Ekspertsvar Psykopat -pappa

[Gjest vestlandsfanden og vel så det...]

Min venninne er gift med en som i alle henseende passer med betegnelsen "psykopat". Jeg vil ikke beskrive han ytterligere, av redsel for identifisering. Jeg fikk vite dette først for ett års tid siden. De har vært sammen i mange, mange år og har flere barn som begynner å bli store. Overfor oss har han alltid vært verdens hyggeligste og mest hjelpsomme (naturligvis), og vi har sett dem MYE. Det er helt sykt!

Min venninne er nærmest hjernevasket, og skylder ondskapen og ansvarsløsheten hans på at han er syk. I tillegg har hun lært seg balansegangen for å unngå raseri, men frykter at han tar livet av henne hvis hun går. Hun er livredd, men skjønner det ikke en gang selv, tror jeg.

Problemet, i tillegg til for henne, er ungene deres. De har barn som hun påstår ikke er påvirket av situasjonen - bare de eldste har begynt å skjønne noe, sier hun. Jeg har alltid syntes det var merkelige, men ikke skjønt hvorfor. Jeg mener de i høyeste grad er preget av situasjonen - det står helt klart for meg, nå som jeg vet hva de er utsatt for.

Spørsmålet er: Hva gjør jeg? Skal jeg gjøre noe i det hele tatt? Jeg er jo faktisk også redd for hva denne mannen kan gjøre dersom noe/noen begynner å true ham. Jeg er også redd for min venninne - vi har tilbudt henne hjelp, økonomisk og med bolig, men hun tør/vil ikke bryte opp. Sier hun er glad i mannen (!)

Jeg har lyst til å sende bekymringsmelding til barnevernet, men er utrolig usikker. Ungene trenger helt klart at noen griper inn, men pappan vil sikkert slå på sjarmen dersom barnevernet dukker opp der. Og min venninne får sikkert gjennomgå etterpå. Samtidig vet jeg hva psykopat-barn går gjennom, og hvilke skadevirkninger det kan få for dem.

Hva i allverden skal jeg gjøre? Hun vil aldri oppsøke hjelp eller bryte ut selv, hun er livredd for ham! Og jeg er sant å si også redd for hva han kan finne på. Samtidig lider ungene.

Fy flate!

[Gjest D*lilith]

Ikke noen lett situasjon det der nei...

[Mrs. Wallace]

Å huff, for en fæl situasjon. Jeg er redd for at du har rett i at en bekymringsmelding ikke nødvendigvis vil avdekke noe som helst, dersom han opptrer sjarmerende og hyggelig og venninna di i tillegg dekker over oppførselen hans.

Jeg har vel egentlig ikke noe veldig godt råd, annet enn at du som venninne kan prøve å være en motvekt til det hun får høre hjemme, og hjelpe, støtte og oppmuntre henne. Være der. Og kanskje for barna også?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Siden du kjenner dem så godt, kan du vel vurdere om barna viser tegn til skade. Gjør de det, er det naturlig å sende en bekymringsmelding.

[Gjest Valnøtt]

Jeg vil anbefale at du tar kontakt med krisesenteret ved dere og ber dem om råd - de har ekstremt peiling på dette.

Lykke til, og husk å ta vare på deg selv oppe i alt dette.

[mil1365380270]

Støtter Valnøtt - ta en telefon til krisesenteret. De har dessverre tonnevis med erfaring i hvordan man håndterer sånne situasjoner/personer.

[PieLill]

Så godt at dere bryr dere og er villige til å stille opp.

Har du mulighet til å invitere henne med på ferie (med barn, uten mann) i 2-3 uker? Pass på at hun får rikelig å gjøre med normale, høflige mannfolk.

Kan hende vil en pause fra terroren samt erfaringer med mennesker som i ulike situasjoner oppfører seg OK hjelpe på dømmekraften og handlekraften.

Har du fortalt henne at du anser situsjonen for barna så alvorlig at du vurderer å melde fra til barnevernet?

