Tok fjortisen på fersken med røyk og snus

[Mrs. Wallace]

Han kommer til å si igjen at han hater deg. Det han driver med er å løsrive seg fra deg, og det er en sunn og riktig prossess som er helt nødvendig i veien mot å bli voksen. (Vi har jo alle sett hvor gøy det er å være gift med en mann som ikke løsrev seg fra mor ;-))

Da er det viktig at du også klarer å slippe taket i ham. La ham få ta mer ansvar og bestemme mer over seg selv. Uten at han trenger å ty til det ekstreme i sin løsrivelse.

Neste gang han sier at han hater deg, så husker du på at det er vondt i hans ende av prossessen med å løsrive seg også. Det er ikke deg han hater, men makten han føler at du har over ham, samtidig som han kjenner på hjelpeløsheten han fortsatt har fordi han fortsatt er litt barn også. Neste gang sier du til ham at det er greit, du er glad i ham likevel. Han kan godt få hate deg en liten stund. Men at du håper han er glad i deg igjen senere på dagen.

Da kan han komme tilbake og bekrefte at han er glad i deg uten å ha dårlig samvittighet fordi han hatet deg tidligere. Og når du fritar ham fra den dårlige samvittigheten, så hjelper du ham til å være ærlig med deg også. Han trenger ikke lyve eller forstille seg for deg, for din kjærlighet er beti8ngelsesløs og den har plass til at han utvikler seg til selvstendig mann uten at han trenger å bøye nakken av den grunn.

Vet ikke om jeg klarer å sette de riktige ordene på det jeg prøver å få frem, men jeg håper du forstår hva jeg mener :-)

Nydelig skrevet, Valnøtt.

[Gjest veldig oppgitt nå]

Han kommer til å si igjen at han hater deg. Det han driver med er å løsrive seg fra deg, og det er en sunn og riktig prossess som er helt nødvendig i veien mot å bli voksen. (Vi har jo alle sett hvor gøy det er å være gift med en mann som ikke løsrev seg fra mor ;-))

Da er det viktig at du også klarer å slippe taket i ham. La ham få ta mer ansvar og bestemme mer over seg selv. Uten at han trenger å ty til det ekstreme i sin løsrivelse.

Neste gang han sier at han hater deg, så husker du på at det er vondt i hans ende av prossessen med å løsrive seg også. Det er ikke deg han hater, men makten han føler at du har over ham, samtidig som han kjenner på hjelpeløsheten han fortsatt har fordi han fortsatt er litt barn også. Neste gang sier du til ham at det er greit, du er glad i ham likevel. Han kan godt få hate deg en liten stund. Men at du håper han er glad i deg igjen senere på dagen.

Da kan han komme tilbake og bekrefte at han er glad i deg uten å ha dårlig samvittighet fordi han hatet deg tidligere. Og når du fritar ham fra den dårlige samvittigheten, så hjelper du ham til å være ærlig med deg også. Han trenger ikke lyve eller forstille seg for deg, for din kjærlighet er beti8ngelsesløs og den har plass til at han utvikler seg til selvstendig mann uten at han trenger å bøye nakken av den grunn.

Vet ikke om jeg klarer å sette de riktige ordene på det jeg prøver å få frem, men jeg håper du forstår hva jeg mener :-)

Hei igjen.

Det han driver med er ikke vanlig tenåringsopprør slik jeg ser det. Flere andre som kjenner han/oss godt sier det samme. Jeg føler jeg klarer å skille mellom når det er hormonene som styrer handlingene og når det er "det andre". Den likegyldige og hatske oppførselen. Det er helheten som er problemet, ikke røykingen i seg selv, eller at han sier at han hater meg. Det er bagateller, og jeg vet at han ikke hater meg selv om det gjør vondt å høre det.

Situasjonen mellom oss har dessverre blitt ganske så fastlåst etter hvert,s å det å være hyggelig mot hverandre eller ha det gøy sammen, til og med det å være "vanlig høflige og vennlige" mot hverandre kan være vanskelig. Det er generelt en litt dårlig stemning i huset.

