debatt

[laban]

Jeg tror ikke det er sånn at man har en statisk mengde energi, og at den må deles i stadig mindre porsjoner når man får flere barn. Man henter energi også av å ha familie.

De fleste, også de som har fått barn med litt større behov for oppfølging enn andre, får barn ut fra et ønske om (flere) barn, ikke ut fra noen hjelpekapasitetsanalyse. Ingen barn er bare en energitappende byrde.

Det er ikke mye som er helt genetisk bestemt. Selv de som får et barn med en sterkt arvelig sykdom, har som regel en viss sjanse for å få et friskt barn neste gang. I noen tilfeller kan risikoen beregnes, da hender det at foreldrene vurderer denne risikoen og lar den påvirke familiens størrelse. Men slik er det ikke for typiske bokstavdiagnoser.

Saken har jo mange flere sider: Barn med litt utvidede behov kan ha like stor glede av søsken som andre barn, selv bokstavbarn er ikke barn hele livet, foreldrene kan ha stort behov for å få (minst) ett barn som fungerer uten spesiell hjelp - og de vanlige argumentene for at det er gunstig for en person å ha søsken, må da gjelde også for de personer som har en diagnose?

[Gjest mortil3medbokstavene]

Jeg synes alle skal ha samme rett til å velge antall barn uansett hvilke gener de måtte ha. ADHD er ingen katastrofe.

Å oppdra enebarn er sikkert enklere fordi det blir lite konflikter med søsken og mor og far kan gi sin fulle oppmerksomhet til enebarnet.

Så kommer barnet på skolen og møter virkeligheten hvor oppmerksomheten skal deles mellom mange. For et barn med f.eks. ADHD kan det bli ganske frustrerende å ikke være verdens navle som h*n er vant til. Så jeg tror at disse barna har godt av å ha søsken å bryne seg på og forholde seg til. Da kan sosiale regler innlæres i hjemmet.

Ja - jeg har 3 med ADHD - og jeg får veldig mye skryt på skolen på hvordan jeg takler barna. Har gått på PMT - opplæring og oppdrar mine barn etter faste prinsipper og rammer. Og jeg er overbevist om at med kun ett barn ville jeg hatt krefter til å ikke være så systematisk, og det ville ført til at mitt barn ville fått dårlgere adferd utenfor hjemmets fire vegger også.

[Katt-ja]

Jeg tror ikke det er sånn at man har en statisk mengde energi, og at den må deles i stadig mindre porsjoner når man får flere barn. Man henter energi også av å ha familie.

De fleste, også de som har fått barn med litt større behov for oppfølging enn andre, får barn ut fra et ønske om (flere) barn, ikke ut fra noen hjelpekapasitetsanalyse. Ingen barn er bare en energitappende byrde.

Det er ikke mye som er helt genetisk bestemt. Selv de som får et barn med en sterkt arvelig sykdom, har som regel en viss sjanse for å få et friskt barn neste gang. I noen tilfeller kan risikoen beregnes, da hender det at foreldrene vurderer denne risikoen og lar den påvirke familiens størrelse. Men slik er det ikke for typiske bokstavdiagnoser.

Saken har jo mange flere sider: Barn med litt utvidede behov kan ha like stor glede av søsken som andre barn, selv bokstavbarn er ikke barn hele livet, foreldrene kan ha stort behov for å få (minst) ett barn som fungerer uten spesiell hjelp - og de vanlige argumentene for at det er gunstig for en person å ha søsken, må da gjelde også for de personer som har en diagnose?

''Man henter energi også av å ha familie.''

Nåja,- er ikke helt sikker på det for min egen del ;-)

[laban]

''Man henter energi også av å ha familie.''

Nåja,- er ikke helt sikker på det for min egen del ;-)

De er søte når de sover...

[filiokus81]

De er søte når de sover...

*humre*

[Gjest hva synes dere?]

Hvis alle skulle tenke sånn ville det ikke være så mange barn i verden. I de fleste familier vil det jo være noe i genene som ikke er bra. Og om det ikke er noe så kan det skje likevel.

Ja, det kan være slitsomt å være foreldre, spesielt hvis barna ikke er friske. Men du verden det er berikende også. Har du barn selv?

