Når barn ikke hører

[Lillemus]

DET vet jeg:-) Antibiotika kan ikke gis i stikkpilleform, da de ikke vil ha samme virkning når virkestoffene blir tatt opp i tarmen. De må tas opp i tidligere i systemet... Enkelte medisiner kan ikke gis som stikkpiller, nettopp av denne årsaken.

Ah! Da fikk jeg en god forklaring det på det i alle fall. Takkskarruha.

[Lillemus]

Minsten her tror at alt er vondt, så hun er håpløs mht alt som er litt ukjent :-/ Problemet er kanskje at hun ikke er syk ofte nok

På akkurat det punktet er nok din minste og min minste kloner... ALT ukjent er livsfarlig og kjempefælt og kan derfor ikke smakes på engang. Basta.

[flowy]

Det var psykologene på BUP som kom fram til dette. De vil nå at jeg skal lære et klistremerke-belønningssytem for hver gang barna gjør noe bra (og det er mye) og sette klistrmerker for hver gang de klarer å ... ett eller annet. Jeg har ikke helt forstått det. De vil sende to psykologer på hjembeøk regelmessig for å hjelpe meg til dette.

Men skal barn alltid belønnes med noen år de gjør noe riktig? Det er da bar alminnelig folkeskikk å ikke stå på stolen når vi spiser middag f.eks.

Er enig med deg om at ikke barna alltid skal belønnes når de gjør noe bra, men noe jeg har funnet virkningsfullt er følgende.

Foreldre spør barna sine alt for mye. Eks: Kan du sette deg ned på stolen?, skal vi gå og skifte bleie?, skal vi gå hjem (fra barnehagen, sfo)?. Dette blir det ofte konflikter av. Hvis barnet holder på med noe som det synes er morsomt og du gir et valg på den måten, vil jo svaret på spørsmålet alltid være nei. Her er det mange foreldre som havner i en nei-jo konflikt med barnet, som kan holdes gående lenge. Og da er ikke du som mor eller far sjefen lenger. Og det er ofte i slike tilfeller det er lett å sende barnet på rommet, fordi du så gjerne vil vise at du er sjefen og at det er du som bestemmer. Dette virker ikke i lengden. Da er det bedre å snu det i form av: Nå vil jeg at du skal sette deg ned, nå vil jeg at vi skal gå hjem osv.

Min erfaring at ofte vil barnet gjøre som du vil. Og det er her belønningen kommer inn. Hvis barnet setter seg ned, så kan du si: Det var veldig fint at du satt deg ned. Takk for at du hørte på meg. Barnet vil da huske denne positive oppmerksomheten fra deg og sannsynligvis høre på deg neste gang også.

[Gjest noe som ikke stemmer]

Det var psykologene på BUP som kom fram til dette. De vil nå at jeg skal lære et klistremerke-belønningssytem for hver gang barna gjør noe bra (og det er mye) og sette klistrmerker for hver gang de klarer å ... ett eller annet. Jeg har ikke helt forstått det. De vil sende to psykologer på hjembeøk regelmessig for å hjelpe meg til dette.

Men skal barn alltid belønnes med noen år de gjør noe riktig? Det er da bar alminnelig folkeskikk å ikke stå på stolen når vi spiser middag f.eks.

Hvis du har BUP inne i bildet syns jeg du skal høre på dem. Og er du i tvil om hva rådene innebærer så kontakter du dem og spør.

Angående klistremerkeskjema: dette har vi også brukt. Vi har da, i samråd med PPT, kommet fram til noen enkle regler som barnet må følge. Reglene må være enkle, forståelige, entydige, uten rom for tolkning eller tvil. Og barnet må forstå dem og ha akseptert dem, og være motivert for klistremerkepremiering. I tillegg må det avtales premie etter et visst antall klistremerker.

Dette er altså en beskrivelse av vårt opplegg, ikke nødvendigvis hvordan alle klistremerkeskjemaer brukes og forstås.

De situasjonene du beskriver i hovedinnlegget - nei, jeg ville ikke straffet ungene slik du gjør. Hvis ungene krangler, uansett hvem som "begynte", så blir begge sendt ut på rommet. Eller opp i sofaen. Så må de bli venner igjen, si unnskyld, før de får komme ut og leke igjen. Medisin - der spør vi ikke, vi tvinger. Det er ikke noe alternativ å ligge i senga (?) inntil de har bestemt seg for å ta medisin. Der har vi brukt god, gammeldags tvang. Holde fast og kreve at medisinen skal tas.

Generelt har jeg langt større tro på premiering for god atferd enn straff for dårlig atferd. Spesielt hos barn med en del dårlig atferd, fordi det hele blir en negativ og ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Hele dagen blir kjefting, krangling og straff. Det bryter ned både foreldre og barn. Men å se stjernene i barnets øyne når man kan konstatere at NÅ greide du å følge reglene - NÅ skal du få KLISTREMERKE - det får fram en mye bedre stemning. Det anbefales på det varmeste herfra.