Jeg kjenner til tilfeller der venner å familie har slått seg sammen, skaffet leilighet og flyttet mor og barn på noen timer. (De kom en hel gjeng uten forvarsel, pakket flyttelasset og tok dem med seg.) Etter hvert ble hun svært takknemlig.

Du kan rådføre deg med barnevernet i en kommune som ikke har noe å gjøre med denne familien. Politiet kan ha en del å komme med om det er trusler og fare for vold.

Jeg håper inderlig dere klarer å hjelpe denne familien.

mvh

[fei1365380229]

Jeg skjønner utrolig godt at hun er livredd, har jo vært mange saker i Norge også hvor mannen tar livet av kona si når hun flytter ut. Jeg tror nok det ikke bare er å bryte opp for denne venninnen din, må nok mer drastiske tiltak som må settes inn slik som PieLill skriver om.

[Gjest vestlandsfanden og vel så det]

Så godt at dere bryr dere og er villige til å stille opp.

Har du mulighet til å invitere henne med på ferie (med barn, uten mann) i 2-3 uker? Pass på at hun får rikelig å gjøre med normale, høflige mannfolk.

Kan hende vil en pause fra terroren samt erfaringer med mennesker som i ulike situasjoner oppfører seg OK hjelpe på dømmekraften og handlekraften.

Har du fortalt henne at du anser situsjonen for barna så alvorlig at du vurderer å melde fra til barnevernet?

Jeg kjenner til tilfeller der venner å familie har slått seg sammen, skaffet leilighet og flyttet mor og barn på noen timer. (De kom en hel gjeng uten forvarsel, pakket flyttelasset og tok dem med seg.) Etter hvert ble hun svært takknemlig.

Du kan rådføre deg med barnevernet i en kommune som ikke har noe å gjøre med denne familien. Politiet kan ha en del å komme med om det er trusler og fare for vold.

Jeg håper inderlig dere klarer å hjelpe denne familien.

mvh

Tusen takk for svar fra deg og de andre!

Jeg har invitert henne til å ta med ungene og bo hos oss en periode, men det med ferie var også veldig lurt. Skal se om vi kan få til det i løpet av sommeren, det er faktisk ikke umulig.

Jeg skal tenke på de forslagene dere kommer med. Veldig merkelig situasjon å faktisk måtte ta med i betraktningen at denne mannen kan være farlig.

Og veldig merkelig å snakke med ei som på en måte har fullstendig oversikt over situasjonen, men likevel er så fullstendig på viddene i forhold til å tro at hun og ungene faktisk tjener noe på å holde ut med denne mannen. OG at ungene ikke tar skade av det. Skremmende hvor "forskrudd" man faktisk kan bli.

[Gjest vestlandsfanden og vel så det]

Siden du kjenner dem så godt, kan du vel vurdere om barna viser tegn til skade. Gjør de det, er det naturlig å sende en bekymringsmelding.

I mine øyne tar barna helt klart skade, og har gjort det i flere år. Jeg har tidligere bare ikke skjønt hvorfor. Men spørsmålet er jo hva barnevernet kan gjøre i slike situasjoner, og hvilken fare kontakten med dem kan utsette min venninne for.

[Gjest Valnøtt]

Tusen takk for svar fra deg og de andre!

Jeg har invitert henne til å ta med ungene og bo hos oss en periode, men det med ferie var også veldig lurt. Skal se om vi kan få til det i løpet av sommeren, det er faktisk ikke umulig.

Jeg skal tenke på de forslagene dere kommer med. Veldig merkelig situasjon å faktisk måtte ta med i betraktningen at denne mannen kan være farlig.

Og veldig merkelig å snakke med ei som på en måte har fullstendig oversikt over situasjonen, men likevel er så fullstendig på viddene i forhold til å tro at hun og ungene faktisk tjener noe på å holde ut med denne mannen. OG at ungene ikke tar skade av det. Skremmende hvor "forskrudd" man faktisk kan bli.

