Jeg vil advare mot å få barn...

[Atene]

Dette er for å få deg til å tenke litt. Slik du svarer i denne tråden, får man prøve å snu litt på det for at du bedre skal kunne se at det er barnets beste som må stå i fokus.

En forelder (i de aller fleste tilfelle mor) skal ikke sitte med makten alene til å bestemme at far ikke er viktig for barnet.

Dette gjelder selvfølgelig motsatt også.

''En forelder (i de aller fleste tilfelle mor) skal ikke sitte med makten alene til å bestemme at far ikke er viktig for barnet.''

Nå diskuterer du noe helt annet. Det er vel ingen som er uenig i dette?

Spørsmålet er, vil dette lovforslaget gjøre noe med den problemstillingen, og vil det gjøre det på en måte som ikke skaper flere problemer enn det løser?

[Gjest Wita]

Sa jeg det?

Jeg sa at barnevernet ikke fungerer som alternativ.

Jeg vil helst ikke si så mye mer om min egen situasjon. Men generelt mener jeg at flytteforbud for voksne mennesker er uakseptabelt. Og jeg lurer fortsatt på hvordan denne regelen skal formuleres. Man kan ikke skrive i en lov at flytting krever underskrift hvis "samvær blir vanskelig". For hvem skal vurdere hva som er vanskelig?

Det er nok av dem som vil sette seg på bakbena og nekte på pur f også, tro du meg. Og når du lanserer barnevernet som et alternativ der, så sier jeg at det fungerer ikke.

Det eneste som kan fungere, er retten. Den muligheten har samværsforeldre idag også.

Jeg nevnte også retten. I graverende tilfeller, kan også barnevernet fungere.

[Gjest Wita]

''En forelder (i de aller fleste tilfelle mor) skal ikke sitte med makten alene til å bestemme at far ikke er viktig for barnet.''

Nå diskuterer du noe helt annet. Det er vel ingen som er uenig i dette?

Spørsmålet er, vil dette lovforslaget gjøre noe med den problemstillingen, og vil det gjøre det på en måte som ikke skaper flere problemer enn det løser?

Lovforsalget vil bedre barnas behov for å ha kontakt med begge foreldrene i de tilfeller hvor begge foreldrene ønsker nær kontakt.

Noen foreldre ønsker ikke kontakt. Dette må dokumenteres og i slike tilfeller kan man heller ikke nektes å flytte.

[Rough]

Dette er for å få deg til å tenke litt. Slik du svarer i denne tråden, får man prøve å snu litt på det for at du bedre skal kunne se at det er barnets beste som må stå i fokus.

En forelder (i de aller fleste tilfelle mor) skal ikke sitte med makten alene til å bestemme at far ikke er viktig for barnet.

Dette gjelder selvfølgelig motsatt også.

"Dette er for å få deg til å tenke litt. Slik du svarer i denne tråden, får man prøve å snu litt på det for at du bedre skal kunne se at det er barnets beste som må stå i fokus. En forelder (i de aller fleste tilfelle mor) skal ikke sitte med makten alene til å bestemme at far ikke er viktig for barnet."

Hvor i denne tråden har jeg problemer med å se at det er barnets beste som må stå i fokus?

[bustebeisa]

"Og at man på grunn av et slikt lovforslag dermed blir låst i en situasjon som ikke er god"

For hvem?

For alle.

Det aller beste, er at alle lever lykkelig sammen. Ingen skilsmisse eller problemer mellom foreldrene.

Men om man skilles, er det helt klart best at foreldrene samarbeider til det beste for barna og for hverandre.

Så har man situasjoner hvor dette samarbeidet blir vanskelig.

Du sverter forelderen som velger å ta med seg barnet og bo et annet sted.

Jeg ser at det er situasjoner hvor både barn og forelderen som bor med barnet kan få det mye bedre på en annen kant av landet.

[Atene]

Jeg nevnte også retten. I graverende tilfeller, kan også barnevernet fungere.

Ganske ofte fungerer ingen av delene.

Men tilbake til start: Du mener tydeligvis at dette er et godt forslag. Så da lurer jeg fortsatt på: Hvem definerer hva som er "vanskelig" i forhold til samvær? Hvordan skal dette gjøres i praksis?

