Hvordan bli forbanna på et offer?

[bibben]

Hvordan klarer jeg å mobilisere et sunt sinne? Hvordan er det mulig å bli forbanna på den som har begått meg urett og gjort mitt liv vanskelig? Er det et sunnhetstegn å holde den slags sinne nede, eller er det best å la det komme opp til overflaten?

Fra og med 1. april er jeg uføretrygdet. Det er for meg en vanskelig ting å akseptere, og jeg har tenkt masse på hvilken vending livet nå har tatt. Jeg har tenkt mye på min historie. Jeg har forsøkt å finne en slags linje i utviklingen, og å forstå hvorfor det er blitt som det har blitt. Jeg vet mye om hva som har vært galt. Det som har hendt meg i oppveksten er ofte vondt å tenke på, og objektivt sett burde jeg å bli skikkelig forbanna på den personen som har utsatt meg for skade. Men jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å bli forbanna på det menneske som i stor grad må bære ansvaret for at jeg er blitt såpass dårlig at livet mitt nå har slått krøll på seg. Det er som om jeg aldri klarer å rense luften og avstanden vokser. Min dårlige samvittighet over å gå rundt med vonde tanker overfor dette menneske er vondt å bære på.

For min mor har en vond historie og oppvekst bak seg. Hun har mistet så mye, og begge foreldre døde på dramatisk vis. Hun har aldri lært det å bli mor. Har ikke hatt noen brukbare rollemodeller. Hun har fått så mange skudd for baugen.

Disse tankene kverner rundt nå, på den ene siden ser jeg henne som et offer, på den andre siden ser jeg hvilke konsekvenser hennes overgrep har fått for mitt liv. Dette er vondt og forvirrende.

Hun appellerer nå så sterkt til min gunst og vil at vi skal ha et nært felleskap. Jeg blir dårlig av det. Virkelig kvalm og dårlig. Hun vil ha et slags inderlig forhold til meg nå, for det har hun behov for. Jeg har behov for å fri meg fra alle de vonde tankene som kverner rundt, og kanskje frem for alt et behov for å bli forbanna!

[Carwing]

Det som har skjedd kan du ikke endre på. Synes det er modent å se din sak fra flere sider. Synes det er litt patologisk om du ikke klarer å bli sint på henne noen gang dersom hun gjør noe med deg nå som ville gjort de fleste personer sint.

Det som skjer videre i livet kan du gjøre noe med. Du kan velge å ha kontakt med moren din på dine eller hennes premisser. Din mor var ansvarlig for ditt liv da du var barn, nå har du valgene.

[Gjest kvinne 46]

Mødre skal ikkje leve på barna sine. Sjølv om ho er eit offer.

Mine barn sa tydleg ifrå kva dei ikkje ville høyre om, ei periode eg var ganske grenselaus. Eg er glad dei greidde å sette grenser.

Håper du greier å leve ditt liv. Dei er utruleg seige slike destruktive familietråder.

[GoodTimes]

I løpet av mange års psykoterapi klarte jeg endelig å bli sint på mora mi. Hun hadde også en vanskelig oppvekst, og jeg syntes bare synd på henne i årevis, mens jeg ble psykere og psykere selv.

Men alle har noe slags valg, bibben. Mora di og mora mi. Jeg husker hvor utrolig sta og uvillig hun var til å prøve noe som kunne hjelpe (bla. psykoterapi!). Hun ville ikke gå tur mer, så knærne gikk føyken og hun ble sittende for godt. Hun sa aldri nei til sånt, hun bare så til siden, ville ikke se på den som snakket.

Hun ødela nesten livet mitt.

Når noen spør meg nå: "Er moren din i live, da?" så svarer jeg "Nei, heldigvis".

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du trenger verken å bli forbanna, eller forbli i fortiden.

Du kan selv velge fremtiden din. Du trenger ikke være forbanna for å kunne sette grenser. Sett de grenser som er nødvendige - forbanna eller ikke.

[Gjest Jente31]

Jeg tror jeg skjønner hvordan du har det. Opplever litt av det samme selv. Jeg har blandede følelser for mine overgripere.

Klem om du vil ha..

[bibben]

Det som har skjedd kan du ikke endre på. Synes det er modent å se din sak fra flere sider. Synes det er litt patologisk om du ikke klarer å bli sint på henne noen gang dersom hun gjør noe med deg nå som ville gjort de fleste personer sint.