Angående det å ikke se skogen for bare trær... Jeg kan ganske mye om akkurat det etter et ekteskap med mishandling selv. Man vet ikke før man er ute av det hva det har vært.

Og man tror at ens egne barn ikke får med seg hva som skjer selvom man gjerne kan forklare andre i en lignende situasjon at _ders_ barn antagleig får med seg mer enn de tror...

Det som er viktig å huske på er at hvis han er så ille som du tror - og det er det tryggest å gå ut fra at han er - så er hun i stor fare i det øyeblikket han skjønner at hun er på vei ut av ekteskapet. Da må med andre ord løsningene være _på_plass_.

Ting noen tar som en selvfølge er ofte ikke det likevel. For eksempel må hun ha et trygt sted å dra på kort varsel som ikke gir opp om det blir ukoselig med store bokstaver.

De fleste tenker at man bør kunne dra til en venninne eller noe sånt. Men de færreste venninner tør å ha en i hus når det kommer til stykket. De har gjerne barn selv og er redde for at det skal skje noe med dem hvis denne gærningen dukker opp.

Derfor blir man ofte veldig alene og det blir vanskelig å tro på løsninger.

Det å få henne med langt vekk fra ham over en lengre periode var helt genialt. Men ha et apparat klart for de reaksjonene som kanskje kommer underveis. Og løsninger for alle problemene hun kommer til å se.

Og du skal vite en ting som kanskje kan komme til nytte: Han kan ilegges besøksforbud ift å oppsøke henne, og et slikt besøksforbud kan også gis selv om de bor sammen. Det betyr kort og godt at hun kan få hjelp av politiet til å holde ham unna i en kort periode mens hun får seg sted å bo og kommer seg vekk.

Det viktige er at hun da må kunne dokumentere behovet og alvorligheten. Det kan du hjelpe henne med. Hver gang hun forteller deg noe eller du observerer noe heretter, så skriv det ned. Noter dato og klokkeslett hvem som var til stede og hvor dere var og hva som ble sagt.

Og igjen - krisesenteret reddet livet og forstanden min, og de gjør det om og om igjen. Bruk dem.

[Gjest vestlandsfanden og vel så det]

Angående det å ikke se skogen for bare trær... Jeg kan ganske mye om akkurat det etter et ekteskap med mishandling selv. Man vet ikke før man er ute av det hva det har vært.

Og man tror at ens egne barn ikke får med seg hva som skjer selvom man gjerne kan forklare andre i en lignende situasjon at _ders_ barn antagleig får med seg mer enn de tror...

Det som er viktig å huske på er at hvis han er så ille som du tror - og det er det tryggest å gå ut fra at han er - så er hun i stor fare i det øyeblikket han skjønner at hun er på vei ut av ekteskapet. Da må med andre ord løsningene være _på_plass_.

Ting noen tar som en selvfølge er ofte ikke det likevel. For eksempel må hun ha et trygt sted å dra på kort varsel som ikke gir opp om det blir ukoselig med store bokstaver.

De fleste tenker at man bør kunne dra til en venninne eller noe sånt. Men de færreste venninner tør å ha en i hus når det kommer til stykket. De har gjerne barn selv og er redde for at det skal skje noe med dem hvis denne gærningen dukker opp.

Derfor blir man ofte veldig alene og det blir vanskelig å tro på løsninger.

Det å få henne med langt vekk fra ham over en lengre periode var helt genialt. Men ha et apparat klart for de reaksjonene som kanskje kommer underveis. Og løsninger for alle problemene hun kommer til å se.

Og du skal vite en ting som kanskje kan komme til nytte: Han kan ilegges besøksforbud ift å oppsøke henne, og et slikt besøksforbud kan også gis selv om de bor sammen. Det betyr kort og godt at hun kan få hjelp av politiet til å holde ham unna i en kort periode mens hun får seg sted å bo og kommer seg vekk.

