Å skremme barn..

[Glimtipper]

Min niese var redd for Noddy!! ;-)

Noddy er på min hat-liste. Han er faktisk ganske skummel.

[morsan]

Noddy er på min hat-liste. Han er faktisk ganske skummel.

;-)

[filiokus81]

Det viktigste med denne oppdragelsesformen er å begynne tidlig nok. Inspirert av denne tråden bestemte jeg meg for å teste metoden på tiåringen og kompisen hans i dag. Så jeg sa til dem at hvis de ikke ryddet etter seg (jeg hadde mast noen ganger først), så kom nissen til å komme og trekke ut alle tennene deres.

Tiåringen lurte påom han da kunne fortsette å få utbetalt det ekstra tilskuddet han får til lommepengene for å huske tanntråd likevel, siden han da ikke kunne få hull i tennene...

Konklusjon - de blir ikke tilstrekkelig lettskremte til at dette virker hvis man ikke begynner før i tiårsalderen ihvertfall.

Vurderer å teste på ahn på syv i morgen, og evt jobbe meg ned mot barnehageungene til naboen etterhvert for å finne minimumsalderen... Noen som kan anbefale ca maks-alder på barn for at dette skal virke?

*lol*

)

[Mrs. Wallace]

Jeg tror den hyppigste årsaken til at barn utvikler kraftige hundefobier er ublide møter med hunder ute av kontroll og ikke overføringer fra mor. Mødre, som vet hva som vil gjøre vondt verre, blir med rette nidkjære og beskyldes således for å være skyld i barnets fobi.

Det er pill råttent av hundeeiere å la dyra gå løse eller f.eks. plassere dem kloss oppi inngangen til butikken. Det begrenser bevegelsesfriheten til en del barn (og kanskje også voksne) samt bidrar til å vedlikeholde fobier.

mvh

Jepp. Min yngste ble rent overende av en diger, frittløpende hund rett før hun fylte to, og hun er hysterisk redd for hunder, stakkars, helt hinsides all fornuft.

Selv er jeg veldig glad i hunder, men ikke i hundeeiere som ikke klarer å ta redde barn på alvor, men avfeier alt med at "hunden vil jo bare leke". Ikke så lett å forstå for en 80 cm høy kropp når bikkja kommer løpende i full fart og troner som en mammut over henne.

[birdie]

Tror du det kan være riktig å si at enkelte ting bør barn ha en viss frykt for? Er man ikke redd for noe, lever man ganske uttrygdt...

mvh

Det er vel ikke _alle_ ting som bør læres via first-hand experience, nei.

[Gjest Valnøtt]

Jeg tror den hyppigste årsaken til at barn utvikler kraftige hundefobier er ublide møter med hunder ute av kontroll og ikke overføringer fra mor. Mødre, som vet hva som vil gjøre vondt verre, blir med rette nidkjære og beskyldes således for å være skyld i barnets fobi.

Det er pill råttent av hundeeiere å la dyra gå løse eller f.eks. plassere dem kloss oppi inngangen til butikken. Det begrenser bevegelsesfriheten til en del barn (og kanskje også voksne) samt bidrar til å vedlikeholde fobier.

mvh

Jepp. Jeg har jo hatt hund selv i mange år, og elsker hunder, så jeg tror neppe han har det fra meg, for å si det sånn.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har faktisk en sånn hund som er egnet for barn som er redde. Det er en spesialtrent hund (ikke jeg som har æren for det) med et velutviklet sosialinstinkt (Han strøk til førerhundtesting, da han var altfor opptatt av mennesker...).

Når vi treffer små barn som muligens vil hilsen, så sørger jeg alltid for at han legger seg ned slik at barna kan velge om de vil eller ikke vil nærme seg ham. Jeg synes det kan være greit å huske at sammenlignet med et lite barn så er jo hunder store som hester!

Har sett en del eksempler på at unger som har vært kjemperedde hunder, i løpet av noen timer får en noe annerledes oppfatning. Som 6-åringen som i utgangspunktet mente at hunden umulig kunne være i samme rom som han, og som etter noen timer plutselig sier noe ettertenksomt "jeg er visst ikke redd for den hunden der jeg".

Jeg tror det ville blitt færre unger som ble redde hunder hvis man passet på at ikke hundene kom for brått på dem når barna var små. Jeg har også sett mødre som åpenbart overfører sin egen angst, men flere tilfeller av mødre som nettopp fordi de selv er redde har ønsket at ungene skal få et mer avslappet forhold til hunder.

