Hvordan er det lurt å legge det fram?

[Luska]

Jeg syns det er på tide å fortelle 5-åringen litt om at ikke alle mennesker er snille og at man ikke må bli med fremmede etc.

Er det noen av dere kloke dol-mødre som har forslag til hvordan slikt kan legges frem for barnet uten å skremme livskiten ut av det, men slik at det forstår alvoret?

Vi har pratet litt om det, og da har jeg sagt noe slikt som at "Du må aldri bli med noen voksne som du ikke kjenner. Ikke alle voksne er snille. De kan late som de er snille selv om de ikke er det, for å lure deg." Bør ting utdypes mer, eller høres dette greit ut?

Hva har dere sagt til deres barn?

[Lillemus]

Jeg spurte dem hva de ville gjort om det kom en ukjent voksen bort til dem og sa at mamma hadde kommet på sykehus og at de var sendt for å hente ungene. Poden ble kjempeskeptisk med en gang og forsto at det lå noe under (han var 7 år da), Snuppa på 5 år hadde glatt blitt med.

Så jeg innpodet dem strengt om at dersom noe skjer med meg så vil jeg aldri sende noen ukjente for å hente dem, vi har masse tanter, pappa, stemor og besteforeldre i nærheten som da kommer - aldri noen ukjente. Gikk så over til at de ikke må bli med noen de ikke kjenner fordi det ikke er alle som er snille med barn - samme hva de lokker med, om det er godis, kattunger eller pokemonkort f.eks.

Fortalte også litt om lommemannen (dette var før han ble tatt) og vi ble enige om at dersom voksne trenger hjelp til noe så kan de spørre andre voksne, ikke barn.

Så om ungene opplever noe sånt på hjemveien så skal de løpe hjem det forteste de kan og ringe meg med en gang. De ble nok litt skremte under denne samtalen vår og pappan syntes nok jeg hadde vært litt i kvasseste laget, men heller det enn at det skjer dem noe!

[Katt-ja]

Dilemma det der...

Husker hos oss,- ungen spurte om h*n kunne ta imot is etc av nabo A,- og jeg svarte (denne naboen har jeg full tiltro til) ja, selvsagt. Hva med nabo B da spør ungen...og da ble jeg svar skyldig, selv om jeg ikke har noen mistanke om denne naboen, så er han litt mer suspekt...

[KaVa]

Tror det er lettest å rett og slett lage klare regler, uten å forklare for mye. f.eks: Det er ikke lov å bli med noen voksne du ikke kjenner noen steder, uten å prate med mamma eller pappa først. Dersom voksne trenger hjelp til noe, skal de spørre andre voksne, ikke barn.

f.eks.

MEN: Så på Oprah en gang de testet noen unger som hadde fått klare instruksjoner om ikke å slippe inn fremmede voksne, ikke bli med i biler etc - så testet de dem (uten baras vitende) - og samtlige av ungene ble med den voksne, tross klare formaninger.*skummelt* De fleste ble med for å hjelpe den voksne med noe. (og det var jo slik lommemannen lurte sine ofre). Derfor mener jeg det er viktig å innprente at voksne skal spørre andre voksne om hjelp - ikke barn. Dersom en voksen spør barn om hjelp, bør barnet hente en voksen de kjenner for å hjelpe, ikke hjelpe selv.

[Shadow 650]

Mine unger får lov å prate med fremmede, og eg nevner heller ikke ordet "lokkemann".

Vi har snakket om at man ikke kan se om et menneske er snillt eller ikke - uavhengig alder og kjønn.

Men vi har snakket om at de -aldri- skal bli med når fremmede folk vil ha dem med. De skal -alltid- si de skal hjem og spørre mamma eller pappa om å få lov først, og dermed gå videre.

Hvis den fremmede sier de har snakket med mamma/pappa på telefonen, er dette bare tull.

