Jeg kommer ikke over fødselen...

[mariaflyfly]

Må du gå til Ullevål? Hva med ABC-klinikken (heter det det?). Kanskje sliter du med vonde følelser overfor akkurat Ullevål sykehus og at det vil være bedre for deg å komme til et annet sykehus?

ABC er en alternativ fødeaveling for dem som ønsker en naturlig fødsel. Den lå tidligere på Aker sykehus i Oslo, men fødeavdelingen der blei slått sammen med Ullevål for flere år sida.

[Gjest togli]

ABC er en alternativ fødeaveling for dem som ønsker en naturlig fødsel. Den lå tidligere på Aker sykehus i Oslo, men fødeavdelingen der blei slått sammen med Ullevål for flere år sida.

Okei, kanskje ikke det riktige stedet dersom man lider av fødselsangst (selv om det ikke virker som det er smertene som er glimtippers problem..).

Jeg fødte på Aker sykehus for snart 11 år siden og var veldig fornøyd:)

[Linnea78]

Forstår det som at du fødte på Ullevål. Men hadde du jordmor der? Dersom du stoler på jordmoren du hadde under svangerskapet kan du kontakte henne. Få henne til å få tak i journalen som ble skrevet etter fødselen din og gå gjennom den med henne. Du har full innsynsrett i journalen din, og den skal være skrevet slik at ei jordmor kan lese seg til hva som skjedde. Ifølge min jordmor er det visst veldig vanlig at en tidligre fødsel "kommer tilbake" da en er gravid. Håper du kommer over den dårlige opplevelsen!

Beklager dersom du har fått dette tipset før!

[fyrlykt]

Kjenner til hvordan du har det, for meg gikk det 15 år før jeg våget å føde igjen.

Jeg tror - med den kunnskap jeg har i dag - at jeg ville forsøkt tankefelt-terapi for traumet du har opplevd.

[Glimtipper]

Mor og barnsenteret på Ullevål har jeg den største respekt for. Jeg fikk utrolig god oppfølging der i forbindelse med min fødselsangst under begge svangerskapene. Svangerskapspoliklinikken på Ullevål har jordmødre med fødselsangst som spesialfelt. Jeg mener hun heter Hilde Synnøve Spilling, hun som leder arbeidet med dette.

Ok, jeg må kanskje ta meg sammen og kontakte Ullevål.

Takk for tipset

[Glimtipper]

Må du gå til Ullevål? Hva med ABC-klinikken (heter det det?). Kanskje sliter du med vonde følelser overfor akkurat Ullevål sykehus og at det vil være bedre for deg å komme til et annet sykehus?

Som mariaflyfly sier, så er ABC klinikken del av Ullevål. Men jeg må kanskje kontakte det sykehuset uansett, det hadde nok vært best.

[Glimtipper]

Jeg har tre barn,

Første fødsel var veldig langdryg (både åpningstid og pressrier), det ble forsøkt med tang, og vakum, og det var like før akutt keisersnitt - han kom ut ved andre forsøk med vakum. Selv om denne fødselen var voldsom, og slett ikke slik jeg hadde forventet og lest om, var jeg helt "med" hele taiden, og fikk ikke noen traumer av det i ettertid (bortsett fra at jeg hadde en del tanker om at hvis jeg hadde befunet meg utenfor sykehus, så hadde nok en av oss eller begge to dødd...)

Andre fødsel beygnte greit, men endte etter en del timer i akutt keisersnitt. Og dette gav meg en del følelsesmessige "trøbbel" eller virkninger.... Jeg syntes det var fælt å bli lagt i narkose og ikke få oppleve at datteren vår kom ut av magen min - følte der og da at legen tok en gal avgjørelse ( i ettertid ser jeg at det nok var riktig) og et voldsomt savn over å "miste" fødselen.

Alt det praktiske i ettertid gikk greit, med amming, stell og sånn - men det var et veldig savn å ikke få den fantastiske opplevelsen det var første gangen - å se barnet mitt med en gang. Jeg strevde en del med tankene mine, og pratet litt med ei venninne som er anestesisykepleier, og jeg ble veldig opptatt av detaljer rundt operasjonen. Hadde veldig lyst til å se en film om et keisersnitt, der en ser alle detaljer, men gjorde det aldri.

Etterhvert fikk jeg den negative opplevelsen litt på avstand, men det har hele tiden vært noe tungt der i forhold til dette barnet. At hun også i mange år nå har vært ekstra krevende, har også vært med på at jeg har et litt trøblete forhold til henne. Om fødselen er med i dette, vet jeg ikke....

Da vi skulle ha nummer tre, ble vi anbefalt planlagt keisersnitt, og det fikk vi. Det ble en positiv og fin opplevesle, men den kunne ikke måle seg med første gangen, selv om den fødselen var lang og tung....

