Bare dritt å få!

[Gjest mpføh!!...]

Når tenåringen truer med å ødelegge leiligheten hvis jeg "ikke får den feite ræva i gir og vasker klærne!" - hvordan skal jeg reagere da? Hittil har jeg bare forsøkt å true tilbake, men jeg hører jo hvor dumt det er, vi er som to unger som slenger dritt til hverandre. Hvordan kan jeg reagere _voksent_ på slik oppførsel?

Det går ikke an å snakke med ham eller brødrene hans om denne måten å oppføre seg på. Det går ikke an å forvente eller forlange respekt. I misforstått snillhet har jeg forsøkt å støtte og hjelpe og ordne opp for dem bestandig, men skjønner jo nå at de i stedet har lært seg å ta det jeg gjør ikke bare for gitt, men som en rettighet de har, plikt jeg har.

De dirigerer meg rundt på en måte som jeg først nå, etter at jeg kom meg ut av ekteskapet og inn i jobb der jeg blir behandlet som et ordentlig menneske, skjønner ikke er riktig og ikke min egen skyld. Men jeg skjønner også at det er jeg som har "lært" dem at de kan behandle meg slik. Jeg har jo "holdt ut", forsøkt unngå å provosere, irritere, har funnet gode unnskyldninger for å rydde og vaske og betale og ordne opp på, og fortalt meg selv det er riktig, bare fordi jeg ikke har orket konflikt.

Ser jeg tilbake, er dette ikke ulikt måten faren snakket på. Han truet ikke med å ødelegge - han truet med skilsmisse, elskerinner og viste meg døra i stedet, når jeg tillot meg å protestere på noe eller ville snakke om måten forholdet fungerte på. Satte jeg hardt mot hardt, var det utrivelig i hjemmet i dager til han fikk "forsoningssex" og trodde alt var ok igjen, mens det selvsagt bare ble verre og verre. Og en dag hadde jeg endelig fått nok og tok barna med meg og dro. Men nissen ble visst med på lasset.

Jeg drømmer om et hjem der vi snakker hyggelig sammen, respekterer hverandre, der jeg klarer være voksen og blir behandlet som en mor. Men hvordan kan jeg snu måten guttene snakker til meg på, truer og dirigerer meg på, kaller meg stygge ting?

Hvordan lære barn hvordan de skal behandle meg - og andre autoriteter?

Jeg er som sagt alenemor, jeg har virkelig ikke noen støtte fra faren, tvert imot, og jeg opplever en sterk skamfølelse over at vi har det slik - som gjør det vanskelig å finne ut om det finnes hjelp å få noe sted.

Hvordan får man barn til å oppføre seg? Er det for seint? De er 14, 17 og 18.

[Gjest D-27]

Grøss!!!

Dette kan du jo bare ikke leve med, det er jo opplagt. Og det virker som om du har forstått det selv.

Mitt råd til deg vil være å innkalle til et "husmøte", hvor alle MÅ møte. I dette møtet burde du sette ned foten. Fortell dem hvordan de oppfører seg, og at dette ikke kan fortsette.

Presenter for dem hvordan du vil ha det, med regler og oppgaver for ungene. Lag oppgaver til dem, som kan avløse deg.

Selvfølgelig vil de protestere høylytt, og muligens hånle, men stå på ditt!

Hvis disse reglene/oppgavene blir for vanskelig, så kan de jo finne seg et annet sted og bo. Han på 18 år kan jo flytte for seg selv. Og de to andre kan sikkert barnevernet hjelpe til med. Såfremt barnefaren fortsatt ikke vil ha noe med de å gjøre.

Jeg regner med at dine to yngste ikke ønsker å blit tatt hånd om av barnevernet, så det kan jo fungere som et middel for å få det som du vil.

Ellers vil jeg sterkt anbefale familierådgiving.

Lykke til!

[Gjest Valnøtt]

Fy fela - det hørtes ikke bra ut.

Du skal iallefall ikke gi deg! Du skal kalle inn til familiemøte og gjøre det klart at de er store nok til å ta ansvar for en hel haug av oppgaver selv - og at disse oppgavene heretter ikike vil ivaretas av deg. Så forklarer du at klær som slenges på gulvet skitne, kastes når du finner dem. Mat kjøpes inn og settes i kjøleskapet, men dersom de ikke hjelper til med å lage middag iblant så lager ikke du noen heller. Gjør det klart at dette er alvor, og at du vil kontakte barnevernet for å få hjelp hvis de ikke jobber med seg selv.

Vær ærlig og forklar dem at den oppførselen de legger for dagen er grunnen til at deres far endte opp skilt og at dette vil skje dem også hvis de ikke forandrer seg.

Ta ansvar for at du har bidratt til at de har blitt slik de er, men få i samme slengen frem at du tar meget alvorlig ditt ansvar for å endre dem.

Attenåringen kan du forklare at h*n enten forholder seg til dine regler, eller flytter.

Og når de går i taket så husker du på hvert eneste sekund at selv om de hater det du gjør nå, så er dette den største kjærlighetsgaven du noengang kan gi dem.

Klem :-)

[Lillemus]

Kall sammen til familiemøte og si at om de ikke holder seg til dine regler så får de få seg jobb og flytte på hybel, evt. flytte til faren.

Sett opp enkle husregler som at man skal rydde av bordet etter seg når man har spist, klær som skal vaskes må legges i skittentøysdunken og lær dem hvordan de bruker vaskemaskina, da har de i alle fall ingen unnskyldning.

[Gjest Wita]

Dere har kommet inn i en vond sirkel. Tror jeg hadde tatt med meg hele bunten på familierådgivningskontor.

[PieLill]

Jeg ville definitivt ikke vasket et plagg eller gjort en inmari ting for noen som snakket til meg slik. Ikke true eller bli sint. Si bare stille og rolig at du ikke gjør noe som helst for dem før de lærer et minstemål av respekt og folkeskikk. Så lar du være å gjøre det.

Streik er tingen.

De er alle store nok til å vaske sine egne klær. La dem gjøre det eller gå skitne. (Selv vasket jeg mine egne klær (og andres) fra jeg var 11-12. Men mine barn er nok ikke så godt oppdratt...)

Den eldste kan flytte ut om han ikke kan oppføre seg.

Lykke til!

mvh