Jeg søker hjelp, rundtomkring, men føler jeg kommer til kort i denne situasjonen, og at ingen egentlig hører hva jeg sier, eller ser alvoret i det. Føler ikke at jeg overdriver heller (og heldigvis ikke de som kjenner oss heller).

Han er en fin gutt! Jeg er stolt av han og så glad i han at det gjør vondt!! Men jeg klarer ikke vise det så mye som jeg bør, og vice versa. At det i hovedsak er mitt ansvar er jeg fullstendig klar over. Men det er tungt, og har vært tungt ganske lenge. Så jeg føler meg litt hjelpesløs og "lost". Føler at jeg trenger konkret veiledning og han samtale(terapi).

Jeg håper jeg kan få noe konkret ut av møte med skolen og at jeg er noen kilo lettere etterpå...

Ellers tusen takk for noen velskrevne innlegg og gode råd.

[Dorthe]

Hei igjen.

Det han driver med er ikke vanlig tenåringsopprør slik jeg ser det. Flere andre som kjenner han/oss godt sier det samme. Jeg føler jeg klarer å skille mellom når det er hormonene som styrer handlingene og når det er "det andre". Den likegyldige og hatske oppførselen. Det er helheten som er problemet, ikke røykingen i seg selv, eller at han sier at han hater meg. Det er bagateller, og jeg vet at han ikke hater meg selv om det gjør vondt å høre det.

Situasjonen mellom oss har dessverre blitt ganske så fastlåst etter hvert,s å det å være hyggelig mot hverandre eller ha det gøy sammen, til og med det å være "vanlig høflige og vennlige" mot hverandre kan være vanskelig. Det er generelt en litt dårlig stemning i huset.

Jeg søker hjelp, rundtomkring, men føler jeg kommer til kort i denne situasjonen, og at ingen egentlig hører hva jeg sier, eller ser alvoret i det. Føler ikke at jeg overdriver heller (og heldigvis ikke de som kjenner oss heller).

Han er en fin gutt! Jeg er stolt av han og så glad i han at det gjør vondt!! Men jeg klarer ikke vise det så mye som jeg bør, og vice versa. At det i hovedsak er mitt ansvar er jeg fullstendig klar over. Men det er tungt, og har vært tungt ganske lenge. Så jeg føler meg litt hjelpesløs og "lost". Føler at jeg trenger konkret veiledning og han samtale(terapi).

Jeg håper jeg kan få noe konkret ut av møte med skolen og at jeg er noen kilo lettere etterpå...

Ellers tusen takk for noen velskrevne innlegg og gode råd.

Jeg har ikke lest hele tråden, men har du spurt bup om hjelp?

[Gjest Valnøtt]

Hei igjen.

Det han driver med er ikke vanlig tenåringsopprør slik jeg ser det. Flere andre som kjenner han/oss godt sier det samme. Jeg føler jeg klarer å skille mellom når det er hormonene som styrer handlingene og når det er "det andre". Den likegyldige og hatske oppførselen. Det er helheten som er problemet, ikke røykingen i seg selv, eller at han sier at han hater meg. Det er bagateller, og jeg vet at han ikke hater meg selv om det gjør vondt å høre det.

Situasjonen mellom oss har dessverre blitt ganske så fastlåst etter hvert,s å det å være hyggelig mot hverandre eller ha det gøy sammen, til og med det å være "vanlig høflige og vennlige" mot hverandre kan være vanskelig. Det er generelt en litt dårlig stemning i huset.

Jeg søker hjelp, rundtomkring, men føler jeg kommer til kort i denne situasjonen, og at ingen egentlig hører hva jeg sier, eller ser alvoret i det. Føler ikke at jeg overdriver heller (og heldigvis ikke de som kjenner oss heller).