Det viktige er at hun da må kunne dokumentere behovet og alvorligheten. Det kan du hjelpe henne med. Hver gang hun forteller deg noe eller du observerer noe heretter, så skriv det ned. Noter dato og klokkeslett hvem som var til stede og hvor dere var og hva som ble sagt.

Og igjen - krisesenteret reddet livet og forstanden min, og de gjør det om og om igjen. Bruk dem.

Så flott - og så forferdelig å lese det du skriver! Flott fordi du gir så mye av din egen historie for å hjelpe venninnen min, og forferdelig både pga din og min venninnes historie.

Jeg kjenner også på den redselen ved av å ha dem i hus selv dersom hun går. Må si at jeg ikke er bedre enn at jeg også bekymrer meg for egne barns sikkerhet dersom hun og ungene skulle bo her etter et brudd. Men hva er sikre oppholdssteder - er det kun krisesenter? Og hvor lenge kan man bo der?

I dag har jeg snakket med henne og fått vite flere forferdelige ting. Jeg skal begynne å notere slik du forteller.

Oppdaget også at en venn av en venn forsker på kvinner i mishandlingsforhold - det kan kanskje være nyttig å ta en prat med denne personen også.

Dette er så sabla ekkelt, at!

[Gjest Valnøtt]

Så flott - og så forferdelig å lese det du skriver! Flott fordi du gir så mye av din egen historie for å hjelpe venninnen min, og forferdelig både pga din og min venninnes historie.

Jeg kjenner også på den redselen ved av å ha dem i hus selv dersom hun går. Må si at jeg ikke er bedre enn at jeg også bekymrer meg for egne barns sikkerhet dersom hun og ungene skulle bo her etter et brudd. Men hva er sikre oppholdssteder - er det kun krisesenter? Og hvor lenge kan man bo der?

I dag har jeg snakket med henne og fått vite flere forferdelige ting. Jeg skal begynne å notere slik du forteller.

Oppdaget også at en venn av en venn forsker på kvinner i mishandlingsforhold - det kan kanskje være nyttig å ta en prat med denne personen også.

Dette er så sabla ekkelt, at!

Den forskervennen kan være lurt å prate med. På krisesenteret er det _trygt_ Man kan bo der i inntil ett år. Og man kan ha med seg barna. Men hun kan få besøksforbud på mannen, da kan hun bo hjemme.

Selv har jeg voldsalarm og en meget god alarmdekning fdra securitas hvor de tar hensyn til at jeg lever i den situasjonen jeg gjør. Hvilket vil si at skjer det noe på min adresse så er det _raske_. Eksen hadde besøksforbud i et halvt år akkurat da vi brøt samlivet, men etter det har det vært vanskelig å få det fornyet.

Det er utrolig bra at hun har en venninne som deg. Som orker å høre på det hun sliter med. Skriv ned alt hun sier. Etterhvert som hun kanskja kan begynne å bagatellisere det som skjer - man gjør nemlig det - så vet du at du har det klart når hun trenger det. Og det gjør hun når hun er mottagelig for å ta inn hva som egentlig har foregått.

Selv var jeg på et punkt i livet innstilt på å bare ha det sånn som jeg hadde det resten av livet. Med en mann som ikke slo meg lenger, fordi jeg var tilstrekkelig kuet som jeg var, men som regjerte huset med psykisk terror 24/7 og voldtok meg regelmessig.

Nå som jeg er ute av det skjønner jeg nesten ikke hvordan en intelligent ung dame med sine meningers mot og styrke som en okse kan klare å ende opp sånn. Men det gjorde jeg. Og jeg har lovet meg selv å aldri glemme hvor lammet man er i forhold til å tenke klart når man står oppe i det.

Takk for at det finnes sånne som deg som kaller en spade for en spade og orker å engasjere dere. Jeg har også sånne venner, og jeg ville neppe klart meg uten dem og krisesenteret som faktisk bar meg gjennom en lang periode.