[Gjest Wita]

"Dette er for å få deg til å tenke litt. Slik du svarer i denne tråden, får man prøve å snu litt på det for at du bedre skal kunne se at det er barnets beste som må stå i fokus. En forelder (i de aller fleste tilfelle mor) skal ikke sitte med makten alene til å bestemme at far ikke er viktig for barnet."

Hvor i denne tråden har jeg problemer med å se at det er barnets beste som må stå i fokus?

"Hvor i denne tråden har jeg problemer med å se at det er barnets beste som må stå i fokus?"

Det er ikke barnet som står i fokus om den ene forelderen skal ha mulighet for å flytte langt unna den andre forelderen.

[Gjest Wita]

For alle.

Det aller beste, er at alle lever lykkelig sammen. Ingen skilsmisse eller problemer mellom foreldrene.

Men om man skilles, er det helt klart best at foreldrene samarbeider til det beste for barna og for hverandre.

Så har man situasjoner hvor dette samarbeidet blir vanskelig.

Du sverter forelderen som velger å ta med seg barnet og bo et annet sted.

Jeg ser at det er situasjoner hvor både barn og forelderen som bor med barnet kan få det mye bedre på en annen kant av landet.

"Du sverter forelderen som velger å ta med seg barnet og bo et annet sted"

Nei, det gjør jeg ikke. Ikke sier bare at man ikke må sette barnet i den situasjon at det vanskeliggjør samvære med begge foreldrene.

"Jeg ser at det er situasjoner hvor både barn og forelderen som bor med barnet kan få det mye bedre på en annen kant av landet"

Hvem skal bestemme hva som er best?

Det er kanskje like greit at det kommer en lov som ivaretar barnets behov for samvær med begge foreldrene.

I de aller fleste tilfeller er da slik at barnets beste er nær kontakt med både mamma og pappa og da får andre hensyn komme i andre rekke.

Så finnes det selvføølgelig unntak og da får man trekke inn andre innstanser.

[Rough]

"Hvor i denne tråden har jeg problemer med å se at det er barnets beste som må stå i fokus?"

Det er ikke barnet som står i fokus om den ene forelderen skal ha mulighet for å flytte langt unna den andre forelderen.

"Det er ikke barnet som står i fokus om den ene forelderen skal ha mulighet for å flytte langt unna den andre forelderen."

Hvordan kan du vite det? Er det kun muligheten for å bo i nærheten av begge foreldrene som er av betydning for om barnet får en god oppvekst?

Hva med mat og klær f.eks?

[Gjest Wita]

Ganske ofte fungerer ingen av delene.

Men tilbake til start: Du mener tydeligvis at dette er et godt forslag. Så da lurer jeg fortsatt på: Hvem definerer hva som er "vanskelig" i forhold til samvær? Hvordan skal dette gjøres i praksis?

"Hvem definerer hva som er "vanskelig" i forhold til samvær? Hvordan skal dette gjøres i praksis?"

Det aller meste kan jo bli vanskelig om man er en vanskelig person. Derfor er det greit at det kommer en lov som overkjører vanskelig foreldre som kan finne på å hindre den andre forelderen i samvær og enda verre hindre barna i samvær for å straffe den andre.

[Rough]

"Du sverter forelderen som velger å ta med seg barnet og bo et annet sted"

Nei, det gjør jeg ikke. Ikke sier bare at man ikke må sette barnet i den situasjon at det vanskeliggjør samvære med begge foreldrene.

"Jeg ser at det er situasjoner hvor både barn og forelderen som bor med barnet kan få det mye bedre på en annen kant av landet"

Hvem skal bestemme hva som er best?

Det er kanskje like greit at det kommer en lov som ivaretar barnets behov for samvær med begge foreldrene.

I de aller fleste tilfeller er da slik at barnets beste er nær kontakt med både mamma og pappa og da får andre hensyn komme i andre rekke.

Så finnes det selvføølgelig unntak og da får man trekke inn andre innstanser.

En slik lov har vi allerede.

[Gjest Wita]

"Det er ikke barnet som står i fokus om den ene forelderen skal ha mulighet for å flytte langt unna den andre forelderen."

Hvordan kan du vite det? Er det kun muligheten for å bo i nærheten av begge foreldrene som er av betydning for om barnet får en god oppvekst?

Hva med mat og klær f.eks?