Det som skjer videre i livet kan du gjøre noe med. Du kan velge å ha kontakt med moren din på dine eller hennes premisser. Din mor var ansvarlig for ditt liv da du var barn, nå har du valgene.

Tusen takk for svaret ditt.

Jeg forsøker alt jeg kan å se tingene fra flere sider, og jeg forsøker å være så "rettferdig" som jeg kan. Men det er veldig vanskelig.

Ja, jeg skal prøve å se fremover, og å legge tingene bak meg. Men jeg sliter med dette. Jeg synes det er vanskelig å tilgi. Både på dagtid og på nattestid kan jeg oppleve sterke ubehag når dette ligger nær opp i bevisstheten. Slik som nå. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det presser så på. Min hukommelse er også elendig. Søsknene mine klarer å huske. Ikke jeg. For å forstå, forsøker jeg å huske når det hele startet, og hva jeg gjorde for å fremprovosere slike reaksjoner og handlinger hos min mor. Hva det var som utløste det hele. Jeg klarer ikke å huske det. Men jeg husker smerten og jeg husker episoder av total avmakt og redsel.

Jeg er så fortvilet over situasjonen jeg har havnet i, uføretrygden som ikke strekker til og at jeg sliter med helsemessige problemer, men jeg klarer ikke å bli sint på henne. Det er som om straffen jeg fikk før i tiden nå har materialisert seg på nytt. Nå i kraft av praktiske, psykiske og økonimiske vanskeligheter. Straffen forfølger meg på et vis.

Hun ønsker seg nærhet og inderlighet. Hun vil nok at alt skal være glemt. Når jeg ser henne omgås barn i familien blir jeg kvalm. Redd også. Jeg klarer ikke å slappe av. Spøkelser fra fortiden liger og lurer et sted bak i hjernen. Ja, det er virkelig vanskelig å tenke fremover akkurat nå.

[bibben]

Mødre skal ikkje leve på barna sine. Sjølv om ho er eit offer.

Mine barn sa tydleg ifrå kva dei ikkje ville høyre om, ei periode eg var ganske grenselaus. Eg er glad dei greidde å sette grenser.

Håper du greier å leve ditt liv. Dei er utruleg seige slike destruktive familietråder.

Takk for svaret fra deg.

Det er godt å lese at noen klarer å problemtatisere slike vansker på en konstruktiv måte. Det vitner om at kommunikasjon er mulig, også der hvor det har krøllet seg helt til.

Det å sette grenser betyr å se på seg selv med nye briller, ja for man må se på seg selv som en som fortjener noe godt og som fortjener beskyttelse. Akkurat denne biten er en stor utfordring for meg nå.

[bibben]

I løpet av mange års psykoterapi klarte jeg endelig å bli sint på mora mi. Hun hadde også en vanskelig oppvekst, og jeg syntes bare synd på henne i årevis, mens jeg ble psykere og psykere selv.

Men alle har noe slags valg, bibben. Mora di og mora mi. Jeg husker hvor utrolig sta og uvillig hun var til å prøve noe som kunne hjelpe (bla. psykoterapi!). Hun ville ikke gå tur mer, så knærne gikk føyken og hun ble sittende for godt. Hun sa aldri nei til sånt, hun bare så til siden, ville ikke se på den som snakket.

Hun ødela nesten livet mitt.

Når noen spør meg nå: "Er moren din i live, da?" så svarer jeg "Nei, heldigvis".

Hei GoodTimes. Takk for svar fra deg. Det er godt å møte gjenkjennelse, så takk for at du deler den med meg.

Ja, det er vondt å tenke på hvordan fortiden kommer til å prege livet her og nå. Men jeg skjønner også viktigheten av å se fremover og ikke dvele ved fortiden. Men det er vanskelig.

Jeg tenker også at hun på sett og vis har ødelagt livet mitt. Jeg tenker at det jeg ble utsatt for i oppveksten har vært en sterkt medvirkende faktor til at jeg ikke klarer å etablere noen nær følelsesmessig relasjon til et annet voksent menneske. Til en kjæreste. Dette er et slags savn. Det gir en slags indre ensomhetsfølelse.

