debatt

[Gjest hva synes dere?]

Når vi først er inne på bokstavbarn i tråden under her. Lurer jeg på hva dere synes om følgende:

Når en familie får et bokstavbarn og det ligger i familiens gener fra før. Hva synes dere om at de får søsken og det fort kan bli flere av barna som får det samme?

Jeg synes at familien skulle stoppet etter et barn og latt all energi gå til å hjelpe barnet mest mulig når det vokser til. Kanskje hadde det ikke vært så slitsomt for familien å kjempe i det norske hjelpesystemet.

[Gjest GA]

tja, kanskje vi heller skulle kverke de bokstav-ungene med en gang de får diagnose, de er jo så slitsomme...

-er du seriøs?

[Gjest noe som ikke stemmer]

Sikkert helt overraskende, men jeg er uenig med deg.

Hva mener du med "ligger i genene"?

Hvis man skulle tenke sånn burde jo ingen som har arvelige sykdommer få barn i det hele tatt, og i hvertfall ikke mer enn ett. Tenk på de stakkars barna som sliter med alvorlig astma og allergi, for eksempel. Eller kvinner som ikke greier å fullføre svangerskap og risikerer å føde alt for tidlig, med alle de komplikasjoner og senskader det kan innebære for et prematurt barn! Ja, og så har vi selvsagt familier med opphopning av kreft.

Man vil jo sjelden vite om barna har diagnoser av noe slag før de er godt oppi skolealder. Skal man da liksom vente med nr. 2 for å se om enern har fått en eller annen arvelig sykdom?

Don't thing so!

[Gjest hva synes dere?]

tja, kanskje vi heller skulle kverke de bokstav-ungene med en gang de får diagnose, de er jo så slitsomme...

-er du seriøs?

En del diagnoser er sterkt arvelige. Hvorfor ikke stoppe etter et barn og gjøre alt for å legge forholdene til rette for dette barnet. Det er en kjent sak at jo flere barn i en familie jo mer vanskelig er det å følge opp hvert barn i oppveksten. Det krever veldig mye energi fra foreldrene når barna i tillegg har diagnoser.

Og mange foreldre klarer ikke oppgaven eller blir helt utslitte.

[Gjest hva synes dere?]

Sikkert helt overraskende, men jeg er uenig med deg.

Hva mener du med "ligger i genene"?

Hvis man skulle tenke sånn burde jo ingen som har arvelige sykdommer få barn i det hele tatt, og i hvertfall ikke mer enn ett. Tenk på de stakkars barna som sliter med alvorlig astma og allergi, for eksempel. Eller kvinner som ikke greier å fullføre svangerskap og risikerer å føde alt for tidlig, med alle de komplikasjoner og senskader det kan innebære for et prematurt barn! Ja, og så har vi selvsagt familier med opphopning av kreft.

Man vil jo sjelden vite om barna har diagnoser av noe slag før de er godt oppi skolealder. Skal man da liksom vente med nr. 2 for å se om enern har fått en eller annen arvelig sykdom?

Don't thing so!

Men i tråden under her så skriver du at du er helt utslitt av både venting og oppsøking av hjelp.

Om du har et eller flere barn vet jeg ikke. Men det er klart at med et barn å forholde seg til så pleier de fleste foreldre å holde hodet over vann uten å bli fullstendig utslitt.

Nå er noen diagnoser verre enn andre. Men bokstavbarn er ofte ekstremt aktive eller inaktive allerede som små barn så det burde ikke komme som en overaskelse når barna er begynt på skolen.Helsestasjonene rundt forbi i landet vårt er også med på å sette spørsmålstegn ved reaksjoner til et lite barn hvis deres foreldre er i tvil. Så veldig ofte vet man at noe er galt før man blir gravid med neste barn.

F.eks er adhd arvelig i mange familier. Og man bør være ekstra obs på dette hvis man kjenner til noen i familien som har denne diagnosen fra før.

Jeg vil vel også få frem her at om man har et barn som har en diagnose og man får et eller to barn til etter noen år, så får ikke denne familien noen sympati fra meg hvis de klager og syter når barna deres utagerer. Og hvis man i tillegg ikke ønsker å gi medisin til barna for at de skal sosialisere seg så bra som mulig blant kameratene så synes jeg det er ikke er rart om omgivelsene reagerer negativt.

