Synd på meg

[Gjest]

Egentlig så er det jo synd på meg da. Fått psykiske problemer, opplevd psykoser. Hadde det ikke vært for det kunne jeg vært ferdig med utdannelsen min.

Syns synd på meg, jeg. Jeg kan ikke lastes for de feilene. Godt å tenke sånn.

[Gjest Psyk av alt]

Joa, i en viss fase kan det muligens være ok å synessynd på seg selv. For mitt vedkommende har det vært mer konstruktivt å kalle dette å tilgi seg selv.

Det som er ekstremt viktig er at du ikke slumrer deg inn i tilværelsen ved å være et offer for ditt eget liv.

For å komme deg videre må man stå litt, eller ganske mye, i ubehagelighet og smerte. Det kommer ikke plutselig en dag da solen skinner og alt er strålende og man er "frisk" nok til å ta fatt på livet. Jeg tror man må velge, på et tidspunkt, at man vil videre, og dermed være villig til å tåle ubehageligheter.

Jeg har vært ute av arbeidslivet i fire år. Begynte på skole i januar d.å. Tiden før skolestart var jeg dårligere enn noen sinne...nesten. Full av angst, tvil, dårlig selvtillitt og nær ved å kutte ut før jeg i det hele tatt hadde begynt. Flere ganger. Måtte ta Sobril de værste dagene. Jeg var livredd for å få dårlige karakterer noe som ville bekrefte at jeg var uintelligent og udugelig. På toppen av det hele fikk jeg resultat av nevropsykologisk undersøkelse som viste at jeg har konsentrasjonsvansker, hukommelsesproblemer og innlæringsvansker. Ikke rart min gamle artium var elendig.

Jeg var helt på bunn. MEN! Jeg valgte å fortsette det jeg hadde påbegynt.

Og fyttekatta så glad jeg er for det!!! Fikk igjen en vanskelig prøve med karakteren 5 til 6!! Så nå er spiriten på topp! Jeg skal pugge og lese til krampa tar meg! Og heve meg over at jeg faktisk må bruke ganske mye ekstra tid og energi på å få med meg stoffet. Men jeg greier det jo alikevel!

Moralen blir, som du kanskje har skjønt, velg ditt eget liv!

Kan supplere med at jeg har hatt et SÆRDELES vanskelig liv.

Men har etter terapi og modenhet ervervet ved alder (?) tatt innersvingen på meg selv i positiv forstand. Og det føles så utrolig deilig!

Man føler seg kanskje ikke frisk nok til å ta grep om livet sitt og ikke være et offer.Men om man står ut med ubehagelighetene en stund får det en slags dominoeffekt og før man vet ordet av det er man sterkere og det ubehagelige blir mindre og mindre.

Til slutt kan man antagelig stille til valg som President et eller annet sted. Hehe! (spøk)

Jeg hatet når min terapeut hentydet til at det var på tide å presse seg selv. Nå er jeg så glad for det! Jeg sier til terapeuten at jeg burde gjort det mye før. Hun svarer da at hun ikke hadde begynt å lufte dette for meg før hun var sikker på at tiden var inne. Så det er selvsagt og et moment.

Men uansett, om tiden er inne eller ikke, det kan være svært angstfyllt å ta en ny retning i livet. Saken er imidlertid at man får så utrolig mye igjen for det!

Langt innlegg. Summerer opp: ikke synes synd på deg selv. Godta ting slik de var/er og prøv å ta noen skritt videre.

Oppmuntringsklem!

[Miles]

Jeg skjønner hva du mener. Personlig så forklarer min depresjon hvorfor jeg har handlet slik jeg gjorde tidligere. Mitt brokete utdanningsløp kan forklares ved at jeg var syk (jeg ramlet ut av et profesjonsstudium med gode karrieremuligheter etter endt utdanning). Dette gir meg litt ro i sinnet. Jeg har ikke lengre et forklaringsproblem i forhold til den delen av livet mitt.

Derimot kan jeg ikke lengre la meg styre av mine negative følelser. Det handler muligens om å komme seg videre i livet. Den siste erkjennelsen gjør meg litt angstfull, men vil antageligvis gi meg mer ro i sinnet i lengden.

Det første skrittet mot å bli bedre er vel å erkjenne at man tenker negativt, og at denne tankegangen har påvirket handlingene i fortiden negativt. Veien videre trenger likevel ikke å være en reprise av det gamle atferdsmønsteret. Slik tenker jeg om min situasjon i hvert fall.

[Gjest D*lilith]

Det er sant det,ikke alt man har styring over...

[Gjest imzedimze]

Samme her. Hadde jeg ikke fått bipolar lidelse ville jeg vært ferdig utdannet, i jobb nå. Dritt å bli så mange år forsinket.

[Gjest Jente31]

Jeg vet ikke SMIR, om det vil hjelpe deg. Men jeg husker du skrev et godt innlegg en gang, om å se det hele fra et fuglelperspektiv.

Ikke glem det :-)

[Gjest jædda]

Jeg synest veldig synd på meg selv en periode over flere år da jeg var yngre. Overgrep, voldtekter, ulykker, psykisk ustabile foreldre, narkomane søsken, død og sykdom... Det er det jeg har "grodd opp med". Mine forsøk på høgskoleutdannelse gikk også til helvete...og sitter å betaler på et studielån på 150.000 uten å ha fått et eneste papir fra høgskolen. Vennene mine sier de fatter ikke at jeg henger sammen og hvorfor jeg og min familie alltid skal oppleve og bli rammet av så mye...

Men jeg ser ikke noe poeng i å finne en mening med det. Psykisk sykdom har preget familiegenerasjonene mine i årevis, så vi er vel mer disponert. Men jeg velger å tro på tilfeldigheter og onde sirkler, og den sirkelen har jeg kommet meg ut av.

Jeg er glad i livet og stolt av alt jeg har oppnådd. Jeg bryter ikke sammen lengre i kriser. Med galgenhumor og opptimisme kan en nå langt i livet!

Ved den siste innleggelsen min sto jeg på trappen på sykehuset da telefonen ringte. Da var det en pleier fra et annet sykehus som skulle varsle meg om at broren min var blitt innlagt på psykiatrisk. Dagen før ble faren min innlagt på et senter. Da kunne jeg ikke annet enn å le...Halve familien på hver sin institusjon... ganske sprøtt.