Sånne hunder har vi fått øve oss på også, og det har faktisk gjort at litt etter litt er han ikke lenger redd alle hunder, nå er det bare de som spreller fælt :-)

Men det har vært mange rare hundeeiere opp gjennom åra som ikke skjønner at noen kan være redd deres hund på seksti kilo med masse tenner - den vil jo bare leke...

[jonia]

''Men jeg må si at flere har reagert på at jeg har bedt datteren min holde seg borte fra ALLE hunder. Noen mener nok jeg har skremt henne fra å like hunder. Og, ja, hun er redd hunder i alle størrelser og fasonger, både med og uten lyd.''

Ja, det er ikke usannsynlig at du ved din oppførsel har gjort henne redd for hunder.

Jeg husker jeg tenkte selv da sønnen min var liten at dette med hunder var et skikkelig dilemma. Jeg ville jo at han skulle la være å kaste seg over fremmede hunder - med store fare for å bli bitt - men samtidig ville jeg unngå at han fikk en ubegrunnet frykt for alle hunder.

Jeg var derfor påpasselig med å holde stemmen rolig og vennlig, og snakke om at man ikke skal klappe hunder uten å ha spurt eieren om lov først. Videre at man alltid må la hunden komme til seg og snuse og gjøre seg kjent før man klapper den. Alt dette fordi hundene kan bli redde hvis ukjente mennesker plutselig tar på dem, og det liker jo ikke vi mennesker heller, men med den forskjellen at hun kan bite fordi den er redd og tror den må forsvare seg.

Jeg har alltid vært en hundeelsker selv, så det var ikke vanskelig å bestemme seg for at jeg ikke ville gi sønnen min hundefrykt.

Verre var det å sørge for at min edderkopp-fobi ikke ble overført til han, men jeg er ikke så rent lite stolt over at jeg der klarte å ta meg sammen hver gang vi så en edderkopp, og dette har også hatt en kurativ virkning på meg selv - jeg misliker edderkoppene fortsatt, men har ikke noen fobi. :-)

Jeg mener vel at man med god grunn bør holde avstand til en del hunder.

Slik vi bor nå, er det naboer som ikke passer på sine hunder. Og andre som har eksemplarisk oppdragelse på sine.

Min datter har blitt skremt mer enn en gang av byksende og gjøende hunder som er mer enn dobbel hennes størrelse. Da synes jeg det blir feil å si til henne at hunden ikke er farlig.

Etter hvert som min datter blir eldre, håper jeg at hun ska bli i stand til å vurdere når det er fornuftig å være redd, og når det ikke er det. Det gjelder jo ikke bare hunder, men mange ting man møter på i livet.

Jeg har selv litt ymse erfaringer med hunder. Synes nok at noen eiere overvurderer/feilvurderer hunden sin, ja.

Det som er en snill familiehund i en familie, behøver ikke være det optimale selskap for andre familier, som ikke kjenner hunden.

[frosken]

Sånne hunder har vi fått øve oss på også, og det har faktisk gjort at litt etter litt er han ikke lenger redd alle hunder, nå er det bare de som spreller fælt :-)

Men det har vært mange rare hundeeiere opp gjennom åra som ikke skjønner at noen kan være redd deres hund på seksti kilo med masse tenner - den vil jo bare leke...

Jeg pleier jo å sammenligne med en hest, men ser at en annen i denne tråden bruker mammut som sammenligningsgrunnlag - og det er kanskje mer dekkende :-)

[Gjest Valnøtt]

Jepp. Min yngste ble rent overende av en diger, frittløpende hund rett før hun fylte to, og hun er hysterisk redd for hunder, stakkars, helt hinsides all fornuft.

Selv er jeg veldig glad i hunder, men ikke i hundeeiere som ikke klarer å ta redde barn på alvor, men avfeier alt med at "hunden vil jo bare leke". Ikke så lett å forstå for en 80 cm høy kropp når bikkja kommer løpende i full fart og troner som en mammut over henne.

Jeg pleier å gi eieren sansen for perspektiv tilbake med å si _klart_ fra at jeg er større en bikkja og akter å sparke den så hardt jeg kan om han ikke tar den i bånd. Da synes mange det er utrolig at en voksen dame(?) kan oppføre seg sånn mot en søt, liten hund...

Men de tar dyret sitt i bånd ihvertfall, og jeg kan slippe en livredd tass ned på bakken igjen etter at han har panisk bedt om å løftes opp.

Heldigvis er han mye bedre nå. Vi har vært så heldige å få treffe hunder som ligger helt rolige mens han får nærme seg dem som han vil selv, og etterhvert har han begynt å like hunder som er rolige av seg.