[Gjest ViViola]

Vi har gjennom hele livet til ungene sagt at de ikke skal bli med fremmede, så den setningen kan de. Den virkelig store praten om dette hadde vi tidlig i fjor høst, for da var ble det observert en mann i kassebil ved alle barneskolene i byen, og denne mannen som kjørte bilen prøvde å lokke skolebarn med seg.

Og da ble dette tatt opp, både på skolen og i barnehagen - og selvfølgelig hjemme.

Jeg sa at ikke alle er like snille mot barn, og at man aldri helt vet hvem som er snill og slem. Derfor er det viktig å aldri bli med noen man ikke kjenner, verken voksne eller store barn, uten å spørre mamma, pappa eller lærerne om det er greit. Det gjelder også om man skal få se på kattunger, få is/godteri, være med på kjøretur osv.

Jeg snakket også om lommemannen direkte, om hvordan han hadde lurt unger til å ta hånda ned i buksa hans. Og jeg var veldig klar på det at om en voksen ber et barn om hjelp, er det bare å løpe så fort man kan, og hente en voksen man stoler på (mamma, pappa, lærer, nabo osv.).

Vi snakket ikke noe om drap og voldtekt og slik, det blir for voldsomt. Jentene var da 6,5 og 5,5 år.

Om det virker, vet vi jo ikke. Forhåpentligvis får vi aldri testet det heller! Noe går dog inn, jentene har fått beskjed om å ikke åpne døra om noen ringer på når de er hjemme alene. Det har jeg testa, da, og de åpnet ikke. Heldigvis!

Temaet dukker opp igjen med jevne mellomrom, og det er oftest de som selv tar det opp. Og det synes jeg er bra, for da "holdes det varmt". Jentene ble ikke skremt av praten vår.

[Gjest firebarnsmammaen]

Jeg synes det er greit at barn blir skremt når det gjelder dette. Barn er så naiv og godtroende så det nytter ikke å pakke det inn for å skåne barnet. Det kan bli et fatalt feilgrep.

Barnetyver har jeg kalt de, voksne som lurer barn ved å be om hjelp til noe og vil ha de til bilen eller inn i huset.

Når barna mine ble rundt 10 fortalte jeg den hele og fulle sannhet om voldtekt av barn og drap. Jeg tør ikke annet enn å være ærlig og brutal på dette punktet.

[Gjest firebarnsmammaen]

Tror det er lettest å rett og slett lage klare regler, uten å forklare for mye. f.eks: Det er ikke lov å bli med noen voksne du ikke kjenner noen steder, uten å prate med mamma eller pappa først. Dersom voksne trenger hjelp til noe, skal de spørre andre voksne, ikke barn.

f.eks.

MEN: Så på Oprah en gang de testet noen unger som hadde fått klare instruksjoner om ikke å slippe inn fremmede voksne, ikke bli med i biler etc - så testet de dem (uten baras vitende) - og samtlige av ungene ble med den voksne, tross klare formaninger.*skummelt* De fleste ble med for å hjelpe den voksne med noe. (og det var jo slik lommemannen lurte sine ofre). Derfor mener jeg det er viktig å innprente at voksne skal spørre andre voksne om hjelp - ikke barn. Dersom en voksen spør barn om hjelp, bør barnet hente en voksen de kjenner for å hjelpe, ikke hjelpe selv.

Nemlig, barn er så naiv og godtroende, det nytter ikke å pakke inn sannheten. De må få vite hva som kan skje og få eksempler, f.eks. Baneheia-drapene eller andre ting som er i media.

[Gjest bikku]

Jeg har bare sagt det rett ut, jeg. At det ikke er alle som er snille, og at han kun skal være med folk han kjenner. Ingen andre. Men vet jo at det kan holde hardt. Barn er så lette å lokke.

En ting jeg ser vi har hatt nytte av i den lærdommen, er å lære han å si tydelig NEI. Tror det var på foreldreprogrammet til Klaus Joakim Sonstad det var noen nederlandske folk som brukte det grepet. Så vi har lært han at når noen gjør noe han ikke liker, så skal han si tydelig nei, og hvis han vil ha hjelp skal han rope nei. Det har vi øvd på, og jeg ser det har hjulpet han flere ganger i forhold til å sette grenser selv.

