krokodilletårer

[smekka]

Har en 5-åring som gråter/skriker så fort hun ikke får det som hun vil. Bare et nei for en liten, enkel ting skaper masse hyling. Ser tydelig at hun har begynt å bruke dette som en taktikk for å få viljen sin.

Prøver å være konsekvent og ikke gi det så mye oppmerksomhet, men er til tider vanskelig da det skjer utrolig ofte. Påpeker kanskje litt for ofte at hun ikke kan gråte/skrike for så små ting hele tiden.

Noen tips om hvordan vi kan få dette til å bli bedre?

[Gjest ViViola]

"Den eneste måten du absolutt IKKE oppnår noe, er med den hylinga"

"Jeg ser at du gråter med tulle-tårer nå"

Og snakket med henne i en rolig stund om hvordan man oppfører seg, om hvorfor dere sier nei til ting og at disse tårene ikke vil hjelpe henne det minste.

Ja, jeg har hatt 2 5-åringer, og ja, det går over når de skjønner at det ikke virker. Utrolig hva barn forstår når man forklarer hvorfor de får nei, men da må det skje i rolige former.

:-)

[Holmes]

"Den eneste måten du absolutt IKKE oppnår noe, er med den hylinga"

"Jeg ser at du gråter med tulle-tårer nå"

Og snakket med henne i en rolig stund om hvordan man oppfører seg, om hvorfor dere sier nei til ting og at disse tårene ikke vil hjelpe henne det minste.

Ja, jeg har hatt 2 5-åringer, og ja, det går over når de skjønner at det ikke virker. Utrolig hva barn forstår når man forklarer hvorfor de får nei, men da må det skje i rolige former.

:-)

Enig med ViVola.

Barnet må aldri oppnå fordeler med skrikinga. Snarere tvert i mot. Eneste måten å få det bort på...

[PieLill]

Det viktigste er at hun ikke oppnår noe som helst slik ViViola skriver. Evt. blir sendt på rommet el. (hvis mulig) til hun er ferdig med tullet. "Du får gjerne hyle. Men vi andre orker ikke å høre på slik hyling. Så da får du gå til xx til du er ferdig."

Eventyret om gutten som ropte Ulv-Ulv og en samtale om dette kan kanskje også være en idé.

mvh

[Shadow 650]

Datteren min fylte akkurat 4 år. Det var en periode hvor hun sutret og grein for "alt". Liksom tilbake til småbarnsstadiet når barnet manglet ord til å uttrykk seg. Men denne jenta har godt ordforråd, så det irriterte gråstein at hun var så "baby".

Det endte med at eg satte foten ned. Hvis hun ville oppføre seg som en baby, og ikke kunne snakke skikkelig med ordentlig stemme... ja, da skulle hun vær så god få begynne med babymat.

På butikken stod eg ved barnegrøten, og la den i kurven. Jenta mi fikk store øyner, for hun visste eg ikke tulla.

Så, sa hun. "Ok, mamma. Eg skal skjerpe meg. Ikke mer grine-stemme"

Og slik ble det. De hender hun glemmer seg, men det er nok eg setter blikket på henne, og hun tar seg sammen.

[Mrs. Wallace]

Det viktigste er at hun ikke oppnår noe som helst slik ViViola skriver. Evt. blir sendt på rommet el. (hvis mulig) til hun er ferdig med tullet. "Du får gjerne hyle. Men vi andre orker ikke å høre på slik hyling. Så da får du gå til xx til du er ferdig."

Eventyret om gutten som ropte Ulv-Ulv og en samtale om dette kan kanskje også være en idé.

mvh

Hehe, jeg har brukt eventyret om gutten som ropte ulv med stort hell her. Nå trenger jeg bare si "ulv" til guttungen, så skjerper han seg umiddelbart. ;o)

[PieLill]

Hehe, jeg har brukt eventyret om gutten som ropte ulv med stort hell her. Nå trenger jeg bare si "ulv" til guttungen, så skjerper han seg umiddelbart. ;o)

;-)

mvh

[AneM1365380603]

Hehe, jeg har brukt eventyret om gutten som ropte ulv med stort hell her. Nå trenger jeg bare si "ulv" til guttungen, så skjerper han seg umiddelbart. ;o)

Jeg tok faktisk opp det med ulven til sønnen min i dag. Han har innrømmet at han har en egen teknikk for å presse fram tårer.

[fillolin]

Jeg ville spurt meg hvorfor hun velger en slik taktikk... Og jeg ville snakket med henne om det, sagt at du synes det er vanskelig, at du lurer på hvorfor hun gjør det og at du må tenke på hvordan du skal forholde deg til det el.l. Jeg tror ikke barn gjør slikt helt uten grunn, men grunnen er ikke alltid det en tror eller så lett å finne fram til. Jeg synes ikke ignorering er å anbefale, først og fremst fordi jeg synes at relasjonen mellom foreldre og barn ikke bør reduseres til et spørsmål om makt, men også fordi det er en teknikk som er ekstremt vanskelig å gjennomføre konsekvent. Og hvis en ikke klarer det risikerer en isteden å forsterke atferden: tilfeldig belønning (dvs. at en ikke klarer å ignorere det) virker langt sterkere enn systematisk belønning.

[fillolin]

Enig med ViVola.

Barnet må aldri oppnå fordeler med skrikinga. Snarere tvert i mot. Eneste måten å få det bort på...

Funker vel som bare det i parforhold også, det. Og på jobben og alle andre steder. Blir kanskje ikke så koselig, men en unngår iallefall at andre får det som de vil

[PieLill]

Jeg ville spurt meg hvorfor hun velger en slik taktikk... Og jeg ville snakket med henne om det, sagt at du synes det er vanskelig, at du lurer på hvorfor hun gjør det og at du må tenke på hvordan du skal forholde deg til det el.l. Jeg tror ikke barn gjør slikt helt uten grunn, men grunnen er ikke alltid det en tror eller så lett å finne fram til. Jeg synes ikke ignorering er å anbefale, først og fremst fordi jeg synes at relasjonen mellom foreldre og barn ikke bør reduseres til et spørsmål om makt, men også fordi det er en teknikk som er ekstremt vanskelig å gjennomføre konsekvent. Og hvis en ikke klarer det risikerer en isteden å forsterke atferden: tilfeldig belønning (dvs. at en ikke klarer å ignorere det) virker langt sterkere enn systematisk belønning.

Hovedgrunnen til at barn holder på med slikt er at de tror de oppnår noe med det.

;-)

Erfaring av at det gjør de slett ikke samt veiledning på mer konstruktive framgangsmåter er medisinen.

Noen ganger er jeg over hodet ikke interessert i hvorfor (den dypereliggende årsaken til at) ungen sutrer. Jeg bryr meg bare om å få slutt på det.

mvh