Jeg blir også oppgitt over at det mennesket som skulle ha tatt ansvar for sitt eget liv ikke ville la seg behandle på noen fornuftig måte. Jeg husker at da jeg var 12 år sa til min far at vi trengte hjelp. Det ble med det. Han turte kanskje ikke gå videre, orket ikke konfrontasjonen.

Vel, mange år etter sitter jeg nå og er livredd for å ikke klare meg på den uføretrygden jeg har fått. Alt det som var vondt da, har nå fått en slags ny forkledning.

Jeg er fortsatt veldig glad i min mor, men følelsene er ”kaotiske”. Jeg skulle virkelig ønske at jeg klarte å glede meg over det gode vi har, men tankene mine er tidvis vanskelig å styre.

[bibben]

Jeg tror jeg skjønner hvordan du har det. Opplever litt av det samme selv. Jeg har blandede følelser for mine overgripere.

Klem om du vil ha..

Takk for klemmen, den vil jeg gjerne ha )

[Gjest R_Fiona]

For meg gikk det andre veien. Jeg gikk i flere år i terapi for å bli kvitt sinnet mot moren min.

Jeg opplevde en helt ny verden og et nytt menneske når jeg innså at hun var et offer hun også.

Livet hadde formet henne slik hun til enhver tid reagerer og er, uten at det selvfølgelig fratar henne ansvar for egne handlinger.

Jeg har i dag et veldig godt forhold til min mor, og godtar hvordan hun er, og hun meg.

For meg er det viktig å sette grenser. Selv om det kan være tøft av og til med krevende mennesker. Men jeg føler jeg har fått en utrolig flott gave, jeg har fått en mamma som voksen.

Fordi jeg klarte å se henne for det hun var med de begrensningene hun har.

Jeg mener ikke å si at ditt sinne ( som du føler du burde hatt,) ikke er berettiget. Men min erfaring er at sinne ikke ga meg annet enn vondt for egen del.

Lykke til

[bibben]

For meg gikk det andre veien. Jeg gikk i flere år i terapi for å bli kvitt sinnet mot moren min.

Jeg opplevde en helt ny verden og et nytt menneske når jeg innså at hun var et offer hun også.

Livet hadde formet henne slik hun til enhver tid reagerer og er, uten at det selvfølgelig fratar henne ansvar for egne handlinger.

Jeg har i dag et veldig godt forhold til min mor, og godtar hvordan hun er, og hun meg.

For meg er det viktig å sette grenser. Selv om det kan være tøft av og til med krevende mennesker. Men jeg føler jeg har fått en utrolig flott gave, jeg har fått en mamma som voksen.

Fordi jeg klarte å se henne for det hun var med de begrensningene hun har.

Jeg mener ikke å si at ditt sinne ( som du føler du burde hatt,) ikke er berettiget. Men min erfaring er at sinne ikke ga meg annet enn vondt for egen del.

Lykke til

Takk R_Fiona for svaret ditt. Ja, jeg ser hvordan sinne kan stå i veien for en harmonisk relasjon. Jeg er glad på dine vegne over at du har klart å etablere et godt forhold til moren din. Det er som du skriver en gave å kunne finne en ny plattform å stå på.

For meg opplever jeg at det er så mye vanskelig som ligger usagt imellom oss. Det er vel også slik at jeg hverken har guts eller styrke til å gjøre noe med dette. Jeg tenkte at styrken og motet til å ta bladet fra munnen kanskje kunne mobiliseres ved å bli skikkelig sint, og at en slik prosess er nødvendig for å komme noen vei.

Når det er sagt, så kjenner jeg en tung resignasjon inni meg. Det er som om jeg har gitt opp. Akkurat nå føler jeg bare at jeg har tapt så mye. Det er kanskje en defensiv og usporty holdning, men slik livet er akkurat nå så er jeg lei meg for at tingene er blitt som de er blitt.

Takk igjen for at du delte denne andre innfallsvinkelen på problemet med meg.

Jeg ønsker deg alt godt for dagen )

[bibben]

Du trenger verken å bli forbanna, eller forbli i fortiden.

Du kan selv velge fremtiden din. Du trenger ikke være forbanna for å kunne sette grenser. Sett de grenser som er nødvendige - forbanna eller ikke.

Takk nhd.