[Gjest noe som ikke stemmer]

Er enig med deg om at ikke barna alltid skal belønnes når de gjør noe bra, men noe jeg har funnet virkningsfullt er følgende.

Foreldre spør barna sine alt for mye. Eks: Kan du sette deg ned på stolen?, skal vi gå og skifte bleie?, skal vi gå hjem (fra barnehagen, sfo)?. Dette blir det ofte konflikter av. Hvis barnet holder på med noe som det synes er morsomt og du gir et valg på den måten, vil jo svaret på spørsmålet alltid være nei. Her er det mange foreldre som havner i en nei-jo konflikt med barnet, som kan holdes gående lenge. Og da er ikke du som mor eller far sjefen lenger. Og det er ofte i slike tilfeller det er lett å sende barnet på rommet, fordi du så gjerne vil vise at du er sjefen og at det er du som bestemmer. Dette virker ikke i lengden. Da er det bedre å snu det i form av: Nå vil jeg at du skal sette deg ned, nå vil jeg at vi skal gå hjem osv.

Min erfaring at ofte vil barnet gjøre som du vil. Og det er her belønningen kommer inn. Hvis barnet setter seg ned, så kan du si: Det var veldig fint at du satt deg ned. Takk for at du hørte på meg. Barnet vil da huske denne positive oppmerksomheten fra deg og sannsynligvis høre på deg neste gang også.

"Takk for at du hørte på meg"? :-) Det hadde garantert ikke funket hos oss.

[Gjest noe som ikke stemmer]

Jeg mener at barn ikke skal belønnes når de gjør noe som en bør forvente at barnet gjør i forhold til alderen sin... Det skal selvfølgelig kommenteres iblant at barnet er flink osv, men dette klistremerkesystemet skjønner jeg bare ikke. Jeg synes at barn skal oppdras til normal folkeskikk uten å forvente å få noe igjen for det (annet en positive tilbakemeldinger da, selvfølelig)...

Hun skriver at BUP er inne i bildet. Ergo er dette barn med litt større utfordringer enn de fleste. Hun skriver under her at det skyldes mistanke om at barna har vært utsatt for seksuelle overgrep.

Uansett - når det har kommet til en situasjon hvor ting har blitt veldig vanskelige, har låst seg, og man ikke vet hvordan man skal komme ut av det, da må man prøve å bryte den negative spiralen. Og den kan kun brytes av de voksne, og den må brytes med noe positivt. Det nytter ikke å kjefte barn snille, like lite som det nytter å straffe en hund til å bli snill.

Vi bruker klistremerkeskjema, og det fungerer godt hos oss. Det er viktig for barnet, og det er en motivasjonsfaktor for barnet til å prøve å presse seg selv i vanskelige situasjoner.

[Gjest noe som ikke stemmer]

Ah! Da fikk jeg en god forklaring det på det i alle fall. Takkskarruha.

Vi valgte å la barna lære å svelge tabletter tidlig. Miksturer smaker ofte grusomt, og etter hvert som barna vokste ble mengden mikstur kvalmende stor. Og så var det disse klissete, ekle sprøytene... Så vi øvde med Møllers trankapsler. Etter hvert greide de å svelge små tabletter, og 3 og 4 år gamle svelget de hva slags tabletter som helst. Veldig kjekt f.eks. med antibiotika, og med paracet. Det er bare en treningssak. :-)

[Gjest mor-medicus]

''Får du i barnet mikstur istedetfor tabletter? Mine har aldri klart å svelge tabletter så vi bruker mikstur. Da de var små brukte vi engangssprøyter og ga dem i munnen, holdt ungene fast med en arm, presset ryggen deres mot vår brystkasse og ga dem sprøyta i munnen, helt uproblematisk. Noen ting er det faktisk mor og/eller far som bestemmer.''

Slik har vi alltid gjort det her hjemme også, og uten problemer - helt til minstemor kom Hun spyr når hun får slik mikstur i munnen. Er egentlig ikke kresen på mat, men veldig kresen på f.eks. vitamintabletter, smertestillende tabletter med banansmak eller diverse miksturer. Ungen spyr alt ut igjen med det samme :-(

Nå bare ber jeg til høyere makter om at hun slipper å måtte gjennomføre en antibiotikakur med det første... Hun har fått det en gang og da var legen usikker på om det var nødvendig. I to dager prøvde vi, men til ingen nytte.. Heldigvis gikk sykdommen over av seg selv!

