Jenta vår på 8 år er så sint og sur..

[Nemi]

Hei.

Huff,nå vet vi ikke vår arme råd lengre! Jenta vår på 8 år er så amper hele tiden. Hun har,-som vi kan se,ingen spesiell grunn til å være slik. Har snakket med henne om det er noe som har skjedd eller noe hun tenker på som gjør henne slik, men nei. Hun har en oppfatning av at alle andre misforstår henne.. Men hun ER generelt sur. Vi må omtrent gå på tå og hev for å unngå situasjoner der hu får et anfall,-for det er nesten slik det kan beskrives.

Hun var verdens snilleste og greieste unge frem til hun fylte 2 år. Siden da har dette fulgt henne, og blitt værre med tiden. Jeg har observert henne i skole og vennesituasjon, og har en tendens til det samme der. Hun blir jo ikke noe populær av å oppføre seg slik, og nå tror jeg vennene hennes har fått litt "nok" av henne. Hun er veldig bestemt og egen,-det har hun bestandig vært (er nok noe som er arvelig

Vi oppsøkte helsestasjonen for ca 2 år siden pga dette, og da var hun ikke blitt så ille,men legen der mente at dette var et sunnhets-tegn...?!

Skal ta kontakt med lege for å ta en prat med ham om vi event. må få en utredning på henne.

Er det noen av dere som har opplevd lignende og har noen gode råd å komme med? Vi lider alle under dette,og spesielt jenta! Hun er en oppvakt jente som er flink på skolen,så jeg skjønner ikke hva dette kommer av. Vi har prøvd alt som vi kan komme på,så nå mottar jeg alle tips med stor takk

[caprice]

Er det jeg som har skrevet dette innlegget tro? Her kjenner jeg meg så innmari godt igjen. Vår eldste blir 8 om et par mnd, og har slitt med et forferdelig temperatment det meste av livet. Jeg tror ikke hun er like ille på skolen, for læreren skjønte ikke hva jeg snakket om da jeg tok det opp på konferansetime. Hun har da forhåpentlig vett nok til å ta det ut over oss i familien i stedenfor omverdenen. Ikke det at det er noe hyggelig for oss altså, men det hadde vært verre (tross alt) om hun var sånn mot alle. Læreren kalte henne "blideste jenta i klassen" i fjor. Vi foreldre skjønte ingen ting... Men vi sliter. Hun er vel ganske midt på treet skolemessig, og leksene er en kamp. Hun blir helt krakilsk når vi kommenterer noe av det hun har gjort som ikke er riktig, eller forsøker å hjelpe henne når det er noe hun trenger hjelp til. Ofte river hun ting i stykker, eller ødelegger ting hun egentlig er glad i i rent sinne. Hyler og skriker, smeller igjen døra. Vi prøver virkelig å komme med rettelser og kritikk på en så smidig måte som mulig, men vi kan jo ikke late som ingenting heller, bare for husfredens skyld. Verken min mann eller jeg var slik som henne, og vi skjønner ingenting. Lillesøster er da selvsagt snill som et lam, og mye mer "spiselig" for famile og besteforeldre. Det gjør det jo ikke akkurat bedre for storesøster. Vi kan ikke se at vi forskjellsbehandler dem, og storesøster får både oppmerksomhet og egentid. Er spent på hvordan det blir når hun kommer i puberteten.....

[Susscape]

Sånn har vi også hatt det nå ett par år. Jenta vår er (ni år) en til tider veldig (u)fornuftig rebell, hun forstår når vi snakker med henne og er faglig flink på skolen.

Vi jobber knallhardt med henne men det tar bare en dag eller to så er vi tilbake til scratch... Evig kamp...

Det som vi har oppdaget er at hun tar `tøffing` rollen på skolen, svarer både lærere og eldre elever. Hun sier at hun er i sin fulle rett til å si hva hun mener, der vi på peker at det har hun selvfølgelig, men ingen har rett til å såre eller tilstøte andre noe!

Hun tar opp kampen med gutter som `plager` i jenteleken, men får ikke mer venner av den grunn... Venninner har hun off/on forhold med. Ikke av egen vilje (da hun blir veldig lei seg når venninnene trekker seg unna)...

Hun sliter nok litt med å finne seg selv blandt jålete veslevoksne jenter der hun ikke bryr seg så mye om sitt utseende enda, og er vel litt av en guttejente...

Dette er vanskelig for oss, da hun er eldst i en søskenflokk på tre jenter. De tar jo etter...

Og mamma som går gravid, har ikke bestandig de fornuftigste råd å komme med for tiden

Vi har prøvd å holde god kontakt med andre foreldre og self skolen... En annen ting vi jobber med er familie samtaler/råd... Vi skal få dette til og håper vi ser ett enda finere menneske av vår datter etterhvert !!

Vet ikke så mange andre vinkler å gripe dette problemet an på... Foreløpig.... Er også åpen for forslag og gode råd.