Jeg skal bli flinkere til å sette grenser. Det er i alle fall mitt mål.

mvh

[PieLill]

''Hun appellerer nå så sterkt til min gunst og vil at vi skal ha et nært felleskap. Jeg blir dårlig av det. Virkelig kvalm og dårlig. Hun vil ha et slags inderlig forhold til meg nå, for det har hun behov for. Jeg har behov for å fri meg fra alle de vonde tankene som kverner rundt, og kanskje frem for alt et behov for å bli forbanna!''

Sinne kan gjøre oss både handlekraftige og handlingslammende. Det kan virke både konstruktivt og destruktivt. Det kommer an på både måten man blir sint på, situasjonen og varigheten av sinnet.

Kanskje du har enda mer behov for å _ha_lov_ til å bli sint på din mor, enn å faktisk bli det? Eller for å utvide perspektivet. Ha lov til å si nei til henne og la henne ta ansvar for eget liv?

Mye av dette handler vel om hvilken rolle dere skal ha for hverandre og hva hun skal ha rett til å kreve av deg? Kan det stemme at hun spiller fiolin på din samvittighet? Har voksen-barn-rollen dere imellom blitt byttet om, slik at du må ta vare på henne følelsesmessig?

Om hun på sine ulike måter insisterer og forsøker å tvinge deg til en nærhet som blir helt feil for deg, er det vel bare distanse som hjelper. Fysisk distanse i form av minimum en dagsreise med bil eller tog. Tidsmessig distanse i form av hvor ofte og hvor lenge dere har kontakt. Følelsesmessig distanse i form av hva dere snakker om og hvilken fysisk nærhet det er.

Det tar tid å bygge opp nedrevne grenser og finne ut av hvor de bør gå og hvordan de skal hevdes. I en slik periode må man holde seg unna grensekrenkerne og grenseklagerne. Jeg ser ingen annen utvei. Når du er sterkere og tryggere på deg selv, kan du kanskje tåle å ha henne nærmere innpå livet. Men for øyeblikket er kanskje det beste du kan gjøre å skaffe deg den avstanden og det armslaget du trenger, for å bygge deg selv opp?

Du er ikke forpliktet til å fylle hennes følelsesmessige tomrom.

Du er ikke forpliktet til å høre på henne om hun legger ut om hvor fælt hun har det, og hvor ille det er at du ikke gjør/er si eller så.

Det er ikke du som skal kompensere for alt som har blitt feil i hennes liv og det vonde hun har opplevd.

Ingen, ikke en gang du, er forpliktet til å finne deg i hva som helst bare fordi noen har opplevd mye vondt.

Du er ikke forpliktet til å svare på et eneste personlig eller overvåkende trenge-inn-på-deg-spørsmål. Det går an å tie, legge på telefonen eller gå.

mvh

[PieLill]

Tusen takk for svaret ditt.

Jeg forsøker alt jeg kan å se tingene fra flere sider, og jeg forsøker å være så "rettferdig" som jeg kan. Men det er veldig vanskelig.

Ja, jeg skal prøve å se fremover, og å legge tingene bak meg. Men jeg sliter med dette. Jeg synes det er vanskelig å tilgi. Både på dagtid og på nattestid kan jeg oppleve sterke ubehag når dette ligger nær opp i bevisstheten. Slik som nå. Jeg prøver å ikke tenke på det, men det presser så på. Min hukommelse er også elendig. Søsknene mine klarer å huske. Ikke jeg. For å forstå, forsøker jeg å huske når det hele startet, og hva jeg gjorde for å fremprovosere slike reaksjoner og handlinger hos min mor. Hva det var som utløste det hele. Jeg klarer ikke å huske det. Men jeg husker smerten og jeg husker episoder av total avmakt og redsel.

Jeg er så fortvilet over situasjonen jeg har havnet i, uføretrygden som ikke strekker til og at jeg sliter med helsemessige problemer, men jeg klarer ikke å bli sint på henne. Det er som om straffen jeg fikk før i tiden nå har materialisert seg på nytt. Nå i kraft av praktiske, psykiske og økonimiske vanskeligheter. Straffen forfølger meg på et vis.

Hun ønsker seg nærhet og inderlighet. Hun vil nok at alt skal være glemt. Når jeg ser henne omgås barn i familien blir jeg kvalm. Redd også. Jeg klarer ikke å slappe av. Spøkelser fra fortiden liger og lurer et sted bak i hjernen. Ja, det er virkelig vanskelig å tenke fremover akkurat nå.

