Jeg kommer ikke over fødselen...

[Glimtipper]

Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle legge dette innlegget, så jeg putter det her, jeg. De aller fleste her har jo gått igjennom minst en fødsel selv.

Som noen av dere vet, så spurte jeg om råd for en tid tilbake angående hvordan jeg skulle komme over fødsel-opplevelsen jeg hadde for tre år siden. Jeg fikk mange gode råd og har derfor brukt litt tid på dette i terapi. Det er mulig jeg en gang i framtiden ønsker å bli gravid igjen, men akkurat nå er tanken alene et mareritt. Og akkurat det synes jeg er veldig trist, da den første graviditeten også var preget av negative følelser. Jeg vil ikke ha det slik igjen.

Problemet er at samtalene med psykolog ikke har hjulpet det minste og nå har vi gått videre fra det temaet, naturlig nok. Det er jo ikke et kjempestort problem all den tid jeg ikke planlegger en liten spire.

Derfor spør jeg nå etter råd fra dere igjen. Er det noen her som har hatt en traumatisk fødsel og som har kommet over det på egenhånd? Hvordan jobbet dere med dere selv for å komme dithen at dere ikke var sint/lei dere/redd lenger?

Det er fremdeles så sårt at jeg kan begynne å gråte når jeg leser om helt vanlige fødsler og jeg er litt lei av meg selv på dette området.

[Gjest Elextra]

Har ingen gode råd, vil bare minne deg om at for de aller fleste, særlig de med en vanskelig førstefødsel, er fødsel nr. to helt annerledes.

Dessuten finnes jo masse utmerket smertestillende, om man sier fra om angsten på forhånd er det vel kanskje større mulighet for at dette skal bli hensyntatt?

Lykke til, håper ikke redselen din skal føre til at du utsetter evt. nytt barn.

[Glimtipper]

Har ingen gode råd, vil bare minne deg om at for de aller fleste, særlig de med en vanskelig førstefødsel, er fødsel nr. to helt annerledes.

Dessuten finnes jo masse utmerket smertestillende, om man sier fra om angsten på forhånd er det vel kanskje større mulighet for at dette skal bli hensyntatt?

Lykke til, håper ikke redselen din skal føre til at du utsetter evt. nytt barn.

Slik det er nå vil jeg ikke ha flere barn, med mindre de kommer med storken Og det kan jeg leve med. Men jeg skulle gjerne hatt det annerledes.

Frykten min har forøvrig ingenting med smerten eller egentlig selve fødselen å gjøre. Det var mer det at jeg ble kjeftet på når vi ankom sykehuset, overlatt til meg selv i nesten tolv timer og hadde en veldig ubehagelig ammehjelp etter fødselen. Jeg klarte ikke si i fra om noe av dette, for jeg var i grunnen livredd.

Jeg følte meg rett og slett veldig, veldig alene.

Og selv om jeg forstår at det blir annerledes en annen gang fordi jeg har en annen samboer nå, som ikke hadde latt noen kjefte på meg og ikke hadde dratt fra meg mens jeg var så redd og sliten... Så er jeg nok ikke veldig rasjonell sånn i bunn og grunn angående dette temaet.

Beklager, det ble et langt svar til deg, men tenkte jeg skulle forklare litt nærmere siden det første innlegget var litt uklart.

[Gjest mandolina]

Slik det er nå vil jeg ikke ha flere barn, med mindre de kommer med storken Og det kan jeg leve med. Men jeg skulle gjerne hatt det annerledes.

Frykten min har forøvrig ingenting med smerten eller egentlig selve fødselen å gjøre. Det var mer det at jeg ble kjeftet på når vi ankom sykehuset, overlatt til meg selv i nesten tolv timer og hadde en veldig ubehagelig ammehjelp etter fødselen. Jeg klarte ikke si i fra om noe av dette, for jeg var i grunnen livredd.

Jeg følte meg rett og slett veldig, veldig alene.

Og selv om jeg forstår at det blir annerledes en annen gang fordi jeg har en annen samboer nå, som ikke hadde latt noen kjefte på meg og ikke hadde dratt fra meg mens jeg var så redd og sliten... Så er jeg nok ikke veldig rasjonell sånn i bunn og grunn angående dette temaet.

Beklager, det ble et langt svar til deg, men tenkte jeg skulle forklare litt nærmere siden det første innlegget var litt uklart.

Det er vel helst følelsen av å bli latt alene i en situasjon, du ikke selv er herre over og så bli sviktet av hjelpeapparatet og barnefaren, som plager deg.