Jeg har aldri brukt terapi, men burde kanskje ha gjort det...

''Etterhvert fikk jeg den negative opplevelsen litt på avstand, men det har hele tiden vært noe tungt der i forhold til dette barnet. At hun også i mange år nå har vært ekstra krevende, har også vært med på at jeg har et litt trøblete forhold til henne.''

Jeg tror det er noe i dette. Det tok lang tid før jeg følte at Squishy var min, sånn på ordentlig. Og det er fremdeles noen tunge stunder i så måte.

Takk for at du delte din historie, prust

[Glimtipper]

Jeg har jo ikke noe peiling på dette området, eneste jeg kom til å tenke på var psykomotorisk behandling. Vet om ei som hadde en vanskelig fødsel og hadde hjelp av en sånn behandling, men nå vet jeg ikke nøyaktig hvordan det hjalp og mot hva - var vel reaksjoner. Men så kommer det jo an på om man får en fysioterapeut man kommer over ens med, og hvordan man takler en sånn behandling hvis man har tilleggsproblemer osv osv, og om det er andre ting som hjelper raskere og bedre, men det er en del som går til både psykolog og psykomotoriker som trives med kombinasjonen.

Uansett - håper du finner noe som hjelper.

Jeg har vurdert psykomotorisk behandling, men det virker litt skummelt.

Takk for tipset, jeg skal tenke over det

[Glimtipper]

Huff, så leit at du går med slike tanker...

Har du forsøkt å få samtale med jordmor istedetfor psykolog? Kanskje du har mulighet for å på en måte avtale strategi overfor en evt. senere fødsel? Det som gjør redselen stor er jo ofte det at man mister kontrollen. Hvis du kunne få lovnader om et fødselsforløp der du har kontroll så ville det kanskje vært lettere?

Jeg har vært gjennom tre fødsler og siste fødsel var nok vondest.

Med førstemann var jeg så bedøvd av epidural at jeg ikke kjente noe som helst på slutten.

Mellomsten kom på en eneste stor rie (styrtfødsel) og jeg husker egentlig ikke noe særlig av hva som skjedde fordi jeg fikk en slags utenfor-meg-selv-følelse.

Den siste gangen jeg fødte ble jeg igangsatt (for å unngå styrtfødsel på nytt). Denne fødselen var vondest, men allikevel den beste fødselen. Først etter siste fødsel følte jeg at jeg nå endelig hadde opplevd å føde "skikkelig" Fødselen tok 2 timer og forløpet var omtrent "etter boka".

Etter andre fødsel hadde jeg stort behov for å prate! Fødselen var over så raskt at jeg ikke helt klarte å fordøye det. Kroppen hadde forberedt seg i 9.mnd og *pang* så var det over. Jeg tror rett og slett ikke psyken min skjønte at jeg var ferdig

Fødselen var ikke mer traumatisk enn at jeg fikk snakka den av meg, så det gikk fint tilslutt

Jeg mener jeg har hørt at det finnes kurs mot fødselsskrekk? Kanskje det kunne være noe for deg?

Takk for svar

''Det som gjør redselen stor er jo ofte det at man mister kontrollen. Hvis du kunne få lovnader om et fødselsforløp der du har kontroll så ville det kanskje vært lettere?''

Nja, jeg vet ikke helt. Det var ikke mangelen på kontroll som plaget meg egentlig. Heller det at jeg følte meg ganske så alene. Noe som ikke bare er Ullevåls feil, selvfølgelig.

''Jeg mener jeg har hørt at det finnes kurs mot fødselsskrekk? Kanskje det kunne være noe for deg?''

Jeg ser for meg at disse kursene fokuserer mye rundt det med smerten, noe som ikke er et problem for meg i det hele tatt. Men kanskje jeg tar feil?

[Glimtipper]

Forstår det som at du fødte på Ullevål. Men hadde du jordmor der? Dersom du stoler på jordmoren du hadde under svangerskapet kan du kontakte henne. Få henne til å få tak i journalen som ble skrevet etter fødselen din og gå gjennom den med henne. Du har full innsynsrett i journalen din, og den skal være skrevet slik at ei jordmor kan lese seg til hva som skjedde. Ifølge min jordmor er det visst veldig vanlig at en tidligre fødsel "kommer tilbake" da en er gravid. Håper du kommer over den dårlige opplevelsen!

Beklager dersom du har fått dette tipset før!

Jeg hadde ikke svangerskapskontroller hos jordmor, men hos min fastlege. Jeg hadde også to eller tre forskjellige jordmødre under fødselen, så det er litt vanskelig å si hvem jeg skulle ha kontaktet.

Takk for tipset allikevel

[Glimtipper]

Kjenner til hvordan du har det, for meg gikk det 15 år før jeg våget å føde igjen.

