Ekspertsvar Sorgreaksjon etter dødfødsel

[Gjest Tom mage, tomme armer..]

Hei, Mistet for 6 uker siden mitt yngste barn i dødfødsel, uke 32 av svangerskapet.Hadde hatt en dårlig magefølelse hele veien, ble delvis tatt på alvor for dette. Så oppdaget de morkakesvikt, akutt innlagt, hun skulle tas med keisersnitt, men døde i min mage samme natt, selv om hun så bra ut.. Så til spørsmålet mitt: Er det vanlig å være helt følelseskald, ikke kjenne savn, ikke sorg, ingenting, i flere uker? Alt ble gjort riktig i dagene etter fødselen, var sammen med henne hele tiden og fikk virkelig sørget etter sjokket. Vi fikk både tid, rom og respekt for å sørge, og vi hadde ingen filtre.. Var innom alle følelser som finnes,og tok i mot alt som kom. Altså en sunn og veldig riktig reaksjon etter at sjokket hadde lagt seg. Men så stengte det seg for meg, jeg ble bare tom. Har fått beskjed om at dette er normalt, og at jeg må hvile meg i pausen jeg får gjennom dette. Men det har ikke vært noen reaksjon hos meg i det hele tatt på 5 uker nå, selv om jeg snakker om det hele tiden, jeg ordner bilder, er på nettsteder etc, så kjenner jeg ingen følelser overhodet! (Alt i forhold til min mann og eldste barn er akkurat som før). Jeg har dårlig samvittighet for at hverdagen går som før, jeg kjenner ikke at jeg opplevd det verste som kan skje meg, jeg kjenner ikke savn eller kjærlighet, det gjør ikke vondt.. bortsett fra samvittigheten min som sier at jeg BURDE kjent alt dette. Jeg kan ha problemer med å sovne, og vil helst være oppe om natten når jeg kan være alene. Det hender jeg drømmer om det, ikke mareritt, men sterke drømmer. Jeg har kjent litt angst, blant annet når jeg har vært alene blant mange mennesker- følt meg veldig synlig, men ikke verre enn at jeg har klart å skyve det fra meg. Kjent det også når jeg ligger og sliter med å sove, at jeg ligger anspent å hører etter pust fra mitt eldste barn, redd hun skal slutte å puste. Igjen, noe jeg klarer å kontrollere, ikke lammende angst.. Dette er det eneste, ellers går dagene akkurat som før. Jeg holder meg opptatt, og barn,mann og hus krever sitt. Lurer på om jeg må passe på dette? Kan det "smelle" for meg, eller vil følelsene komme tilbake etterhvert når jeg er klar for det? Jeg VIL jo gjerne sørge over mitt andre barn.. (Vil også nevne at jeg mistet faren min til kreft i 9 års alderen, og sørget lenge over ham. De siste årene har jeg hatt den samme følelsen ovenfor ham, kjenner ikke savn eller noe..) Takknemlig for svar!

[Carwing]

Det er faktisk ikke uvanlig at folk får komplisert sin psykiske helse etter dødsfall fordi de føler skyld for at de ikke sørger på den "riktige" måten. Tidligere har man vært opptatt av at sørging skal gå på en bestemt måte, gjennom ulike faser. Dette er bare tull. Sorg en en individuell prosess. Kan gjøres på tusen ulike måter. Noen gråter, andre kjenner ikke så mye, noen går videre med livet nesten med en gang, andre sørger lenge.

Det er klart man kan oppleve lettere psykiske plager i en periode, som feks angst. Det man skal være obs på er om man unngår minner og alt som har med den døde å gjøre. Eller om man ikke klarer å gi slipp. Altså blir veldig opphengt i, og bruker mesteparten av tiden på den døde. Det kalles komplisert sorg.

Det er trist at du mistet barnet ditt, men jeg synes reaksjonene dine virker sunne.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det har dessverre de siste tiår vokst fram en "tvang til sorg"-bevegelse som har krevd av oss at vi skal dyrke sorgen.

Husk at hvert fjerde svangerskap kommer aldri til levende fødsel. Dette gjelde nå til dags i vestlige land. Prøv å husk hvordan det var for 100 år siden, og fortsatt er i storparten av verden.

Hvordan tror dere verdens kvinner (og menn) skulle overlevd om vi ikke var slik innrettet at vi kunne legge det bak oss og se fremover.

Jeg mener at alle disse ritualene som lages ved dødfødsler, inkl internettsider, er direkte helseskadelige.

Uansett finnes det ingen riktig eller feil måte å sørge på. Derfor trenger en heller ikke være redd for å sørge "feil". Enhver får sørge slik det faller naturlig.

[Gjest Tom mage, tomme armer..]

Det har dessverre de siste tiår vokst fram en "tvang til sorg"-bevegelse som har krevd av oss at vi skal dyrke sorgen.

Husk at hvert fjerde svangerskap kommer aldri til levende fødsel. Dette gjelde nå til dags i vestlige land. Prøv å husk hvordan det var for 100 år siden, og fortsatt er i storparten av verden.

Hvordan tror dere verdens kvinner (og menn) skulle overlevd om vi ikke var slik innrettet at vi kunne legge det bak oss og se fremover.

Jeg mener at alle disse ritualene som lages ved dødfødsler, inkl internettsider, er direkte helseskadelige.

Uansett finnes det ingen riktig eller feil måte å sørge på. Derfor trenger en heller ikke være redd for å sørge "feil". Enhver får sørge slik det faller naturlig.

Jeg beklager, men dette svaret vitner om svært liten forståelse for hva mennesker som mister barn i dødfødsel faktisk går igjennom, og jeg vil tillate meg å si at psykiateren her IKKE burde gi svar med så liten kompetanse.

Det høres ut som om man skal gå noen tiår tilbake i tid, hvor ett dødt barn ikke skulle ses, snakkes om. Man skulle dra hjem fra sykehuset med en gang, og late som om, og glemme dette barnet som ikke ble. Mange er tydligvis ikke klar over at det faktisk ikke bare er barnet som dør, sammen med det dør også drømmer, forhåpninger og håp. Man har elsket dette barnet fra dag en, man har kjent bevegelser, man har snakket med det, sunget for det og blitt kjent med det. Kjærligheten dukker ikke bare plutselig opp den dagen det blir født!! Og mister man en man elsker, da sørger man!

Svaret var på ingen måter hva jeg ventet meg, det var kaldt og vitner om veldig liten forståelse for hva en dødfødsel innebærer. Det er faktisk ikke en abort etter noen ukers svangerskap! Vær så snill å undersøk mer om dette, eller la vær å svare andre som har havnet i samme situasjon.

Jeg mister mer og mer troen på norsk helsevesen- sitter igjen med en veldig besk smak i munnen..

[Luna81]

Det har dessverre de siste tiår vokst fram en "tvang til sorg"-bevegelse som har krevd av oss at vi skal dyrke sorgen.

Husk at hvert fjerde svangerskap kommer aldri til levende fødsel. Dette gjelde nå til dags i vestlige land. Prøv å husk hvordan det var for 100 år siden, og fortsatt er i storparten av verden.

Hvordan tror dere verdens kvinner (og menn) skulle overlevd om vi ikke var slik innrettet at vi kunne legge det bak oss og se fremover.

