Uenige om det å få (flere) barn

[Gjest this is a challenge for me]

Vet dette har vært oppe før, både her og på småbarnsforum, men da var det ikke så aktuelt for meg. Spør derfor igjen: Hvordan takler folk det at ektefellen ikke vil adoptere/at ektefellen ikke vil adoptere flere barn? Det er jo en sorgprosess en må gjennom, forsone seg med at det ikke blir barn/flere barn selv om dette er et sterkt ønske hos den ene parten.

Regner med dette gjelde mange, og at dette problemet ikke er unikt for adoptivforeldre.Tregner gode og oppmuntrende råd til å takle situasjonen vi er i.

[Gjest ikkeidagnei]

Ja det er en sorgprosess som i mange tilfeller tar tid. Kanskje blir man aldri helt ferdig med den heller. Jeg er i samme situasjon som deg, har to adopterte barn og skulle gjerne hatt ett til, men mannen min vil ikke.

Dette har vært sårt, til og med så sårt at det har påvirket mine følelser for ham.

Har hatt mange tanker om at dette burde han ha unnet meg om han virkelig var glad i meg.

Alle forhold rundt oss ligger til rette for at vi kunne ha klart ett barn til.

Etter som årene har gått, og han ikke har endret mening har jeg vel mer og mer innfunnet meg med situasjonen, og gått innfor å virkelig være takknemlig over de to vi har. Det hjelper godt å være opptatt av ungene, følge dem opp i de forskjellige aktivitetene de er med i og glede seg over at alt går bra med dem.

Jeg vil råde deg til å snakke med ektefellen din og fortelle hvordan dette virkelig er for deg, hvor høyt du virkelig ønsker dette, og spørre h*n om hvor viktig det er for h*n å ikke få flere.

Så får dere prøve å finne ut hvem av dere som har de beste argumentene og har det sterkeste ønsket for eller mot. Kanskje det kan gi en løsning, og muligheten for aksept av den andres tanker og følelser rundt dette. Blir det fortsatt nei, vil jeg råde deg til å gjøre det du kan for å legge dette bak deg, finn noen å snakke med. Bestemme deg for at du skal glede deg over den/de du har fått, og at drømmen om ett barn til ikke skal overskygge alt det andre i livet ditt som er flott å få lov til å ta del i.

Ønsker dere lykke til !

[Gjest også en mamma]

Jeg hører primært til på småbarnsforumet, men problemstillingen er jo den samme uansett om man adopterer eller føder barna sine.

Jeg tenker som så at man kan ikke alltid få hva man ønsker seg. Delvis fordi man noen ganger må la fornuften råde over følelsene, og delvis fordi man lever sammen med noen som kanskje vil noe annet. Sånn sett mener jeg at det å være uenig om antall barn ikke er noe annerledes enn å være uenige om bosted, hund eller økonomi. En del avgjørelser krever enstemmighet, rett og slett. Er man ikke enige, så blir det ikke. Punktum.

Det viktigste er at man snakker sammen. At begge parter kan si hva de ønsker, hva de tenker, og at det er lov å være uenige. Men til syvende og sist må kanskje den som ønsker ett barn til innse at det kanskje ikke blir sånn. Og finne en måte å leve med det på.

[Hugmee]

Vi er ikke i samme situasjon, men driver å diskuterer hvorvidt vi skal gå for nr.3.

Vi har helt fra begynnelsen av forholdet vårt snakket åpent om hvordan vi ønsker livene våre - kariere, bosted, famile osv... så da visste vi hvordan vi stod iforhold til dette og om de tingen vi var uenige om var mulige og leve med likevel.

Antall barn er noe vi ikke var enige om i starten. Derfor tar bestemmelsen lang tid denne gangen. Vi prøver å snakke saklig og ordentlig sammen, legge frem argumenter for hverandre og lytte til den andre. Noen ganger blir det for følsomt og vi må ta en pause - dager til uke eller mer.

Men vi har blitt enige om noen hovedpunkter - bl.a. at kostnadene ved en adopsjon ikke skal være et argument mot barn nr.3. Det føles for urettferdig iforhold til å ikke kunne få biologiske barn der denne kostnaden ikke er tilstede.

Jeg synes du bør ta opp temaet med han igjen. Snakk saklig om hvorfor valget har blitt slik. Prøv å ikke blande for mye følelser i samtalen, da sporer det fort av. Om følelsene er en viktig del av argumentasjonen så bruk "jeg-form" - "jeg føler sånn og sånn..."

Kanskje kan du ved at dere snakker sammen også ser hans side av saken og kanskje kan det hjelpe deg til å forstå han bedre. Og du kan hjelpe han til å forstå deg bedre.

Ønsker deg masse lykke til!