Vi bor heldigvis i verdens rikeste land og det er en forutsetning at når foreldre bli hindret i å flytte at slike ting ivaretaes.

[Glimtipper]

"Hvor i denne tråden har jeg problemer med å se at det er barnets beste som må stå i fokus?"

Det er ikke barnet som står i fokus om den ene forelderen skal ha mulighet for å flytte langt unna den andre forelderen.

Jeg tenkte like ensidig som deg før, Wita. Jeg var fast bestemt på at begge foreldre er like viktige og at barnevernet/retten måtte bringes inn om man ønsket en forandring på dette. Jeg var overbevist om at det fantes gode løsninger for omsorgsforelderen om samværsforelderen ikke fungerte slik han/hun burde. Ikke hadde jeg noe eieforhold til sønnen min heller, jeg tenkte som så at det viktigste var at han ble tatt godt vare på og jeg følte ikke jeg skulle overstyre eksens tid med han.

To år etter at jeg flyttet ut har jeg lært. Det er mange, mange samværsforeldre som fungerer dårlig og det er barna som blir tapere. Omsorgsforelderen blir utslitt, lever i en vond livssituasjon og barna har et generelt ustabilt liv.

Jeg måtte levere min ett år gamle sønn til en pappa som knapt klarte ta vare på seg selv. Som gikk og la seg på sofaen for å sove mens han hadde han, fordi han hadde vært ute og festet natten før. Som levde i en leilighet hvor man ikke klarte se gulvet. Og når jeg kontaktet barnevernet, så sa de at de ikke kunne hjelpe meg og at jeg bare måtte la være å sende gutten dit. Eventuelt kunne jeg kontakte familiekontoret. Når jeg kontaktet familiekontoret sa de at jeg måtte opprettholde samværsavtalen og om det ikke gikk, så fikk jeg kontakte barnevernet. Jeg kunne bestille en time for megling, det var det.

Fra tidligere erfaring med familiekontoret, så visste jeg at eksen framstår som en fornuftig og god forelder i samtale med andre.

Livssituasjonen hans er bedre, men samværet er ustabilt. Han avlyser ofte for å besøke kjæresten sin i stedet og snakker om å flytte til hennes land. Hvis han ikke frivillig hadde skrevet foreldreretten over til meg, så hadde jeg da sittet fast i Norge, på tross av at han ikke hadde noen mulighet til samvær og på tross av at både jeg og sønnen min hadde fått det bedre i England.

Nå skal de altså nekte foreldre som meg å flytte landsdel også. Så mens pappa er ustabil og knapt dukker opp til samvær, så skulle jeg ha bodd i en landsdel hvor jeg ikke har noe familie eller avlastning.

Loven skal bare gjelde for de omsorgsforeldrene som er vanskelige? Eller skal den bare ta hensyn til samværsforeldre med vanskelige omsorgsforeldre og "drite i" alle oss andre? Vi og barna våre har det faktisk vanskelig nok som det er.

Ingenting regulerer samværsforeldres frihet. Ingenting regulerer deres oppførsel. Den eneste muligheten man har er å gå til retten, hvor sjansene er særdeles små for å få tildelt foreldreansvaret alene. Forsvinnende små, faktisk.

[Rough]

Vi bor heldigvis i verdens rikeste land og det er en forutsetning at når foreldre bli hindret i å flytte at slike ting ivaretaes.

Hvordan skal det ivaretas? Skal man være dømt til å leve på sosialtrygd i en to-roms leilighet med 3 barn i 18 år? Eller har du andre forslag om man bor i en dyr kommune før skilsmisse og SF nekter HF å flytte pga at det vanskeliggjør samvær?

Og er det barnas beste oppvekstvilkår å være dømt til å leve på sosialtrygd om man i utgangspunktet ikke hadde hatt behov for det i en annen kommune?

[Atene]

"Hvem definerer hva som er "vanskelig" i forhold til samvær? Hvordan skal dette gjøres i praksis?"

Det aller meste kan jo bli vanskelig om man er en vanskelig person. Derfor er det greit at det kommer en lov som overkjører vanskelig foreldre som kan finne på å hindre den andre forelderen i samvær og enda verre hindre barna i samvær for å straffe den andre.

Nå svarte du overhodet ikke på spørsmålet. Så jeg tar det en gang til.