Han er en fin gutt! Jeg er stolt av han og så glad i han at det gjør vondt!! Men jeg klarer ikke vise det så mye som jeg bør, og vice versa. At det i hovedsak er mitt ansvar er jeg fullstendig klar over. Men det er tungt, og har vært tungt ganske lenge. Så jeg føler meg litt hjelpesløs og "lost". Føler at jeg trenger konkret veiledning og han samtale(terapi).

Jeg håper jeg kan få noe konkret ut av møte med skolen og at jeg er noen kilo lettere etterpå...

Ellers tusen takk for noen velskrevne innlegg og gode råd.

Jeg håper du får hjelp til å komme ut av den fastlåsingen du beskriver. Den tror jeg er veldig farlig. Er han sånn at dere kan snakke sammen i det hele tatt? Kan du spørre ham hvordan han vil ha det og være ærlig med ham med hva du er redd for?

Vil han svare deg det han tror du vil høre ham si, eller vil han være ærlig med deg og feks si at han synes han kan bestemme selv at han vil røyke. Og at han ikke ønsker å innfri alle de forventningene du har til ham?

Hvis du kan klare å ha en dialog hvor han er ærlig, så kan du kanskje få formidlet til ham at du faktisk er villig til å la ham ta mer ansvar for seg selv, også der hvor du ikke alltid er enig i de valgene han gjør, under forutsetning av at de grensene du setter for ham i forhold til rus og sikkerhet ivaretas. Og at han også skjønner at det ikke er alt han er moden for å ta over styringa for enda.

Såvidt jeg skjønner så henger han jo med på skolen, og det er gjerne et tegn på at mye fungerer bra enda. Kanskje kan du gjøre en avtale med ham om at han får ta noen valg selv, mot at skolearbeidet fungerer skikkelig og at han sier fra til deg hvis noen presenterer ham for narkotika?

Og kanskje kan du tilby ham noe han ønsker seg i bytte hvis han greier å holde prestasjonene sine på skolen oppe. At dere tar en interrailtur til sommeren feks, eller at han får gjøre eller delta på noe annet som er kult og gir litt status i gjengen.

Jeg håper virkelig dere får den hjelpen dere trenger sånn at dere kan ha en åpen dialog med hverandre.

Kanskje klarer du å gi mer åpenhet til ham også? Snakke ærlig med ham om hva som opptar deg og hva du tenker på, og kanskje la ham lære etterhvert at voksne slett ikke er de stødige klippene av livsvisdom og erfaring som man tror da man er liten, men at vi også er usikre og stressa og redde iblant.

Stor klem.

[Gjest (ikke fullt så) veldig oppgitt nå]

Jeg håper du får hjelp til å komme ut av den fastlåsingen du beskriver. Den tror jeg er veldig farlig. Er han sånn at dere kan snakke sammen i det hele tatt? Kan du spørre ham hvordan han vil ha det og være ærlig med ham med hva du er redd for?

Vil han svare deg det han tror du vil høre ham si, eller vil han være ærlig med deg og feks si at han synes han kan bestemme selv at han vil røyke. Og at han ikke ønsker å innfri alle de forventningene du har til ham?

Hvis du kan klare å ha en dialog hvor han er ærlig, så kan du kanskje få formidlet til ham at du faktisk er villig til å la ham ta mer ansvar for seg selv, også der hvor du ikke alltid er enig i de valgene han gjør, under forutsetning av at de grensene du setter for ham i forhold til rus og sikkerhet ivaretas. Og at han også skjønner at det ikke er alt han er moden for å ta over styringa for enda.

Såvidt jeg skjønner så henger han jo med på skolen, og det er gjerne et tegn på at mye fungerer bra enda. Kanskje kan du gjøre en avtale med ham om at han får ta noen valg selv, mot at skolearbeidet fungerer skikkelig og at han sier fra til deg hvis noen presenterer ham for narkotika?