[Gjest vestlandsfanden og vel så det]

Den forskervennen kan være lurt å prate med. På krisesenteret er det _trygt_ Man kan bo der i inntil ett år. Og man kan ha med seg barna. Men hun kan få besøksforbud på mannen, da kan hun bo hjemme.

Selv har jeg voldsalarm og en meget god alarmdekning fdra securitas hvor de tar hensyn til at jeg lever i den situasjonen jeg gjør. Hvilket vil si at skjer det noe på min adresse så er det _raske_. Eksen hadde besøksforbud i et halvt år akkurat da vi brøt samlivet, men etter det har det vært vanskelig å få det fornyet.

Det er utrolig bra at hun har en venninne som deg. Som orker å høre på det hun sliter med. Skriv ned alt hun sier. Etterhvert som hun kanskja kan begynne å bagatellisere det som skjer - man gjør nemlig det - så vet du at du har det klart når hun trenger det. Og det gjør hun når hun er mottagelig for å ta inn hva som egentlig har foregått.

Selv var jeg på et punkt i livet innstilt på å bare ha det sånn som jeg hadde det resten av livet. Med en mann som ikke slo meg lenger, fordi jeg var tilstrekkelig kuet som jeg var, men som regjerte huset med psykisk terror 24/7 og voldtok meg regelmessig.

Nå som jeg er ute av det skjønner jeg nesten ikke hvordan en intelligent ung dame med sine meningers mot og styrke som en okse kan klare å ende opp sånn. Men det gjorde jeg. Og jeg har lovet meg selv å aldri glemme hvor lammet man er i forhold til å tenke klart når man står oppe i det.

Takk for at det finnes sånne som deg som kaller en spade for en spade og orker å engasjere dere. Jeg har også sånne venner, og jeg ville neppe klart meg uten dem og krisesenteret som faktisk bar meg gjennom en lang periode.

Takk for at du forteller meg dette! Jeg skjønner mye mer av både min venninnes og andre mishandlede kvinners situasjon av å lese det du skriver! Du imponerer meg! Jeg vet jo at du har kjempet mange kamper, at du har klart å ta vekt-kampen "ved siden av" det her, er bare helt utrolig!

Jeg ringte krisesenteret i går, og ringte min venninne etterpå, Det satt et stykke inne, men når hun har fått tenkt litt på det, så har hun gått med på å ta en tur dit for en prat. Hun klarer ikke å sortere noe i øyeblikket, tar alle problemer samtidig, og ser ikke at det kanskje finnes løsninger. Tenker at det kanskje kan hjelpe å snakke med noe som kan noe.

Hun vil at jeg skal bli med dit, og det gjør jeg jo naturligvis!

Hun har faktisk fortalt dette til flere, men ingen har reagert før jeg gjorde det. Jeg løy litt om hvor lenge jeg har visst det, for å unngå identifisering, men jeg har altså ikke visst det lenge. Hun er nok veldig overrasket over at jeg tar så resolutt tak.

Har litt trøbbel med min egen samvittighet - kankskje jeg bare ønsker å være "edel". Men så tenker jeg at konsekvensene for henne uansett er at hun får hjelp - og DET ønsker jeg virkelig, selv om jeg kan finne på å sole meg i glansen over "hvor snill jeg er". Snakker meg om idiot

Jeg blir eitrende forbanna over å høre hvilke forhold hun lever under, hun undertrykker enhver følelse for å unngå å trigge sinnet hans! Jeg er opprørt, sorgfull, sint og trist!

Jeg aner ikke hvilken løsning hun ender opp med til slutt. Hun er litt irrasjonell akkurat nå, undervurderer det hun er utsatt for, synes jeg. Men uansett blir det i alle fall et mer bevisst valg når hun får tenkt gjennom med noen andre. Jeg tror jo og håper virkelig at hun kommer seg fri, men jeg tror ikke det er gjort på en-to-tre....

Takk igjen for at du deler av din historie! Du er ei sterk, bra dame - aldri glemme det igjen!!