Jeg tror at en ting som kan vanskeliggjøre tilgivelse er at man forsøker å bortforklare og unnskylde i stedet for å ta inn over seg lengden, bredden, høyden og ansvaret i det som er gjort galt. Urett som kamufleres i unnskyldninger og bortforklaringer vil fortsette og gnage fordi vi kjenner oss snytt for retten til å hevde at noen ble riv ruskende galt.

Våger vi å være mer ærlige i forhold til hva som faktisk har skjedd, blir det også enklere å gjennomføre en tilgivelsesprosess som ender i at vi kan legge ting bak oss.

mvh

[bibben]

''Hun appellerer nå så sterkt til min gunst og vil at vi skal ha et nært felleskap. Jeg blir dårlig av det. Virkelig kvalm og dårlig. Hun vil ha et slags inderlig forhold til meg nå, for det har hun behov for. Jeg har behov for å fri meg fra alle de vonde tankene som kverner rundt, og kanskje frem for alt et behov for å bli forbanna!''

Sinne kan gjøre oss både handlekraftige og handlingslammende. Det kan virke både konstruktivt og destruktivt. Det kommer an på både måten man blir sint på, situasjonen og varigheten av sinnet.

Kanskje du har enda mer behov for å _ha_lov_ til å bli sint på din mor, enn å faktisk bli det? Eller for å utvide perspektivet. Ha lov til å si nei til henne og la henne ta ansvar for eget liv?

Mye av dette handler vel om hvilken rolle dere skal ha for hverandre og hva hun skal ha rett til å kreve av deg? Kan det stemme at hun spiller fiolin på din samvittighet? Har voksen-barn-rollen dere imellom blitt byttet om, slik at du må ta vare på henne følelsesmessig?

Om hun på sine ulike måter insisterer og forsøker å tvinge deg til en nærhet som blir helt feil for deg, er det vel bare distanse som hjelper. Fysisk distanse i form av minimum en dagsreise med bil eller tog. Tidsmessig distanse i form av hvor ofte og hvor lenge dere har kontakt. Følelsesmessig distanse i form av hva dere snakker om og hvilken fysisk nærhet det er.

Det tar tid å bygge opp nedrevne grenser og finne ut av hvor de bør gå og hvordan de skal hevdes. I en slik periode må man holde seg unna grensekrenkerne og grenseklagerne. Jeg ser ingen annen utvei. Når du er sterkere og tryggere på deg selv, kan du kanskje tåle å ha henne nærmere innpå livet. Men for øyeblikket er kanskje det beste du kan gjøre å skaffe deg den avstanden og det armslaget du trenger, for å bygge deg selv opp?

Du er ikke forpliktet til å fylle hennes følelsesmessige tomrom.

Du er ikke forpliktet til å høre på henne om hun legger ut om hvor fælt hun har det, og hvor ille det er at du ikke gjør/er si eller så.

Det er ikke du som skal kompensere for alt som har blitt feil i hennes liv og det vonde hun har opplevd.

Ingen, ikke en gang du, er forpliktet til å finne deg i hva som helst bare fordi noen har opplevd mye vondt.

Du er ikke forpliktet til å svare på et eneste personlig eller overvåkende trenge-inn-på-deg-spørsmål. Det går an å tie, legge på telefonen eller gå.

mvh

Tusen takk PieLill for fyldig svar fra deg. Det satt jeg veldig pris på. Du kommer med mange viktige momenter.

Ja, jeg føler virkelig behov for at hun tar ansvaret for sitt eget liv, og da også ansvaret for hva hun har gjort. Jeg vet at jeg nok ikke ville tørre en konfrontasjon, men jeg skulle ønske at hun mer eksplisitt tok ansvaret for sine egne handlinger.

Det også å appellere så sterkt til min tilgivelse er svært vanskelig. Jeg føler et eller annet press på meg til å skulle tilgi. Jeg vet ikke helt hvor dette presset kommer fra, men det er der.

Voksen-barn-rollen ble byttet. Ja, det har vært slik så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg har måttet trøste henne og å gi henne omsorg, og ikke minst forstå henne, og forstå at hun måtte disponere sin personlige frihet til å gjøre det hun gjorde. Hun insisterte på at jeg skulle si at jeg tilga. Jeg turte ikke annet før, nå klarer jeg i større grad å lede samtalen vekk fra slike oppfordringer.