Jeg mener at alle disse ritualene som lages ved dødfødsler, inkl internettsider, er direkte helseskadelige.

Uansett finnes det ingen riktig eller feil måte å sørge på. Derfor trenger en heller ikke være redd for å sørge "feil". Enhver får sørge slik det faller naturlig.

Jeg syntes at dette var et underlig og og provoserende svar fra psykiater Nils Håvard Dahl.

"Husk at hvert fjerde svangerskap kommer aldri til levende fødsel. Dette gjelde nå til dags i vestlige land."

Det første jeg stusser over her at Dahl her , direkte eller indirekte, sammenligner det trådstarter har opplevd, dødfødsel etter uke 30, med en spontanabort før uke 12.

Jeg syntes også det er en underlig bruk av tall, for saken er at i 2006 var det 59 283 registrerte fødsler i MFR, og av disse endte 453 i spontanabort/dødfødsel etter uke 12. Noe som vil si at det er 7,6 per 1000 registrerte fødsler som blir det riktige her, ikke 1 av 4. At spontanabort før uke 12 er mer vanlig er en helt annen sak, da man ved en spontanbort før uke 12 neppe vil sitte igjen med den samme sorgen som trådstarter har her.

Jeg vet ikke helt hva man ønsker å oppnå med en slik argumentering, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette er en bagatelisering og et forsøk på å normalisere og ufarliggjøre det trådstarter har opplevd.

Denne fremgangsmåten hjelper svært lite, og jeg syntes det er underlig at en psykiater tillater seg noe slikt.

"Prøv å husk hvordan det var for 100 år siden, og fortsatt er i storparten av verden."

Nok et underlig argument som jeg stiller meg veldig undrende til.

Vi har gjort mange fremskritt de siste 100 årene, og at praksisen var annerleds for 100 år siden betyr ikke nødvendigvis at dagens praksis er galt.. Snarere tvert i mot, levestandard og helse er betraktelig bedre i dagens Norge.

At det den gangen ikke var venlig å snakke om slike ting betyr heller ikke at mødrene glemte det, jeg har møtt flere eldre damer som mistet barn for mange, mange år siden, og som fortsatt bærer dette med seg.

Jeg tror ikke mødre for 100 år siden syntes det var noe lettere å gravlegge et barn enn dagens kvinner gjør. Forskjellen ligger vel i at vi i dag har en aksept fra samfunnet, noe både gravferdstønaden, rett til egen grav og fødeavdelingene landet rundt er med på å forsterke, vi har i dag lov til å sørge over tapet av et barn.

Derfor er det ekstra trist å møte slike steinalderholdninger fra en psykiater, som har alle forutsetninger til å vite bedre.

Om du ser på resten av verden, så ser du også at praksisen i de landene som ligger vår kultur nærmest er veldig lik den vi har her i Norge. Det er lov å sørge, barna gravlegges, og foreldrene finner forskjellige måter å få utløp for sin sorg.

Å sammenligne oss med fattige land i andre deler av verden blir litt rart, da foreldre i disse landene ikke har de samme mulighetene, samt at barnedødligheten er mye høyere.

"Hvordan tror dere verdens kvinner (og menn) skulle overlevd om vi ikke var slik innrettet at vi kunne legge det bak oss og se fremover.."

At man tillater seg selv å sørge over tapet av et barn, betyr da ikke at man ikke ser fremover.

Å miste et barn slik trådstarter har gjort er noe som stikker dypt, det er ikke bare et barn man sørger over, men også tapet av det livet man trodde man skulle få, knuste drømmer og planer som aldri blir noe av. Det er et enormt sjokk å få hele livet snudd på hodet på denne måten, og det tar tid å finne fotfeste igjen.,

For mange i denne situasjonen er det kanskje også det første virkelige møtet med døden, og det å få beskjed om at man f.eks må føde et dødt barn er en skremmende opplevelse.

Det tar tid å finne ut av ting igjen, men sakte men sikkert blir livet bedre. Det viktige er at man får lov til å sørge, og ta ting i sitt tempo og på sin måte.

Da jeg opplevde dette kunne jeg ikke i mine villeste fantasier forestille meg at livet noensinne skulle ha mening igjen, men litt over 1 år senere kan jeg med hånden på hjertet si at livet er igjen godt å leve.

Det har vært en gradvis prosses å komme hit, og noe av det som har gjort det mulig er at jeg har vært svært heldig i mitt møte med etater, lege og psykiater.

Jeg fikk tidlig en bekreftelse på at mine tanker og følelser var normale, og at det var viktig å lytte til seg selv, sine ønsker og behov, ikke bare lukke det vekk i en mental boks og prøve å leve som om det aldri hadde skjedd.

All den gode støtten jeg fikk, som har betydd enormt mye, både fra jordmødrene på sykehuset, fastlege, en psykiater som har jobbet med dette via forskjellige sorggrupper for foreldre ect., og Nav, står i grell kontrast til dette du kommer med her Dahl.

Og jeg syntes det er en direkte ufin måte å møte en ung mor som så nylig har opplevd å miste et barn.

"Jeg mener at alle disse ritualene som lages ved dødfødsler, inkl internettsider, er direkte helseskadelige."

Hva baserer du dette på?

Dette spriker også veldig med det f.eks Atle Dyregrov, som vel er en av de med mest kompetanse på dette området, sier.

At du tenker det får være din sak, men å prakke dette på en person i trådstarters situasjon, uten å komme med argumenter, dokumentasjon ect., syntes jeg er svært trist.

Minnesider og nettsamfunn er en flott måte å bearbeide det man har opplevd, sette ord på ting man ikke klarer å uttale, komme i kontakt med andre som har opplevd det samme, lese om andres erfaring, få tilbakemeldinger, i tillegg til at det finnes en viss verdi i det å ha noe å gjøre den første tiden.

Jeg syntes det er arrogant å omtale dette som helseskadelig, når dette er et "fenomen" som tross alt har hjulpet veldig mange. Om man føler at man får noe positivt ut av det, så ser jeg ikke problemet.

Alt i alt må jeg si at jeg er svært skuffet over arrogansen og uvitenheten i dette svaret, og jeg håper som trådstarter at du Dahl tar dette til deg og tør å tenke i nye baner.

Og til trådstarter, de beste tanker til deg!

Sorg går litt opp og ned, det viktigste er at du lytter til deg selv og dine behov etterhvert som de kommer.

Lykke til!

[hvorfor skjer dette??]

Jeg syntes at dette var et underlig og og provoserende svar fra psykiater Nils Håvard Dahl.

"Husk at hvert fjerde svangerskap kommer aldri til levende fødsel. Dette gjelde nå til dags i vestlige land."

Det første jeg stusser over her at Dahl her , direkte eller indirekte, sammenligner det trådstarter har opplevd, dødfødsel etter uke 30, med en spontanabort før uke 12.

Jeg syntes også det er en underlig bruk av tall, for saken er at i 2006 var det 59 283 registrerte fødsler i MFR, og av disse endte 453 i spontanabort/dødfødsel etter uke 12. Noe som vil si at det er 7,6 per 1000 registrerte fødsler som blir det riktige her, ikke 1 av 4. At spontanabort før uke 12 er mer vanlig er en helt annen sak, da man ved en spontanbort før uke 12 neppe vil sitte igjen med den samme sorgen som trådstarter har her.