[morsan]

Jeg mener vel at man med god grunn bør holde avstand til en del hunder.

Slik vi bor nå, er det naboer som ikke passer på sine hunder. Og andre som har eksemplarisk oppdragelse på sine.

Min datter har blitt skremt mer enn en gang av byksende og gjøende hunder som er mer enn dobbel hennes størrelse. Da synes jeg det blir feil å si til henne at hunden ikke er farlig.

Etter hvert som min datter blir eldre, håper jeg at hun ska bli i stand til å vurdere når det er fornuftig å være redd, og når det ikke er det. Det gjelder jo ikke bare hunder, men mange ting man møter på i livet.

Jeg har selv litt ymse erfaringer med hunder. Synes nok at noen eiere overvurderer/feilvurderer hunden sin, ja.

Det som er en snill familiehund i en familie, behøver ikke være det optimale selskap for andre familier, som ikke kjenner hunden.

Ja, jeg er enig at en viss skepsis til hunder er på sin plass, men noen kan jo bli påført den reneste fobien fordi f eks mor hyler opp og drar med seg ungen i en stor bue rundt hunden, og det mener jeg er unødvendig å påføre barnet sitt.

Men jeg sier ikke at dette gjelder for dere, da:-)

[jonia]

Ja, jeg er enig at en viss skepsis til hunder er på sin plass, men noen kan jo bli påført den reneste fobien fordi f eks mor hyler opp og drar med seg ungen i en stor bue rundt hunden, og det mener jeg er unødvendig å påføre barnet sitt.

Men jeg sier ikke at dette gjelder for dere, da:-)

Det er jeg enig i.

Balansen mellom fornuftig skepsis bør jo ikke gå over i fobier, slik at det preger det daglige liv.

Det blir iallfall ingen hund i vårt hjem i overskuelig framtid, men det finnes jo andre dyr hvis man ønsker det.

[morsan]

Det er jeg enig i.

Balansen mellom fornuftig skepsis bør jo ikke gå over i fobier, slik at det preger det daglige liv.

Det blir iallfall ingen hund i vårt hjem i overskuelig framtid, men det finnes jo andre dyr hvis man ønsker det.

- og det går da greit å vokse opp uten dyr også;-) Jeg var som barn/ungdom helt overbevist om at jeg kom til å ha hund som voksen familieperson, men vi har ikke det, gitt, enda jeg elsker hunder og heller ikke har barn eller mann som er redd.... ;-)

Ser ikke for meg at det blir hund før enn jeg blir en gammel dame med en liten hund til å putte i veska;-)

[jonia]

Min minste er redd hunder, og det er det mange som syns at er noe som garantert er overført fra mor. Og at det ikke skal gjelde akkurat deres hund, siden den er så snill....

Jeg har etterhvert begynt å si at det har kommet etter møte med varulver, han ser ikke så lett forskjell på varulver og vanlige hunder.

(Også pleier jeg å ha en trusel det lukter krutt av til de som ikke tar inn beistet sitt når de møter oss...)

Jeg gir også klar melding til folk som gir blaffen i å se etter hunden sin.

I et turområde nær oss er det mange som synes at de kan la være å ha hunden i bånd når de går søndagstur.

I tillegg har vi en nabo som slipper alle fem hundene sine løs. Jeg har vært hos dem og bedt dem komme og plukke opp etter dem (på vår plen) flere ganger. Vi vurderer hva vi skal gjøre med den saken, har jo ikke så lyst å politianmelde dem heller. Men det har ikke blitt bedring etter x antall henvendelser.

[Lillemus]

Jeg gir også klar melding til folk som gir blaffen i å se etter hunden sin.

I et turområde nær oss er det mange som synes at de kan la være å ha hunden i bånd når de går søndagstur.

I tillegg har vi en nabo som slipper alle fem hundene sine løs. Jeg har vært hos dem og bedt dem komme og plukke opp etter dem (på vår plen) flere ganger. Vi vurderer hva vi skal gjøre med den saken, har jo ikke så lyst å politianmelde dem heller. Men det har ikke blitt bedring etter x antall henvendelser.

Spa opp hundemøkka og sleng det over gjerdet og inn i eierens hage. Evt. si at neste gang du ser hundene gå løse så ringer du politiet eller Falken og får dem til å komme og hente dem.

[Gjest Valnøtt]

Jeg gir også klar melding til folk som gir blaffen i å se etter hunden sin.

I et turområde nær oss er det mange som synes at de kan la være å ha hunden i bånd når de går søndagstur.

