Ubearbeidet sorg

[Gjest Silje123]

Jeg er en jente på 27 år. Jeg mistet min far for ca tre år siden. Det var kun jeg som hadde kontakt med han i familien. Etter at han døde var det endel konflikter i forhold til arven og jeg fikk ikke anledning å delta i begravelsen. Det ble "naturlig" å skyve tanken på det som hadde skjedd vekk, særlig siden jeg ikke hadde noen å snakke med som kjente han. Jeg har synst at det har vært ok å ikke tenke på han, men nå flere år senere har jeg begynt å få problemer. Hvis folk spør om foreldrene mine snakker jeg om han som om han skulle vært i live. Det er for vanskelig å si at han er død, og jeg tenker jo på han som om han skulle vært i live. Jeg klarer ikke å snakke om døden i andre sammenhenger heller. Det blir mer og mer vanskelig å holde tankene vekke. Har ikke klart å se på bilder av han eller ting som minner meg om han siden det skjedde. Hvis jeg ser eller hører noe som minner meg om han blir jeg svett og skjelven og føler meg dårlig. Jeg har gått til to ulike psykologer, men det ble veldig ustrukturert. Det ble mest fokus på det som hadde skjedd mellom hver time. Jeg følte meg etterhvert teit som "maste" om at jeg ikke hadde sørget over min far og at det var derfor jeg ønsket hjelp. Det er jo så lenge siden. I det siste har jeg vært mye i kontakt med fastlegen min. Har ikke overskudd i hverdagen, mye muskelsmerter o.l. Jeg har lenge trodd at mangel på energi måtte komme av en eller annen sykdom, selv om legen hele tiden har ment at jeg er deprimert. Nå har han testet meg for alt mulig og det kan vel se ut som han har rett. Men jeg går i full jobb og er ikke deppa hele tiden. Det er mest energien og initiativet som mangler. Har ikke overskudd eller interesse for sosiale aktiviteter etter jobb. Har lest litt om utsatt sorg o.l. og kjenner meg igjen. Men jeg bor på en liten plass og her er det bare vanlige psykologer. Det er jo ikke så populært med pasienter som stiller egne diagnoser så jeg føler ikke at jeg har blitt tatt på alvor. Får tilbud om antidepressiva, ny henvisning til psykolog og råd om å trene mer. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tror jeg ville hatt utbytte av å gå til noen som har spesialisert seg litt på utsatt/fastlåst sorg. Har du noen ideer om hva jeg kan gjøre?

[Gjest sahoda]

Det virker som du har stillt en god "diagnose" på deg selv. Selv om diagnose blir feil ord, dette er jo en naturlig del av livet, nemlig sorg.

Jeg hadde aldri begynt på antidepp for og døyve dette - men tatt tak i det, mens du har litt tak i det.

En psykolog kan kanskje hjelpe hvis du utrykker klart og tydelig hvorfor du er der - selv fant jeg best hjelp hos en prest tre år etter at min lillebror gikk bort. Anbefales!

Kanskje finnes det en sorg gruppe i området der du bor?

[fillolin]

Min medfølelse til deg.

Jeg synes du skriver veldig fint og klart om det du har opplevd og synes dine egne tanker rundt dette virker veldig fornuftige. Det er vondt og vanskelig å miste foreldrene sine så tidlig og de kompliserende forholdene rundt dette må ha vært en stor tilleggsbelastning for deg og kan ha gjort at sorgen har "kapslet seg inn". Jeg synes ikke du skal gi opp å få hjelp med dette og iallefall håper jeg du har plass i livet ditt til å gi sorgen tid og rom. For det tror jeg er nødvendig. Du beskriver ganske sterke kroppslige reaksjoner i noen situasjoner, kanskje er det gråt og sinne som vil ut? Iallefall ville det vært helt naturlig og da er det viktig at ikke livet er slik at en alltid må holde maska. Jeg synes en sorggruppe, som allerede er nevnt, virker som et godt råd. Kommunen og/eller nærmeste sykehus kan kanskje informere om dette. Kommunen har sannsynligvis også en psykiatrisk sykepleier eller tilsvarende ansatt som kanskje kan være en god samtalepartner og et godt alternativ når du ikke har funnet en psykolog som forstår deg. Du er tross alt ikke syk, men i sorg, det er jo ikke det samme selv om det kan kjennes likt. Om du skulle være interessert i noe lesestoff kan jeg anbefale en bok som heter "Den nødvendige smerte. Om sorg, sorgterapi og kriseintervention" av Marianne Davidsen-Nielsen og Nini Leick (på dansk, vet ikke om den finnes på norsk). Det er en fagbok, men jeg opplevde at den også ga mye på et personlig plan. Tar med noen ord derfra, fra en historie som heter Den første tåre. "Og det var disse smertens tårer, der først fugtede jorden. Adam og Eva efterlod en kostbar arv til deres børn. Og lige siden, når mennesket er i stor sorg, dets hjerte smerter og dets sind er tungt, flyder der tårer fra dets øjne. Og se! sorgen letter."

Ønsker deg alt godt framover!

[frosken]

Prester er ofte gode på å snakke om sorg, og de pleier å være like innstilt på å snakke med de som går i kirken og de som definerer seg selv som ikke-religiøse.

Prøv å kontakte presten der du bor og spør om du kan få snakke med vedkommende. Av og til har de også velfungerende sorggrupper.