Hvis loven forbyr flytting hvis "samvær blir vanskelig". Hvordan skal dette foregå i praksis? Hvem avgjør hvor langt man kan flytte før det blir "vanskelig"?

[morsan]

''Hvor mye "galt" skal egentlig til før man kan begynne å stille spørsmål ved kvinnens dømmekraft når det gjelder valg av far til sitt barn?

''

Amen.

;-)

Egentlig burde jeg jo være glad for at det er "konas skyld" også, for da kan jeg kanskje regne med litt "avlastning" på den fronten når sønnen min blir voksen! ;-) For da blir ikke alt bare "mors skyld"! *he he*

[Gjest Wita]

Jeg tenkte like ensidig som deg før, Wita. Jeg var fast bestemt på at begge foreldre er like viktige og at barnevernet/retten måtte bringes inn om man ønsket en forandring på dette. Jeg var overbevist om at det fantes gode løsninger for omsorgsforelderen om samværsforelderen ikke fungerte slik han/hun burde. Ikke hadde jeg noe eieforhold til sønnen min heller, jeg tenkte som så at det viktigste var at han ble tatt godt vare på og jeg følte ikke jeg skulle overstyre eksens tid med han.

To år etter at jeg flyttet ut har jeg lært. Det er mange, mange samværsforeldre som fungerer dårlig og det er barna som blir tapere. Omsorgsforelderen blir utslitt, lever i en vond livssituasjon og barna har et generelt ustabilt liv.

Jeg måtte levere min ett år gamle sønn til en pappa som knapt klarte ta vare på seg selv. Som gikk og la seg på sofaen for å sove mens han hadde han, fordi han hadde vært ute og festet natten før. Som levde i en leilighet hvor man ikke klarte se gulvet. Og når jeg kontaktet barnevernet, så sa de at de ikke kunne hjelpe meg og at jeg bare måtte la være å sende gutten dit. Eventuelt kunne jeg kontakte familiekontoret. Når jeg kontaktet familiekontoret sa de at jeg måtte opprettholde samværsavtalen og om det ikke gikk, så fikk jeg kontakte barnevernet. Jeg kunne bestille en time for megling, det var det.

Fra tidligere erfaring med familiekontoret, så visste jeg at eksen framstår som en fornuftig og god forelder i samtale med andre.

Livssituasjonen hans er bedre, men samværet er ustabilt. Han avlyser ofte for å besøke kjæresten sin i stedet og snakker om å flytte til hennes land. Hvis han ikke frivillig hadde skrevet foreldreretten over til meg, så hadde jeg da sittet fast i Norge, på tross av at han ikke hadde noen mulighet til samvær og på tross av at både jeg og sønnen min hadde fått det bedre i England.

Nå skal de altså nekte foreldre som meg å flytte landsdel også. Så mens pappa er ustabil og knapt dukker opp til samvær, så skulle jeg ha bodd i en landsdel hvor jeg ikke har noe familie eller avlastning.

Loven skal bare gjelde for de omsorgsforeldrene som er vanskelige? Eller skal den bare ta hensyn til samværsforeldre med vanskelige omsorgsforeldre og "drite i" alle oss andre? Vi og barna våre har det faktisk vanskelig nok som det er.

Ingenting regulerer samværsforeldres frihet. Ingenting regulerer deres oppførsel. Den eneste muligheten man har er å gå til retten, hvor sjansene er særdeles små for å få tildelt foreldreansvaret alene. Forsvinnende små, faktisk.

"Jeg måtte levere min ett år gamle sønn til en pappa som knapt klarte ta vare på seg selv. Som gikk og la seg på sofaen for å sove mens han hadde han, fordi han hadde vært ute og festet natten før."

Dette er barnevernsak og har i grunnen lite med saken å gjøre.I slike saker må andre innstanser trekkes inn. Slike saker skal ikke være til hinder for andre unger hvor det er best at ungene har kontakt med begge foreldrene.

Tross alt tilhørerer slike tilfeller oftere unntaket enn regelen.

[bustebeisa]

"Du sverter forelderen som velger å ta med seg barnet og bo et annet sted"

Nei, det gjør jeg ikke. Ikke sier bare at man ikke må sette barnet i den situasjon at det vanskeliggjør samvære med begge foreldrene.

"Jeg ser at det er situasjoner hvor både barn og forelderen som bor med barnet kan få det mye bedre på en annen kant av landet"

Hvem skal bestemme hva som er best?