Hilsen

[Glimtipper]

Det er vel helst følelsen av å bli latt alene i en situasjon, du ikke selv er herre over og så bli sviktet av hjelpeapparatet og barnefaren, som plager deg.

Hilsen

Det er en veldig god oppsummering.

Men hva gjør jeg med det, da?

[frosken]

Du har sikkert fått dette rådet før, men en jeg kjenner hadde en traumatisk fødsel. Jordmoren var i etterkant av fødselen svært opptatt av å tilby flere samtaler for å bearbeide det som skjedde. Hun jeg kjenner avslo tilbudet, og da presiserte sykehuset at hun var velkommen tilbake senere for å snakke om dette - og de trakk da frem nettopp at dersom den traumatiske fødselen skulle gjøre at hun ikke ville ha flere barn, så ville de gjerna at hun tok kontakt.

Har du forsøkt å snakke med f.eks. de som jobber med dette på Ullevål? Forestiller meg at det kan være mer fruktbart å snakke med de som jobber med fødsler om dette enn med en psykolog som ikke nødvendigvis har detaljkunnskaper nok til å sette seg inn i det som skjedde.

Leste ikke den forrige tråden din om temaet, så bare overse meg hvis jeg nå har sagt nøyaktig det samme som andre har sagt før :-)

[Gjest mandolina]

Det er en veldig god oppsummering.

Men hva gjør jeg med det, da?

Sørger for å ha gode hjelpere med deg på sykehuset, enten barnefaren eller en god venninne.

Hjelperen bør tørre å si fra når ting ikke er så greit for den fødende, være til støtte og oppmuntring, og ikke minst være tilstede for den fødende.

Jeg har hatt flere vanskelige fødsler, og det har vært fint å ha mannen min med, for han sto oppe og overvåket det hele og kunne fortelle meg, hva som skjedde i føderommet og formidle mine vonde opplevelser til personalet.

Tillit til hjelperen er viktig.

Hilsen

[Glimtipper]

Du har sikkert fått dette rådet før, men en jeg kjenner hadde en traumatisk fødsel. Jordmoren var i etterkant av fødselen svært opptatt av å tilby flere samtaler for å bearbeide det som skjedde. Hun jeg kjenner avslo tilbudet, og da presiserte sykehuset at hun var velkommen tilbake senere for å snakke om dette - og de trakk da frem nettopp at dersom den traumatiske fødselen skulle gjøre at hun ikke ville ha flere barn, så ville de gjerna at hun tok kontakt.

Har du forsøkt å snakke med f.eks. de som jobber med dette på Ullevål? Forestiller meg at det kan være mer fruktbart å snakke med de som jobber med fødsler om dette enn med en psykolog som ikke nødvendigvis har detaljkunnskaper nok til å sette seg inn i det som skjedde.

Leste ikke den forrige tråden din om temaet, så bare overse meg hvis jeg nå har sagt nøyaktig det samme som andre har sagt før :-)

Takk, frosken

Jeg har fått dette rådet før. Grunnen til at jeg ikke har fulgt det er rett og slett fordi jeg ikke stoler på Ullevål. Det høres jo temmelig latterlig ut når jeg sier det slik, men i alle mine møter med Ullevål har jeg blitt fullstendig ignorert. Fødselen inkludert. Personalet på Ullevål har alltid oversett mine ønsker. De legger armen rundt meg, selv om jeg ber de la være. Jeg får kjeft for å komme dit, selv om jeg ble instruert om det tidligere (nevrologisk avdeling), jeg fikk ikke mat på to hele dager...

Selv om jeg logisk sett forstår at det arbeider mange, mange flotte mennesker på Ullevål, så er det et faktum at jeg til dags dato ikke har møtt disse menneskene.

Så jeg tør rett og slett ikke gå dit med følelsene mine.

[frosken]

Takk, frosken

Jeg har fått dette rådet før. Grunnen til at jeg ikke har fulgt det er rett og slett fordi jeg ikke stoler på Ullevål. Det høres jo temmelig latterlig ut når jeg sier det slik, men i alle mine møter med Ullevål har jeg blitt fullstendig ignorert. Fødselen inkludert. Personalet på Ullevål har alltid oversett mine ønsker. De legger armen rundt meg, selv om jeg ber de la være. Jeg får kjeft for å komme dit, selv om jeg ble instruert om det tidligere (nevrologisk avdeling), jeg fikk ikke mat på to hele dager...

Selv om jeg logisk sett forstår at det arbeider mange, mange flotte mennesker på Ullevål, så er det et faktum at jeg til dags dato ikke har møtt disse menneskene.