Ja, jeg har barn.

Og jeg har sett så mange andre familier som virkelig sliter sterkt når det er mye sykdom og diagnoser hos barna sine.

Det er deres valg selvsagt. Men da skal de heller ikke klage så veldig som noen av dem gjør synes jeg.

[Gjest hva synes dere?]

Hehe det er nok ikke bare bokstavbarn som trenger tett oppfølgning.

Det er masse diagnoser runft omkring der det trengs tett foreldreoppfølgning. Det hadde blitt lite barn tilslutt gitt:)

for å nevne noen så du ikke tror det er bare bokstaver som trenger hjelp, hva med diabetes, downs, allergi, kreft osv??

Dessuten så settes ikke bokstavdiagnoser i så tidlig alder, sånn at mange har allerede fått søsken, hva da?

Tja, jeg kjenner faktisk en familie som har fått 3 barn og alle har down syndrom. Det synes jeg er ille. Etter første barnet ville jeg absolutt har stoppet.

[Cillimor]

Tja, jeg kjenner faktisk en familie som har fått 3 barn og alle har down syndrom. Det synes jeg er ille. Etter første barnet ville jeg absolutt har stoppet.

Hadde ihvertfall stoppet etter 2 med downs.

[Cillimor]

Syns det er et vanskelig dilema, har to Tante unger som adhd ++, men stort sett så må jeg si de er mer til glede enn til sorg... vi ville ikke vært de foruten i vår familie. To skjønne sjarmtroll som driver foreldrene til vannvidd både titt og ofte.

Vi har aldri noen garantier når man får barn om de er friske eller ikke, uansett hvordan genene er i familien. Våre to er adoptert... det er nå bare en gang sånn at man må takle de barna man får på best mulig måte.

Men det er klart at for noen familier er livet en større utfordring enn for andre. Nå skal det sies at jeg mente det jeg skrev over her, Hadde no stoppet etter 2. barnet med downs.

[Snikkersen]

Det kan jo hende at et barn med adhd har godt av å få søsken...? Og jeg synes ikke det smaker godt av tanken om å velge bort barn pga et slikt "handikapp"...!

[PieLill]

Jeg synes det blir menigsløst å ha bastante og generelle meninger om hva andre skal gjøre i slike tilfeller.

Dessuten vet man ikke alltid alt om det eldste barnets diagnoser og behov før man får flere.

mvh

[PieLill]

Tja, jeg kjenner faktisk en familie som har fått 3 barn og alle har down syndrom. Det synes jeg er ille. Etter første barnet ville jeg absolutt har stoppet.

Men hva har det du ville valgt å gjøre med hva andre bør velge?

Bare fordi du ikke ville valgt noe, betyr ikke at det er galt for andre å velge slik.

mvh

[PieLill]

Jeg kan forstå tankegangen din, men jeg syns det er litt drøyt å mene at foreldre til bokstavbarn ikke bør få flere enn ett. Burde de kanskje ikke få barn i det hele tatt da? Man vet jo stort sett før man får barn, om det er forekomster i familien fra før.

Det finnes verre sykdommer enn "bokstavdiagnoser" som heller bør få folk til å tenke seg om før man reproduserer seg. Men allikevel er dette et valg de menneskene dette gjelder må få ta selv, uten at andre skal legge føringer for hva som er rett og galt.

Når det er sagt, så vil jeg i denne sammenhengen fortelle noe som fikk meg til å reagere litt:

Ei venninne av meg hadde fått valp. Jeg spurte om de hadde lyst til å få valper på den når den ble voksen. Nei, det var helt uaktuelt, svarte hun. For valpen var underbitt, og det var ikke noe vits i å avle videre på sånne "feilvarer" og føre dette videre. Jeg sa at jeg skjønte forsåvidt tankegangen dersom intensjonen var at avkommet kunne selges videre som utstillingshunder, og det er jo ikke aktuelt når hunder er underbitt. Neida, var svaret, de tenkte ikke på det, det var bare feil å føre de genene videre slik at flere hunder ble underbitt.