Hadde jeg fått et barn med en diagnose så ville jeg gjort alt som var i min makt for at barnet skulle klare seg i oppveksten og gitt min energi og overskudd til dette.

[Gjest D*lilith]

Jeg syns ikke man kan stoppe å få barn fordi man får et bokstavbarn,vi har ett men den yngste er helt "normal".

[Katt-ja]

Jeg må innrømme at jeg har tenkt i de baner når det gjelder _alvorlige_ sykdommer,- men ang. bokstavbarn...nei det får da være grenser.

[Lillemus]

Jeg må innrømme at jeg har tenkt i de baner når det gjelder _alvorlige_ sykdommer,- men ang. bokstavbarn...nei det får da være grenser.

Jeg har en hjertesyk gutt som krevde mye både av oss som foreldre og ikke minst fra helsevesenet de første 3 årene av sitt liv. Trass i 10% sjanse for at nestemann også skulle få en alvorlig hjertefeil valgte vi alikevel å få et barn til før det hadde gått 2 år. ) Hun er helt frisk og fin da.

Men det er klart vi tenkte på om vi skulle ta sjansen på det. Både om vi orket for vår egen del om neste barn også ble alvorlig hjertesykt, om det var riktig evt. å belaste samfunnet for den kostnaden det ville medføre og ikke minst om det ville være riktig overfor barnet selv om det ble født sykt. Vi endte opp med å få ett til da og er veldig glade for det. )

[Gjest obladi-da]

En del diagnoser er sterkt arvelige. Hvorfor ikke stoppe etter et barn og gjøre alt for å legge forholdene til rette for dette barnet. Det er en kjent sak at jo flere barn i en familie jo mer vanskelig er det å følge opp hvert barn i oppveksten. Det krever veldig mye energi fra foreldrene når barna i tillegg har diagnoser.

Og mange foreldre klarer ikke oppgaven eller blir helt utslitte.

Hvis alle skulle tenke sånn ville det ikke være så mange barn i verden. I de fleste familier vil det jo være noe i genene som ikke er bra. Og om det ikke er noe så kan det skje likevel.

Ja, det kan være slitsomt å være foreldre, spesielt hvis barna ikke er friske. Men du verden det er berikende også. Har du barn selv?

[Luska]

Jeg kan forstå tankegangen din, men jeg syns det er litt drøyt å mene at foreldre til bokstavbarn ikke bør få flere enn ett. Burde de kanskje ikke få barn i det hele tatt da? Man vet jo stort sett før man får barn, om det er forekomster i familien fra før.

Det finnes verre sykdommer enn "bokstavdiagnoser" som heller bør få folk til å tenke seg om før man reproduserer seg. Men allikevel er dette et valg de menneskene dette gjelder må få ta selv, uten at andre skal legge føringer for hva som er rett og galt.

Når det er sagt, så vil jeg i denne sammenhengen fortelle noe som fikk meg til å reagere litt:

Ei venninne av meg hadde fått valp. Jeg spurte om de hadde lyst til å få valper på den når den ble voksen. Nei, det var helt uaktuelt, svarte hun. For valpen var underbitt, og det var ikke noe vits i å avle videre på sånne "feilvarer" og føre dette videre. Jeg sa at jeg skjønte forsåvidt tankegangen dersom intensjonen var at avkommet kunne selges videre som utstillingshunder, og det er jo ikke aktuelt når hunder er underbitt. Neida, var svaret, de tenkte ikke på det, det var bare feil å føre de genene videre slik at flere hunder ble underbitt.

Jaja, tenkte jeg. Det er jo bare bikkjer, men dem om det. Men det som hører til med historien, og som jeg ikke tenkte over før etterpå, er at denne venninna mi da var gravid med barn nr. 2. Det første barnet har arvet en fysisk sykdom som det er mye av i familien. Sykdommen er ikke dødelig, men sjansene er store for at ungen vil få tildels store fysiske plager opp gjennom årene, uten at jeg går nærmere inn på det.

