Angst eller bare en livsfase?

[RR551]

Hei!

Er en "ung voksen" jente på 18 år, og jeg har behov for noen svar .. Det har seg slik at jeg i senere tid har innsett at jeg rett og slett ikke klarer å åpne meg for noen, sosialt sett. Grunnen til at jeg har merket dette er kjæresten min som jeg har vært sammen med i et halvt år.

Vi har et godt forhold, og er gjensidig utrolig glade i hverandre. Problemet er det at jeg ikke klarer å slippe ham innpå alle sidene av meg, fordi jeg på en eller annen måte er overbevist om at det er enklere å komme over det om han noen gang skulle svikte meg.

Jeg har aldri hatt noen som er glad i meg på den måten han er, men jeg har likevel sperrer for å åpne meg fullstendig, noe jeg alltid har hatt men som spesielt merkes nå. Jeg kan åpne meg litt for mange mennesker, men det slo meg at kjæresten min er faktisk den som vet mest om meg av noen, og det uten at jeg har klart å åpne meg helt.

I tillegg til dette har jeg en svingende storm av tanker som raser gjennom meg, de fleste angående overfor nevnte kjæreste. Vil han svikte meg? Hvorfor gjør han ditt, og hvorfor gjør han ikke datt? Har han ingen interesse for meg mer? etc. Men dette er vel mest sansynlig bare en fase av forholdet? Det må vel nevnes at jeg ikke har så mye erfaring selv på det området..

Jeg har snakket med ham om det, og det virker som han prøver å forstå. Men jeg ser at det kan være vanskelig for ham å sette seg inn i min situasjon ettersom han tilsynelatende ikke har noe erfaring med det som jeg (kanskje uberettiget) velger å kalle sosial angst.

Bør jeg oppsøke en psykiater? I så fall vil jeg jo ha problemer med å åpne meg for vedkommende også.. Finnes det en faktisk diagnose for dette eller er det noe som vil gå over av seg selv?

Håper problemet mitt kan vurderes

-Mari.

[Gjest myopinion]

Jeg tror dette er en blanding av livsfase og personlighet. Vi er alle forskjellige på det området som handler om hvor langt inn på oss vi skal la folk komme, eller rett og slett hvor langt vi er i stand til og slippe andre inn på oss.

Vi har alle behov for en personlig sfære. Det du går igjennom på kjærlighetsfronten høres ut som naturlige tanker som vi alle i forhold opplever fra tid til annen.

[RR551]

Jeg tror dette er en blanding av livsfase og personlighet. Vi er alle forskjellige på det området som handler om hvor langt inn på oss vi skal la folk komme, eller rett og slett hvor langt vi er i stand til og slippe andre inn på oss.

Vi har alle behov for en personlig sfære. Det du går igjennom på kjærlighetsfronten høres ut som naturlige tanker som vi alle i forhold opplever fra tid til annen.

Takker hjertelig for beroligende svar så sent på kvelden:)

Men dette er ting som jeg på en måte også har resonert meg frem til, uten at det har hjelpt meg noe særlig. Det store problemet er vel at dette kommer i en "pakke" med at jeg ikke klarer å stole på noen, selv om jeg har all verdens grunn til det.(Da spesielt kjæresten min) Det handler ikke om slike ting som at jeg ikke stoler på at han er trofast, men mer om bagateller i forholdet vårt som er veldig ubehagelige.

For å ta et eksempel: Begge er på jobb, og jeg sender ham en melding der jeg spør om han har det gøy. Om jeg da ikke har fått et svar innen 10 minutter, begynner tankene å sverme. Kanskje han åpnet telefonen, så på meldingen og lukket den igjen fordi han ikke bryr seg?

Det er som sagt små bagateller, men når tankene begynner å fly så lett, og hele tiden i tillegg, så føler jeg at det holder mine følelser for ham tilbake..

Dette høres vel ut som en endeløs klisjè grunnet alle desse eksemplene med kjæresten min, men det er noe jeg føler vil sperre mange dører og ødelegge mye for meg i fremtiden.

[Gjest myopinion]

Vel en ting ligger foran deg og det er livserfaring Du er i et ferskt forhold (halvt år?) - trygghet kommer med tid. Når tryggheten kommer dempes usikkerheten Men den vil allikevel alltid dukke opp når vi gir oss hen til en annen person. Uansett hvilken grad vi gjør det, i forhold til hvordan vi er som personer.

Husk at gutter/menn sjelden ser ting slik vi gjør. Det vil altså i praksis si at hvis du tar opp det tilfellet du nevner for meg her med at du sender en tekstmeld og etter 10 min begynner du og undres over det ene og det andre,, så vil han sannsynligvis ikke forstå hvorfor du undres i det hele tatt For han er som regel forklaringen enkel, det er en grunn til at han ikke har svart, kanskje han ikke så den før etter 15 min. De fleste av oss sitter ikke med mobilen i hånda i arbeidstiden eller når vi er opptatt med andre ting. Og det betyr ikke at disse tingene er viktigere enn deg, men det er det som skjer der og da som forhindrer han fra og svare deg sporenstreks. Han ser kanskje at han får meld., men venter til han kan konsentrere seg om deg og hva han skal svare.

Jeg tror rett og slett du er usikker i forholdet på dette stadiet og det er helt naturlig. Du har nok ingen grunn til det, sett fra hans side. Men vær forsiktig med og overføre denne usikkerheten til han. Da vil han kunne føle seg "stresset" og må oppføre seg annerledes enn det han faktisk er for og tilfredstille deg.

Kjærligheten gjør oss litt engstelige til tider -- det bare er slik. Vi trenger bekreftelser fra den partneren vi har valgt - og særlig i starten på et forhold. Når vi blir glad i - følger redselen for og miste.

Jeg er sikker på at du blir tryggere etterhvert, og at dette ikke vil lukke noen dører for deg senere i livet. Men du vil med erfaring forstå at ingenting i livet er sikkert. Ingen kan gi deg 100% garantier, ikke 100% oppmerksomhet. Du må rett og slett stole på og like deg selv, tørre og slippe deg fri, gi det du føler er naturlig for deg og at dette tilsammen er grunnen til at partneren din elsker nettopp deg.

[Gjest maryjo]

Takker hjertelig for beroligende svar så sent på kvelden:)

Men dette er ting som jeg på en måte også har resonert meg frem til, uten at det har hjelpt meg noe særlig. Det store problemet er vel at dette kommer i en "pakke" med at jeg ikke klarer å stole på noen, selv om jeg har all verdens grunn til det.(Da spesielt kjæresten min) Det handler ikke om slike ting som at jeg ikke stoler på at han er trofast, men mer om bagateller i forholdet vårt som er veldig ubehagelige.

For å ta et eksempel: Begge er på jobb, og jeg sender ham en melding der jeg spør om han har det gøy. Om jeg da ikke har fått et svar innen 10 minutter, begynner tankene å sverme. Kanskje han åpnet telefonen, så på meldingen og lukket den igjen fordi han ikke bryr seg?

Det er som sagt små bagateller, men når tankene begynner å fly så lett, og hele tiden i tillegg, så føler jeg at det holder mine følelser for ham tilbake..

Dette høres vel ut som en endeløs klisjè grunnet alle desse eksemplene med kjæresten min, men det er noe jeg føler vil sperre mange dører og ødelegge mye for meg i fremtiden.

Det du beskriver her er usikkerhet på deg selv. Det er din egen selvtillitt som hemmer deg, forhold eller ei. Sånne ting blir ekstra tydelig når du kommer så nært innpå en annen person og du føler deg mer presset på å åpne deg.