Så jeg tør rett og slett ikke gå dit med følelsene mine.

Har du snakket med de som jobber spesifikt med fødselsangst?

Jeg skal spørre en jordmor jeg kjenner godt om hun har noen andre ideer.

[Glimtipper]

Sørger for å ha gode hjelpere med deg på sykehuset, enten barnefaren eller en god venninne.

Hjelperen bør tørre å si fra når ting ikke er så greit for den fødende, være til støtte og oppmuntring, og ikke minst være tilstede for den fødende.

Jeg har hatt flere vanskelige fødsler, og det har vært fint å ha mannen min med, for han sto oppe og overvåket det hele og kunne fortelle meg, hva som skjedde i føderommet og formidle mine vonde opplevelser til personalet.

Tillit til hjelperen er viktig.

Hilsen

Det er et veldig godt tips, mandolina. Takk for det

Jeg tror ikke jeg er der at fødselsangsten min ville ha inspirert meg til abort, men jeg tror i grunnen ikke jeg ville risikert en planlagt graviditet.

Men det finnes jo ting i livet man bare må leve med. Dette er kanskje et slikt valg/en slik frykt.

[Gjest Elextra]

Slik det er nå vil jeg ikke ha flere barn, med mindre de kommer med storken Og det kan jeg leve med. Men jeg skulle gjerne hatt det annerledes.

Frykten min har forøvrig ingenting med smerten eller egentlig selve fødselen å gjøre. Det var mer det at jeg ble kjeftet på når vi ankom sykehuset, overlatt til meg selv i nesten tolv timer og hadde en veldig ubehagelig ammehjelp etter fødselen. Jeg klarte ikke si i fra om noe av dette, for jeg var i grunnen livredd.

Jeg følte meg rett og slett veldig, veldig alene.

Og selv om jeg forstår at det blir annerledes en annen gang fordi jeg har en annen samboer nå, som ikke hadde latt noen kjefte på meg og ikke hadde dratt fra meg mens jeg var så redd og sliten... Så er jeg nok ikke veldig rasjonell sånn i bunn og grunn angående dette temaet.

Beklager, det ble et langt svar til deg, men tenkte jeg skulle forklare litt nærmere siden det første innlegget var litt uklart.

'' Det var mer det at jeg ble kjeftet på når vi ankom sykehuset, overlatt til meg selv i nesten tolv timer og hadde en veldig ubehagelig ammehjelp etter fødselen. Jeg klarte ikke si i fra om noe av dette, for jeg var i grunnen livredd.''

Mer enn noen annen gang er man veldig avhengig av personene rundt en. Heldigvis er de fleste jordmødrenene jeg har hørt om og erfaring med fantastiske, men unntak finnes helt sikkert. Samme med helsesøstre og ammehjelp. Du har vært uheldig!

Mye av dette hadde du sikkert tolerert, men når du i tillegg hadde en samboer som var lite tilstede, ble totalen ille.

Neste gang blir nok alt bedre :-).

[Glimtipper]

Har du snakket med de som jobber spesifikt med fødselsangst?

Jeg skal spørre en jordmor jeg kjenner godt om hun har noen andre ideer.

Nei, jeg har ikke det, men det burde jeg kanskje. Det er jo dumt å ha det slik.

Jeg ville satt svært stor pris på om du kunne spørre henne. Hun har kanskje sett samme problemstilling før.

[Glimtipper]

'' Det var mer det at jeg ble kjeftet på når vi ankom sykehuset, overlatt til meg selv i nesten tolv timer og hadde en veldig ubehagelig ammehjelp etter fødselen. Jeg klarte ikke si i fra om noe av dette, for jeg var i grunnen livredd.''

Mer enn noen annen gang er man veldig avhengig av personene rundt en. Heldigvis er de fleste jordmødrenene jeg har hørt om og erfaring med fantastiske, men unntak finnes helt sikkert. Samme med helsesøstre og ammehjelp. Du har vært uheldig!

Mye av dette hadde du sikkert tolerert, men når du i tillegg hadde en samboer som var lite tilstede, ble totalen ille.

Neste gang blir nok alt bedre :-).

Takk for trøsten, Elextra

[Gjest prust]

Jeg har tre barn,

Første fødsel var veldig langdryg (både åpningstid og pressrier), det ble forsøkt med tang, og vakum, og det var like før akutt keisersnitt - han kom ut ved andre forsøk med vakum. Selv om denne fødselen var voldsom, og slett ikke slik jeg hadde forventet og lest om, var jeg helt "med" hele taiden, og fikk ikke noen traumer av det i ettertid (bortsett fra at jeg hadde en del tanker om at hvis jeg hadde befunet meg utenfor sykehus, så hadde nok en av oss eller begge to dødd...)