[Gjest Valnøtt]

Takk for at du forteller meg dette! Jeg skjønner mye mer av både min venninnes og andre mishandlede kvinners situasjon av å lese det du skriver! Du imponerer meg! Jeg vet jo at du har kjempet mange kamper, at du har klart å ta vekt-kampen "ved siden av" det her, er bare helt utrolig!

Jeg ringte krisesenteret i går, og ringte min venninne etterpå, Det satt et stykke inne, men når hun har fått tenkt litt på det, så har hun gått med på å ta en tur dit for en prat. Hun klarer ikke å sortere noe i øyeblikket, tar alle problemer samtidig, og ser ikke at det kanskje finnes løsninger. Tenker at det kanskje kan hjelpe å snakke med noe som kan noe.

Hun vil at jeg skal bli med dit, og det gjør jeg jo naturligvis!

Hun har faktisk fortalt dette til flere, men ingen har reagert før jeg gjorde det. Jeg løy litt om hvor lenge jeg har visst det, for å unngå identifisering, men jeg har altså ikke visst det lenge. Hun er nok veldig overrasket over at jeg tar så resolutt tak.

Har litt trøbbel med min egen samvittighet - kankskje jeg bare ønsker å være "edel". Men så tenker jeg at konsekvensene for henne uansett er at hun får hjelp - og DET ønsker jeg virkelig, selv om jeg kan finne på å sole meg i glansen over "hvor snill jeg er". Snakker meg om idiot

Jeg blir eitrende forbanna over å høre hvilke forhold hun lever under, hun undertrykker enhver følelse for å unngå å trigge sinnet hans! Jeg er opprørt, sorgfull, sint og trist!

Jeg aner ikke hvilken løsning hun ender opp med til slutt. Hun er litt irrasjonell akkurat nå, undervurderer det hun er utsatt for, synes jeg. Men uansett blir det i alle fall et mer bevisst valg når hun får tenkt gjennom med noen andre. Jeg tror jo og håper virkelig at hun kommer seg fri, men jeg tror ikke det er gjort på en-to-tre....

Takk igjen for at du deler av din historie! Du er ei sterk, bra dame - aldri glemme det igjen!!

Man undervurderer stort mens man står oppi det - elklers hadde man jo måttet gjøre noe med det, og når en er sliten nok så er ikke det noe alternativ - da er det nok å puste de neste timene.

Vektkampen min var en forutsetning for å klare å gå. For å holde ut i ekteskapet hadde jeg trøstespist. Det hadde igjen medført at jeg ikke eide krefter. Jeg lærte etterpå at det går an å være enormt overvektig - og slapp av underernæring samtidig.

Men for å unngå å dø av overvekt greide jeg å sette et ben foran det andre og lærte hvordan jeg kan spise uten å bli sulten og uten å øke vekten. etterhvert fikk jeg i meg næringsstoffer kroppen sårt trengte og fikk energi til å bevege meg litt. Nervene mine var elendige på den tiden, men jeg lærte at jeg fikk fred fra uroen rett etter trening - dermed ble det en positiv spiral som fjernet førti kilo med fett til slutt. (Sliter med å holde dem på avstand nå som jeg ikke trenger å trene for å holde stresset unna lenger...:-))

Det man glemmer når man lever med en tyrann er at man i utgangspunktet er ganske sterk. Svake personer greier nemlig å komme seg vekk fra slike menn - de har med seg en viten om at de kan tillate seg å gi opp en gang iblant.

Jeg deler gjerne all viten jeg har med deg om det kan hjelpe deg og venninna di med å komme ut av problemene. Jeg kommer aldri til å glemme den første gangen noen faktisk reagerte med avsky på det livet jeg hadde hjemme heller. Det var veldig godt med noen rene ord for pengene.

Ellers møter man nemlig stort sett folk som sier at "jaja" og "jaha" og gir inntrykk av at de ikke skal komme med meninger. Og da får man forsterket det inntrykket man prøver å skape seg om at det ikke er så ille...

