Ekspertsvar Vedr. svar til tom mage, tomme hender

[Gjest i ferd med å forlate skuta]

Ja, det er meg :-)

Ja ser du har utnevnt deg selv, gitt )

(lykke til! ;o)

[frosken]

Overrasker meg ikke, frosken, at du forsvarer NHD )

Hovedpoenget mitt var ikke å forsvare nhd sine utsagn, men å si noe om mine egne erfaringer med sorg.

[Gjest i ferd med å forlate skuta]

Åneida, hun var ikke alene om å tolke svaret hans slik...

'' fordi om jeg forsto hva han mente, mens alle andre mistolket, betyr ikke det at jeg ville ordlagt meg på samme måte :)''

Var vel det hun skrev

Men seriøst, jeg er ikke her for å kverulere. Kunne bare ikke dy meg. Jeg har sagt mitt i kveld, så nå skal jeg tusle på soverommet med tøflene under arma og vekkerklokka i andre.

Sov godt!

[Gjest Wita]

Ja, jeg mener at det er en stor og vesentlig forskjell på et dødfødt barn i 32 uke og det å miste en slekting som faktisk har levd.

Beklager jeg overagerte og tolket deg litt for raskt. Trodde du mente at det ikke var et "ordnetlig" barn om det var født i uke 32, men skjønner at det sikkert ikke var slik du mente det.

[Gjest ejlgen]

Ja ser du har utnevnt deg selv, gitt )

(lykke til! ;o)

Ja, ikke verst, jeg er en bipolar elg som har det med å reagere i enkelte tilfeller :-)

[Gjest enig!]

Vil bare si jeg er enig med deg i det du sier at nhd ofte svarer veldig kort på innlegg. Hvis det er sånn at han har dårlig tid, mener jeg at han bær velge seg ut noen viktige innlegg han svarer grundig og utfyllende på istedet for å bare svare med en setning. Denne setingen kan ofte bli tolket litt forskjellig og også på enkelte som har virkelig beskrevet sin situasjon nøye, virke som man blir "avspist" og bagatellisert, noe som ikke er hovedpoenget. Kanskje det hadde vært en ide og ansette enda en ekspert på psykiater-forumet?!

[Gjest Trøndertøusa]

Vil bare si jeg er enig med deg i det du sier at nhd ofte svarer veldig kort på innlegg. Hvis det er sånn at han har dårlig tid, mener jeg at han bær velge seg ut noen viktige innlegg han svarer grundig og utfyllende på istedet for å bare svare med en setning. Denne setingen kan ofte bli tolket litt forskjellig og også på enkelte som har virkelig beskrevet sin situasjon nøye, virke som man blir "avspist" og bagatellisert, noe som ikke er hovedpoenget. Kanskje det hadde vært en ide og ansette enda en ekspert på psykiater-forumet?!

Poenget med dette forumet er vel heller ikke at NHD skal sitte å være en chatte-kompis med oss, men heller å svare kort og greit, som en fagperson? Ikke alltid man finner trøst hos fagpersoner, og ofte er vel realitetsorientering minst like viktig?

Jeg har ikke satt meg inn i alt denne tråden handler om, så mitt første avsnitt gjelder mer generellt..

Som medmenneske, og mor, vet jeg imidlertid mye om sorg og smerte. Det å miste et barn, er en mors største sorg.

Det meste av reaksjoner er normalt. Sorg er det mest individuelle og private i et menneskes liv.

Støtte til å takle det, tror jeg vi heller får søke hos medmennesker, ikke nødvendigvis hos fagfolk.

[trollemor;o)]

Forskjellen er jo å sørge over en som aldri fikk lov til å leve, og å sørge over en som har levd. Da finnes mange flere minner osv. Men jeg mener man ikke skal sammenligne sånt. Vi er forskjellige alle sammen, det noen synes er verst er ikke så ille for andre.

Sørger gjør man vel ved alle dødsfall, ingen kan vel heller bestemme hvem som skal sørge mest over hva? Er enig med NHD at man ikke skal dyrke sorgen. Vi mennesker er laget sånn at vi må gå videre. Tror ikke han mente noe vondt med dette. Jeg ser det som en trøst å vite at uansett hva du måtte oppleve, så vil du sannsynligvis tåle dette og kunne leve videre å se framover. Synes svaret hans ble noe feiltolket, alt tatt i verste mening liksom...

