Takk - alle sammen.

[Gjest Valnøtt]

Jeg var ganske sliten og lei i påsken, og skrev et innlegg her på psyk forum.

Og jeg er dypt rørt over svarene jeg har fått. Jeg visste ikke hvor godt det kunne være med sånne klapp på skulderen før de var der. I form av varme fra dere - som jeg ikke vil kjenne igjen hvis jeg møter dere på gaten, men som jeg likevel deler noen sider av livet mitt med. Som regel i håp om å kunne lære noe selv, eller lære andre noe om hvordan virkeligheten kan se ut fra en annen side - men denne gangen til trøst og støtte.

Siden sist har jeg fått stengt jobbtelefonen min for anrop fra moren min. Privatnummeret er hemmelig, så der kommer hun ikke frem. Jeg har fått sjekket ut tipset jeg fikk om mobiltelefoner med spamfilter for sms - og ble virklig glad da jeg fant ut at det stemmer :-) Telefon bestilles inn på neste lønning!

Jeg har hatt noen deilige dager med familien. Vi har vært i skogen og stekt pinnebrød og hatt langsom tid sammen, og det fyller på et tykt lag med krefter hos meg.

Jeg har vært i kontakt med lege og psykiatrisk sykepleier tidligere angående problemene med både min eksmann og min mor, og dermed vet jeg at det er ikke noe å gjøre med noen av dem. De kommer til å komme tilbake igjen og igjen med disse angrepene. Moren min antagelig så lenge hun lever, og eksmannen min til han får seg en ny kone, som han får barn med, og som kaster han ut til slutt - da kunne jeg slappe av...

Men jeg er jo heldig på en måte likevel. Jeg har et solid støtteapparat i det daglige med venner som har vist å stå støtt i en storm. Og jeg har et krisesenter som burde vært belagt med gull hele gjengen. Jeg har en deilig familie med kjæresten min og ungene og den trøtte, gamle katten.

Og jeg har - som noen av dere nevnte - en evne til å stange hodet gjennom asfalten som en løvetann og strekke meg mot sola i ren trass om og om igjen. Litt sår i panna etter møtet med asfalt, men like gul. Og den evnen er jeg dypt takknemlig for.

Det hender jeg går i kjeller'n og har lyst til å gi helt opp og ikke orker mer, men etterhvert vet jeg at det er lite løsninger å hente i kjelleren, og at skal jeg få noe løst, så må jeg løse det selv.

Og jeg vet at for hver eneste av disse arvesyndene som min mor fikk av sin mishandlende far og fraværende mor, og som sikkert hennes mor igjen opplevde som en vond barndom - for hver eneste en av dem som jeg klarer å stå imoty og nekte å overføre på mine unger - så er hver tåre jeg feller en tåre mindre de må gjennom. Selvsagt får de med seg sitt de også. Det er ikke rart med dét slektsskapet... Men jeg vet iallefall at jeg gjør så godt jeg kan for å vite og forstå hva som skjer og ta ansvar for å gjøre det jeg tror er riktig - ikke det jeg har blitt tillært.

Tusen, tusen takk for svarene fra dere i påsken. De varmet. Jeg gråt over et par av dem, men det var gode tårer som løsnet på noe av det som satt fast.

Jeg aner ikke hvem dere er, men jeg er glad i dere likevel.

[mariaflyfly]

Det var et sterkt innlegg du skreiv i påska som rørte veldig ved meg, Valnøtt.

Jeg er glad for å høre at du har gode hjelpere med deg og at du ser lysere på ting i dag. I min prossess så jeg også hvem som var virkelige venner som alltid står på min side og heier på meg.

Varme tanker fra

[Gjest Mohikaneren]

Det var et veldig sterkt innlegg.

Teksten hadde en kraft og styrke på tross av alt det smertefulle.

Jeg kjennte at det berørte meg.

Ikke bare var det vondt og imponerende å lese om alt du har stått gjennom, og står gjennom, men for meg personlig ga det kraft å se at det er mulig å stå gjennom slike stormer og likevel makte jobb, barn og å være kjæreste.

Det ga meg mer "stå på lyst". Så for meg påvirket du også min innstilling til livet i en positiv retning. Du er ikke i offer-rollen, du tar grep om livet.

Det var et sterkt og gripende innlegg.

Takk for at du valgte å skrive så åpent og ærlig.

[Gjest Valnøtt]

Det var et veldig sterkt innlegg.

Teksten hadde en kraft og styrke på tross av alt det smertefulle.

Jeg kjennte at det berørte meg.

Ikke bare var det vondt og imponerende å lese om alt du har stått gjennom, og står gjennom, men for meg personlig ga det kraft å se at det er mulig å stå gjennom slike stormer og likevel makte jobb, barn og å være kjæreste.

Det ga meg mer "stå på lyst". Så for meg påvirket du også min innstilling til livet i en positiv retning. Du er ikke i offer-rollen, du tar grep om livet.

Det var et sterkt og gripende innlegg.

Takk for at du valgte å skrive så åpent og ærlig.

Hei :-)

Det hender jeg får lyst til å slutte å sloss og bare synke inn i rollen som offer fordi jeg er så sliten. Men jeg vet at da blir det aldri bedre. Så ser jeg meg bakover og får øye på den stressa, overvektige stakkars dama som sitter der inne i fortiden min og ser trist ut bestandig. Og da legger jeg merke til at jeg jo har fått til noe og at mye er blitt bedre. det hjelper meg å fortsette å vende blikket fremover og gå ett skritt av gangen med hodet høyt. Det blir bedre - litt av gangen.

[Gjest Mohikaneren]

Hei :-)

Det hender jeg får lyst til å slutte å sloss og bare synke inn i rollen som offer fordi jeg er så sliten. Men jeg vet at da blir det aldri bedre. Så ser jeg meg bakover og får øye på den stressa, overvektige stakkars dama som sitter der inne i fortiden min og ser trist ut bestandig. Og da legger jeg merke til at jeg jo har fått til noe og at mye er blitt bedre. det hjelper meg å fortsette å vende blikket fremover og gå ett skritt av gangen med hodet høyt. Det blir bedre - litt av gangen.

Den gamle damen min skal ikke være en bitter martyr. Så jeg forsøker også som best jeg kan å gå fremover jeg også, men jeg merker ofte at jeg synker inn i en passiv rolle der jeg ikke tar tak i livet mitt så mye som jeg burde. Da er jeg jo i offer rollen. Men jeg henter meg ut av den så raskt som jeg klarer.

Men, det virker som om du er mye mer "handlende" enn hva jeg er, og det er noe å strekke seg etter. :-) Takk.