Andre fødsel beygnte greit, men endte etter en del timer i akutt keisersnitt. Og dette gav meg en del følelsesmessige "trøbbel" eller virkninger.... Jeg syntes det var fælt å bli lagt i narkose og ikke få oppleve at datteren vår kom ut av magen min - følte der og da at legen tok en gal avgjørelse ( i ettertid ser jeg at det nok var riktig) og et voldsomt savn over å "miste" fødselen.

Alt det praktiske i ettertid gikk greit, med amming, stell og sånn - men det var et veldig savn å ikke få den fantastiske opplevelsen det var første gangen - å se barnet mitt med en gang. Jeg strevde en del med tankene mine, og pratet litt med ei venninne som er anestesisykepleier, og jeg ble veldig opptatt av detaljer rundt operasjonen. Hadde veldig lyst til å se en film om et keisersnitt, der en ser alle detaljer, men gjorde det aldri.

Etterhvert fikk jeg den negative opplevelsen litt på avstand, men det har hele tiden vært noe tungt der i forhold til dette barnet. At hun også i mange år nå har vært ekstra krevende, har også vært med på at jeg har et litt trøblete forhold til henne. Om fødselen er med i dette, vet jeg ikke....

Da vi skulle ha nummer tre, ble vi anbefalt planlagt keisersnitt, og det fikk vi. Det ble en positiv og fin opplevesle, men den kunne ikke måle seg med første gangen, selv om den fødselen var lang og tung....

Jeg har aldri brukt terapi, men burde kanskje ha gjort det...

[cathlin]

Jeg har jo ikke noe peiling på dette området, eneste jeg kom til å tenke på var psykomotorisk behandling. Vet om ei som hadde en vanskelig fødsel og hadde hjelp av en sånn behandling, men nå vet jeg ikke nøyaktig hvordan det hjalp og mot hva - var vel reaksjoner. Men så kommer det jo an på om man får en fysioterapeut man kommer over ens med, og hvordan man takler en sånn behandling hvis man har tilleggsproblemer osv osv, og om det er andre ting som hjelper raskere og bedre, men det er en del som går til både psykolog og psykomotoriker som trives med kombinasjonen.

Uansett - håper du finner noe som hjelper.

[AneM1365380603]

Jeg synes de 3 første fødslene var virkelig fæle. Det var slik at jeg av og til angret på at jeg var blitt gravid igjen.

Mitt beste råd til deg er å lese detaljert om alle faser i en fødsel. Når du vet hva smertene kommer av gir det mer mening, og du ser nesten fram til neste rie. Jeg opplevde det slik ved siste fødsel. Når det kom en svak rie ble jeg nesten irritert, for jeg ville ha en som reiv skikkelig i slik at jeg kjappere fikk åpning.

Jeg vet ikke om det var det som gjorde utslaget, men min siste fødsel var slik som jeg trodde andre fantaserte om. Superlett, og da ungen var ute kunne jeg ikke forstå at det var over allerede.

Når du tar i mot smerten på en positiv måte slapper kroppen av, og du er mottakelig for smerten/riene. Jeg opplevde det i allefall på en helt annen måte enn ved de andre fødselene.

Jeg likte ikke å gå gravid, men trengte de månedene på å forberede meg. Når babyen var ute var også alle plagene borte

[AneM1365380603]

Slik det er nå vil jeg ikke ha flere barn, med mindre de kommer med storken Og det kan jeg leve med. Men jeg skulle gjerne hatt det annerledes.

Frykten min har forøvrig ingenting med smerten eller egentlig selve fødselen å gjøre. Det var mer det at jeg ble kjeftet på når vi ankom sykehuset, overlatt til meg selv i nesten tolv timer og hadde en veldig ubehagelig ammehjelp etter fødselen. Jeg klarte ikke si i fra om noe av dette, for jeg var i grunnen livredd.

Jeg følte meg rett og slett veldig, veldig alene.

Og selv om jeg forstår at det blir annerledes en annen gang fordi jeg har en annen samboer nå, som ikke hadde latt noen kjefte på meg og ikke hadde dratt fra meg mens jeg var så redd og sliten... Så er jeg nok ikke veldig rasjonell sånn i bunn og grunn angående dette temaet.

Beklager, det ble et langt svar til deg, men tenkte jeg skulle forklare litt nærmere siden det første innlegget var litt uklart.