Jaja, tenkte jeg. Det er jo bare bikkjer, men dem om det. Men det som hører til med historien, og som jeg ikke tenkte over før etterpå, er at denne venninna mi da var gravid med barn nr. 2. Det første barnet har arvet en fysisk sykdom som det er mye av i familien. Sykdommen er ikke dødelig, men sjansene er store for at ungen vil få tildels store fysiske plager opp gjennom årene, uten at jeg går nærmere inn på det.

Som sagt, så mener jeg ikke at noen skal legge føringer for hvem som bør få/ikke bør få barn, men syns det er et lite tankekors at de ikke ville avle videre på bikkja si pga. underbitt, men å få barn selv med store sjanser for arvelig sykdom, det var greit liksom...

Jeg kan absolutt ikke se sammenhengen mellom å ikke ville spre hundens gener videre og sine egne.

Det er da stor forskjell på hunder og unger.

mvh

[Gjest mora2]

Vedig vanskelig...

Halve min familie har diagnose adhd. Likevel har jeg valgt å få to barn (til nå)

Det er snakk om utredning på eldstenmann her.

Anyway, jeg ville ikke vært foruten lille snuppa.Og snuppen har godt av å ha noen å bryne seg på. samtidig må snuppa lære å stå opp for seg selv.

Min tante har tre gutter med adhd. Alle tre er narkomane i dag.

Kanskje hadde det holdt for henne og hatt en unge.

Om han hadde blitt narkoman eller ikke vet ingen.

MEN man blir ikke narkoman av en diagnose....

Så veldig vanskelig tema, men jeg tror likevel ikke det blir riktig om man sier det holder med en unge.

Det må være opp til hver enkelt, hvor mye man selv orker.

Viktigere er det vel heller at man søker hjelp i tide, om det skulle bli for mye.Mennesker har en tendens til å være for stolte.

Det er mye som skjules innenfor husets 4 vegger.....

Det at man følger opp ungene er like viktig om man har en eller flere.Man må kunne yte like mye til hver unge.

Så får det være opp til hver enkelt hvor mye de "orker" å yte da.

[morsan]

De er søte når de sover...

De sover ikke - de bare lader opp!

[morsan]

Jeg kan absolutt ikke se sammenhengen mellom å ikke ville spre hundens gener videre og sine egne.

Det er da stor forskjell på hunder og unger.

mvh

Helt enig!

[Luska]

Jeg kan absolutt ikke se sammenhengen mellom å ikke ville spre hundens gener videre og sine egne.

Det er da stor forskjell på hunder og unger.

mvh

Ja, det er stor forskjell på hunder og unger. Nettopp derfor syns jeg det var et lite tankekors at de ikke ville bringe hundes gener videre pga. underbitt, mens det liksom var greit å føre arvelig sykdom videre til barna sine. Skulle jo tro man var mindre opptatt av en hunds ve og vel enn barns...

Men som sagt, så er ikke dette noen stor sak for meg, jeg bare nevnte det fordi jeg kom på dette i forbindelse med denne diskusjonen. Som sagt, så støtter jeg IKKE trådstarters syn i saken.

[morsan]

Ja, det er stor forskjell på hunder og unger. Nettopp derfor syns jeg det var et lite tankekors at de ikke ville bringe hundes gener videre pga. underbitt, mens det liksom var greit å føre arvelig sykdom videre til barna sine. Skulle jo tro man var mindre opptatt av en hunds ve og vel enn barns...

Men som sagt, så er ikke dette noen stor sak for meg, jeg bare nevnte det fordi jeg kom på dette i forbindelse med denne diskusjonen. Som sagt, så støtter jeg IKKE trådstarters syn i saken.

''det var et lite tankekors at de ikke ville bringe hundes gener videre pga. underbitt, mens det liksom var greit å føre arvelig sykdom videre til barna sine. Skulle jo tro man var mindre opptatt av en hunds ve og vel enn barns...''

Jeg skjønner virkelig ikke tankegangen din her. Dette med avl på dyr er en helt annen greie. Dyr går ikke rundt og "ønsker" seg barn, og dersom de får barn fortsetter de ikke å ha et forhold til avkommet sitt resten av livet - de har ingen "familie".