Jeg aner rett og slett ikke hva vi skal gjøre om hun må ha medisin igjen en gang :-/

"Hun spyr når hun får slik mikstur i munnen"

Sånn er datteren min også. Hun har alltid vært flink til å ta tabletter fra hun var ganske liten. Men vi løste det med at vi knuste tabletten med en skje og ga den sammen med en skje med youghert, syltetøy eller annet som gled godt ned.

[Gjest En forvirret mamma]

Hvis Bup er inne i bildet, så betyr vel det at barna har mer vanskelig atferd enn vanlig? Da kan det også være viktig å tenke på nytt, og bruk av positiv forsterkning er en anerkjent metode for å snu problematferd.

Det at de skal komme hjem til dere for å observere og veilede, vil sannsynligvis medføre at de kommer med andre forslag til tiltak ved siden av belønningssystem.

Nei, barna har ingen problemadferd egentlig. De har en seksualisert atferd. Dvs de klår på seg selv på skolen, tegner tegninger og sier ting. Ellers er de som andre barn.

Jeg vil ikke ha barn som forventer et klistremerke og derav følgende premie fordi de ikke får lov å stå på kjøkkenstolen å spise. De får sitte som andre. Det er vanlig folkeskikk.

Som alle barn er de tidvis grenseprøvende.

Og tvang tror jeg ikke på. De må selv få bestemme over egen kropp (dvs ta tabletten eller ikke). Å tvinge et barn fysisk til å gjøre som jeg sier er helt uaktuelt. Det er jo et overgrep i seg selv.

[flowy]

"Takk for at du hørte på meg"? :-) Det hadde garantert ikke funket hos oss.

Det funker fint i barnehagen der jeg jobber. :-) Jeg synes det er fint å takke barna hvis de gjør som jeg spør om.

[Gjest Rammer er trygghet]

Jeg er helt enig med deg. Dårlig adferd gir konsekvenser. Og det er enkelte ting som skal være en selvfølge, som å sitte pent å spise ol som du sier.

Er heller ikke for fysisk tvang eller straff, men å være konsekvent og "hard" fra barna er helt små. Gode rammer med "lover" og "regler" gir trygge og glade barn.

[PieLill]

Det var psykologene på BUP som kom fram til dette. De vil nå at jeg skal lære et klistremerke-belønningssytem for hver gang barna gjør noe bra (og det er mye) og sette klistrmerker for hver gang de klarer å ... ett eller annet. Jeg har ikke helt forstått det. De vil sende to psykologer på hjembeøk regelmessig for å hjelpe meg til dette.

Men skal barn alltid belønnes med noen år de gjør noe riktig? Det er da bar alminnelig folkeskikk å ikke stå på stolen når vi spiser middag f.eks.

Ja, politiet pleier jo å stoppe alle som ikke kjører for fort og gi dem klistremerker og dataspill. Ikke sant? De som kjører for fort får ingen straff. De blir ignorerte.

Det er lett å kjenne igjen hvilken utopisk skole disse spes.pedene / psykologene er av.

Jeg synes barna skal få reaksjoner som gjenspeiler det de vil møte ute i samfunnet. Oppfører du deg forferdelig på en resturant, blir du kastet ut. Man kan miste jobb, eiendeler, blir bøtelagt eller fengslet om man ikke holder seg innenfor visse spilleregler. Oppfører man seg drittsekk, blir man fort ensom.

Barn som oppdager at de kan manipulere seg til belønninger ved å oppføre seg dårlig for så å skjerpe seg, kan bli kyniske og beregnende. Visse ting gjør man fordi man må og det kreves av en, uten noen ros eller vederlag. Slik må det være for barn også.

Dessuten kan små som store oppleve det negativt og ydmykende og bli belønnet og rost opp i skyene for selvfølgeligheter.

mvh

[PieLill]

Hvis du har BUP inne i bildet syns jeg du skal høre på dem. Og er du i tvil om hva rådene innebærer så kontakter du dem og spør.

Angående klistremerkeskjema: dette har vi også brukt. Vi har da, i samråd med PPT, kommet fram til noen enkle regler som barnet må følge. Reglene må være enkle, forståelige, entydige, uten rom for tolkning eller tvil. Og barnet må forstå dem og ha akseptert dem, og være motivert for klistremerkepremiering. I tillegg må det avtales premie etter et visst antall klistremerker.

Dette er altså en beskrivelse av vårt opplegg, ikke nødvendigvis hvordan alle klistremerkeskjemaer brukes og forstås.

De situasjonene du beskriver i hovedinnlegget - nei, jeg ville ikke straffet ungene slik du gjør. Hvis ungene krangler, uansett hvem som "begynte", så blir begge sendt ut på rommet. Eller opp i sofaen. Så må de bli venner igjen, si unnskyld, før de får komme ut og leke igjen. Medisin - der spør vi ikke, vi tvinger. Det er ikke noe alternativ å ligge i senga (?) inntil de har bestemt seg for å ta medisin. Der har vi brukt god, gammeldags tvang. Holde fast og kreve at medisinen skal tas.