Lykke til Nemi og caprice

[Nemi]

Er det jeg som har skrevet dette innlegget tro? Her kjenner jeg meg så innmari godt igjen. Vår eldste blir 8 om et par mnd, og har slitt med et forferdelig temperatment det meste av livet. Jeg tror ikke hun er like ille på skolen, for læreren skjønte ikke hva jeg snakket om da jeg tok det opp på konferansetime. Hun har da forhåpentlig vett nok til å ta det ut over oss i familien i stedenfor omverdenen. Ikke det at det er noe hyggelig for oss altså, men det hadde vært verre (tross alt) om hun var sånn mot alle. Læreren kalte henne "blideste jenta i klassen" i fjor. Vi foreldre skjønte ingen ting... Men vi sliter. Hun er vel ganske midt på treet skolemessig, og leksene er en kamp. Hun blir helt krakilsk når vi kommenterer noe av det hun har gjort som ikke er riktig, eller forsøker å hjelpe henne når det er noe hun trenger hjelp til. Ofte river hun ting i stykker, eller ødelegger ting hun egentlig er glad i i rent sinne. Hyler og skriker, smeller igjen døra. Vi prøver virkelig å komme med rettelser og kritikk på en så smidig måte som mulig, men vi kan jo ikke late som ingenting heller, bare for husfredens skyld. Verken min mann eller jeg var slik som henne, og vi skjønner ingenting. Lillesøster er da selvsagt snill som et lam, og mye mer "spiselig" for famile og besteforeldre. Det gjør det jo ikke akkurat bedre for storesøster. Vi kan ikke se at vi forskjellsbehandler dem, og storesøster får både oppmerksomhet og egentid. Er spent på hvordan det blir når hun kommer i puberteten.....

Nei,ikke enkelt dette her...

Det er så trist når man ser at jenta lider under dette selv. Jenta vår er også den tøffe typen,-utad! Hun er egentlig en veldig følsom jente.

Hun er veldig opptatt av klær,men alt skal være tøft! Favorittfarger er gul og grønn,hun liker å være komfortabel i klesstilen,gjerne bomullsbukser og hettegenser. Alle de andre jentene er optatt av sminke,rosa klær, glitter o.l Jenta vår hater dette! Her er hun akkurat slik som mamman sin. Jeg har bestandig vært guttejente

Hun har en eldre bror som er tenåring. Vi prøver jo selvfølgelig å behandle de likt utifra den alderen de er i. Ikke bestandig like enkelt når aldresforskjellen er så stor. Han sier akkurat det samme om lillesøstra si, som den oppfatninga vi har av henne. Han blir dritt lei av humøret hennes, og rømmer ofte huset pga dette.

På skolen er hun snill og grei og gjør det veldig bra, så hva dette grunner i har jeg ikke peiling på.

Må nok ta kontakt med noen for utredning, før dette tar helt pusten fra oss!

Takk for svar caprice og Susscape :-)

Håper det ordner seg for dere også!!

Kan ikke skjønne

[trollemor;o)]

Ikke gi henne den minste oppmerksomhet når hun er sånn, men gi henne MYE ros de gangene hun gjør noe bra/er blid.

Vår eldste hadde mange raseriutbrudd som han fikk mye oppmerksomhet på, vi prøvde alt vi kunne å snakke ham til fornuft, men det var som å fyre på peisen.. Vi gikk på tåhev i de situasjonene vi visste ville føre til slike utbrudd ol.

Så tilslutt lot vi ham bare rase, gav ham noen få enkle regler og vips, nå husker jeg ikke sist han hadde raseriutbrudd.

[Snikkersen]

Siden det har vart så¨lenge er det ikke bare en "periode", så da ville jeg ha rådført meg med legen hennes, evnt tatt en telefon til ppt eller hva det heter....Det er jo dumt hvis hun kan få hjelp til dette og dere ikke gjør noe med det. Hun kan jo få forsterket dette i puberteten og da blir det ikke så gøy, hverken for dere eller henne....

[Gjest Sinna jentunge!]

Husker jeg var ganske så sint på mine foreldre på den tiden. Men jeg startet vel kanskje når jeg ver rundt 8-9 år eller noe.

Jeg gikk i barnehagen fra jeg var 5 år og til jeg begynnte på skolen. Mine foreldre jobbet veldig mye, så jeg og mine 2 eldre brødre var mye alene hjemme fra og med jeg begynnte på skolen. Så vi levde jo vårt "eget" liv. Jeg reiste å besøkte venninner når det passet meg. Mamma og pappa var jo ikke hjemme, og de "brydde" seg ikke noe serlig om hvor jeg var. De var stort sett ikke med i skoleavsluttninger og andre arangemang på skolen/fritid.

Faren min spurte meg en gang om hvordan jeg hadde hatt det i bursdagen til venninna mi. Jeg husker jeg ble skikkelig RASENDE. Det kunne faktisk føre til at jeg ble sint og sur resten av dagen. Kun av det lille spørsmålet. Det hadde ingen ting med bursdagen å gjøre, jeg hadde hatt det kjempe fint der. Men tror rett og slett at det kanskje hadde noe med at foreldrene mine aldri var til stede. At han plutselig NÅ skulle "bry seg" om hvordan jeg hadde hatt det. Er ikke sikker.

Og hadde jeg hatt en dårlig dag på skolen, gikk det ut over mamma og pappa.

Jeg ble sett på som den "blieste" jenta i klassen. Var litt sjenert og turte ikke si så mye. Så da gikk mye av sinnet som jeg ikke fikk fram, ut over mamma og pappa.

Kan hende at jenta di har det litt vanselig med seg selv f.eks, og det er veldig "lett" å kjefte på foreldre i stede for andre.

Håper det ordner seg etter hvert.

[Wibecke]

Hei.

Her i kommunen jeg bor er det en tjeneste som heter Psykisk helse for barn og unge. Her kan barna og foreldre få veildning. Ingen problem er for små.

http://intranett/category.php/category/Psykisk%20helsetjeneste%20for%20barn%20og%20unge/?categoryID=230 Kanskje det er et sånt tilbud der du også bor?

Vi har også en datter som blir sint i perioder hun blir 9 til våren!

Lykke til.