Jeg vet ikke helt hva man ønsker å oppnå med en slik argumentering, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette er en bagatelisering og et forsøk på å normalisere og ufarliggjøre det trådstarter har opplevd.

Denne fremgangsmåten hjelper svært lite, og jeg syntes det er underlig at en psykiater tillater seg noe slikt.

"Prøv å husk hvordan det var for 100 år siden, og fortsatt er i storparten av verden."

Nok et underlig argument som jeg stiller meg veldig undrende til.

Vi har gjort mange fremskritt de siste 100 årene, og at praksisen var annerleds for 100 år siden betyr ikke nødvendigvis at dagens praksis er galt.. Snarere tvert i mot, levestandard og helse er betraktelig bedre i dagens Norge.

At det den gangen ikke var venlig å snakke om slike ting betyr heller ikke at mødrene glemte det, jeg har møtt flere eldre damer som mistet barn for mange, mange år siden, og som fortsatt bærer dette med seg.

Jeg tror ikke mødre for 100 år siden syntes det var noe lettere å gravlegge et barn enn dagens kvinner gjør. Forskjellen ligger vel i at vi i dag har en aksept fra samfunnet, noe både gravferdstønaden, rett til egen grav og fødeavdelingene landet rundt er med på å forsterke, vi har i dag lov til å sørge over tapet av et barn.

Derfor er det ekstra trist å møte slike steinalderholdninger fra en psykiater, som har alle forutsetninger til å vite bedre.

Om du ser på resten av verden, så ser du også at praksisen i de landene som ligger vår kultur nærmest er veldig lik den vi har her i Norge. Det er lov å sørge, barna gravlegges, og foreldrene finner forskjellige måter å få utløp for sin sorg.

Å sammenligne oss med fattige land i andre deler av verden blir litt rart, da foreldre i disse landene ikke har de samme mulighetene, samt at barnedødligheten er mye høyere.

"Hvordan tror dere verdens kvinner (og menn) skulle overlevd om vi ikke var slik innrettet at vi kunne legge det bak oss og se fremover.."

At man tillater seg selv å sørge over tapet av et barn, betyr da ikke at man ikke ser fremover.

Å miste et barn slik trådstarter har gjort er noe som stikker dypt, det er ikke bare et barn man sørger over, men også tapet av det livet man trodde man skulle få, knuste drømmer og planer som aldri blir noe av. Det er et enormt sjokk å få hele livet snudd på hodet på denne måten, og det tar tid å finne fotfeste igjen.,

For mange i denne situasjonen er det kanskje også det første virkelige møtet med døden, og det å få beskjed om at man f.eks må føde et dødt barn er en skremmende opplevelse.

Det tar tid å finne ut av ting igjen, men sakte men sikkert blir livet bedre. Det viktige er at man får lov til å sørge, og ta ting i sitt tempo og på sin måte.

Da jeg opplevde dette kunne jeg ikke i mine villeste fantasier forestille meg at livet noensinne skulle ha mening igjen, men litt over 1 år senere kan jeg med hånden på hjertet si at livet er igjen godt å leve.

Det har vært en gradvis prosses å komme hit, og noe av det som har gjort det mulig er at jeg har vært svært heldig i mitt møte med etater, lege og psykiater.

Jeg fikk tidlig en bekreftelse på at mine tanker og følelser var normale, og at det var viktig å lytte til seg selv, sine ønsker og behov, ikke bare lukke det vekk i en mental boks og prøve å leve som om det aldri hadde skjedd.

All den gode støtten jeg fikk, som har betydd enormt mye, både fra jordmødrene på sykehuset, fastlege, en psykiater som har jobbet med dette via forskjellige sorggrupper for foreldre ect., og Nav, står i grell kontrast til dette du kommer med her Dahl.

Og jeg syntes det er en direkte ufin måte å møte en ung mor som så nylig har opplevd å miste et barn.

"Jeg mener at alle disse ritualene som lages ved dødfødsler, inkl internettsider, er direkte helseskadelige."

Hva baserer du dette på?

Dette spriker også veldig med det f.eks Atle Dyregrov, som vel er en av de med mest kompetanse på dette området, sier.

At du tenker det får være din sak, men å prakke dette på en person i trådstarters situasjon, uten å komme med argumenter, dokumentasjon ect., syntes jeg er svært trist.

Minnesider og nettsamfunn er en flott måte å bearbeide det man har opplevd, sette ord på ting man ikke klarer å uttale, komme i kontakt med andre som har opplevd det samme, lese om andres erfaring, få tilbakemeldinger, i tillegg til at det finnes en viss verdi i det å ha noe å gjøre den første tiden.

Jeg syntes det er arrogant å omtale dette som helseskadelig, når dette er et "fenomen" som tross alt har hjulpet veldig mange. Om man føler at man får noe positivt ut av det, så ser jeg ikke problemet.

Alt i alt må jeg si at jeg er svært skuffet over arrogansen og uvitenheten i dette svaret, og jeg håper som trådstarter at du Dahl tar dette til deg og tør å tenke i nye baner.

Og til trådstarter, de beste tanker til deg!

Sorg går litt opp og ned, det viktigste er at du lytter til deg selv og dine behov etterhvert som de kommer.

Lykke til!

Jeg sitter og lurer på om du kan ha misforstått/blandet noen begreper.

Du skriver "" (...) i 2006 var det 59 283 registrerte fødsler i MFR, og av disse endte 453 i spontanabort/dødfødsel etter uke 12"

Spontanabort før uke 12 er mer vanlig, ja.

Men hvordan bruker du de tallene til å si at Dahl tar feil med at hvert fjerde svangerskap aldri kommer til fødsel?? Et svangerskap som ikke ender i fødsel, er et svangerskap som ikke ender i fødsel, uansett når i forløpet det blir avbrutt (provosert/spontant)

[Luna81]

Jeg sitter og lurer på om du kan ha misforstått/blandet noen begreper.

Du skriver "" (...) i 2006 var det 59 283 registrerte fødsler i MFR, og av disse endte 453 i spontanabort/dødfødsel etter uke 12"

Spontanabort før uke 12 er mer vanlig, ja.

Men hvordan bruker du de tallene til å si at Dahl tar feil med at hvert fjerde svangerskap aldri kommer til fødsel?? Et svangerskap som ikke ender i fødsel, er et svangerskap som ikke ender i fødsel, uansett når i forløpet det blir avbrutt (provosert/spontant)

Trådstarter skriver her om en dødfødsel etter uke 30, og spør litt om hva hun kan vente som er "normalt og unormalt" når det gjelder sorg og reaksjoner i den første tiden etterpå.

Da syntes jeg det er underlig at Dahl trekker opp dette med 1 av 4 fødsler som et argument for at dette er noe mange opplever, og at det i dag nesten er et sorghysteri og helseskadelige ritualer ved dødfødsler i dagens samfunn. Det er lett å få inntrykk av at han mener at dødfødsler er så vanlig som 1 av 4 svangerskap.

Skal man ta utgangspunt i 1 av 4 fødsler, så snakker man i stor grad om spontanaborter før uke 12, ikke dødfødsler som er det trådstarter handler skriver om.

