Rasende 2-åring

[Gjest trøtt og sliten mamma]

Jeg sliter skikkelig for tiden med min lille skjønne 2-åring. Han har frem til han fylte to år vært verdens snilleste, rolig og tilfreds. Men nå den siste tiden har han forandret seg totalt! Han har fått ett vanvittig temperement! Han blir til tider så sinna at vi føler at vi mister helt kontakten med han, og han mister helt kontrollen på det han gjør. Hvis det er noe lite (en bagatell sånn som jeg ser det) som vi gjør feil, så braker det løst. Han prøver å gjøre mest mulig skade både på oss og tingene rundt seg.

Han har en storebror som aldri noen gang har oppført seg sånn, så dette er helt nytt for oss. Av og til blir jeg så sliten at jeg bare lar han gjøre ting han egentlig ikke skal gjøre, bare fordi jeg ikke orker et raserianfall der og da.

Det morsomste han vet er å putte ting i do, og spyle ned. Og han vet så godt at dette ikke er lov, men gjør det likevel. Han er også ofte veldig stygg med broren sin.

Jeg er 100% hjemmeværende med mine små gutter, og har for tiden ingen krefter til andre ting enn barna og deres behov.

Noen som har erfart dette, og vet hvor lenge det tar før han roer seg?

[Gjest Ikke lett, men helt normalt]

Kjære deg, det er nok flere som kan bekrefte at dette er helt normalt - dog både slitsomt og lite hyggelig. Det er også lite hyggelig for din lille 2-åring som neppe gjør dette med vilje.

Vi har også et barn som i den verste 2-årstrassen (holdt vel på en drøy måneds tid) dunket hodet i gulvet, spyttet, slo, klorte, beit, og skreik til hxn frådet rundt munnen..... Ja, det var skikkelig ille og jeg som mor følte meg som verdens verste!!

Det strides om hva man egentlig bør foreta seg når barna får slike anfall. Selv valgte vi å ta barnet ut fra situasjonen og aller helst holde det fast i armene og synge rolig/snakke rolig - til det roet seg helt ned. Noen lar barna rase fra seg, og noen ganger er nok det kanskje det beste? En to-åring har som regel litt språk å formidle med, derfor kan man snakke med barnet, stille spørsmål som fremmer svar på hva som ble gjort galt osv når barnet har roet seg. Eller man kan snakke om noe helt annet, som "husker du..." eller "etterpå skal vi..." osv.

Her er du den som vet aller best. Men å straffe i trass-situasjoner som dette tror jeg gjør saken verre. Barnet ditt er frustrert og frustrasjon bunner i problemer som må løses, ikke straffes.

Lykke til!

[Lillemus]

Høyst normalt. Ofte skyldes det nok at barnet ikke har verbalt språk til å uttrykke hva de egentlig vil. Ergo går det seg ofte til når språket kommer.

På den annen side kan de ha sine underlige meninger om hvordan ting skal være i årevis... Da er det om å gjøre ikke å tillate at barnet lager de lengste, merkeligste og mest innviklede rutiner på alt (leggetid, måltider, påkledning) uten at man dermed fratar barnet all medbestemmelsesrett.

[bangkok]

Høres ut som trassalder. Den varer som regel frem til 4 års alderen.

Jeg har tvillinggutter, og gjett om jeg husker trassalderen! Det var til tider et mareritt med to hylende gutter på en gang ! Mine to hadde det verst den vinteren de va 3 1/2 år. Tror jeg holdt på å tilte flere ganger om dagen ! Se for deg en sliten mor på vei hjem fra jobb med handleposer og to hylende unger som ikke vil gå de hundre metrene fra garasjen og frem til huset, og som heller ikke vil bli forlatt på gårdsplassen sånn at jegi hvertfall kan få bært varene inn. Eller en travel morgen med tidlig møte på jobben, og to hylende 3 åringer som ikke vil kle på seg, og som sparker av seg støvler og luer osv. Gjett om jeg kom for sent til møter på jobben stadig vekk i denne perioden,puh jeg husker det som om det skulle vært i går!

