Rampeunge - hva gjør vi?

[Gjest Tone-Lisa]

Den nye samboeren min og jeg har vært på ferie en uke i utlandet. Sønnen min på snart tre år var på ferie i utlandet med faren sin og besøkte slekta hans. Sønnen min er aktiv og skravlete, han kunne selvsagt være litt vrang før vi dro på ferie også, men da jeg hentet han i helgen var han nesten ikke til å kjenne igjen! : ( Er det lengste jeg noengang har vært borte fra han, han bor hos meg og er hos far annen hver helg og en overnatting i uka.

Han sier bare nei uansett hva det er (så sant det ikke gjelder godis), han vil ikke gå på badet (ikkeno problem før), han spytter, slår og sier "dumming" og "du er slem" helt uten grunn. Så er han seg selv igjen, før han klikker igjen. Når jeg snakker til han og holder han fast mens jeg ser på han og prøver å forklare hvorfor sånn oppførsel ikke er greit, så prøver han å slå og hyler ut. Er helt rådvill jeg.

Hvordan skal jeg takle denne oppførselen? Var like før jeg sprakk av sinne i går. Ikke ville han ut av bilen, ikke opp trappa (måtte bære han under armen), ikke ha middag og kasta maten på gulvet, ikke ha på pysj, ikke legge seg, ikke noe som helst var som før. Kan det være han prøver å straffe meg fordi jeg har vært borte fra han? Han var veldig glad og koste meg masse når jeg kom og henta han hos faren. Jeg tror også jeg kan skylde litt på far her, fordi da jeg henta han så begynte guttungen å skrive "du er dum" til faren, og da bare tulla faren tilbake og erta han og sa "synes du pappa er dum du a" osv. Jeg sa han har ikke skal gjøre sånt, for ungen skjønner jo ikke det. Vi må jo ha samme reglene ellers blir han helt forvirra stakkars. Jeg skal ta en alvorsprat med faren der vi setter klare regler på reaksjoner, men hvordan bør vi reagere?

Foreløpig er planen min å rose han mye når han er flink (det gjør jeg og), og prøve å unngå kjeft og sipping (gi han litt tid på å gjøre det jeg ber om), og være konsekvent når han er skikkelig umulig og sende han på rommet etter en advarsel. Kommer også til å gi han masse kos og positiv oppmerksomhet siden jeg har vært biorte så lenge, kanskje han har savnet meg? Jeg kommer også til å fortelle han hvorfor han ikke får oppføre seg sånn hver gang han klikker. Men hva mer er lurt å gjøre? Er dette riktig måte å gå frem på? Trassalderen som kom kasta på han eller?

[Gjest TJulsa]

Det kan være en måte "å ta igjen" på fordi du ble borte så lenge. En uke er en lang tid for en 3-åring. Tror det løser seg ganske kjapt jeg. Positiv tilbakemelding framfor irettesettelser forsterker positiv adferd. Vanskelig i praksis, men det fungerer.

Du kan ikke be om at faren skal ha likt reaksjonsmønster som deg. For det første er vi forskjellige. For det andre så reagerer man i fohold til egen dagsform og selve hendelsesforløpet. For det tredje og ikke minst. Faren vil føle at du trår over på hans område og at du vil styre når barnet er hos han. Vær glad for om de store grensene er like hos begge og overse det andre.

[Gjest Tone-Lisa]

Det kan være en måte "å ta igjen" på fordi du ble borte så lenge. En uke er en lang tid for en 3-åring. Tror det løser seg ganske kjapt jeg. Positiv tilbakemelding framfor irettesettelser forsterker positiv adferd. Vanskelig i praksis, men det fungerer.

Du kan ikke be om at faren skal ha likt reaksjonsmønster som deg. For det første er vi forskjellige. For det andre så reagerer man i fohold til egen dagsform og selve hendelsesforløpet. For det tredje og ikke minst. Faren vil føle at du trår over på hans område og at du vil styre når barnet er hos han. Vær glad for om de store grensene er like hos begge og overse det andre.

Jeg kan da be om han han følger den oppdragelsesmåten vi har blitt enige om? F.eks når han tok en tjukk gummistrikk og dro den over ansiktet så sier jeg til sønnen at han ikke skal gjøre det, og tar stikken fordi han kan få den i øyet, og to sekunder etterpå tar faaren strikken og skyter på meg, for så å dra den over ansiktet som jeg nettopp sa til sønnen at er farlig... Greit at vi ikke er like, men han må da ikke oppføre seg som en kompis som gjør samme ugang. Ungen trenger voksne å forholde seg til som kan lære han hva som er rett og galt.

[Gjest efoll]

Det er mulig at han bevisst eller helst ubevisst vil "straffe deg" fordi du har vært borte fra han såpass lenge. I så fall er medisinen mye positiv oppmerksomhet, ros og kos. Jeg gjorde akkurat det samme da jeg var tre år og foreldrene mine plasserte meg hos besteforeldre og dro på ferie.

Hvis dette er årsaken vil det gå over etter kort tid antar jeg. Han er jo i den berømte trassalderen også.....kanskje er han sliten etter ferien? Sovet lite? Savner faren? Det kan jo være mange årsaker.