Men han skrev jo at det var mye verre å miste en slektning som hadde levd, enn å miste etbarn som ikke hadde levd... Det kan vel ikke han bestemme? Det var DET jeg reagerte på.

[trollemor;o)]

saken er jo at han også hadde forståelse for hennes sorg, men folk mistolka svaret hans, fordi han syntes andres type sorg kunne være skadelig, mens den blir sett på som den riktige, og derav bekymret trådstarter for at hun ikke sørget riktig...

Han skrev en eller annen plass at det å miste en slekting som har levd er verre enn å miste et barn som ikke har levd. Det reagerte jeg veldig på, for hvem kan si at det ene er verre enn det andre?

For de to som har gått å lengta etter det lille barnet i magen finnes det vel ikke noe verre enn å miste det?

[Gjest imzedimze]

Han skrev en eller annen plass at det å miste en slekting som har levd er verre enn å miste et barn som ikke har levd. Det reagerte jeg veldig på, for hvem kan si at det ene er verre enn det andre?

For de to som har gått å lengta etter det lille barnet i magen finnes det vel ikke noe verre enn å miste det?

Han nevnte en gang at psykologien har klassifisert de verste traumene for et menneske, selv om alle er ille, så var det å miste et barn i tenåringsalder/ung voksen noe av det øverste, miste en baby var litt lenger ned på listen...

det betyr ikke at det ikke er helt forjævlig å miste barn i dødfødsel også.

Var sikkert likevel unødvendig av han å nevne det siden folk reagerer så sterkt på det.

[Gjest Valnøtt]

Ja, jeg mener at det er en stor og vesentlig forskjell på et dødfødt barn i 32 uke og det å miste en slekting som faktisk har levd.

Jeg tror også det er forskjell, men ikke slik at den ene sorgen er sterkere enn den andre nødvendigvis.

Et foster i uke 32 har jo ikke noen felles historie med en selv enda. Men for moren så har det hatt en utrolig nærhet gjennom svangerskapet som gjør at følelsene man har for det blir sterke, akkurat som med en man har kjent lenge.

Uansett tror jeg det er viktig at man får kjenne på sin egen sorg og jobbe seg gjennom den. Man vil oppleve sorg ved å miste noen somhar stått en nær uansett, og på hver sin måte for de forskjellige man har i livet sitt. En mor sørger man over på én måte, et barn på en annen og et foster på en tredje. Alle eksemplene er vonde og må arbeides gjennom på sin egen måte.

Håper Tom mage, tomme hender får det bedre snart, og kanskje får gleden av at det går bra neste gang.

[Gjest i ferd med å forlate skuta]

Ja, ikke verst, jeg er en bipolar elg som har det med å reagere i enkelte tilfeller :-)

Reaksjon er alltid bedre enn likegyldighet

[kan ikke forstå]

Jeg har lest svaret og tolket det nok ikke som deg:

''Det har dessverre de siste tiår vokst fram en "tvang til sorg"-bevegelse som har krevd av oss at vi skal dyrke sorgen.''

Her forstår jeg det slik som at denne "bevegelsen" som har vokst frem gjør at vi føler at vi _må_ sørge, og at mangel på sorg derfor føles unaturlig.

''Husk at hvert fjerde svangerskap kommer aldri til levende fødsel. Dette gjelde nå til dags i vestlige land. Prøv å husk hvordan det var for 100 år siden, og fortsatt er i storparten av verden.

Hvordan tror dere verdens kvinner (og menn) skulle overlevd om vi ikke var slik innrettet at vi kunne legge det bak oss og se fremover.''

Dette illustrerer at mange kommer seg gjennom tap av foster og at vi antagelig er laget for å kunne takle et slikt tap. Altså at å legge sorgen bak seg er en normal ting.

Jeg tolker det ikke som om det ikke er lov å sørge.

''Jeg mener at alle disse ritualene som lages ved dødfødsler, inkl internettsider, er direkte helseskadelige.''