I tillegg har vi en nabo som slipper alle fem hundene sine løs. Jeg har vært hos dem og bedt dem komme og plukke opp etter dem (på vår plen) flere ganger. Vi vurderer hva vi skal gjøre med den saken, har jo ikke så lyst å politianmelde dem heller. Men det har ikke blitt bedring etter x antall henvendelser.

Du kjøper inn en spade som dedikeres til å kaste dritten tilbake over gjerdet til dem. Så gjør du det - helt konsekvent til de slutter å slippe løs bikkja. Hvis du er lei av å ha dem flyende, så begynner du å ta dem inn og levere dem som hittehunder til politiet.

(Politiet vil neppe komme hjem til deg og hente dem sålenge de er naboen sine).

Dette vil medføre at forholdet til naboen vil bli noe kjølig, men det hadde jeg gitt en god dag i :-)

[jonia]

Jeg har faktisk en sånn hund som er egnet for barn som er redde. Det er en spesialtrent hund (ikke jeg som har æren for det) med et velutviklet sosialinstinkt (Han strøk til førerhundtesting, da han var altfor opptatt av mennesker...).

Når vi treffer små barn som muligens vil hilsen, så sørger jeg alltid for at han legger seg ned slik at barna kan velge om de vil eller ikke vil nærme seg ham. Jeg synes det kan være greit å huske at sammenlignet med et lite barn så er jo hunder store som hester!

Har sett en del eksempler på at unger som har vært kjemperedde hunder, i løpet av noen timer får en noe annerledes oppfatning. Som 6-åringen som i utgangspunktet mente at hunden umulig kunne være i samme rom som han, og som etter noen timer plutselig sier noe ettertenksomt "jeg er visst ikke redd for den hunden der jeg".

Jeg tror det ville blitt færre unger som ble redde hunder hvis man passet på at ikke hundene kom for brått på dem når barna var små. Jeg har også sett mødre som åpenbart overfører sin egen angst, men flere tilfeller av mødre som nettopp fordi de selv er redde har ønsket at ungene skal få et mer avslappet forhold til hunder.

Det som er vanskelig er at noen hunder er opplagt farlige, mens andre ikke er det.

Derfor velger vi å holde oss borte fra hunder. Vi lager ikke noe nummer av det, bare går forbi uten å gi oppmerksomhet. Er det en hund på litt avstand kan vi godt stå og se på den, men vi oppsøker den ikke.

Barn kan ofte ikke skille mellom det som er farlig og det som ikke er farlig, men det bør jo forledre se som en viktig oppgave i sin oppdragelse.

Og hundeeiere bør respektere at deres mer eller mindre snille hund ikke nødvendigvis er et ønsket bekjentskap for alle.

At det kan ha noe for seg å trene litt sammen med en snill hund for å kurere fobier, ser jeg absolutt poenget med.

[frosken]

Det som er vanskelig er at noen hunder er opplagt farlige, mens andre ikke er det.

Derfor velger vi å holde oss borte fra hunder. Vi lager ikke noe nummer av det, bare går forbi uten å gi oppmerksomhet. Er det en hund på litt avstand kan vi godt stå og se på den, men vi oppsøker den ikke.

Barn kan ofte ikke skille mellom det som er farlig og det som ikke er farlig, men det bør jo forledre se som en viktig oppgave i sin oppdragelse.

Og hundeeiere bør respektere at deres mer eller mindre snille hund ikke nødvendigvis er et ønsket bekjentskap for alle.

At det kan ha noe for seg å trene litt sammen med en snill hund for å kurere fobier, ser jeg absolutt poenget med.

Jeg mener at barn skal læres opp til ikke å gå bort til fremmede hunder. Det bør alltid være en voksen tilstede dersom man skal hilse på hunden første gangen.

[PieLill]

Ja, jeg er enig at en viss skepsis til hunder er på sin plass, men noen kan jo bli påført den reneste fobien fordi f eks mor hyler opp og drar med seg ungen i en stor bue rundt hunden, og det mener jeg er unødvendig å påføre barnet sitt.

Men jeg sier ikke at dette gjelder for dere, da:-)

Jeg hyler ikke opp, men jeg holder alltid tilstrekkelig avstand til hunder der eieren til stedet/jeg ikke har dialog med eieren. Jeg lærer barna å gjøre det samme.

Fremmede hunder skal man holde seg unna, både av egeninteresse og av hensyn til hunden.

mvh

[jubalong70]

Uff da, da må det da være bedre å lokke med noe positivt på det stedet man ønsker barnet skal gå til.