Å bruke tall som 1 av 4 fødsler blir i mine øyne da feil, fordi da sammenligner og blander man dette, med en situasjon og opplevelse som er ganske forskjellig fra det trådstarter skriver om.

Noe av grunnen til at man f.eks har et behov for å lage minnesider og nettsamfunn, som Dahl omtaler som helseskadelig, er jo at dette med dødfødsler er, heldigvis, såpass sjeldent, at det kan være vanskelig å finne noen med samme erfaringer i sitt eget nærmiljø.

Hadde det vært så vanlig som 1 av 4 ville jo de fleste ha plenty av bekjente de kunne utveksle erfaringer med, og behovet for minnesider og nettsamfunn ha vært veldig lite.

I tillegg syntes jeg det er feil overfor trådstarter å sammenligne det vonde og forholdsvis sjeldne hun har opplevd, med noe som skjer med 1 av 4 svangerskap.

Det sier indirekte at dette er noe som er såpass vanlig og skjer i såpass stor grad, at det ikke er noe å "henge seg opp i".

Jeg syntes det mest riktige her er å kalle en spade for en spade, i dette tilfellet å skille mellom dødfødsler og diverse svangerskapsavbrudd før uke 12. Både fordi sorgen etter en SA og sorgen etter en dødfødsel vil arte seg ganske forskjellig, men også fordi det faktisk er ganske store forskjeller på hva man har opplevd, også fysisk.

Jeg personlig ser ikke engang poenget med å nevne 1 av 4 svangerskap i denne sammenhengen, men skal man først se på tall så bør man finne tall for det trådstarter har opplevd, og det er ikke noe som skjer ved 1 av 4 svangerskap.

Saken er at hvert fjerde svangerskap ender i abort, -før- 12 uker. Vanligvis så tidlig at man ikke engang vet at man er gravid.

Disse tallene blir i trådstarters tilfelle like relevante og nyttige som et par godt smurte ski er i en fotballkamp.

Om det er ment som en trøst eller en formaning vet jeg ikke, men jeg er ganske sikker på at disse tallene ikke var i nærheten av å svare på det trådstarter lurte på eller gi henne noe hun kan bruke til å bearbeide det hun har opplevd.

[Bookworm]

Trådstarter skriver her om en dødfødsel etter uke 30, og spør litt om hva hun kan vente som er "normalt og unormalt" når det gjelder sorg og reaksjoner i den første tiden etterpå.

Da syntes jeg det er underlig at Dahl trekker opp dette med 1 av 4 fødsler som et argument for at dette er noe mange opplever, og at det i dag nesten er et sorghysteri og helseskadelige ritualer ved dødfødsler i dagens samfunn. Det er lett å få inntrykk av at han mener at dødfødsler er så vanlig som 1 av 4 svangerskap.

Skal man ta utgangspunt i 1 av 4 fødsler, så snakker man i stor grad om spontanaborter før uke 12, ikke dødfødsler som er det trådstarter handler skriver om.

Å bruke tall som 1 av 4 fødsler blir i mine øyne da feil, fordi da sammenligner og blander man dette, med en situasjon og opplevelse som er ganske forskjellig fra det trådstarter skriver om.

Noe av grunnen til at man f.eks har et behov for å lage minnesider og nettsamfunn, som Dahl omtaler som helseskadelig, er jo at dette med dødfødsler er, heldigvis, såpass sjeldent, at det kan være vanskelig å finne noen med samme erfaringer i sitt eget nærmiljø.

Hadde det vært så vanlig som 1 av 4 ville jo de fleste ha plenty av bekjente de kunne utveksle erfaringer med, og behovet for minnesider og nettsamfunn ha vært veldig lite.

I tillegg syntes jeg det er feil overfor trådstarter å sammenligne det vonde og forholdsvis sjeldne hun har opplevd, med noe som skjer med 1 av 4 svangerskap.

Det sier indirekte at dette er noe som er såpass vanlig og skjer i såpass stor grad, at det ikke er noe å "henge seg opp i".

Jeg syntes det mest riktige her er å kalle en spade for en spade, i dette tilfellet å skille mellom dødfødsler og diverse svangerskapsavbrudd før uke 12. Både fordi sorgen etter en SA og sorgen etter en dødfødsel vil arte seg ganske forskjellig, men også fordi det faktisk er ganske store forskjeller på hva man har opplevd, også fysisk.

Jeg personlig ser ikke engang poenget med å nevne 1 av 4 svangerskap i denne sammenhengen, men skal man først se på tall så bør man finne tall for det trådstarter har opplevd, og det er ikke noe som skjer ved 1 av 4 svangerskap.

Saken er at hvert fjerde svangerskap ender i abort, -før- 12 uker. Vanligvis så tidlig at man ikke engang vet at man er gravid.

Disse tallene blir i trådstarters tilfelle like relevante og nyttige som et par godt smurte ski er i en fotballkamp.

Om det er ment som en trøst eller en formaning vet jeg ikke, men jeg er ganske sikker på at disse tallene ikke var i nærheten av å svare på det trådstarter lurte på eller gi henne noe hun kan bruke til å bearbeide det hun har opplevd.

Jeg er enig med dere i at det blir feil å bagatellisere en slik opplevelse og sammenligne det med aborter før uke 12. MEN - trådstarter er jo i utgangspunktet bekymret fordi hun (ifølge seg selv) ikke "sørger nok". Dette med at samfunnet har blitt så opptatt med at "sorg skal dyrkes", blir jo feil overfor de som da ikke "reagerer riktig" (dvs. lager minnesteder, sorgsider på internett osv) i forhold til andre. Helseskadelig menes vel kanskje i forbindelse med disse personene (som ikke reagerer riktig).

Jeg har engang lært at det er ingen feil måte å sørge på. Alle har sine reaksjonsmønstre, og må selv gjennomleve slike perioder som det kommer naturlig for dem. Ikke føle at de må gjøre slik og slik, fordi "alle andre" gjør det. Trenger man minnesteder, så gjør man det, da er det det som er riktig for den personen. Men hvis man heller vil leve "som vanlig" og gjøre de hverdagslige tingene, så gjør man det.

Jeg har aldri opplevd en dødfødsel, og det kan hende at jeg ikke skulle ha svart på dette spørsmålet, men jeg syntes jeg ville sette det litt i perspektiv. Alle har sine egne måter å sørge og reagere på, alle alle måter er like riktige:-)

[Gjest Tom mage, tomme armer..]

Jeg er enig med dere i at det blir feil å bagatellisere en slik opplevelse og sammenligne det med aborter før uke 12. MEN - trådstarter er jo i utgangspunktet bekymret fordi hun (ifølge seg selv) ikke "sørger nok". Dette med at samfunnet har blitt så opptatt med at "sorg skal dyrkes", blir jo feil overfor de som da ikke "reagerer riktig" (dvs. lager minnesteder, sorgsider på internett osv) i forhold til andre. Helseskadelig menes vel kanskje i forbindelse med disse personene (som ikke reagerer riktig).

Jeg har engang lært at det er ingen feil måte å sørge på. Alle har sine reaksjonsmønstre, og må selv gjennomleve slike perioder som det kommer naturlig for dem. Ikke føle at de må gjøre slik og slik, fordi "alle andre" gjør det. Trenger man minnesteder, så gjør man det, da er det det som er riktig for den personen. Men hvis man heller vil leve "som vanlig" og gjøre de hverdagslige tingene, så gjør man det.