Åh, når jeg nå leste dette ble mitt forrige innlegg lite relevant.

Jeg vil bare si at jeg også har hatt 2 forskjellige med på fødestua. Den første gjorde lite nytte, så han gjorde meg stressa og irritert. Mannen min gjorde fødslene til en fin opplevelse. Jeg følte at vi i fellesskap tok i mot barna

Vær åpen mot din samboer, så vil nok han gjøre alt for å gjøre fødselen til en fin opplevelse.

[Gjest togli]

Huff, så leit at du går med slike tanker...

Har du forsøkt å få samtale med jordmor istedetfor psykolog? Kanskje du har mulighet for å på en måte avtale strategi overfor en evt. senere fødsel? Det som gjør redselen stor er jo ofte det at man mister kontrollen. Hvis du kunne få lovnader om et fødselsforløp der du har kontroll så ville det kanskje vært lettere?

Jeg har vært gjennom tre fødsler og siste fødsel var nok vondest.

Med førstemann var jeg så bedøvd av epidural at jeg ikke kjente noe som helst på slutten.

Mellomsten kom på en eneste stor rie (styrtfødsel) og jeg husker egentlig ikke noe særlig av hva som skjedde fordi jeg fikk en slags utenfor-meg-selv-følelse.

Den siste gangen jeg fødte ble jeg igangsatt (for å unngå styrtfødsel på nytt). Denne fødselen var vondest, men allikevel den beste fødselen. Først etter siste fødsel følte jeg at jeg nå endelig hadde opplevd å føde "skikkelig" Fødselen tok 2 timer og forløpet var omtrent "etter boka".

Etter andre fødsel hadde jeg stort behov for å prate! Fødselen var over så raskt at jeg ikke helt klarte å fordøye det. Kroppen hadde forberedt seg i 9.mnd og *pang* så var det over. Jeg tror rett og slett ikke psyken min skjønte at jeg var ferdig

Fødselen var ikke mer traumatisk enn at jeg fikk snakka den av meg, så det gikk fint tilslutt

Jeg mener jeg har hørt at det finnes kurs mot fødselsskrekk? Kanskje det kunne være noe for deg?

[mariaflyfly]

Takk, frosken

Jeg har fått dette rådet før. Grunnen til at jeg ikke har fulgt det er rett og slett fordi jeg ikke stoler på Ullevål. Det høres jo temmelig latterlig ut når jeg sier det slik, men i alle mine møter med Ullevål har jeg blitt fullstendig ignorert. Fødselen inkludert. Personalet på Ullevål har alltid oversett mine ønsker. De legger armen rundt meg, selv om jeg ber de la være. Jeg får kjeft for å komme dit, selv om jeg ble instruert om det tidligere (nevrologisk avdeling), jeg fikk ikke mat på to hele dager...

Selv om jeg logisk sett forstår at det arbeider mange, mange flotte mennesker på Ullevål, så er det et faktum at jeg til dags dato ikke har møtt disse menneskene.

Så jeg tør rett og slett ikke gå dit med følelsene mine.

Mor og barnsenteret på Ullevål har jeg den største respekt for. Jeg fikk utrolig god oppfølging der i forbindelse med min fødselsangst under begge svangerskapene. Svangerskapspoliklinikken på Ullevål har jordmødre med fødselsangst som spesialfelt. Jeg mener hun heter Hilde Synnøve Spilling, hun som leder arbeidet med dette.

[Gjest togli]

Takk, frosken

Jeg har fått dette rådet før. Grunnen til at jeg ikke har fulgt det er rett og slett fordi jeg ikke stoler på Ullevål. Det høres jo temmelig latterlig ut når jeg sier det slik, men i alle mine møter med Ullevål har jeg blitt fullstendig ignorert. Fødselen inkludert. Personalet på Ullevål har alltid oversett mine ønsker. De legger armen rundt meg, selv om jeg ber de la være. Jeg får kjeft for å komme dit, selv om jeg ble instruert om det tidligere (nevrologisk avdeling), jeg fikk ikke mat på to hele dager...

Selv om jeg logisk sett forstår at det arbeider mange, mange flotte mennesker på Ullevål, så er det et faktum at jeg til dags dato ikke har møtt disse menneskene.

Så jeg tør rett og slett ikke gå dit med følelsene mine.

Må du gå til Ullevål? Hva med ABC-klinikken (heter det det?). Kanskje sliter du med vonde følelser overfor akkurat Ullevål sykehus og at det vil være bedre for deg å komme til et annet sykehus?