7-åring i elendig humør...

[Gjest Mamman til den illsinte 7-åringen...]

Vi sliter veldig med 7-åringen vår om dagen, det har vart en gooood stund nå og jeg begynner å bli veldig sliten og motløs...

Altså: Hun er 7 år, og så forferdelig mye sint! Hun opplever verden som veldig, veldig urettferdig, jeg har en følelse av at hun mye av tiden går rundt og er misunnelig - særlig på sin lillesøster på snart 6.

Jentene våre er veldig tette i alder, og som eldst "brøyter" hun naturlig nok litt vei for dem begge. De to er kjempegode venner mye av tiden, leker veldig godt sammen både inne og ute, men allikevel kan storesøster få det for seg at hun HATER lillesøster. Da kan hun si at lillesøster tar tingene hennes, men på direkte spørsmål kan hun ikke svare på hvilke ting (for det er jo ikke tillatt, å ta andres ting altså). Hun sier også at hun ønsker at lillesøster kunne dø, og det er ikke noe hun tar tilbake eller ber om unnskyldning for.

Noen eksempler:

Hun kan få et ekstremt sinne av å se lillesøster i sine egne for små klær. I dag tidlig, f.eks., sto striden om ei dongeribukse som storesøster aldri har likt, og som nå er for liten og har blitt favorittbuksa til lilleøsster. Det ble nesten håndgemeng på badet! I tillegg fikk ikke lillesøster kamme seg, for den kammen hadde storesøster "først" (først som i sine første leveår...).

I skiløypa kan storesøster klikke fullstendig om lillesøster går først, da hyler hun opp om "sniking" og urettferdighet. Vi forklarer og forteller om at man faktisk ikke kan "snike" i skiløypa, for der er det ikke kø. Men det går bare ikke inn, og vi har helvete på jord.

Jentene er veldig ulike av type. Storesøster er kruttønna, den som behersker det meste fysisk (og det hun ikke fikser tvert gidder hun ikke prøve noe særlig på heller) og som er mest utadvent; storesøster elsker f.eks. flyplasser, tog og slike plasser hvor man bare "henger" en stund, da blir hun alltid kjent med nye mennesker. Storesøster kjeder seg lett, finner ikke på så mye å leke alene, men kan kose seg med blad/bok og musikk alene på rommet.

Lillesøster er på mange måter mye roligere. Hun elsker å lage mat, både i RL og "på lat", hun er ikke så flink til fysisk aktivitet, men er en ørn på å øve til hun får til noe. Lillesøster er nok den største tenkeren av de to, og bare ved å følge med på storesøsters lekselesing har hun kommet omtrent like langt i lesing og matte. Lillesøster har et lunere temperament, lengre lunte, men kan absolutt bli en "tvertimot".

I og med at jentene er ganske like i alder, så har de mye av de samme "godene". Vi prøver å ikke gjøre forskjell på dem, og i hverdagen involveres de - eller i alle fall prøver vi å involvere de - like mye i den daglige driften av AS Hun & Heim. Lillesøster liker huslige ting bedre enn storesøster, og det er nok også noe som gir grobunn for sjalusi. Men vi kan ikke slutte å rose lillesøster for innsatsen når hun f.eks. dekker bordet, bare fordi storesøster ikke gidder å delta!

Altså: Det jeg oppfatter som det største problemet, er denne opplevelsen av urettferdighet som storesøster hele tiden føler på. Hun sier f.eks. at lillesøster får mer kosetid med oss voksne, men når vi begynner å snakke om ting, så finner vi og hun ut at det faktisk ikke stemmer. Jeg jobber hardt med å sørge for at jentene får alenetid med oss foreldre også, og tar jeg f.eks. med den ene på noe en gang, er det den andres tur neste gang. Og det innser også storesøster, men hun _føler_ allikevel sterk sjalusi.

Jeg, som de fleste andre foreldre, er redd for å gjøre ting feil, og særlig slike feil som får konsekvenser senere i livet. Jeg lurer på om vi burde ha kontaktet ppt eller noe sånt, eller om dette er innenfor "normalen" av oppførsel.

Vet ikke hvor mye mer jeg skal skrive, det er maaaange eksempler på hvor galt ting går hjemme om dagen. Men - 7-åringen er jo også veldig, veldig snill og god når hun er i det riktige hjørnet, det er ikke bare elendighet. Det slitsomme er at vi aldri vet når det slår til, det kan være når som helst - og det sliter sånn på...

Noen gode tips og råd?