Jeg har aldri opplevd en dødfødsel, og det kan hende at jeg ikke skulle ha svart på dette spørsmålet, men jeg syntes jeg ville sette det litt i perspektiv. Alle har sine egne måter å sørge og reagere på, alle alle måter er like riktige:-)

Først vil jeg takke Luna81 for støtte og innlegg. Meget godt skrevet!!

Som sagt, jeg foventet på ingen måter ett slikt svar fra en psykiater, og jeg ble direkte satt ut av dette. Følte at ingen av hans "argumenter" hadde noe som helst med det jeg faktisk spurte om. Jeg ønsket ett konkret svar på om det er normalt eller ikke å havne i dette vakuumet som jeg nå befinner meg i. Jeg vet at sorg har jeg i meg, og jeg vet at jeg kommer til å sørge igjen, selv om jeg nå er "nummen.

Jeg har født mitt barn, jeg har holdt henne, stelt henne, jeg har kost med henne, sunget til henne, jeg har sagt farvel en siste gang, jeg har bisatt henne.. Jeg har grått, jeg har rast, jeg har vært på bunnen.. Fra å tro at alt skal gå bra, som de alle overbeviste meg om- så feil kan man ta..til å få sjokkbeskjeden. Så bearbeide dette, gå frem mot fødsel og det skremmende i det, til å godta døden, og forsøke å ta i mot alt som er av følelser de første dagene. En datter som var helt perfekt, og helt ferdig og klar til å møte verden, bare litt mindre i vekt enn hun hadde vært til full tid. Det var ett menneske som døde, min datter, ikke ett befruktet egg! Hun skulle tas med keisersnitt samme uken, men vi rakk det desverre ikke..

Det kan høres ut på psykiater at jeg ikke skal sørge, dette er noe som skjer og slutte å ønske meg sorg, gå videre.. Jeg trodde å bearbeide sorgen var ett ganske viktig punkt for å faktisk kunne gå videre? Eller er det mer riktig å låse det helt inne i seg? Forsvinne kan jeg love deg at det aldri gjør! Jeg vet om en dame som mistet tvillinger i uke 32, samme uke som meg. Hun er 75 i dag, og snakker fortsatt om jentene sine som hun aldri fikk se, og som hun bare skulle "glemme".. Hun sier at det sorgarbeidet vi får lov til å gjøre i dag, er uvurderlig. Hun kunne vært spart for veldig mye vondt om hun hadde fått samme tilbud. For å GLEMME det har hun ALDRI gjort, hun sørger fortsatt over døtrene sine.

At denne "dyrkingen" er direkte helseskadelig, reagerer jeg MEGET sterkt på. Mitt største behov i tiden etter var å få kontakt med andre som faktisk forstår meg, andre som selv har mistet. Og det fant jeg gudskjelov, for helsevesenet er det veldig lite hjelp i..

De fleste mennesker hverken fornekter eller begraver seg i sorgen, gjør de det så trenger de hjelp. Regner med at de fleste klarer å møte sorgen, men det er godt å vite om reaksjonen din er normal i den unormale situasjonen man har blitt kastet inn i.

For meg har det bare gått 5 uker, og jeg VET at jeg sørger, for opptatt av jenta mi er jeg. Det er følelsene som ikke kommer opp til overflaten som bekymrer meg, og ville bare ha svar om jeg skal ta tiden til hjelp så kommer det av seg selv, eller om man bør få hjelp til å få løsnet på det.

Jeg kan i allefall si at jeg har fått mer hjelp av nettsteder og menneskene der, enn jeg har fått av helsevesenet så langt.

[hvorfor skjer dette??]

Trådstarter skriver her om en dødfødsel etter uke 30, og spør litt om hva hun kan vente som er "normalt og unormalt" når det gjelder sorg og reaksjoner i den første tiden etterpå.

Da syntes jeg det er underlig at Dahl trekker opp dette med 1 av 4 fødsler som et argument for at dette er noe mange opplever, og at det i dag nesten er et sorghysteri og helseskadelige ritualer ved dødfødsler i dagens samfunn. Det er lett å få inntrykk av at han mener at dødfødsler er så vanlig som 1 av 4 svangerskap.

Skal man ta utgangspunt i 1 av 4 fødsler, så snakker man i stor grad om spontanaborter før uke 12, ikke dødfødsler som er det trådstarter handler skriver om.

Å bruke tall som 1 av 4 fødsler blir i mine øyne da feil, fordi da sammenligner og blander man dette, med en situasjon og opplevelse som er ganske forskjellig fra det trådstarter skriver om.

Noe av grunnen til at man f.eks har et behov for å lage minnesider og nettsamfunn, som Dahl omtaler som helseskadelig, er jo at dette med dødfødsler er, heldigvis, såpass sjeldent, at det kan være vanskelig å finne noen med samme erfaringer i sitt eget nærmiljø.

Hadde det vært så vanlig som 1 av 4 ville jo de fleste ha plenty av bekjente de kunne utveksle erfaringer med, og behovet for minnesider og nettsamfunn ha vært veldig lite.

I tillegg syntes jeg det er feil overfor trådstarter å sammenligne det vonde og forholdsvis sjeldne hun har opplevd, med noe som skjer med 1 av 4 svangerskap.

Det sier indirekte at dette er noe som er såpass vanlig og skjer i såpass stor grad, at det ikke er noe å "henge seg opp i".

Jeg syntes det mest riktige her er å kalle en spade for en spade, i dette tilfellet å skille mellom dødfødsler og diverse svangerskapsavbrudd før uke 12. Både fordi sorgen etter en SA og sorgen etter en dødfødsel vil arte seg ganske forskjellig, men også fordi det faktisk er ganske store forskjeller på hva man har opplevd, også fysisk.

Jeg personlig ser ikke engang poenget med å nevne 1 av 4 svangerskap i denne sammenhengen, men skal man først se på tall så bør man finne tall for det trådstarter har opplevd, og det er ikke noe som skjer ved 1 av 4 svangerskap.

Saken er at hvert fjerde svangerskap ender i abort, -før- 12 uker. Vanligvis så tidlig at man ikke engang vet at man er gravid.

Disse tallene blir i trådstarters tilfelle like relevante og nyttige som et par godt smurte ski er i en fotballkamp.

Om det er ment som en trøst eller en formaning vet jeg ikke, men jeg er ganske sikker på at disse tallene ikke var i nærheten av å svare på det trådstarter lurte på eller gi henne noe hun kan bruke til å bearbeide det hun har opplevd.

For å gjøre et langt svar kort - jeg er enig med argumentene dine:-)

[Bookworm]

Først vil jeg takke Luna81 for støtte og innlegg. Meget godt skrevet!!

Som sagt, jeg foventet på ingen måter ett slikt svar fra en psykiater, og jeg ble direkte satt ut av dette. Følte at ingen av hans "argumenter" hadde noe som helst med det jeg faktisk spurte om. Jeg ønsket ett konkret svar på om det er normalt eller ikke å havne i dette vakuumet som jeg nå befinner meg i. Jeg vet at sorg har jeg i meg, og jeg vet at jeg kommer til å sørge igjen, selv om jeg nå er "nummen.