Generelt har jeg langt større tro på premiering for god atferd enn straff for dårlig atferd. Spesielt hos barn med en del dårlig atferd, fordi det hele blir en negativ og ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Hele dagen blir kjefting, krangling og straff. Det bryter ned både foreldre og barn. Men å se stjernene i barnets øyne når man kan konstatere at NÅ greide du å følge reglene - NÅ skal du få KLISTREMERKE - det får fram en mye bedre stemning. Det anbefales på det varmeste herfra.

Jeg vet om en del barn som ville blitt ganske utrivelige og umulige å ha i hus om foreldrene hadde fulgt rådene fra ekspertene på BUP og/eller PPT.

mvh

[Gjest togli]

På akkurat det punktet er nok din minste og min minste kloner... ALT ukjent er livsfarlig og kjempefælt og kan derfor ikke smakes på engang. Basta.

Ja, høres kjent ut *sukk*

[Gjest togli]

"Hun spyr når hun får slik mikstur i munnen"

Sånn er datteren min også. Hun har alltid vært flink til å ta tabletter fra hun var ganske liten. Men vi løste det med at vi knuste tabletten med en skje og ga den sammen med en skje med youghert, syltetøy eller annet som gled godt ned.

Dette er også prøvd, men hun kjenner visst smaken uansett hva jeg kamuflerer med :-(

Om det blir aktuelt igjen en gang, så tror jeg at hun ikke skal få vite at det er tablettpulver i kamuflasjen... Spørs om problemet ligger litt på det psykiske plan...

[PieLill]

Jeg har prøvd mikstur blandet i alt man kan tenke seg. Jeg har prøvd knuste tabletter i syltetøy. Vi endte opp med tabletter siden de var så små. Jeg måtta bare ta et valg på hva jeg trodde ble lettest. Dette barnet klarer å kaste opp på trass. Så hvis h*n mistenkte at jeg hadde blandet mixtur i juicen så spyr h*n det opp igjen. Så jeg måtte velge.

Jeg slår selvfølgelig ikke barna. Det har jeg aldri gjort. Det er straff som jeg ikke kan akseptere. Men å bare ignorere dårlig atferd kan jeg heller ikke gjøre. Jeg mener barn trenger reaksjoner når de strekker strikken alt for langt.

Jeg har også fått kritikk for at jeg er for ettergivende med barna. Dette også i dag.

Så jeg er ettergivende og straffer dem. Jeg liker bare ikke ordet straff. Og ja. Jeg vet de kan tøye meg langt.

Jeg har erfart at jeg kan ekskalere konflikter ved å ikke være kontant og bestemt nok _med_en_gang_.

På visse områder er det fryktelig dumt å forhandle eller være tolmodig når beslutningen er absolutt og udiskutabel. Den ene prosenten med usikkerhet og nøling hos den voksne vil gi barnet håp og mot til 100% protest.

Gjør absolutte krav absolutte fra starten av. Gjør konsekvenser gjeldende med en gang. Noen barn roer seg langt raskere om de vet at de ikke har noen som helst håp om å endre den voksnes beslutning.

mvh

mvh

[PieLill]

Nei, barna har ingen problemadferd egentlig. De har en seksualisert atferd. Dvs de klår på seg selv på skolen, tegner tegninger og sier ting. Ellers er de som andre barn.

Jeg vil ikke ha barn som forventer et klistremerke og derav følgende premie fordi de ikke får lov å stå på kjøkkenstolen å spise. De får sitte som andre. Det er vanlig folkeskikk.

Som alle barn er de tidvis grenseprøvende.

Og tvang tror jeg ikke på. De må selv få bestemme over egen kropp (dvs ta tabletten eller ikke). Å tvinge et barn fysisk til å gjøre som jeg sier er helt uaktuelt. Det er jo et overgrep i seg selv.

Men om barna dine vil løpe ut i trafikken å leke, ville du holde dem igjen med makt. Ikke sant?

Voksne vil også kunne oppleve at noen med rette bruker fysisk makt mot dem i gitte situasjoner.

Det er viktig og riktig at du er deg bevisst på at fysisk maktbruk oppleves ydmykende for barna. Men til en viss grad er det likevel nødvendig. Barna skal vite at du er sterkest og har kontroll, også fysisk. De skal også vite at visse handlinger har som konsekvens at de mister retten til å være forskånet for fysisk makt. (Fysisk makt er ikke lik vold.)

Jeg ville f.eks. tvunget i barna medisiner om nødvendig, men ikke mat.

mvh

mvh