[laban]

Her er en beskrivelse av hvordan jeg har gjort det. Jeg har kopiert fra et tidligere innlegg - vet ikke om du har gutt eller jente, så du får ta det som passer:

Mht. skumle ting som kan skje, skal du appellere til fornuften. H*n skal si fra når hun går noe sted, akkurat som dere alltid forteller hvor dere skal. H*n liker å vite hvor dere er, og tilsvarende vil dere vite hvor han/hun er. Ikke lag noe diffust skille mellom "fremmede" og andre - du vil sikkert vite det når hun blir med naboen og hennes barn til kiosken eller lekeplassen også, selv om de ikke er "fremmede". På den måten blir det naturlig for barn å gi beskjed.

Når det er passer, kan dere småsnakke litt om hvor stor og smart h*n er blitt, og derfor får h*n gå alene til ditt og datt - h*n vet jo f.eks. at h*n ikke skal sette seg inn i bilen til noen, fordi det dessverre finnes enkelte voksne som ikke er snille mot barn og kan forsøke å lure dem. Men h*n forstår jo at f.eks. hvis noen virkelig har f.eks. en kattunge de vil vise fram, så tar de den med til et sted hvor det er barn, de lar den ikke ligge i bilen eller hjemme for så å ta med barna dit.

(Om noen år: Hvis h*n som tar kontakt virkelig jobber i et modellbyrå, for en TV-kanal eller for et elitefotballag, hvorfor har han da kameraet / visittkortet sitt i bilen? H*n skjønner selvsagt at han bare lyver, og løper fra ham.)

En annen variant: Hvis du blir forsinket eller det i verste fall hendte en ulykke når dere skal hente henne - hvem ville dere sende i stedet for? Farmor, moren til kompisen, eller en vilt fremmed? H*n forstår selvsagt at dere ikke ville sende noen h*n ikke kjenner, og blir ikke med.

Vedr. godteri synes jeg ikke det er nødvendig å skremme dem fra å få en karamell av naboen. Men det er viktig å unngå situasjoner der godteri, penger el.l. blir lokkemat eller at man kommer i "gjeld" til noen, slik at man nå må bli med på et eller annet (eller hjelpe til med noe tvilsomt) siden man sa jatakk til en tyggis.

Ikke framstill verden som om dere bodde i Chicagos slumstrøk. Det er heller ikke nødvendig å utmale _på hvilken måte_ voksne kan være slemme mot barn altfor tidlig.

Vi bor i nærheten av etpar offentlige steder som kan være litt vanskelige å finne. Det er derfor normalt å oppleve at en bil sakner farten og at de som sitter inni spør etter veien. Jeg har innprentet at i slike tilfeller er det lov å peke og forklare, men _aldri_ si ja til å bli med for å vise vei.

Vi bor i Oslo, og det har gått bra hittil :-)

[Glimtipper]

Jeg tror det viktigste man kan gjøre er å lære barna at de bestemmer over sin egen kropp.

De aller fleste som blir seksuelt misbrukt blir det av noen de kjenner og stoler på, så jeg synes ikke dette entydige fokuset på fremmede er spesielt heldig. Det viser seg at slik snakk nytter lite i situasjonen og at de som vil ha et barn med seg nesten alltid finner en måte. En annen ting er at direkte kidnapping er sjeldent i Norge.

Dessverre er det desto flere onkler, bestefedre, stefedre, naboer, eldre brødre, mødre, barnepassere osv. som utnytter makten og kjærligheten de har fra barnet. Derfor må man fokusere på at barnet bestemmer over sin egen kropp, at de har lov til å si nei (det betyr at vi som foreldre må respektere dette nei'et også) og at de alltid skal komme til deg om noe vondt skjer.