Dersom jeg er helt på jorde og dette ikke er årsaken, er det vel bare å være konsekvent og kald og si hva som er lov og ikke lov.

[Gjest noanoa]

Det er mulig at han bevisst eller helst ubevisst vil "straffe deg" fordi du har vært borte fra han såpass lenge. I så fall er medisinen mye positiv oppmerksomhet, ros og kos. Jeg gjorde akkurat det samme da jeg var tre år og foreldrene mine plasserte meg hos besteforeldre og dro på ferie.

Hvis dette er årsaken vil det gå over etter kort tid antar jeg. Han er jo i den berømte trassalderen også.....kanskje er han sliten etter ferien? Sovet lite? Savner faren? Det kan jo være mange årsaker.

Dersom jeg er helt på jorde og dette ikke er årsaken, er det vel bare å være konsekvent og kald og si hva som er lov og ikke lov.

enig med deg*

[Gjest Følg magefølelsen]

Følg den magefølelsen din - dette er nok en reaksjon på at du var lenge borte fra han, ja. Han har helt sikkert vært redd for at du ikke kom tilbake, og er nå passe sint på deg. Kan være lurt å snakke om disse følelsene, at han kanskje var redd, sint, men at dere bare var på ferie fra hverandre men er nå sammen igjen. Bekreft at du er glad i han og at du ikke skal forlate han. Neste gang han 'straffer' deg, sier du at det er helt greit at han er sint på deg fordi du var så lenge borte, men at det hjelper bedre å få en klem enn å sparke å slå.

Hilsen en med barn med separasjonsangst.

[AneM1365380603]

Det sies at jeg ignorerte min mor fullstendig da hun hadde vært borte fra meg en uke. Jeg var bare året gammel, men følte meg visst veldig sviktet. Det tok flere dager før vi fikk den samme kontakten igjen.

Det kan også hende at sønnen din trenger litt tid til å tilpasse seg deres regler igjen. Jeg forstår det sånn at faren har litt friere grenser. Det er mange barn som bruker litt tid på omstillingen. Jeg tipper han er seg selv igjen om noen dager

[fillolin]

Jeg tror, som du skriver, at dette er en reaksjon på at dere har vært lenge fra hverandre. En uke er veldig lenge for en som bare er 2 år og i tillegg har han vært på et fremmed sted. Synes ikke det er det minste rart at han reagerer som han gjør. Jeg tror det beste du kan gjøre er å være masse sammen med ham, kose, lese, leke og prate. Snakk om hva dere har gjort den uka dere var fra hverandre, hvorfor dere var fra hverandre, hvem dere var sammen med osv. Han trenger sikkert hjelp til å få verden til å bli "vanlig" igjen. Da kan han også vokse på det og lære masse. Tror ikke det er nødvendig og kanskje heller ikke det beste med "konsekvente reaksjoner" og jeg ville absolutt ikke sendt ham på rommet... Det kan nok også være at reaksjonene hans henger sammen med at det har vært andre regler noen dager, men hvis du bare fortsetter med hverdagen slik den er hos dere kommer han nok snart på sporet igjen.

Når det gjelder forsøk på å forandre andre voksne har iallefall jeg erfaring med at det gir magre resultater, det er vanskelig nok å forandre på seg selv Kanskje kan dere ta dere en prat og finne fram til noe på den måten, men ellers tror jeg at sønnen deres vil lære seg å leve helt greit med at det er forskjellige regler. Dere bor jo ikke sammen, og de fleste barn lærer seg fort reglene de forskjellige stedene de ferdes. Jeg forstår godt at det kan være utfordrende for deg, men i det lange løp tror jeg det lønner seg å finne en måte å akseptere det som ikke kan forandres... Lykke til!

[Åsemor]

Jenta mi (nettopp fylt tre) blir faktisk helt umulius etter å ha sett Lotta-filmen, dvs etter hun har sett dårlig oppførsel, som da egentlig er komisk og litt morsomt, så gjør hun det samme, bare hundre ganger verre.

Var litt trøtt en av dagene i påsken så jeg lå og slumret på sofaen mens Lotta-filmen gikk 2 ganger, og etter det har vi hørt DUMMING og DUMME MAMMA mange mange ganger i timen, mens tidligere var det bare en sjelden gang. Ja, bortsett fra i perioder etter Lotta-filmvisning da.

Lotta-filmen skal iallfall UT herfra, selv om jeg syns det er en søt film. Jeg har veldig tro på ignorering av dårlig oppførsel, eller hun får beskjed om at det er uakseptabel oppførsel, men hisser meg ikke opp og tenker heller på helt andre ting. Det fungerer etter noen dager.

Problemet mitt er imidlertid at jeg er fryktelig hissig og lett oppfarende, så stort sett ender det med at jeg roper og hyler, mens jeg tar henne under armen og bærer henne inn i senga. Ting blir ikke bedre av det, snarere tvert om. Og det vet jeg jo, egentlig.

Jeg er avhengig av å ha overskudd og hjelp til å klare ignorerings-taktikken, så jeg håper på bedre dager snart, for gubben har snart en friperiode.