Det er som du skriver vanskelig i bryte ut av roller og atferdsmønstere. Jeg trenger mange armlengders avstand både fysisk og mentalt for å øve meg på å fri meg fra grepet hun har over meg. Og, jeg trenger avstand for å bli bare meg.

I dag skal jeg legges inn på psykiatrisk sykehus. Det første jeg tenkte da jeg våknet var at jeg syntes det ville bli svært ubehagelig hvis hun fikk vite om dette. Jeg vil ikke måtte trøste henne hvis hun blir opprørt over at jeg skal legges inn. Jeg fikser ikke at hun trekker så mye oppmerksomhet i sin retning i situasjoner nå det faktisk handler om andres sorg eller fortvilelse. Hun stjeler følelser på den måten, i alle fall forstyrrer hun dem.

Jeg tror jeg må bli sintere, og også sette opp noen kraftigere grenser, i alle fall inni meg. Jeg må kort og godt slutte å se på henne som et offer, men som et voksent menneske som har muligheten for å velge sine ytringer og handlinger.

Jeg skal forsøke å ikke føle meg forpliktet til å måtte kompensere for alt det vonde hun har opplevd i sitt liv. Jeg har i grunnen mer enn nok med å klare å gjennomføre mitt eget.

Takk igjen for alle dine innspill )

Ha en god dag.

[PieLill]

Tusen takk PieLill for fyldig svar fra deg. Det satt jeg veldig pris på. Du kommer med mange viktige momenter.

Ja, jeg føler virkelig behov for at hun tar ansvaret for sitt eget liv, og da også ansvaret for hva hun har gjort. Jeg vet at jeg nok ikke ville tørre en konfrontasjon, men jeg skulle ønske at hun mer eksplisitt tok ansvaret for sine egne handlinger.

Det også å appellere så sterkt til min tilgivelse er svært vanskelig. Jeg føler et eller annet press på meg til å skulle tilgi. Jeg vet ikke helt hvor dette presset kommer fra, men det er der.

Voksen-barn-rollen ble byttet. Ja, det har vært slik så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg har måttet trøste henne og å gi henne omsorg, og ikke minst forstå henne, og forstå at hun måtte disponere sin personlige frihet til å gjøre det hun gjorde. Hun insisterte på at jeg skulle si at jeg tilga. Jeg turte ikke annet før, nå klarer jeg i større grad å lede samtalen vekk fra slike oppfordringer.

Det er som du skriver vanskelig i bryte ut av roller og atferdsmønstere. Jeg trenger mange armlengders avstand både fysisk og mentalt for å øve meg på å fri meg fra grepet hun har over meg. Og, jeg trenger avstand for å bli bare meg.

I dag skal jeg legges inn på psykiatrisk sykehus. Det første jeg tenkte da jeg våknet var at jeg syntes det ville bli svært ubehagelig hvis hun fikk vite om dette. Jeg vil ikke måtte trøste henne hvis hun blir opprørt over at jeg skal legges inn. Jeg fikser ikke at hun trekker så mye oppmerksomhet i sin retning i situasjoner nå det faktisk handler om andres sorg eller fortvilelse. Hun stjeler følelser på den måten, i alle fall forstyrrer hun dem.

Jeg tror jeg må bli sintere, og også sette opp noen kraftigere grenser, i alle fall inni meg. Jeg må kort og godt slutte å se på henne som et offer, men som et voksent menneske som har muligheten for å velge sine ytringer og handlinger.

Jeg skal forsøke å ikke føle meg forpliktet til å måtte kompensere for alt det vonde hun har opplevd i sitt liv. Jeg har i grunnen mer enn nok med å klare å gjennomføre mitt eget.

Takk igjen for alle dine innspill )

Ha en god dag.

Takk for svar. Håper du får godt utbytte av innleggelsen.

Ønsker bare å komme med en liten kommentar om tilgivelse. En del ganger ser det ut som tilgivelse blir blandet sammen med (gjen)opprettet tillit. Altså om du virkelig har tilgitt meg skal alt bli som om dette aldri har skjedd. Alt skal være helt topp i forhold til nærhet og gjensidig tillit.

Slik blir som regel ganske tøysete. Tilgivelse, å velge og ikke bære nag og ta hevn, er noe man kan gi ensidig. Den man tilgir trenger ikke en gang å ha ytret noe ønske om å tilgi. Men tilgivelse kan ikke alltid fjerne alle konsekvenser av hva som har blitt gjort.