Som sagt, så mener jeg ikke at noen skal legge føringer for hvem som bør få/ikke bør få barn, men syns det er et lite tankekors at de ikke ville avle videre på bikkja si pga. underbitt, men å få barn selv med store sjanser for arvelig sykdom, det var greit liksom...

[Gjest Friske barn]

Folk får velge selv, hva jeg personlig mener er det ingen som tar hensyn til uansett. Det er foreldrene til disse barna som må slite, ikke jeg. Det finnes verre ting en bokstav barn. Jeg synes det er svært mange barn med ulike sykdomsbilder, og det er ett slit å ha "syke" barn, jeg nekter å tro at folk frivillig ønsker å sette barn til verden hvsi de hadde visst hvor slitsomt det er med barn som ikke helt faller innunder det som er normalt.

[Lillemus]

Jeg kan forstå tankegangen din, men jeg syns det er litt drøyt å mene at foreldre til bokstavbarn ikke bør få flere enn ett. Burde de kanskje ikke få barn i det hele tatt da? Man vet jo stort sett før man får barn, om det er forekomster i familien fra før.

Det finnes verre sykdommer enn "bokstavdiagnoser" som heller bør få folk til å tenke seg om før man reproduserer seg. Men allikevel er dette et valg de menneskene dette gjelder må få ta selv, uten at andre skal legge føringer for hva som er rett og galt.

Når det er sagt, så vil jeg i denne sammenhengen fortelle noe som fikk meg til å reagere litt:

Ei venninne av meg hadde fått valp. Jeg spurte om de hadde lyst til å få valper på den når den ble voksen. Nei, det var helt uaktuelt, svarte hun. For valpen var underbitt, og det var ikke noe vits i å avle videre på sånne "feilvarer" og føre dette videre. Jeg sa at jeg skjønte forsåvidt tankegangen dersom intensjonen var at avkommet kunne selges videre som utstillingshunder, og det er jo ikke aktuelt når hunder er underbitt. Neida, var svaret, de tenkte ikke på det, det var bare feil å føre de genene videre slik at flere hunder ble underbitt.

Jaja, tenkte jeg. Det er jo bare bikkjer, men dem om det. Men det som hører til med historien, og som jeg ikke tenkte over før etterpå, er at denne venninna mi da var gravid med barn nr. 2. Det første barnet har arvet en fysisk sykdom som det er mye av i familien. Sykdommen er ikke dødelig, men sjansene er store for at ungen vil få tildels store fysiske plager opp gjennom årene, uten at jeg går nærmere inn på det.

Som sagt, så mener jeg ikke at noen skal legge føringer for hvem som bør få/ikke bør få barn, men syns det er et lite tankekors at de ikke ville avle videre på bikkja si pga. underbitt, men å få barn selv med store sjanser for arvelig sykdom, det var greit liksom...

Synes det er helt greit ikke å avle på hunder med "skavanker"; dersom også den andre hundeforeldren har gener som gir underbitt kan avkommene i verste fall få så store underbitt at de ikke kan spise normalt...

[Gjest Joppeline]

Det syns jeg det må være opp til hver enkel familie å avgjøre. Det er da utrolig store forskjeller på hvos ressurssterke foreldrene er, og hvor ressurskrevende barn er. man kunne jo tenkt seg samme argumentasjon med ALLE barn, hvis man bare hadde ett, ville det ene barnet få bedre oppfølging oppmerksomhet og støtte gjennom hele oppveksten, og foreldrene vil være mindre slitne.

Personlig tror jeg søsken er stort sett av det gode både for barn og foreldre, uansett eventuelle problemer hos ett eller flere barn.

[Luska]

Synes det er helt greit ikke å avle på hunder med "skavanker"; dersom også den andre hundeforeldren har gener som gir underbitt kan avkommene i verste fall få så store underbitt at de ikke kan spise normalt...

Ja, det var egentlig ikke at jeg er uenig i la være å avle videre på hunder med skavanker, jeg ville ha frem. Jeg regner med at du skjønte poenget mitt, Lillemus?

[Lillemus]

Ja, det var egentlig ikke at jeg er uenig i la være å avle videre på hunder med skavanker, jeg ville ha frem. Jeg regner med at du skjønte poenget mitt, Lillemus?

Jada, jeg skjønner hva du mener. ) Men dersom vi ikke skal avle på mennesker med "skavnaker" så vil nok menneskerasen dø ut temmelig fort...