Etter at jeg fikk eksen ut av huset hadde jeg en lang periode hvor jeg slet en del. Han oppsøkte huset på natta, stjal nøkler, brøt seg inn og var ganske slitsom en periode - og da - men først da - skjønte jeg hvor redd jeg var for ham. Når jeg hadde en låst dør mellom ham og meg - da kunne jeg tørre å kjenne etter hvordan det var.

Jeg vet at det er ganske vanlig med en reaskjon etterpå, kan være greit å være forberedt på det med hun du kjenner også.

Også skal du ta vare på deg selv. Du må huske at hun må gå denne veien selv. Du kan hjelpe henne med noe, men å ta avgjørelsen om at hun og ungene ikke skal ha det sånn mer - den må hun greie å ta selv.

Og hvis hun ikke greier det, så skal du ikke ta mer ansvar for det enn du har. Det er dessverre sånn at noen mennesker styrer skuta si rett på land og man kan ikke hjelpe dem. Så gjør så godt du kan, vit at det du gjør er uvurderlig, og går det ikke (dvs hun blir hos gubben), så vit at du har gjort alt du kunne for henne og barna hennes. Om ikke annet så vil barna hennes vite det når de vokser til.

Takk forresten - du gjør verden til et bedre sted :-)

[Gjest vestlandsfanden og vel så det]

Man undervurderer stort mens man står oppi det - elklers hadde man jo måttet gjøre noe med det, og når en er sliten nok så er ikke det noe alternativ - da er det nok å puste de neste timene.

Vektkampen min var en forutsetning for å klare å gå. For å holde ut i ekteskapet hadde jeg trøstespist. Det hadde igjen medført at jeg ikke eide krefter. Jeg lærte etterpå at det går an å være enormt overvektig - og slapp av underernæring samtidig.

Men for å unngå å dø av overvekt greide jeg å sette et ben foran det andre og lærte hvordan jeg kan spise uten å bli sulten og uten å øke vekten. etterhvert fikk jeg i meg næringsstoffer kroppen sårt trengte og fikk energi til å bevege meg litt. Nervene mine var elendige på den tiden, men jeg lærte at jeg fikk fred fra uroen rett etter trening - dermed ble det en positiv spiral som fjernet førti kilo med fett til slutt. (Sliter med å holde dem på avstand nå som jeg ikke trenger å trene for å holde stresset unna lenger...:-))

Det man glemmer når man lever med en tyrann er at man i utgangspunktet er ganske sterk. Svake personer greier nemlig å komme seg vekk fra slike menn - de har med seg en viten om at de kan tillate seg å gi opp en gang iblant.

Jeg deler gjerne all viten jeg har med deg om det kan hjelpe deg og venninna di med å komme ut av problemene. Jeg kommer aldri til å glemme den første gangen noen faktisk reagerte med avsky på det livet jeg hadde hjemme heller. Det var veldig godt med noen rene ord for pengene.

Ellers møter man nemlig stort sett folk som sier at "jaja" og "jaha" og gir inntrykk av at de ikke skal komme med meninger. Og da får man forsterket det inntrykket man prøver å skape seg om at det ikke er så ille...

Etter at jeg fikk eksen ut av huset hadde jeg en lang periode hvor jeg slet en del. Han oppsøkte huset på natta, stjal nøkler, brøt seg inn og var ganske slitsom en periode - og da - men først da - skjønte jeg hvor redd jeg var for ham. Når jeg hadde en låst dør mellom ham og meg - da kunne jeg tørre å kjenne etter hvordan det var.

Jeg vet at det er ganske vanlig med en reaskjon etterpå, kan være greit å være forberedt på det med hun du kjenner også.

Også skal du ta vare på deg selv. Du må huske at hun må gå denne veien selv. Du kan hjelpe henne med noe, men å ta avgjørelsen om at hun og ungene ikke skal ha det sånn mer - den må hun greie å ta selv.