Tillit og nærhet er derimot en alltid _gjensidig_ sak som krever sitt av begge parter. Tillit er noe man må gjøre seg fortjent til. Brutt tillit er svært vanskelig å gjenvinne. Den som skal vise tillit, har en viss grad av valg i forhold til å stole på. Men man kan ikke koble ut hele hukommelsen og IQ'en i forhold til tillit. Det må finnes en eller annen plausibel begrunnelse for å skulle vise tilllit og ønske nærhet.

Du kan velge å tilgi de mor (ikke fort gjort og ikke enkelt). Men det betyr ikke at du må legge hodet på blokka igjen og late som hun er en helt annen enn hun egentlig er. Din tillit må hun vinne og bygge ved å over tid vise at hun har forandret seg. Kan hende er det forsatt mulig for henne å gjennvinne din tillit. Kan hende er toget gått. - I hvert fall for den type tillit og nærhet hun ønsker.

Avstanden og misstilliten i relasjonen mellom dere har hun skapt, ikke du. Det er hennes ansvar, ikke ditt. Om du på et senere tidspunkt kan ha styrke til å takle mer av din mor, vil tiden vise.

mvh

[bibben]

Takk for svar. Håper du får godt utbytte av innleggelsen.

Ønsker bare å komme med en liten kommentar om tilgivelse. En del ganger ser det ut som tilgivelse blir blandet sammen med (gjen)opprettet tillit. Altså om du virkelig har tilgitt meg skal alt bli som om dette aldri har skjedd. Alt skal være helt topp i forhold til nærhet og gjensidig tillit.

Slik blir som regel ganske tøysete. Tilgivelse, å velge og ikke bære nag og ta hevn, er noe man kan gi ensidig. Den man tilgir trenger ikke en gang å ha ytret noe ønske om å tilgi. Men tilgivelse kan ikke alltid fjerne alle konsekvenser av hva som har blitt gjort.

Tillit og nærhet er derimot en alltid _gjensidig_ sak som krever sitt av begge parter. Tillit er noe man må gjøre seg fortjent til. Brutt tillit er svært vanskelig å gjenvinne. Den som skal vise tillit, har en viss grad av valg i forhold til å stole på. Men man kan ikke koble ut hele hukommelsen og IQ'en i forhold til tillit. Det må finnes en eller annen plausibel begrunnelse for å skulle vise tilllit og ønske nærhet.

Du kan velge å tilgi de mor (ikke fort gjort og ikke enkelt). Men det betyr ikke at du må legge hodet på blokka igjen og late som hun er en helt annen enn hun egentlig er. Din tillit må hun vinne og bygge ved å over tid vise at hun har forandret seg. Kan hende er det forsatt mulig for henne å gjennvinne din tillit. Kan hende er toget gått. - I hvert fall for den type tillit og nærhet hun ønsker.

Avstanden og misstilliten i relasjonen mellom dere har hun skapt, ikke du. Det er hennes ansvar, ikke ditt. Om du på et senere tidspunkt kan ha styrke til å takle mer av din mor, vil tiden vise.

mvh

Tusen, tusen takk PieLill for ditt kloke og varme svar. Her var det mye å skrive seg bak øret. Jeg vil ta vare på det du skriver fordi det er gode, fornuftige og velfunderte ting som jeg kan lære mye av.

Jeg vil forsøke å tilgi, selv om jeg daglig snubler i konsekvenser hun har skapt i livet mitt. Jeg ønsker ikke å bære nag eller ta hevn. Virkelig ikke. Jeg vil forsøke å ha et så jevnt, udramatisk og pragmatisk forhold som mulig, der vi kan omgåes på en grei måte.

Tilliten er tapt for alltid. Hukommelsen sitter i hodet og i kroppen, og vil alltid minne meg om at jeg ikke kan stole på henne.

Jeg skal forsøke å plassere ansvaret for avstanden hos henne. Det vil føles bedre slik, skjønt det er litt absurd at det er den som har skapt avstand som ønsker nærhet. Jeg har ofte så dårlig samvittighet for at jeg ikke takler hennes nærhetsbehov, men nå skal jeg si til meg selv at alene hun må ta ansvaret for den.