Personlighetskræsj med det ene barnet..

[Gjest Går det virkelig an?]

Dette er utrolig vondt. Jeg merker at jeg går mye bedre overens med det ene barnet enn det andre. Det ene barnet vårt har så vanvittig mye energi, (ikke adhd, men utømmelige batterier), og sliter meg helt ut. H*n greier ikke å holde kroppen i ro, og snakketøyet går konstant. Det er så utrolig slitsomt i lengden.

Jeg prøver å kompensere ved å ta med meg barnet ut på ting h*n liker med jevne mellomrom, og da har vi det veldig fint. Men det er jo flest hverdager, og selv om jeg prøver å telle til 100 så blir lunten kortere, og det slår ut før eller senere. Jeg prøver å bli mer bevisst på positiv forsterkning, og håper det vil hjelpe oss. F.eks "nå har du vært flink til å sitte på stolen under hele frokosten" i stedet for å terpe på å sitte stille/ikke dunke i bordet osv.

Jeg føler meg veldig alene i dette, om jeg skal være helt ærlig så liker jeg kanskje det andre barnet bedre.. jeg er like glad i begge to, men synes det ene barnet er lettere å være sammen med. Herregud for en mamma jeg er..

[caprice]

Da stiller jeg i samme kategori. Den eldste er vanskelig å ha med å gjøre, og har vært sånn hele livet. Vi har daglige kamper om både det ene og det andre, og hun er krevende, samt helt elendig til å gjøre ting på egenhånd. Må ha oppfølging, noen å være sammen med, hele tiden. Ingenting galt med henne, normalt flink, normalt intelligent vil jeg tro. Ingenting verken jeg eller mannen min kjenner oss igjen i ved henne. Det er rart og trist. Lillesøster er den rake motsetning. Jeg tar meg hele tiden i å like henne bedre, og det er ikke morsomt for meg heller :-( Jeg tror og mener at vi ikek forskjellsbehandler, og jeg er veldlig bevisst på å gripe fatt i den yngste også når det er hun som feks gjør noe galt - samt rose den eldste når noe er positivt.

[Onsdag1365380628]

Jeg vil tro at dette er mer vanlig en som så, bare at det ikke snakkes om. Jeg har det på samme måte som deg, men føler meg ikke som en dårlig mor for det.

[Gjest prust]

Dette er nok ganske vanlig. Vi har tre barn - og hun midterste har jeg hatt det litt problematisk i forhold til, heldigvis går det bedre nå - hun fyller snart 7 år.

Både eldstemann på snart 9 og yngste på 4 har helt andre personligheter - og er mye enklere å være sammen med. Der hun midterste er, blir det fort konflikter....

Viktig å fokusere på positive sider ved barnet, og gi det kos og klem, slik en gjør mot de andre - selv om en ikke alltid føler for det....

[Gjest Peggi]

Likedan her. Eldstemann er fryktelig krevende, sitter heller nesten aldri rolig ved bordet å da blir det tilsnakk å atter tilsnakk.

Det her blir til dårlig samvittighet fordi man bare kjefter på den ene.

Jeg vet jeg e flink til å gi han skryt når han gjøre brae ting å jeg prøver å forklare mine utbrudd koffor han får kjeft.

Håper jeg gjør det rette. Føler virkelig med deg.

Peggi

[Snikkersen]

Det er nok ikke så uvanlig. Jeg kommuniserer også letere med min yngste. Den eldste er mer lik faren, den yngste har mer min "personlighetstype". Heldigvis elsker jeg dem like høyt....

Siden du selv er bevisst på det regner jeg med at det kommer til å gå bra!

[PieLill]

Kunne du ha nytte av å lese noen bøker som tar for seg ulike personlighetstyper. Selv om det ikke er mulig å favne alle nyanser i en slik bok, kan man få seg noen nyttige a-ha-oppleveleser.

Jeg kan anbefalet tiltlene:

"Er du glad i meg?"

"Glade og trygge barn"

mvh

[UlrikkeE]

Jeg har bare ett barn som jeg er biologisk mor til. Jeg har ingenting å sammenligne med der, med andre ord.

Jeg er stemor til tre, og har det sånn med det ene barnet. Men det er liksom ikke "lov" til å ikke like ett av barna når man er stemor... "Alle" sier at det er mer "lov" til å være mer sint på egne barn enn stebarn, eller like egenskaper dårlig ved ens eget barn enn ved et stebarn...

Jeg har ingen problemer med stemor-rollen. Jeg er kjempeglad i stebarna mine. Men det ene barnet irriterer meg HELE tiden - hun er vanvittig forskjellig fra meg... Jeg tror jeg hadde irritert meg like mye over henne om hun var min egen (men det kan selvfølgelig hende at jeg hadde hatt bittelitt lenger lunte, det vet jeg ikke)

Jeg tror mange har det sånn som du beskriver. Jeg regner med at du ville gått gjennom ild og vann for begge ungene dine. Men man er rett og slett ikke programmert til å matche alle personligheter like bra, uansett om det er ens egne barn eller om det er en kollega...

[PieLill]

Jeg har bare ett barn som jeg er biologisk mor til. Jeg har ingenting å sammenligne med der, med andre ord.

Jeg er stemor til tre, og har det sånn med det ene barnet. Men det er liksom ikke "lov" til å ikke like ett av barna når man er stemor... "Alle" sier at det er mer "lov" til å være mer sint på egne barn enn stebarn, eller like egenskaper dårlig ved ens eget barn enn ved et stebarn...

Jeg har ingen problemer med stemor-rollen. Jeg er kjempeglad i stebarna mine. Men det ene barnet irriterer meg HELE tiden - hun er vanvittig forskjellig fra meg... Jeg tror jeg hadde irritert meg like mye over henne om hun var min egen (men det kan selvfølgelig hende at jeg hadde hatt bittelitt lenger lunte, det vet jeg ikke)

Jeg tror mange har det sånn som du beskriver. Jeg regner med at du ville gått gjennom ild og vann for begge ungene dine. Men man er rett og slett ikke programmert til å matche alle personligheter like bra, uansett om det er ens egne barn eller om det er en kollega...

Jeg tror man kan dempe sine irritasjoner betraktelig ved å jobbe aktivt for å lære å forstå barnets personlighet bedre/hva som motiverer barnet.

mvh

[fillolin]

Jeg har foreløpig bare ett barn, men jeg tror heller ikke at du er den eneste som har det slik.

Mitt råd er at du fokuserer mindre på hva det er med barnet og mer på hvorfor du reagerer som du gjør. Det er fort å gjøre barnets energinivå til problemet, men for en annen forelder ville det kanskje vært det mest positive med barnet mens et barn som bare ville lese og legge puslespill var vanskelig å komme overens med. Spørsmål å stille seg selv kan være: Hvorfor synes du det er vanskelig? Er det noe hos deg selv du vil jobbe med? Har barnet andre sider du kan fokusere på? Er det andre mennesker rundt dere som kan bidra i samspillet eller avlaste deg? Hvordan ønsker du at familielivet skal være og hvordan skal du komme dit (nb. ikke gjennom å forandre barnet....)? Og jeg ville ikke tenke forsterkning ift. barnet, men ift. meg selv; si til deg selv - og barnet - "jeg synes det er så godt når du sitter rolig ved bordet", "jeg blir så glad når vi kan snakke rolig sammen" o.l. Venn deg til å konsentrere deg om de gangene dere har det bra og ignorere de gangene du sliter. Mange "gode" råd på en gang her, men dette er teknikker jeg selv iallefall har nytte av når det er mennesker i livet mitt jeg ikke klarer å forandre