Identitetsproblemer

[Miamarian]

Jeg har slitt med psykiske problemer en halv evighet.Jeg har fått bedre og er mer stabil nå.Men samtidig så får jeg en sånn angstfølelse.Jeg føler meg rar og annerledes og jeg er redd for at noen ser det på meg.At jeg blir oppfattet som psykisk ustabil.Jeg er under utdanning og i praksisen fikk jeg egentlig god tilbakemeldineng.Jeg ønsker at jeg turte å fortelle om mine vansker og min usikkerhet til å få et yrke hvor en skal arbeide nært med andre mennesker.Egentlig så burde jeg jo ikke skamme meg over min psykiske helse og det er vel bra å være selvbevist og reflektere over seg selv.Men jeg tenker altfor mye tror jeg og er i overkant av analyserende iforhold til hvordan min adferd er og hvordan jeg fremstår.Noe av grunnen tror jeg at jeg føler jeg spiller skuespill.At jeg følger de sosiale normene.Men samtidig så føkler jeg meg så annerledes og rar og jeg er livredd for at de andre ser det.Dette er noe som plager meg så utrolig.Jeg har veldig angst for å ikke være egnet til det yrke jeg utdannner meg i.Samtidig som jeg har et stort ønske om å bli dette og jobbe med mennesker.Skulle ønske jeg hadde turt å spurt veiledern min rett ut.fortalt om min psykiske lidelser og om hun mener jeg var egnet til yrke.Hun ga meg egentlig mye skryt og sa mye positivt.Men jeg lurer på om hun egentlig mente noe annet eller hadde gjort seg opp tanker om meg.Jeg føler av og til at andre ser rett igjennom meg.

Jeg føler også at jeg ikke helt hvem jeg er.Føler det som jeg er i ungdomstiden enda.Hvem er jeg og hva står jeg for.Har ingen anelse.Utforske og finne ut hvem jeg er.Det er sikkert derfor dette med utdanning blir så skummelt for meg.Fordi at jeg ikke har en stabil identitet.Og at jeg som sagt føler de sosiale normene og reglene og gjør det som forventes av meg.Jeg er også litt som mot familien min.Prøver så godt jeg kan å være den perfekte datteren og være pliktoppfyllende og vennlig og snill.Jeg har så dårlig samvittighet for alt jeg lot de gå igjennom når jeg var i den psykiske verste perioden min.Men ser moren min den ekte jeg?-Det vet jeg ikke.For jeg vet ikke hva mitt eget jeg er.Moren min sier at det er da normalt.At en er ulike roller i ulike settinger.

Har Borderline diagnose.Min behandler sier at jeg må lære meg og leve med diagnosen min.Og at tomhetsfølelsen og identitetsproblemene vil være endel av meg alltid.En skjebne verre enn døden.Skal jeg alltid være så usikker og engstelig?Skal jeg aldri bli trygg og voksen?.Kunne stå stabilt og trygt på mine to bein og vite at dette er meg.

[Gjest Psyk av alt]

Hvor lenge har du gått i terapi? Og hvor mange gng i uka?

Er det psykoanalyse eller kognitiv terapi (kognitiv terapi brukes kanskje ikke ved PF???, noen som vet?)

Jeg har (hadde) samme PF som deg. Er relativt frisk nå. Ikke gi opp håpet.

[Gjest Jente31]

Utrolig bra og beskrivende innlegg :-)

[Psykojenta]

Tenkte jeg skulle prøve å berolige deg

"Jeg er under utdanning og i praksisen fikk jeg egentlig god tilbakemeldineng.Jeg ønsker at jeg turte å fortelle om mine vansker og min usikkerhet til å få et yrke hvor en skal arbeide nært med andre mennesker."

Hvis du utdanner deg til et yrke hvor du har nær kontakt med andre mennesker så blir skikketheten vurdert

""Løpende skikkethetsvurdering av alle studenter skal foregå gjennom hele studiet og skal inngå i en helhetsvurdering av studentens faglige og personlige forutsetninger for å kunne fungere som lærer eller som helse-eller sosialpersonell. En student som utgjør en mulig fare for barnehagebarns og elevers eller pasienters, klienters og brukeres liv, fysiske eller psykiske helse, rettigheter og sikkerhet er ikke skikket for yrket."

Hvordan vi skal berolige deg sånn ellers...tja...prøv å stole på deg selv at ting faktisk ER bra-at du er du...og vi alle svinger litt og blir usikre innimellom...

Mange klemmer c",)

[cathlin]

Jeg syns det høres for kjipt ut at tomhetsfølelsen og identitesproblemene skal være en del av deg alltid.

Hva slags behandling er det du går til? Jeg er sikker på at det fins gode behandlere for deg der ute. Også kan gruppeterapi også være et alternativ (tror jeg).

Du beskriver uansett veldig godt hvordan du opplever tingene.

[Miamarian]

Tenkte jeg skulle prøve å berolige deg

"Jeg er under utdanning og i praksisen fikk jeg egentlig god tilbakemeldineng.Jeg ønsker at jeg turte å fortelle om mine vansker og min usikkerhet til å få et yrke hvor en skal arbeide nært med andre mennesker."

Hvis du utdanner deg til et yrke hvor du har nær kontakt med andre mennesker så blir skikketheten vurdert

""Løpende skikkethetsvurdering av alle studenter skal foregå gjennom hele studiet og skal inngå i en helhetsvurdering av studentens faglige og personlige forutsetninger for å kunne fungere som lærer eller som helse-eller sosialpersonell. En student som utgjør en mulig fare for barnehagebarns og elevers eller pasienters, klienters og brukeres liv, fysiske eller psykiske helse, rettigheter og sikkerhet er ikke skikket for yrket."

Hvordan vi skal berolige deg sånn ellers...tja...prøv å stole på deg selv at ting faktisk ER bra-at du er du...og vi alle svinger litt og blir usikre innimellom...

Mange klemmer c",)

Takk for et fint innlegg.Ja du beroliget meg faktisk.Skal nok gå bra etterhvert:) .