Et barn til?

[Gjest å bestemme seg]

Så har årene gått og de to første har begynt å bli store 7 og 13 år. Jeg klarer liksom ikke sette endelig strek om vi er ferdig med barn eller ikke. Samtidig som vi heller ikke har klart å få ut fingern.

Mannen min mener at vi er for gamle og at det er ingen som er 38 når de får. Jeg vet jo at det er tull da problemet i dag vistnok er at man venter for lenge. Men ser jo samtidig at mange av de som har smårollinger ser veldig unge ut. Føler man seg som eldre foreldre i barnehagen?

Vi bor relativt langt unna familie, men samtidig så lager vi jo mer familie her vi bor om vi får en til, ihvertfall for våre barn, selv om vi ikke har noen garantier for hvor de vil bosette seg.

Noen råd fra dere som har fått attpåklatter, var det hardt å begynne på igjen?

Regner med at de to vi har vil være både til hjelp, og opptatt av et eventuelt søsken. Men grunnet alder blir de vel neppe lekekompiser.

Kjenner også mye mer på om ting kan gå galt, denne gangen. Og veier litt for og imot om jeg tør ta sjansen. Men det er kanskje naturlig når man har noen fra før. Og bor langt unna familie og dermed har begrenset nettverk. Og alder øker jo risikoen.

[PieLill]

Det er fort gjort at man kan angre på barn som aldri ble. Men man angrer sjeldent på et barn man har fått.

Lengter man etter flere barn og det ikke er helt av skaftet i forhold til overskudd, helse og økonomi, synes jeg man godt kan sette i gang. Iblant synes jeg det settes for store krav til hvor perfekt alt må være før det passer å få et (til) barn.

mvh

[Gjest lykkelig mamma som også var usikker....]

Jeg er noen år yngre enn deg, og mine to barn var yngre enn dine barn, men jeg kjenner meg igjen i det du skriver likevel... følelsen av usikkerhet ang det å få et barn til. Alle spørsmålene man stiller seg, følelser versus fornuft....

Jeg VET at jeg ville angret dersom jeg hadde valgt å ikke få et barn til - nå som hun er her er jeg utrolig glad for at jeg ikke lot fornuften seire denne gangen )

Lillemor er snart 6 mndr og en herlig unge. Søsknene er kjempeglad i henne, og jeg føler at vi nå er en komplett familie. Mannen min satte som "betingelse" for at vi skulle få en til at vi skulle sette endelig strek etterpå (dvs sterilisering). Å sterilisere meg etter to barn ville vært utenkelig, men da jeg 2 dager etter den siste fødselen lot meg sterilisere føltes det bare greit. Jeg har tre friske barn og er lykkelig med det )

Det er vanskelig å gi råd om sånne store avgjørelser, men som andre her har sagt - du kan komme til å angre på barnet du ikke fikk, men du vil aldri angre på et barn du velger å få.

Livet med tre barn er hektisk og krevende, men jeg angrer intet!

Hilsen

[lurvelita]

Det er fort gjort at man kan angre på barn som aldri ble. Men man angrer sjeldent på et barn man har fått.

Lengter man etter flere barn og det ikke er helt av skaftet i forhold til overskudd, helse og økonomi, synes jeg man godt kan sette i gang. Iblant synes jeg det settes for store krav til hvor perfekt alt må være før det passer å få et (til) barn.

mvh

enig