblematisk hvis noen bestemte seg for å bruke det på deg? På jobben, f.eks?

[Gjest Shira :o)]

"Jeg var veldig klar på at han gjerne må snakke og kommunisere med oss, men at sinne overser jeg glatt. Han har lov og være sint, men usaklig sinne eller hva jeg skal si, aksepteres ikke."

Praktiseres det for de voksne også? Og er det bare barnet i familien som avogtil blir et monster? Jeg trodde egentlig at monstermamma'r var ganske vanlige, jeg

Ja, faktisk. Jeg har veldig tempramang (nå står det stille, hvordan skriver jeg det? *flau*). Når jeg er usaklig sint, så skal jeg faktisk ikke respekteres, for jeg er så forbaska usaklig.

Alle har lov til og bli sinna, men hverken jeg, sambo eller guttungen har lov til og hyle for at det er feil type saus til middag ;o) (vel, egentlig bare jeg og guttungen, for vi er de som fyker raskt opp)

Kommunikasjon er stikkordet. Men, jeg skal innrømme at jeg nok er monstermamma innimellom. Jeg er langt fra perfekt, laaangt fra. Heldigvis er hverken jeg eller guttungen langsint ;o) I trassperioder, spesielt i 5-6 års alderen har han vært utrolig sint. Skriker opp, og bare hyler slik at han ikke hører hva vi sier. Gutten har også en meget skarp stemme, så da høres han. Kanskje like greitt at vi ikke har nærme naboer ;o)

[Gjest nivvkaka]

Dette er ikke spesielt til deg, egentlig, men jeg har tenkt på dette en stund og nå må jeg bare spørre: er det virkelig slik at det er vanlig å ty til time out for å håndtere helt normal utvikling hos helt normale barn? Time out er en atferdsterapeutisk teknikk og jeg kjenner den fra behandling av barn med ulike utviklingsforstyrrelser og/eller store atferdsproblemer. Etter å ha lest på dette forumet noen måneder har jeg fått inntrykk av at dette er noe som er allment brukt. Eller er det bare jeg som misforstår? Uansett synes jeg dette er betenkelig. Å bruke time out er et ganske alvorlig inngrep overfor et annet menneske, skaper ubalanse i maktforholdet og krever av barnet at det sevl og på egenhånd skal håndtere/kvitte seg med en følelse eller et følelsesuttrykk. Det som kalles trass er faktisk bare et tegn på at barnet har nådd et nytt stadium i utviklingen av selvstendighet, selvbestemmelse og sosial fungering. Det er vel noe vi foreldre ønsker? Å bli sint og frustrert i perioder i utviklingen der en ikke er helt ajour med seg selv er fullstendig normalt. Det har vel foreldre selv også erfart. Er foreldre flest virkelig så kontrollerte i sin egen fungering at de ikke smeller med dører, snakker med høy stemme, bruker ord de ikke skal, blir urettmessig irritert eller annet? Og aksepterer dere at partner eller andre krever at dere skal "fjerne" sinnet før de vil snakke med dere? Ingen bør være nødt til å oppføre seg "pent" hele tiden i sin egen familie. Derimot bør en kunne kreve av foreldre at de lever seg inn i barnets følelser og lærer barnet å gjenkjenne, forstå og mestre følelsene sine i samspill med foreldrene. Det lærer ikke barnet på egenhånd!

er slenge stoler rundt og spytte og sparke og slå helt normalt da?

en må jo nesten gjøre noe

[Glimtipper]

Dette er ikke spesielt til deg, egentlig, men jeg har tenkt på dette en stund og nå må jeg bare spørre: er det virkelig slik at det er vanlig å ty til time out for å håndtere helt normal utvikling hos helt normale barn? Time out er en atferdsterapeutisk teknikk og jeg kjenner den fra behandling av barn med ulike utviklingsforstyrrelser og/eller store atferdsproblemer. Etter å ha lest på dette forumet noen måneder har jeg fått inntrykk av at dette er noe som er allment brukt. Eller er det bare jeg som misforstår? Uansett synes jeg dette er betenkelig. Å bruke time out er et ganske alvorlig inngrep overfor et annet menneske, skaper ubalanse i maktforholdet og krever av barnet at det sevl og på egenhånd skal håndtere/kvitte seg med en følelse eller et følelsesuttrykk. Det som kalles trass er faktisk bare et tegn på at barnet har nådd et nytt stadium i utviklingen av selvstendighet, selvbestemmelse og sosial fungering. Det er vel noe vi foreldre ønsker? Å bli sint og frustrert i perioder i utviklingen der en ikke er helt ajour med seg selv er fullstendig normalt. Det har vel foreldre selv også erfart. Er foreldre flest virkelig så kontrollerte i sin egen fungering at de ikke smeller med dører, snakker med høy stemme, bruker ord de ikke skal, blir urettmessig irritert eller annet? Og aksepterer dere at partner eller andre krever at dere skal "fjerne" sinnet før de vil snakke med dere? Ingen bør være nødt til å oppføre seg "pent" hele tiden i sin egen familie. Derimot bør en kunne kreve av foreldre at de lever seg inn i barnets følelser og lærer barnet å gjenkjenne, forstå og mestre følelsene sine i samspill med foreldrene. Det lærer ikke barnet på egenhånd!

Jeg er tildels enig med deg. I utgangspunktet. Men jeg tror ikke time out forårsaker alt det du beskriver. Jeg har fått med meg at du er interessert i Jesper Juul og det er jeg også, men enkelte barn er så til de grader grenseoverskridende, at man må ha noen tiltak for å moderere den oppførselen.

Du nevner at voksne hever stemmen, men ikke blir avkuttet fra kommunikasjon med andre voksne. Dette er ikke riktig, i hvert fall ikke i vår lille familie. Om jeg eller samboeren min hever stemmen eller overtrår den andres grenser, så avbryter vi kommunikasjonen til vi har roet oss ned. Dette innebærer ofte at en av oss går inn på et annet rom.

[Gjest Valnøtt]

Jeg syns det høres helt riktig ut slik du gjør med å hjelpe henne til å roe seg ved at du holder henne fast.

Hun vil antagelig bare bli enda mer frustrert hvis du overser henne. Ved å holde henne er du nær henne, du er det på en trygg og forutsigbar måte og hun får roe seg ned og "lande" igjen. Og du er der for henne når raseriet går over i gråt.

Etterhvert går det verset av dette raseriet over når hun lærer seg å takle sinnet sitt på andre måter.