Og hvis hun ikke greier det, så skal du ikke ta mer ansvar for det enn du har. Det er dessverre sånn at noen mennesker styrer skuta si rett på land og man kan ikke hjelpe dem. Så gjør så godt du kan, vit at det du gjør er uvurderlig, og går det ikke (dvs hun blir hos gubben), så vit at du har gjort alt du kunne for henne og barna hennes. Om ikke annet så vil barna hennes vite det når de vokser til.

Takk forresten - du gjør verden til et bedre sted :-)

Jeg har nesten ikke ord for det du forteller, Valnøtt! For meg er det bare helt, helt sykt at det går an å overleve under slike forhold, og absurd at man kan komme på å tro at det er normalt å ha det sånn. Og det er så mye som er likt mellom det du forteller, og det jeg nettopp har hørt av min venninne. Skremmende!

Hun beskriver også at flere har sagt "jaja" til henne når hun har forsøkt å fortelle. Og til og med unnskyldt og tatt ektefellen sitt parti. Ubegripelig!

Ønsker deg virkelig alt godt, lille nøtt!

[Gjest Valnøtt]

Jeg har nesten ikke ord for det du forteller, Valnøtt! For meg er det bare helt, helt sykt at det går an å overleve under slike forhold, og absurd at man kan komme på å tro at det er normalt å ha det sånn. Og det er så mye som er likt mellom det du forteller, og det jeg nettopp har hørt av min venninne. Skremmende!

Hun beskriver også at flere har sagt "jaja" til henne når hun har forsøkt å fortelle. Og til og med unnskyldt og tatt ektefellen sitt parti. Ubegripelig!

Ønsker deg virkelig alt godt, lille nøtt!

Hehe, du vet ikke hva ekte galskap er før du har prøvd det...

Noe av det som virkelig er kjipt er at man blir så flink til å bygge fasader etterhvert at ingen klarer å skjønne hva som har foregått selv når man prøver å rive dem ned.

Og noe av det som er helt tragisk er at etter at man har forsøkt en gang eller to å snakke med noen om hva som skjer med en, så vil gjerne disse menneskene at det skal skje en utvikling hvor man greier å komme seg ut av dette lille private helvetet. Og kanskje greier man ikke det - man sitter jo litt nede... Og da blir følelsen av å skuffe de man har betrodd seg til gjerne så ille at man ender med å kutte dem ut fordi man ikke orker å ha noen som "ser" i nærheten, og fordi man ikke orker enda mer dårlig samvittighet for at man ikke innfrir krav.

Og sånn er man selv med på sin egen isoleringsprossess - og sånn bidrar man selv til å forsterke forholdet til mishandleren sin - fordi han holder ut med en selvom en ikke greier noe som helst...

Grrrrrrr..... Jeg får lyst til å rive av meg håret over min egen dumhet nå som jeg ser hva jeg tenkte...

Men isteden tror jeg hardt på to ting:

Å lære alle som orker å høre på meg hva dette er for noe rart.

Og å leve livet mitt herfra og ut med ekte glede i hver eneste dag. Noen bedre hevn over eksen enn å ha et godt liv har jeg ikke klart å tenke ut. en lang stund var jkeg nøye med å ta inn over meg og kjenne glede hver morgen over at det er vakkert her hvor jeg bor, for jeg ville at det skulle ha vært glede i dagen min også hvis det skullevise seg å være den dagen eksen dukket opp og tok livet av meg. Nå i ettertid som jeg tror at jeg skal få oppleve barnebarna, så har jeg latt det bli en vane å tenke over og ta inn gleden fremdeles :-)

Jo - også har jeg kutta ut mora mi som lærte meg til å finne meg i sånt, og gikk ganske langt i å forsøke å tvinge meg til å fortsette å ha det sånn "for å slippe alt detta bråket".

[Elis31]

Ser at det reklameres veldig med en bok " Ut av psykopatens grep". Du kan jo lese den og få henne til å lese den også.