Uviljen mot avling på "uheldige" gener får derfor et mer...skal vi si... "makro-nivå" over seg, dvs hensynet til arten som sådan og hva slags type hunder/raser som bør og ikke bør finnes i salg. Mens ønsket om å "avle på seg selv" har et mer "mikro-nivå", der man ser hen til sin egen familie og liv.

Tilsvarende er det jo også for folk flest ulikt syn på det med avliving av syke individer - man har en helt annen grense for dette når det gjelder dyr enn for mennesker - heldigvis!

[Luska]

''det var et lite tankekors at de ikke ville bringe hundes gener videre pga. underbitt, mens det liksom var greit å føre arvelig sykdom videre til barna sine. Skulle jo tro man var mindre opptatt av en hunds ve og vel enn barns...''

Jeg skjønner virkelig ikke tankegangen din her. Dette med avl på dyr er en helt annen greie. Dyr går ikke rundt og "ønsker" seg barn, og dersom de får barn fortsetter de ikke å ha et forhold til avkommet sitt resten av livet - de har ingen "familie".

Uviljen mot avling på "uheldige" gener får derfor et mer...skal vi si... "makro-nivå" over seg, dvs hensynet til arten som sådan og hva slags type hunder/raser som bør og ikke bør finnes i salg. Mens ønsket om å "avle på seg selv" har et mer "mikro-nivå", der man ser hen til sin egen familie og liv.

Tilsvarende er det jo også for folk flest ulikt syn på det med avliving av syke individer - man har en helt annen grense for dette når det gjelder dyr enn for mennesker - heldigvis!

Morsan! )

Meg og forklaringer da...! Jeg ønsket egentlig ingen stor debatt om dette, jeg bare nevnte tankene jeg fikk i denne situasjonen pga. tråden.

Men det jeg prøver å få fram, er dette: hvis en mann og kvinne vet det er alvorlige, arvelige sykdommer i familien, og av den grunn avstår fra å få barn, så antar jeg at den beslutningen bunner i at de ikke ønsker et evt. avkom så vondt som det ville kunne få av denne sykdommen.

Hvis man på samme måte ser for seg en hundeeier som velger ikke å avle videre på en hund med f. eks. underbitt, så antar jeg at denne beslutningen også bunner i at de ikke ønsker avkommene så vondt, og selvsagt også at de "dårlige" genene ikke videreføres.

Det jeg tenkte på i situasjonen jeg beskrev, er jo at de ønsket ikke at evt. valper skulle lide pga. denne "feilen", men de fikk altså barn som de visste ganske sikkert ville lide pga. denne arvelige sykdommen.

Jeg oppfattet det på en måte slik at de tok mere hensyn til hundenes ve og vel enn barnas.

Jeg er dårlig til å forklare noen ganger... )

[morsan]

Morsan! )

Meg og forklaringer da...! Jeg ønsket egentlig ingen stor debatt om dette, jeg bare nevnte tankene jeg fikk i denne situasjonen pga. tråden.

Men det jeg prøver å få fram, er dette: hvis en mann og kvinne vet det er alvorlige, arvelige sykdommer i familien, og av den grunn avstår fra å få barn, så antar jeg at den beslutningen bunner i at de ikke ønsker et evt. avkom så vondt som det ville kunne få av denne sykdommen.

Hvis man på samme måte ser for seg en hundeeier som velger ikke å avle videre på en hund med f. eks. underbitt, så antar jeg at denne beslutningen også bunner i at de ikke ønsker avkommene så vondt, og selvsagt også at de "dårlige" genene ikke videreføres.

Det jeg tenkte på i situasjonen jeg beskrev, er jo at de ønsket ikke at evt. valper skulle lide pga. denne "feilen", men de fikk altså barn som de visste ganske sikkert ville lide pga. denne arvelige sykdommen.

Jeg oppfattet det på en måte slik at de tok mere hensyn til hundenes ve og vel enn barnas.

Jeg er dårlig til å forklare noen ganger... )

Jeg har stor forståelse for at folk med anlegg for alvorlige arvelige sykdommer tenker seg ekstra godt om før de får barn, men jeg "kjøper" bare ikke hundesammenligningen! ;-)

Jeg synes dette er to forskjellige diskusjoner.