[Snikkersen]

Hei

Jeg kjenner meg igjen. vi har det nok ganske likt hjemme hos oss, med den forskjell at vår yngste er gutt. Min eldste ligner på den eldste, og min yngste på din yngste, i din måte å beksrive dem på. De er like gamle også....

Jeg tror mye går på personlighet. Min eldste er rett og slett en mer sjalu type enn den yngste. Jeg tror ikke det er så mye å gjøre med det, annet enn det dere allerede gjør. Jeg synes det virker som om du er veldig obs på det, og at du ikke gir henne noen grunn til å være sjalu. Å skryte mye av hennes gode sider er jo viktig også. Gjerne så den yngste hører det (men det er jo en balansegang, den yngste må jo også få skryt).

[gullfisk]

Les denne, Jesper Juul svarer noen i samme situasjon. Kanskje det rett og slett ikke er noe du kan gjøre?

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2330762.ece

[jubalong70]

Jeg har ingen råd og tips. Det er 14 mnd mellom jentene våre. De er 8 og 7 nå - og er akkurat slik som du beskriver dine.

Typene er forskjellige, men kranglene likedan.

Jeg kommer vel aldri til å slutte å forlange at de skal behandle hverandre med respekt, men har innsett at jeg ikke når i mål...

Nå håper jeg bare de ikke dreper hverandre før de flytter ut

[Gjest Mamman til den illsinte 7-åringen...]

Jeg har ingen råd og tips. Det er 14 mnd mellom jentene våre. De er 8 og 7 nå - og er akkurat slik som du beskriver dine.

Typene er forskjellige, men kranglene likedan.

Jeg kommer vel aldri til å slutte å forlange at de skal behandle hverandre med respekt, men har innsett at jeg ikke når i mål...

Nå håper jeg bare de ikke dreper hverandre før de flytter ut

Huff, det er jo så slitsomt - for alle parter... Og jeg synes det er så fælt for den største, som synes alt er så forferdelig urettferdig...

Ja-ja, kanskje ikke så mye å gjøre, da, bare "henge med" til de blir voksne og forhåpentligvis får et annet syn på livet.

Takk for svar!

[Gjest Mamman til den illsinte 7-åringen...]

Les denne, Jesper Juul svarer noen i samme situasjon. Kanskje det rett og slett ikke er noe du kan gjøre?

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2330762.ece

Tusen takk for link, den artiklen var interessant!

Det som plager meg mest, er storesøsters opplevelse av urettferdighet. Jeg er redd dette er noe som vil følge henne resten av livet om vi ikke gjøre noe, og hun lider jo under sine negative tanker.

... men kanskje det ikke er noe å gjøre....

Takk for svar!

[Gjest Mamman til den illsinte 7-åringen...]

Hei

Jeg kjenner meg igjen. vi har det nok ganske likt hjemme hos oss, med den forskjell at vår yngste er gutt. Min eldste ligner på den eldste, og min yngste på din yngste, i din måte å beksrive dem på. De er like gamle også....

Jeg tror mye går på personlighet. Min eldste er rett og slett en mer sjalu type enn den yngste. Jeg tror ikke det er så mye å gjøre med det, annet enn det dere allerede gjør. Jeg synes det virker som om du er veldig obs på det, og at du ikke gir henne noen grunn til å være sjalu. Å skryte mye av hennes gode sider er jo viktig også. Gjerne så den yngste hører det (men det er jo en balansegang, den yngste må jo også få skryt).

Ja, skryt får de, begge to, og gjerne i påhør av hverandre. Dessverre er det så mye mer å skryte av den minste for, den eldste "gidder ikke", "orker ikke", "vil ikke" veldig mye, mens den minste gjerne er med på det som foreslås.

Det plager meg at den eldste sliter slik følelsesmessig, jeg skulle gjerne gjort noe for henne...

Tusen takk for svar!

[jubalong70]

Huff, det er jo så slitsomt - for alle parter... Og jeg synes det er så fælt for den største, som synes alt er så forferdelig urettferdig...

Ja-ja, kanskje ikke så mye å gjøre, da, bare "henge med" til de blir voksne og forhåpentligvis får et annet syn på livet.

Takk for svar!

Jeg er enig. Det er fryktelig slitsomt for alle parter.

Av og til har i alle fall jeg lyst til å gi opp. Men det er jo ikke noe alternativ

Heldigvis er jentene verdens beste venner også, innimellom krigene

Jeg vet de er glade i hverandre og vil støtte hverandre hvis andre skulle "angripe" på samme måte.

Heldigvis vet jeg også at andre har det på samme måte, og det gjør meg beroliget.