"Problembarn" i klassen

[jubalong70]

Synes du har håndtert det fint, jeg.

Du har prøvd lenge å se om det ville endre seg, og samtidig snakket med sønnen din om hvorfor denne gutten oppfører seg som han gjør.

Når ting bare fortsetter, og til dels blir verre, må du ta affære. Det skylder du sønnen din.

Det er bra å gi beskjed til personalet på SFO. Det er deres jobb å sørge for at barna våre har det bra på SFO.

[Gjest Også mor til "problembarn"]

Som mor til et "problembarn" reagerer jeg ganske kraftig på både hovedinnlegget og flere av svarene. Er det ingen som har tenkt på at også "problembarnet" har følelser? Og er et barn? Akkurat som deres barn? Og at "problembarnet" også ønsker å være en del av det fantastiske klassemiljøet - som dere syns at "problembarna" ødelegger?

Mitt "problembarn" sliter veldig med det sosiale i forhold til de andre elevene. Det er utallige konflikter. Og jeg er ikke et sekund i tvil om at det sitter mange foreldre til andre i klassen og sukker og bærer seg over hvor vanskelig VÅRT barn er. De skulle kanskje bare visst hvor fortvilet VI er noen ganger, over deres barn. De skulle bare visst at deres "snille poder" slett ikke alltid er så snill med "annerledes-barn". De skulle bare visst hvordan deres "snille poder" utestenger, erter og provoserer - nettopp fordi de VET at han til slutt eksploderer og gjør noe galt - og så kan de med all sin rettferdige harme gråte en skvett foran læreren, og atter en gang får "problembarnet" skylda.

De skulle bare visst hvor mange ganger vårt "problembarn" kommer hjem fra skolen og er helt ute av seg, opprørt, fortvilet, lei seg og sint, over å ha blitt utestengt, ertet og plaget.

Og ikke minst skulle dere alle bare visst at det å få "hjelp" er ikke enkelt. Det er en kamp, hvor man starter med å bli uvenner med skolen, for de syns selvsagt at det er vi foreldre som har gjort en slett jobb. Så er det en kamp med og mot tiden. Henvisning til PPT. Ventetid. Møter. Ventetid. Observasjoner. Ventetid. Testing. Flere møter. Ventetid. Det er ingen som "får" noe som helst. Man må kjempe for det. Kreve det. Ikke gi seg. Til tider er det så slitsomt at jeg vet ikke hvordan jeg skal få dagene til å henge sammen.

Det er ikke bare-bare å være verken "problembarn" eller "problembarnets" foreldre. Den uforstanden og inkompetansen som vi har møtt i skolen er skremmende, og vi skjønner jo at når lærerne, som vi antok var kompetente, ikke skjønner en dritt, og anser barnet som et "problembarn", da er forståelsen ENDA mindre hos de andre foreldrene.

For all del, si i fra til skolen om ting dere ikke er fornøyde med. Men slutt å omtale andres barn som "problembarn". Slutt å skylde på foreldrene. Slutt å mistenke foreldrene for likegyldighet. Selvsagt gjør vi foreldre også feil, men jeg kan garantere at de aller fleste foreldre til "problembarn" bruker uendelig mye mer tid på oppfølging av barna sine enn det dere andre gjør.

Er fosåvidt enig med deg, vet at enkelte foreldre i klassen til sønnen min ikke forstår dette med diagnoser i det hele tatt, og mener disse barna er i veien for sine egne barn.

Men på den annen side, man MÅ ikke være venneløs selv om en er et "problem-barn". Min sønn har mange venner og er vanlig populær. Guttene i klassen tar han som han er rett og slett.

[GeirB]

Eg hadde gjort akkurat det samme som du!

[Gjest Også mor til et "problembarn"]

Er fosåvidt enig med deg, vet at enkelte foreldre i klassen til sønnen min ikke forstår dette med diagnoser i det hele tatt, og mener disse barna er i veien for sine egne barn.

Men på den annen side, man MÅ ikke være venneløs selv om en er et "problem-barn". Min sønn har mange venner og er vanlig populær. Guttene i klassen tar han som han er rett og slett.

Må bare legge til litt på mitt eget innlegg her:

Som mor til et slikt "problembarn" så vil jeg si til hovedinnlegger at jeg syns det er helt riktig av deg å si i fra om dette på både skole og SFO.

Ingen barn skal bli plaget!

Jeg var selv på foreldresamtale hvor jeg fikk høre at sønnen min var litt mer på EN gutt i klassen enn på de andre. Da ringte jeg selv hjem til foreldrene(kjenner de litt da, fordi sønnen min leker enn del med deres sønn) og sa i fra om dette. Sønnen der hadde aldri klaget så dette visste de ikke. Jeg bare sa at hører dere noe om det så ring meg! For jeg vil ikke ha noe av at sønnen min skal plage andre SELV om han har en diagnose! Så da vil jeg ordne opp i det!