Jeg har født mitt barn, jeg har holdt henne, stelt henne, jeg har kost med henne, sunget til henne, jeg har sagt farvel en siste gang, jeg har bisatt henne.. Jeg har grått, jeg har rast, jeg har vært på bunnen.. Fra å tro at alt skal gå bra, som de alle overbeviste meg om- så feil kan man ta..til å få sjokkbeskjeden. Så bearbeide dette, gå frem mot fødsel og det skremmende i det, til å godta døden, og forsøke å ta i mot alt som er av følelser de første dagene. En datter som var helt perfekt, og helt ferdig og klar til å møte verden, bare litt mindre i vekt enn hun hadde vært til full tid. Det var ett menneske som døde, min datter, ikke ett befruktet egg! Hun skulle tas med keisersnitt samme uken, men vi rakk det desverre ikke..

Det kan høres ut på psykiater at jeg ikke skal sørge, dette er noe som skjer og slutte å ønske meg sorg, gå videre.. Jeg trodde å bearbeide sorgen var ett ganske viktig punkt for å faktisk kunne gå videre? Eller er det mer riktig å låse det helt inne i seg? Forsvinne kan jeg love deg at det aldri gjør! Jeg vet om en dame som mistet tvillinger i uke 32, samme uke som meg. Hun er 75 i dag, og snakker fortsatt om jentene sine som hun aldri fikk se, og som hun bare skulle "glemme".. Hun sier at det sorgarbeidet vi får lov til å gjøre i dag, er uvurderlig. Hun kunne vært spart for veldig mye vondt om hun hadde fått samme tilbud. For å GLEMME det har hun ALDRI gjort, hun sørger fortsatt over døtrene sine.

At denne "dyrkingen" er direkte helseskadelig, reagerer jeg MEGET sterkt på. Mitt største behov i tiden etter var å få kontakt med andre som faktisk forstår meg, andre som selv har mistet. Og det fant jeg gudskjelov, for helsevesenet er det veldig lite hjelp i..

De fleste mennesker hverken fornekter eller begraver seg i sorgen, gjør de det så trenger de hjelp. Regner med at de fleste klarer å møte sorgen, men det er godt å vite om reaksjonen din er normal i den unormale situasjonen man har blitt kastet inn i.

For meg har det bare gått 5 uker, og jeg VET at jeg sørger, for opptatt av jenta mi er jeg. Det er følelsene som ikke kommer opp til overflaten som bekymrer meg, og ville bare ha svar om jeg skal ta tiden til hjelp så kommer det av seg selv, eller om man bør få hjelp til å få løsnet på det.

Jeg kan i allefall si at jeg har fått mer hjelp av nettsteder og menneskene der, enn jeg har fått av helsevesenet så langt.

Siden du skrev dette til meg velger jeg å svare, men trekker meg ut av tråden da dette som sagt aldri har hendt meg og jeg egentlig ikke vet hva jeg snakker om (men jeg kjenner sorg da).

Jeg tok verken din eller psykologen sin side i denne saken. Jeg ville bare få fram at mennesker sørger forskjellig, og alle måter er riktige. Men jeg skjønner at du føler at du stenger det inne, og er redd dette skal bli et problem på sikt, og til det har jeg ikke nok erfaring til å komme med noen råd. Jeg forstod det bare som at du var redd for at du "sørget feil", men jeg ser det ligger mer her.

Uansett gir jeg deg en trøsteklem, og beklager tapet ditt.

[Gjest Tom mage, tomme armer..]

Siden du skrev dette til meg velger jeg å svare, men trekker meg ut av tråden da dette som sagt aldri har hendt meg og jeg egentlig ikke vet hva jeg snakker om (men jeg kjenner sorg da).

Jeg tok verken din eller psykologen sin side i denne saken. Jeg ville bare få fram at mennesker sørger forskjellig, og alle måter er riktige. Men jeg skjønner at du føler at du stenger det inne, og er redd dette skal bli et problem på sikt, og til det har jeg ikke nok erfaring til å komme med noen råd. Jeg forstod det bare som at du var redd for at du "sørget feil", men jeg ser det ligger mer her.

Uansett gir jeg deg en trøsteklem, og beklager tapet ditt.

Takk for klemmen!

Det var ikke meningen å svare på ditt innlegg, jeg er bare litt "grønn" på dette. Første gangen- og jeg antar siste gangen- jeg har spurt om noe.

Så jeg beklager, men takker for innspill og trøsteklem;-)

[Lilli]

Kjære deg,

Så trist å lese om at du har mistet barnet ditt.

Jeg ble ganske rystet over det overfladiske svaret du fikk her. Det er vel ikke dyrking av sorg å sørge over sitt døde barn...

Det er et bokprosjekt i gang om det å miste barn før fødselen. Jeg legger ved linken her så kan du se om du finner noen "svar" der. I alle fall kan du lese om andres tanker rundt det å miste i svangerskapet - og du vil nok erfare at vi mennesker er veldig forskjellige i hvordan vi reagerer. http://www.barnetsomikkeble.no/

Klem fra

[bustebeisa]

Jeg syntes at dette var et underlig og og provoserende svar fra psykiater Nils Håvard Dahl.

"Husk at hvert fjerde svangerskap kommer aldri til levende fødsel. Dette gjelde nå til dags i vestlige land."

Det første jeg stusser over her at Dahl her , direkte eller indirekte, sammenligner det trådstarter har opplevd, dødfødsel etter uke 30, med en spontanabort før uke 12.

Jeg syntes også det er en underlig bruk av tall, for saken er at i 2006 var det 59 283 registrerte fødsler i MFR, og av disse endte 453 i spontanabort/dødfødsel etter uke 12. Noe som vil si at det er 7,6 per 1000 registrerte fødsler som blir det riktige her, ikke 1 av 4. At spontanabort før uke 12 er mer vanlig er en helt annen sak, da man ved en spontanbort før uke 12 neppe vil sitte igjen med den samme sorgen som trådstarter har her.

Jeg vet ikke helt hva man ønsker å oppnå med en slik argumentering, men jeg sitter igjen med en følelse av at dette er en bagatelisering og et forsøk på å normalisere og ufarliggjøre det trådstarter har opplevd.

Denne fremgangsmåten hjelper svært lite, og jeg syntes det er underlig at en psykiater tillater seg noe slikt.

"Prøv å husk hvordan det var for 100 år siden, og fortsatt er i storparten av verden."

Nok et underlig argument som jeg stiller meg veldig undrende til.

Vi har gjort mange fremskritt de siste 100 årene, og at praksisen var annerleds for 100 år siden betyr ikke nødvendigvis at dagens praksis er galt.. Snarere tvert i mot, levestandard og helse er betraktelig bedre i dagens Norge.

At det den gangen ikke var venlig å snakke om slike ting betyr heller ikke at mødrene glemte det, jeg har møtt flere eldre damer som mistet barn for mange, mange år siden, og som fortsatt bærer dette med seg.

Jeg tror ikke mødre for 100 år siden syntes det var noe lettere å gravlegge et barn enn dagens kvinner gjør. Forskjellen ligger vel i at vi i dag har en aksept fra samfunnet, noe både gravferdstønaden, rett til egen grav og fødeavdelingene landet rundt er med på å forsterke, vi har i dag lov til å sørge over tapet av et barn.