[Gjest Wita]

Man kjenner best sine egne begrensninger.

[Luska]

Jada, jeg skjønner hva du mener. ) Men dersom vi ikke skal avle på mennesker med "skavnaker" så vil nok menneskerasen dø ut temmelig fort...

Enig med deg.

Og jeg mener jo ikke at venninna jeg refererer til ikke burde fått barn, selv om det/de mest sannsynlig vil få en del problemer opp gjennom årene.

Jeg vil uansett tro at i familier med alvorlige, arvelige sykdommer, så vurderes det sannsynligvis veldig sterkt for og imot før evt. graviditet. Og om valget ender på at de får barn, så er det deres valg og ikke noe andre bør legge seg borti.

[Gjest midia]

Hehe det er nok ikke bare bokstavbarn som trenger tett oppfølgning.

Det er masse diagnoser runft omkring der det trengs tett foreldreoppfølgning. Det hadde blitt lite barn tilslutt gitt:)

for å nevne noen så du ikke tror det er bare bokstaver som trenger hjelp, hva med diabetes, downs, allergi, kreft osv??

Dessuten så settes ikke bokstavdiagnoser i så tidlig alder, sånn at mange har allerede fått søsken, hva da?

[Gjest GA]

En del diagnoser er sterkt arvelige. Hvorfor ikke stoppe etter et barn og gjøre alt for å legge forholdene til rette for dette barnet. Det er en kjent sak at jo flere barn i en familie jo mer vanskelig er det å følge opp hvert barn i oppveksten. Det krever veldig mye energi fra foreldrene når barna i tillegg har diagnoser.

Og mange foreldre klarer ikke oppgaven eller blir helt utslitte.

Det blir litt vel 1920-30-åra å tenke sånn mener jeg. Fra 1930-45 tok nazistene livet av haugevis av psykisk syke, psykisk utviklingshemmede, for ikke å snakke om alle som ble tvangssterilisert opp igjennom årene både før og etter 2. verdenskrig.

-og de rettferdiggjorde det med noe av det samme du hevder her.

[Gjest man kan lure]

Men i tråden under her så skriver du at du er helt utslitt av både venting og oppsøking av hjelp.

Om du har et eller flere barn vet jeg ikke. Men det er klart at med et barn å forholde seg til så pleier de fleste foreldre å holde hodet over vann uten å bli fullstendig utslitt.

Nå er noen diagnoser verre enn andre. Men bokstavbarn er ofte ekstremt aktive eller inaktive allerede som små barn så det burde ikke komme som en overaskelse når barna er begynt på skolen.Helsestasjonene rundt forbi i landet vårt er også med på å sette spørsmålstegn ved reaksjoner til et lite barn hvis deres foreldre er i tvil. Så veldig ofte vet man at noe er galt før man blir gravid med neste barn.

F.eks er adhd arvelig i mange familier. Og man bør være ekstra obs på dette hvis man kjenner til noen i familien som har denne diagnosen fra før.

Jeg vil vel også få frem her at om man har et barn som har en diagnose og man får et eller to barn til etter noen år, så får ikke denne familien noen sympati fra meg hvis de klager og syter når barna deres utagerer. Og hvis man i tillegg ikke ønsker å gi medisin til barna for at de skal sosialisere seg så bra som mulig blant kameratene så synes jeg det er ikke er rart om omgivelsene reagerer negativt.

Hadde jeg fått et barn med en diagnose så ville jeg gjort alt som var i min makt for at barnet skulle klare seg i oppveksten og gitt min energi og overskudd til dette.

''Jeg vil vel også få frem her at om man har et barn som har en diagnose og man får et eller to barn til etter noen år, så får ikke denne familien noen sympati fra meg hvis de klager og syter når barna deres utagerer.''

Er det ikke sånn at man har grader av hver enkelt bokstavdiagnose? Jenter med ADHD er forskjellige fra gutter med ADHD for eksempel. Dessuten, man kan få to tette barn og da vet man som regel ikke om eventuelle diagnoser. Eller man kan være "uheldig" å bli uplanlagt gravid.

Er du også for abort av fostre med f.eks downs syndrom?