Og kanskje kan du tilby ham noe han ønsker seg i bytte hvis han greier å holde prestasjonene sine på skolen oppe. At dere tar en interrailtur til sommeren feks, eller at han får gjøre eller delta på noe annet som er kult og gir litt status i gjengen.

Jeg håper virkelig dere får den hjelpen dere trenger sånn at dere kan ha en åpen dialog med hverandre.

Kanskje klarer du å gi mer åpenhet til ham også? Snakke ærlig med ham om hva som opptar deg og hva du tenker på, og kanskje la ham lære etterhvert at voksne slett ikke er de stødige klippene av livsvisdom og erfaring som man tror da man er liten, men at vi også er usikre og stressa og redde iblant.

Stor klem.

Tusen takk for svar Valnøtt. Du får meg til å se mer optimistisk på situasjonen. Vi har vært i møte med skole++ i dag, det var et ok møte. Hadde med en god venninne som kunne steppe litt inn når følelsene tok litt overhånd for meg. Jeg syns det gikk ganske bra. Ingen konkrete tiltak, men føler kanskje at de skjønner og er enige i at det må hjelp inn her. Både på skole, hjemme og fritid. I første omgang er det snakk om en voksen mann, som kan være en samtalepartner, gjøre hyggelige ting/aktiviteter en-to ettermiddager i uken, bli kjent med, fortrolig med sønnen min og prøve å få hull på skallet. Prøve å få ut av han hvordan han egentlig har det (alt er jo "greit"), og finne noe konkret og bra fritidstilbud han kan engasjere seg i. Jeg skjønner at det ikke er så lett for en fjortis å vite hva han vil her i verden. Det er store spørsmål som skal svares på og jeg skjønner at det blir litt mye for han.

Når det gjelder røykingen, tror jeg ikke det er noe han egentlig ønsker selv, tror heller ikke han har behov for det. I en samtale vi hadde for et par dager siden (sammen med venninna mi), kom han selv opp med to ting han kunne LOVE at han ville slutte med. Det ene var skulkinga og det andre var røykinga. Han føler selv ikke at han har "begynt" å røyke, mer at han har "prøvd". Forhåpentligvis vil han innfri disse lovnadene. Men jeg har ikke veldid store forventninger om at det skal skje. Blir mer glad dersom han klarer det. Han er en sånn type som klarer det han bestemmer seg for nemlig

Når det gjelder oss her hjemme, har jeg bestemt meg for å gjøre en skikkelig innsats for å bedre hjemmeklimaet. Vi har alltid pratet godt sammen, og jeg skal prøve så godt jeg kan å iallefall komme inn til han når han har lagt seg (gjorde jeg alltid før), stryke han på ryggen (som han elsker) og bare være god. Som du sier, en mors kjærlighet er jo ubrytelig, den vil alltid være der samme hvor mye dritt han finner på. Og det kan kanskje være mitt bidrag/"offer" - i stedet for å legge meg på sofaen under teppet og nyte litt alenetid. Det kan jeg jo gjøre etterpå. En slik kosestund trenger ikke ta allverdens med tid. Jeg skal også prøve å la være at mine frustrasjoner og dårlige humør skal gå ut over han. Prøve å fyke opp over bagateller. Så får vi se hvordan det går. Kanskje mye kan bedre seg pga det.

Igjen, tusen takk for mange råd og innspill. Jeg skal ikke gi opp enda.

[Gjest (ikke fullt så) veldig oppgitt nå]

Tusen takk for svar Valnøtt. Du får meg til å se mer optimistisk på situasjonen. Vi har vært i møte med skole++ i dag, det var et ok møte. Hadde med en god venninne som kunne steppe litt inn når følelsene tok litt overhånd for meg. Jeg syns det gikk ganske bra. Ingen konkrete tiltak, men føler kanskje at de skjønner og er enige i at det må hjelp inn her. Både på skole, hjemme og fritid. I første omgang er det snakk om en voksen mann, som kan være en samtalepartner, gjøre hyggelige ting/aktiviteter en-to ettermiddager i uken, bli kjent med, fortrolig med sønnen min og prøve å få hull på skallet. Prøve å få ut av han hvordan han egentlig har det (alt er jo "greit"), og finne noe konkret og bra fritidstilbud han kan engasjere seg i. Jeg skjønner at det ikke er så lett for en fjortis å vite hva han vil her i verden. Det er store spørsmål som skal svares på og jeg skjønner at det blir litt mye for han.

