Er det uvanlig at barn har dødsangst?

[Gjest fialina]

Datteren min får av og til angst fordi hun tenker på døden, og at hun er redd for seg selv og oss foreldre. Har snakket litt med henne om dette. Sier at det er bra å snakke om. Prøver å berolige henne, da går det greit. Men så kommer det med jevne mellomrom tilbake. Merker dette spesielt hvis hun er veldig sliten. Er det uvanlig at barn har slike tanker, og er det noe spesielt vi foreldre bør gjøre i den forbindelse? Må legge til at hun er et barn som ikke liker være alene, hun blir lett skremt over ting.

[Gjest fialina]

glemte å si det

[Loralei]

Sånn jeg ser det, så gjør du det riktig allerede. Du snakker med henne, og du ser at hun da roer seg. At det kommer tilbake er nok ikke uvanlig hos barn, da de møter og hører om nye ting hverdag, så plutselig kan de snakke veldig mye om f.eks. døden, og da kommer de på det igjen, og blir redd.

Da gjør du som sist. Snakk med barnet.

Vet ikke hvor normalt det er dette med dødsangst hos barn, men min sønn kom en dag å sa han var redd for å dø. Jeg snakket da veldig mye med han om dette, og han ble rolig.

jeg tror forskjellen på dødsangst hos barn og voksen er at: Barn hører om døden, og blir redd for å forlate verden. Uten å helt vite hvordan, og kjenner ingenting som tilsier at det skal skje nå. (kanskje ikke i alle tilfeller)

Hos voksen, så er det bl.a. smerter og symptomer som gjør at man tenker "worst case", og dette stikker nok en del dypere. Voksne vet jo mer om dette, og det er ikke så enkelt for voksne å fortelle og prate om dette.

Jeg setter av god tid hverdag til samtale med sønn min, han bestemmer selvfølgelig selv om han vil prate og evt hvor lenge. Men, da har han iallefall mulighet til å kunne fortelle om ting som han er redd for, hvorfor han er redd dette, og også ting som han er glad for og lyst til.

Da får han luftet sine tanker, og jeg kan svare saklig og forståelig på ting han kanskje har oppfattet feil. Hjelper han så han ser begge sider i en sak osv. Og ikke minst gitt ros på ting som han har oppnådd osv..

Jeg merker godt på sønn min, at han er mye mer rolig og ting har blitt mindre farlig osv. etter at vi begynte med dette.

Så bare fortsett med det du gjør, så kommer det seg nok. =)

[Gjest drymites]

Jeg husker da jeg var 8-9 år og jeg var livredd for at hjertet mitt skulle slutte å slå. Jeg vet ikke nå hvorfor jeg ble redd for akkurat det. Jeg brukte å løpe rundt lenestolen i stua (latet som jeg syns det var vedlig morsomt husker jeg), men grunnen var at jeg måtte løpe fort for at jeg jeg skulle kjenne hjertet slå hardt.

Jeg husker også jeg lå og gråt da jeg skulle legge meg for det hadde gått opp for meg at min mor skulle dø før meg.

Kommer aldri til å glemme dette. Det med lenestolen varte i ca 1 år, mener jeg.

[drajaba...]

Jenta mi på 6 1/2 år snakker ofte om døden og er trist og lei seg fordi vi alle skal dø. Hun kan gråte fordi hun tenker på at jeg skal dø. Hun er ikke en engstelig jente sånn ellers som er redd for ting. Hun er ei tøff og veldig utadvent jente - men jeg tror alle barn tenker på døden før eller siden. Jeg tror det er en naturlig del av utviklingen.

[Gjest GA]

Sønnen min har det også sånn i perioder.

Det hjelper å snakke om det, fortelle om ulike forestillinger knyttet til "livet etterpå", og å fortelle at alle mennesker tenker på sånt innimellom.

-også hjelper det å få sove i mammas seng når det er som skumlest.

[jubalong70]

Begge jentene våre hadde slike perioder da de var 4-6 år gamle. Det kom opp med jevne mellomrom.

Vi klarte å berolige dem uten å lyve, og nå hører vi aldri om det lenger (de er 7 og 8 nå).

[nedtelling]

Sønnen våres har også dødsangst innimellom.. første gangen det kom opp så var det etter å ha hatt vannkopper. da trodde han at han skulle dø, og t vi skulle begrave han.. vi hadde ikke snakket om døden før dette. Han var vel da 5-6 år..

Vi har snakket masse om livet og døden, årsaker til at noen dør osv. At man ikke skal gå og være redd for dette.

Vi har også hatt noen samtaler etter at hans bestefar, min far, døde brått og uventet i beg av desember..

han hadde en kveld her for et par uker siden hvor han lå og gråt fordi han tenkte på bestefar.. han sa at han skulle ha fortalt bestefar at han skulle slutte og røyke og at han da kanskje ikke hadde dødd.. ! Det å "påta" seg skyld er jo ikke bra. - så da var det nok en samtale rundt dette.

Tror det er naturlig at barn tenker på sin eksistens og død. De fanger opp mer enn det vi tror og de grubler masse. Det viktigste synes jeg er at man prater åpent om dette og ikke hemmeliggjør døden!