Derfor er det ekstra trist å møte slike steinalderholdninger fra en psykiater, som har alle forutsetninger til å vite bedre.

Om du ser på resten av verden, så ser du også at praksisen i de landene som ligger vår kultur nærmest er veldig lik den vi har her i Norge. Det er lov å sørge, barna gravlegges, og foreldrene finner forskjellige måter å få utløp for sin sorg.

Å sammenligne oss med fattige land i andre deler av verden blir litt rart, da foreldre i disse landene ikke har de samme mulighetene, samt at barnedødligheten er mye høyere.

"Hvordan tror dere verdens kvinner (og menn) skulle overlevd om vi ikke var slik innrettet at vi kunne legge det bak oss og se fremover.."

At man tillater seg selv å sørge over tapet av et barn, betyr da ikke at man ikke ser fremover.

Å miste et barn slik trådstarter har gjort er noe som stikker dypt, det er ikke bare et barn man sørger over, men også tapet av det livet man trodde man skulle få, knuste drømmer og planer som aldri blir noe av. Det er et enormt sjokk å få hele livet snudd på hodet på denne måten, og det tar tid å finne fotfeste igjen.,

For mange i denne situasjonen er det kanskje også det første virkelige møtet med døden, og det å få beskjed om at man f.eks må føde et dødt barn er en skremmende opplevelse.

Det tar tid å finne ut av ting igjen, men sakte men sikkert blir livet bedre. Det viktige er at man får lov til å sørge, og ta ting i sitt tempo og på sin måte.

Da jeg opplevde dette kunne jeg ikke i mine villeste fantasier forestille meg at livet noensinne skulle ha mening igjen, men litt over 1 år senere kan jeg med hånden på hjertet si at livet er igjen godt å leve.

Det har vært en gradvis prosses å komme hit, og noe av det som har gjort det mulig er at jeg har vært svært heldig i mitt møte med etater, lege og psykiater.

Jeg fikk tidlig en bekreftelse på at mine tanker og følelser var normale, og at det var viktig å lytte til seg selv, sine ønsker og behov, ikke bare lukke det vekk i en mental boks og prøve å leve som om det aldri hadde skjedd.

All den gode støtten jeg fikk, som har betydd enormt mye, både fra jordmødrene på sykehuset, fastlege, en psykiater som har jobbet med dette via forskjellige sorggrupper for foreldre ect., og Nav, står i grell kontrast til dette du kommer med her Dahl.

Og jeg syntes det er en direkte ufin måte å møte en ung mor som så nylig har opplevd å miste et barn.

"Jeg mener at alle disse ritualene som lages ved dødfødsler, inkl internettsider, er direkte helseskadelige."

Hva baserer du dette på?

Dette spriker også veldig med det f.eks Atle Dyregrov, som vel er en av de med mest kompetanse på dette området, sier.

At du tenker det får være din sak, men å prakke dette på en person i trådstarters situasjon, uten å komme med argumenter, dokumentasjon ect., syntes jeg er svært trist.

Minnesider og nettsamfunn er en flott måte å bearbeide det man har opplevd, sette ord på ting man ikke klarer å uttale, komme i kontakt med andre som har opplevd det samme, lese om andres erfaring, få tilbakemeldinger, i tillegg til at det finnes en viss verdi i det å ha noe å gjøre den første tiden.

Jeg syntes det er arrogant å omtale dette som helseskadelig, når dette er et "fenomen" som tross alt har hjulpet veldig mange. Om man føler at man får noe positivt ut av det, så ser jeg ikke problemet.

Alt i alt må jeg si at jeg er svært skuffet over arrogansen og uvitenheten i dette svaret, og jeg håper som trådstarter at du Dahl tar dette til deg og tør å tenke i nye baner.

Og til trådstarter, de beste tanker til deg!

Sorg går litt opp og ned, det viktigste er at du lytter til deg selv og dine behov etterhvert som de kommer.

Lykke til!

Hmm.... Veldig vanskelig å kommentere noe i denne saken, men samtidig veldig vanskelig å ikke gjøre det.

Jeg vil bare si at jeg ikke syntes svaret til nhd var ille. Synes det var et rett frem svar, som jeg faktisk er enig i i mange av punktene.

Døden er en del av livet. Det er livets gang. Urettferdig at noen dør tidlig, og til og med før de får startet livet. Det gjør fryktelig vondt, men livet går videre.

Og det at livet går videre, er noe det har gjort i alle år, og kommer til å gjøre. Alle må sørge på sin ,måte, og måten trådstarter skriver på, så ser jeg jo en form for sorg i handlingsmønsteret hennes også.

I tillegg er jeg enig med nhd og at alt som gjøres i forbindelse med sorg, kanskje ikke er heldig. Hadde det ikke vært så veldig forkusering på dette, er det ikke sikkert trådstarter hadde hatt de spørsmålene hun har i deg. Men jeg ser også at det er bra for andre at de kan få bearbeidet sorgen sin gjennom disse kanalene.

Men, det er forskjell på å sørge, og det å dyrke sorgen...

[Gjest annet nick]

Jeg beklager, men dette svaret vitner om svært liten forståelse for hva mennesker som mister barn i dødfødsel faktisk går igjennom, og jeg vil tillate meg å si at psykiateren her IKKE burde gi svar med så liten kompetanse.

Det høres ut som om man skal gå noen tiår tilbake i tid, hvor ett dødt barn ikke skulle ses, snakkes om. Man skulle dra hjem fra sykehuset med en gang, og late som om, og glemme dette barnet som ikke ble. Mange er tydligvis ikke klar over at det faktisk ikke bare er barnet som dør, sammen med det dør også drømmer, forhåpninger og håp. Man har elsket dette barnet fra dag en, man har kjent bevegelser, man har snakket med det, sunget for det og blitt kjent med det. Kjærligheten dukker ikke bare plutselig opp den dagen det blir født!! Og mister man en man elsker, da sørger man!

Svaret var på ingen måter hva jeg ventet meg, det var kaldt og vitner om veldig liten forståelse for hva en dødfødsel innebærer. Det er faktisk ikke en abort etter noen ukers svangerskap! Vær så snill å undersøk mer om dette, eller la vær å svare andre som har havnet i samme situasjon.

Jeg mister mer og mer troen på norsk helsevesen- sitter igjen med en veldig besk smak i munnen..

Sånn helt sett utenfra tolket jeg NHDs svar til deg som en støtte på at det ikke er unormalt å ikke kjenne følelser hele tiden, og at folk som klarer å leve videre og håndtere det praktiske ved resten av livet og familien også er normale. At det ikke bare er de som sørger åpenlyst "hele tiden", legger ut dagbok på internett kontinuerlig og "graver seg ned" i sorgen før de klarer å gå videre som gjør det "riktig", men at de som reagerer som deg også er normale sunne mennesker.

Det var trist at du ble lei deg av svaret hans... Jeg tolket det som sagt som en støtte til din måte å reagere på. Mulig jeg oppfattet det feil.