Når det gjelder røykingen, tror jeg ikke det er noe han egentlig ønsker selv, tror heller ikke han har behov for det. I en samtale vi hadde for et par dager siden (sammen med venninna mi), kom han selv opp med to ting han kunne LOVE at han ville slutte med. Det ene var skulkinga og det andre var røykinga. Han føler selv ikke at han har "begynt" å røyke, mer at han har "prøvd". Forhåpentligvis vil han innfri disse lovnadene. Men jeg har ikke veldid store forventninger om at det skal skje. Blir mer glad dersom han klarer det. Han er en sånn type som klarer det han bestemmer seg for nemlig

Når det gjelder oss her hjemme, har jeg bestemt meg for å gjøre en skikkelig innsats for å bedre hjemmeklimaet. Vi har alltid pratet godt sammen, og jeg skal prøve så godt jeg kan å iallefall komme inn til han når han har lagt seg (gjorde jeg alltid før), stryke han på ryggen (som han elsker) og bare være god. Som du sier, en mors kjærlighet er jo ubrytelig, den vil alltid være der samme hvor mye dritt han finner på. Og det kan kanskje være mitt bidrag/"offer" - i stedet for å legge meg på sofaen under teppet og nyte litt alenetid. Det kan jeg jo gjøre etterpå. En slik kosestund trenger ikke ta allverdens med tid. Jeg skal også prøve å la være at mine frustrasjoner og dårlige humør skal gå ut over han. Prøve å fyke opp over bagateller. Så får vi se hvordan det går. Kanskje mye kan bedre seg pga det.

Igjen, tusen takk for mange råd og innspill. Jeg skal ikke gi opp enda.

Eh... prøve å LA VÆRE å fyke opp over bagateller skulle det være ja...

[Gjest Valnøtt]

Tusen takk for svar Valnøtt. Du får meg til å se mer optimistisk på situasjonen. Vi har vært i møte med skole++ i dag, det var et ok møte. Hadde med en god venninne som kunne steppe litt inn når følelsene tok litt overhånd for meg. Jeg syns det gikk ganske bra. Ingen konkrete tiltak, men føler kanskje at de skjønner og er enige i at det må hjelp inn her. Både på skole, hjemme og fritid. I første omgang er det snakk om en voksen mann, som kan være en samtalepartner, gjøre hyggelige ting/aktiviteter en-to ettermiddager i uken, bli kjent med, fortrolig med sønnen min og prøve å få hull på skallet. Prøve å få ut av han hvordan han egentlig har det (alt er jo "greit"), og finne noe konkret og bra fritidstilbud han kan engasjere seg i. Jeg skjønner at det ikke er så lett for en fjortis å vite hva han vil her i verden. Det er store spørsmål som skal svares på og jeg skjønner at det blir litt mye for han.

Når det gjelder røykingen, tror jeg ikke det er noe han egentlig ønsker selv, tror heller ikke han har behov for det. I en samtale vi hadde for et par dager siden (sammen med venninna mi), kom han selv opp med to ting han kunne LOVE at han ville slutte med. Det ene var skulkinga og det andre var røykinga. Han føler selv ikke at han har "begynt" å røyke, mer at han har "prøvd". Forhåpentligvis vil han innfri disse lovnadene. Men jeg har ikke veldid store forventninger om at det skal skje. Blir mer glad dersom han klarer det. Han er en sånn type som klarer det han bestemmer seg for nemlig