Det er en krevende tid, og det er nok viktig å sette tydelige grenser for hva som ikke er akseptabel oppførsel. Putter han ting i do, så kanskje du får sette deg på doen til han gir seg ?

I hvertfall så nytter det ikke å kjefte.

Ikke alltid like enkelt å være konsekvent, husker noen ganger jeg rett og slett gav opp å ta dem med ut om vinteren, når det var full påkledningsnekt!

En enkel periode er det ikke, men tenk på at han har det sikkert ikke så enkelt han heller, det er ikke så lett å masse følelser som raser rundt i kroppen uten å helt forstå hva som forgår. Han trenger masse omsorg og bekreftelse på at du er glad i ham enda. Samtidig som han trenger grenssestting.

Kan trøste deg med at de fleste opplever dette og at det går over!

Mine to gutter er snart 9 år og har skikket seg bra så langt, nå er det bare puberteten som gjenstår, lurer på hvordan det blir jeg :-)

Ønsker deg lykke til !

[UlrikkeE]

Jeg kjenner meg så godt igjen...

Skrev et innlegg på et annet forum tidligere i kveld om hvordan dagen her har vært og hvordan jeg føler meg som verdens verste mamma...

Felles skjebne, felles trøst?? (snuppa her er 2 år og snart 4 mnd)

[cizz]

Jeg har lest de andre svarene du har fått, og det er som om jeg skulle skrevet dem selv. Helt enig! :-)

Det er helt normalt, og det _går_ over! Selv om det ikke føles sånn akkurat nå... Min gutt hadde det verst rundt 2,5-års-alderen, han ble så sinna innimellom at han dunket hodet i veggen eller dengte løs på seg selv i ansiktet, og skrek til han frådet om munnen. Helt grusomt! Det var noen ganger jeg bare satte meg ned på gulvet og holdt han fast på fanget til han roet seg. Jeg bare sa stille og rolig at jeg ser at du er sint men det er ikke lov til å slå, mamma holder deg til du er rolig, når du er rolig kan jeg slippe deg, om og om igjen. Jeg følte at på den måten fikk jeg sagt at jeg aksepterer ikke oppførselen, men jeg blir her og går ikke fra deg. Andre ganger måtte han bare rase fra seg, og fikk oppmerksomhet når han roet seg ned selv.

Slitsomt, og grusomt, og forferdelig, og fascinerende egentlig, alt på en gang.

Tror galskapen varte i et par måneder før det roet seg igjen, og han ble verdens mest samarbeidsvillige flinke lillle gutt igjen! Til neste gang det braker løs, tenker jeg... :-)

Lykke til, hold ut!!

[Gjest Elextra]

Welcome to "the terrible two"!

Trøsten er at det går over. Vi har hatt to som har vært gjennom denne fasen fra de var trøye to til de var ca. tre år.

[Gjest trøtt og sliten mamma]

Tusen takk for svar alle sammen!

Det høres ut som at jeg får prøve å stålsette meg og holde ut en tid fremover. Men kan ikke love at jeg klarer å la være å bli sint... Prøver jo selvfølgelig å forholde meg rolig under anfallene. Men av og til eksploderer jeg bare, greier ikke holde igjen...men det er vel forhåpentligvis normalt det også.

Men 2-åringen har ennå ikke noe språk utover mamma, pappa, nei, ja og to-tre ord til...så jeg skjønner det at dette er hans måte å uttrykke seg på.

Men jeg må si det at jeg ble lei meg igår når pappan, som alltid har ønsket seg 3 eller 4 barn, plutselig sa at han ikke vil ha flere barn fordi han ser hvor krevende det er med de to vi allerede har ((( Men han forandrer forhåpentligvis syn på den saken etterhvert.