[Gjest hall b]

Sånn helt sett utenfra tolket jeg NHDs svar til deg som en støtte på at det ikke er unormalt å ikke kjenne følelser hele tiden, og at folk som klarer å leve videre og håndtere det praktiske ved resten av livet og familien også er normale. At det ikke bare er de som sørger åpenlyst "hele tiden", legger ut dagbok på internett kontinuerlig og "graver seg ned" i sorgen før de klarer å gå videre som gjør det "riktig", men at de som reagerer som deg også er normale sunne mennesker.

Det var trist at du ble lei deg av svaret hans... Jeg tolket det som sagt som en støtte til din måte å reagere på. Mulig jeg oppfattet det feil.

Slik leste jeg hans svar også, som en støtte på at det trådstarter føler, er normalt.

[ariadne]

Jeg beklager, men dette svaret vitner om svært liten forståelse for hva mennesker som mister barn i dødfødsel faktisk går igjennom, og jeg vil tillate meg å si at psykiateren her IKKE burde gi svar med så liten kompetanse.

Det høres ut som om man skal gå noen tiår tilbake i tid, hvor ett dødt barn ikke skulle ses, snakkes om. Man skulle dra hjem fra sykehuset med en gang, og late som om, og glemme dette barnet som ikke ble. Mange er tydligvis ikke klar over at det faktisk ikke bare er barnet som dør, sammen med det dør også drømmer, forhåpninger og håp. Man har elsket dette barnet fra dag en, man har kjent bevegelser, man har snakket med det, sunget for det og blitt kjent med det. Kjærligheten dukker ikke bare plutselig opp den dagen det blir født!! Og mister man en man elsker, da sørger man!

Svaret var på ingen måter hva jeg ventet meg, det var kaldt og vitner om veldig liten forståelse for hva en dødfødsel innebærer. Det er faktisk ikke en abort etter noen ukers svangerskap! Vær så snill å undersøk mer om dette, eller la vær å svare andre som har havnet i samme situasjon.

Jeg mister mer og mer troen på norsk helsevesen- sitter igjen med en veldig besk smak i munnen..

For rundt ti år siden hadde nhd et innlegg hvor han forfektet synet at barn burde være levendefødte for å ha rett til en begravelse og en grav. Etter dette vektlegger ikke jeg hans vurderinger i slike saker.

[Gjest imzedimze]

Først vil jeg takke Luna81 for støtte og innlegg. Meget godt skrevet!!

Som sagt, jeg foventet på ingen måter ett slikt svar fra en psykiater, og jeg ble direkte satt ut av dette. Følte at ingen av hans "argumenter" hadde noe som helst med det jeg faktisk spurte om. Jeg ønsket ett konkret svar på om det er normalt eller ikke å havne i dette vakuumet som jeg nå befinner meg i. Jeg vet at sorg har jeg i meg, og jeg vet at jeg kommer til å sørge igjen, selv om jeg nå er "nummen.

Jeg har født mitt barn, jeg har holdt henne, stelt henne, jeg har kost med henne, sunget til henne, jeg har sagt farvel en siste gang, jeg har bisatt henne.. Jeg har grått, jeg har rast, jeg har vært på bunnen.. Fra å tro at alt skal gå bra, som de alle overbeviste meg om- så feil kan man ta..til å få sjokkbeskjeden. Så bearbeide dette, gå frem mot fødsel og det skremmende i det, til å godta døden, og forsøke å ta i mot alt som er av følelser de første dagene. En datter som var helt perfekt, og helt ferdig og klar til å møte verden, bare litt mindre i vekt enn hun hadde vært til full tid. Det var ett menneske som døde, min datter, ikke ett befruktet egg! Hun skulle tas med keisersnitt samme uken, men vi rakk det desverre ikke..

Det kan høres ut på psykiater at jeg ikke skal sørge, dette er noe som skjer og slutte å ønske meg sorg, gå videre.. Jeg trodde å bearbeide sorgen var ett ganske viktig punkt for å faktisk kunne gå videre? Eller er det mer riktig å låse det helt inne i seg? Forsvinne kan jeg love deg at det aldri gjør! Jeg vet om en dame som mistet tvillinger i uke 32, samme uke som meg. Hun er 75 i dag, og snakker fortsatt om jentene sine som hun aldri fikk se, og som hun bare skulle "glemme".. Hun sier at det sorgarbeidet vi får lov til å gjøre i dag, er uvurderlig. Hun kunne vært spart for veldig mye vondt om hun hadde fått samme tilbud. For å GLEMME det har hun ALDRI gjort, hun sørger fortsatt over døtrene sine.

At denne "dyrkingen" er direkte helseskadelig, reagerer jeg MEGET sterkt på. Mitt største behov i tiden etter var å få kontakt med andre som faktisk forstår meg, andre som selv har mistet. Og det fant jeg gudskjelov, for helsevesenet er det veldig lite hjelp i..

De fleste mennesker hverken fornekter eller begraver seg i sorgen, gjør de det så trenger de hjelp. Regner med at de fleste klarer å møte sorgen, men det er godt å vite om reaksjonen din er normal i den unormale situasjonen man har blitt kastet inn i.

For meg har det bare gått 5 uker, og jeg VET at jeg sørger, for opptatt av jenta mi er jeg. Det er følelsene som ikke kommer opp til overflaten som bekymrer meg, og ville bare ha svar om jeg skal ta tiden til hjelp så kommer det av seg selv, eller om man bør få hjelp til å få løsnet på det.

Jeg kan i allefall si at jeg har fått mer hjelp av nettsteder og menneskene der, enn jeg har fått av helsevesenet så langt.

Føler du tok svaret fra nhd helt feil jeg, det han skrev var jo at din sorgreaksjon er normal.

[Cilien]

Sånn helt sett utenfra tolket jeg NHDs svar til deg som en støtte på at det ikke er unormalt å ikke kjenne følelser hele tiden, og at folk som klarer å leve videre og håndtere det praktiske ved resten av livet og familien også er normale. At det ikke bare er de som sørger åpenlyst "hele tiden", legger ut dagbok på internett kontinuerlig og "graver seg ned" i sorgen før de klarer å gå videre som gjør det "riktig", men at de som reagerer som deg også er normale sunne mennesker.

Det var trist at du ble lei deg av svaret hans... Jeg tolket det som sagt som en støtte til din måte å reagere på. Mulig jeg oppfattet det feil.

Jeg leste også svaret slik. at det var en støtte. Men jeg skjønner at det kan oppfattes annerledes også, så det var kanskje ikke så lurt svart til en i en dyp krise.

[Bookworm]

Sånn helt sett utenfra tolket jeg NHDs svar til deg som en støtte på at det ikke er unormalt å ikke kjenne følelser hele tiden, og at folk som klarer å leve videre og håndtere det praktiske ved resten av livet og familien også er normale. At det ikke bare er de som sørger åpenlyst "hele tiden", legger ut dagbok på internett kontinuerlig og "graver seg ned" i sorgen før de klarer å gå videre som gjør det "riktig", men at de som reagerer som deg også er normale sunne mennesker.

Det var trist at du ble lei deg av svaret hans... Jeg tolket det som sagt som en støtte til din måte å reagere på. Mulig jeg oppfattet det feil.

Det var nettopp det som var mitt poeng også, du fikk bare skrevet det på en mye mer forståelig måte.