Når det gjelder oss her hjemme, har jeg bestemt meg for å gjøre en skikkelig innsats for å bedre hjemmeklimaet. Vi har alltid pratet godt sammen, og jeg skal prøve så godt jeg kan å iallefall komme inn til han når han har lagt seg (gjorde jeg alltid før), stryke han på ryggen (som han elsker) og bare være god. Som du sier, en mors kjærlighet er jo ubrytelig, den vil alltid være der samme hvor mye dritt han finner på. Og det kan kanskje være mitt bidrag/"offer" - i stedet for å legge meg på sofaen under teppet og nyte litt alenetid. Det kan jeg jo gjøre etterpå. En slik kosestund trenger ikke ta allverdens med tid. Jeg skal også prøve å la være at mine frustrasjoner og dårlige humør skal gå ut over han. Prøve å fyke opp over bagateller. Så får vi se hvordan det går. Kanskje mye kan bedre seg pga det.

Igjen, tusen takk for mange råd og innspill. Jeg skal ikke gi opp enda.

Så fint at du ser land igjen :-)

En sånn kosestund kan hende er alt som skal til det. De er slitt mellom to verdener når de er fjorten. Den ene delen vil ut og mestre verden, nedlegge damer og teste voksenlivet, den andre delen vil beskyttes under armen til mamma og kjenne litt mer på å være liten og kunne legge fra seg alle bekymringer ved at han vet at mamma er der - uansett. :-)

Om ikke så lenge er han gjennom krisa, og da vil denne tiden være den tiden dere husker tilbake på som da dere etablerte grunnlaget for et godt forhold etter at han blir voksen.

Lykke til :-)

[blink]

Det virker som du er oppegående og har gjort det helt riktige. Er nok viktig å få inn andre voksenpersoner (mannlige) som kan være en samtalepartner og som kan gjøre gutteting med ham. Er det noen aktiviteter du kan gjøre sammen med ham,evt. med noen av hans kamerater og foreldre? Min erfaring er at det er viktig å ha dialog med de andre foreldre, slik at ikke ungdommen "kommer seg unna" med bortforklaringer. Ellers har BUP vært nevnt. Det kan være et alternativ dersom han har lyst til å snakke med en "helt utenfra", en som ser ham som den gode gutten han jo tross alt er. Lykke til.

[Karina76]

Dette er en vanskelig situasjon som jeg trur at mange sliter med.

Jeg har selv en sønn som blir fjorten år til sommeren.Jeg har ikke dem problemene du beskriver,men jeg kan jo fortelle hvordan vi gjør det hjemme hos oss.

Jeg har snakket med sønnen min om alt som har med sex,dop,røyk m.m. å gjøre.Har sagt til ham at hvis han er ærlig mot meg så blir jeg ikke sint.Og det har han.Han har prøvd røyk et par ganger men han likte det ikke.Ene gangen var når jeg ikke var hjemme og han hadde besøk av et søskenbarn.Dem hadde tatt en røyk av pakken min og prøvd.Sønnen min fortalte meg dette når jeg kom hjem.En gang når vi var og handlet så spurte han om å få en pakke snus for å prøve.Jeg kjøpte det til ham,men heller ikke dette likte han.Han ringte meg en kveld når han var på sin første fest og ville at jeg skulle hente ham.Festen hadde sluttet pga.bråk.Når han satte seg i bilen så fortalte han at han hadde drukket noen øl.Jeg ble ikke sint for han var jo ærlig mot meg.Han har ikke drukket etter dette heller.

Dem fleste barn prøver ut forskjellige ting,det er spennende for dem.Hvis vi nekter dem det så gjør dem fleste det uansett når vi ikke er i nærheten.

Jeg trur at ærlighet og åpen kommunikasjon er viktig.Barna skal ikke være redde for å fortelle noe til foreldrene.

Som jeg har sagt til han mange ganger,ring meg hvis det er noe.Uansett hva det er.