Det er kanskje like greit at det kommer en lov som ivaretar barnets behov for samvær med begge foreldrene.

I de aller fleste tilfeller er da slik at barnets beste er nær kontakt med både mamma og pappa og da får andre hensyn komme i andre rekke.

Så finnes det selvføølgelig unntak og da får man trekke inn andre innstanser.

""Du sverter forelderen som velger å ta med seg barnet og bo et annet sted"

Nei, det gjør jeg ikke. Ikke sier bare at man ikke må sette barnet i den situasjon at det vanskeliggjør samvære med begge foreldrene."

Måten du har uttrykt deg på, så føler jeg at du sverter den som eventuelt velger å flytte. Det har mye med hvordan man skriver og hvordan man leser. Grunnen til at jeg i det hele tatt svarte deg, var at du skrev at det var for enkelt for en forelder å flytte med barnet.

Og jeg er enig med deg, om at man ikke skal sette barnet i en situasjon hvor man vanskeliggjør samværet med begge foreldrene. Men samtidig ønsker jeg ikke en lov som tvinger den ene parten til å bli boende på et sted.

Synes det er flere gode eksempler i denne tråden som sier at enkelte barn kanskje vil ha det bedre sammen med den forelderen de bor sammen med på en annen kant av landet, enn å bli værende der de er.

Men vi blir nok aldri enig her.

Vil bare si at jeg er imot en slik lov, på samme måte som jeg er for abortloven slik den er i dag.

Jeg kan ikke skille mellom et liv som er blitt til ved uvørenhet og latskap, og et liv som kanskje ble til ved en voldtekt.

For meg er begge delene en start på et nytt liv, men samtidig mener jeg at man ikke kan tvinge den voldtatte til å beholde barnet.

I en ideel verden har man ikke problmer. Alle samarbeider og barna vokser opp med trygghet. Desverre finnes ikke denne ideelle verden i virkeligheten.

Dt finnes noen foreldre som går inn for å straffe den andre parten på en eller annen måte. De er kanskje blinde for at de egentlig skader barna i stedet for den andre parten.

Men det finnes også noen tilfeller hvor faktisk barna vi ha det bedre på en annen kant av landet. Og da ønsker jeg ikke en lov som tvinger disse barna og foreldren til å bo på et sted som kanskje ikke er godt for dem.

Så lenge det ikke er et system som fanger opp disse barna i utgangspunktet, skal det heller ikke være en lov som gjør det vanskeligere for dem.

[Glimtipper]

"Jeg måtte levere min ett år gamle sønn til en pappa som knapt klarte ta vare på seg selv. Som gikk og la seg på sofaen for å sove mens han hadde han, fordi han hadde vært ute og festet natten før."

Dette er barnevernsak og har i grunnen lite med saken å gjøre.I slike saker må andre innstanser trekkes inn. Slike saker skal ikke være til hinder for andre unger hvor det er best at ungene har kontakt med begge foreldrene.

Tross alt tilhørerer slike tilfeller oftere unntaket enn regelen.

Du sier det som om det er lett å løse. Jeg trodde også det, men neida... Det er faktisk mitt ansvar.

Så med mindre du vil innføre en hel haug med lover og regler som innskrenker samværsforeldres rettigheter i tillegg, så vil en slik lov gjøre livet til slike som meg (og de er det mange flere av enn du tror) enda vanskeligere.

Du kan ikke bare si: Men dere er i mindretall!

Det betyr ikke at man skal ofre oss til alle andres beste.

[Gjest Wita]

Hvordan skal det ivaretas? Skal man være dømt til å leve på sosialtrygd i en to-roms leilighet med 3 barn i 18 år? Eller har du andre forslag om man bor i en dyr kommune før skilsmisse og SF nekter HF å flytte pga at det vanskeliggjør samvær?

Og er det barnas beste oppvekstvilkår å være dømt til å leve på sosialtrygd om man i utgangspunktet ikke hadde hatt behov for det i en annen kommune?

!Hvordan skal det ivaretas? Skal man være dømt til å leve på sosialtrygd i en to-roms leilighet med 3 barn i 18 år?"

I 18 år? Nå synes jeg du svartmaler. I de aller fleste kommuner slipper man vel å gå arbeidsledig i 18 år.