Her sier han jo at det er hans personlige mening, jeg har ikke kompetanse eller erfaring til å vurdere dette.

er vel ikke akuratt vesentrlig hvordan folk kom seg igjennom ting for 100 år siden.

å kalle et ufødt barn i uke 32 for et foster gjenspeiler vel heller hvor lite empati og forståelse for ting dere begge har.

er nesten slik at jeg ønsker dere å gå igjennom et slikt traume selv. merk nesten.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

er vel ikke akuratt vesentrlig hvordan folk kom seg igjennom ting for 100 år siden.

å kalle et ufødt barn i uke 32 for et foster gjenspeiler vel heller hvor lite empati og forståelse for ting dere begge har.

er nesten slik at jeg ønsker dere å gå igjennom et slikt traume selv. merk nesten.

å kalle et ufødt barn i uke 32 for et foster gjenspeiler vel heller hvor lite empati og forståelse for ting dere begge har.

S: Nei, dette er ingen personlig mening. Det er den helt vanlige betegnelsen helt frem til barnet er født - også om det fødes først i 42. uke. Ved fødselen hører en bla etter "fosterlyden".

http://no.wikipedia.org/wiki/Foster

http://www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=foster&ordbok=bokmaal&alfabet=n&renset=j

[Gjest ejlgen]

er vel ikke akuratt vesentrlig hvordan folk kom seg igjennom ting for 100 år siden.

å kalle et ufødt barn i uke 32 for et foster gjenspeiler vel heller hvor lite empati og forståelse for ting dere begge har.

er nesten slik at jeg ønsker dere å gå igjennom et slikt traume selv. merk nesten.

Forklar meg hva som er så galt med et foster? Det er jo det det er! Å kom ikke å si at jeg ikke vet hvordan ting føles, for det gjør jeg.

[Gjest Jewel2]

Uansett finnes det ingen riktig eller feil måte å sørge på. Derfor trenger en heller ikke være redd for å sørge "feil". Enhver får sørge slik det faller naturlig.

dette har Nils Håvard Dahl vært inne å redigert/lagt til etter det første svaret. Kan forstå at du mener det du mener nå.

Men husk at dette er lagt til etter massiv kritikk fra flere inlegg.

NHD har i tillegg anbefalt abort av en jente som hadde et barn med downs i magen.Sier ikke det noe om hans menneskesyn og syn på det ufødte liv?.At han tar så lett på det.Derfor skal ikke en mor få sørge over det barnet en aldri fikk.Det er jo bare et "foster".

[....AV]

Ja det vil alltid være noen som syntes at det svaret NHD gav var helt greit. Men det undrer meg sannelig hvorfor han fikk det så travelt med å legge til et avsnitt under det opprinnelige svaret sitt. Nå blander jeg ikke meg inn i akkurat denne diskusjonen og hvordan tolke hva osv. Jeg bare påpeker noe jeg har lagt merke til i årevis og ventet på. Det er ikke for å sverte noen, men fordi jeg (og mange andre) har reagert på mye av det NHD har skrevet opp gjennom. Og det vil han måtte svare for en dag )

Grunnen til at han la til, var sikkert fordi han så at det kunne tolkes annerledes enn det var ment. Jeg tviler på at det var for å _endre_ innholdet i det han skrev for at det skulle passe bedre til det enkelte ønsket å høre.

[....AV]

er vel ikke akuratt vesentrlig hvordan folk kom seg igjennom ting for 100 år siden.

å kalle et ufødt barn i uke 32 for et foster gjenspeiler vel heller hvor lite empati og forståelse for ting dere begge har.

er nesten slik at jeg ønsker dere å gå igjennom et slikt traume selv. merk nesten.

Selvfølgelig er det vesentlig å se at folk har kommet seg gjennom lignende opplevelser i mange år, vi har jo ikke forandret oss vesentlig de siste 100 årene.

Eller mener du virkelig at folk sørget mindre over å miste barn for 100 år siden enn nå? Eller at sorgen til en kvinne i f.eks. Afganistan, Angola eller Etiopia som mister et barn er mindre enn din hvis du skulle miste?