Jeg tror - med den kunnskap jeg har i dag - at jeg ville forsøkt tankefelt-terapi for traumet du har opplevd.

Hva er tankefelt-terapi?

[Glimtipper]

Åh, når jeg nå leste dette ble mitt forrige innlegg lite relevant.

Jeg vil bare si at jeg også har hatt 2 forskjellige med på fødestua. Den første gjorde lite nytte, så han gjorde meg stressa og irritert. Mannen min gjorde fødslene til en fin opplevelse. Jeg følte at vi i fellesskap tok i mot barna

Vær åpen mot din samboer, så vil nok han gjøre alt for å gjøre fødselen til en fin opplevelse.

Det tror jeg nok. Han hadde nok vært kjempeflink i så måte. Men jeg tør liksom ikke ta sjansen

Takk for trøsten

[Gjest Valnøtt]

Jeg hadde en traumatisk fødsel med mitt første barn. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det var en tøff runde.

Jeg fortrengte vel egentlig hele greia - den kom ikke frem igjen før jeg skulle ha nr to... Da var det imidlertid litt sent å ta godt tak i situasjonen, men her er hva som skjedde:

Skrekken var å måtte føde med drypp slik jeg gjorde med førstemann. Sykehuset hadde meg inne til samtale på forhånd og da de fikk vite at det var det dryppet som skremte meg mest, brukte de mesteparten av tiden på å berolige meg med at det sikkert ikke ble sånn neste gang. De fleste føder jo ikke med drypp.

Vi avtalte at jeg skulle prøve med en vanlig fødsel først, og hvis det ikke gikk så skulle jeg få keisersnitt.

Etter en tid ble det dagen da ungen skulle ut og det endte jo opp på drypp da - igjen. Jeg fikk fullstendig hetta da riene begynte og forlangte keisersnitt. Det var visst da for sent å bestemme seg for... Men så kom det nå iallefall inn en lege etterhvert for å se på denne hysteriske dama da, og han spurte hvor det gjorde mest vondt - og jeg hylte etter ham: Sjelen!!!

Dette var en handlekraftig mann så han beordret meg rett på en dose med morfin. Det siste jeg husker før jeg sovnet var en stor ro, og at jeg sa: "Det gjør akkurat like vondt, men jeg driter i det" i en rimelig snurt tone. Jeg var absolutt ikke noen sjarmerende fødekvinne den dagen nei...

Etter noen timer våknet jeg igjen, hadde full åpning og merket at jeg var veldig fokusert på det som skulle skje. Angsten var helt borte og resten av fødselen - utdrivingen - gikk som en drøm. Til slutt lå jeg der med en baby på magen som jeg fikk tørke ren og hilse på først selv, og jeg var gjennom det. Og jeg hadde en opplevelse av at jeg hadde taklet det. Jeg er i utgangspunktet litt kontrollfrik, og er ikke flink til å gi fra meg kontrollen, det var det som gjorde at det toppet seg på begynnelsen, sammen med minnene fra forrige gang.

Etter denne fødselen tuslet jeg selv i dusjen og formen var helt fin. Nå skal jeg nok ikke ha flere barn, men det er ikke fordi jeg ville gruet meg til fødselen ihvertfall.

Jeg håper du kommer over fødselsopplevelsen din. Kanskje du burde gå over papirene dine sammen med en jordmor for å bearbeide den på den måten?

Jeg har også stor tro på den opprinnelige traumebehandlingen som vi kvinner har bearbeidet fødsler med til alle tider, lenge før menn tok teknikken i bruk på andre ting - snakke om det med kvinner som har født.

Jeg hadde et stort behov for det da jeg hadde født første gang - og jeg opplevde at det hjalp veldig å snakke om fødselen med folk som hadde født selv.

[Gjest Valnøtt]

I dag er det jo slik at man faktisk kan få planlagt keisersnitt også når man har det slik du har det. Så hvis du vil ha et barn til etterhvert og det er tanken på fødelen som stopper deg, så er det mulig å få keisersnitt ihvertfall :-)

[Glimtipper]

Jeg hadde en traumatisk fødsel med mitt første barn. Jeg skal ikke gå i detaljer, men det var en tøff runde.

Jeg fortrengte vel egentlig hele greia - den kom ikke frem igjen før jeg skulle ha nr to... Da var det imidlertid litt sent å ta godt tak i situasjonen, men her er hva som skjedde:

Skrekken var å måtte føde med drypp slik jeg gjorde med førstemann. Sykehuset hadde meg inne til samtale på forhånd og da de fikk vite at det var det dryppet som skremte meg mest, brukte de mesteparten av tiden på å berolige meg med at det sikkert ikke ble sånn neste gang. De fleste føder jo ikke med drypp.

Vi avtalte at jeg skulle prøve med en vanlig fødsel først, og hvis det ikke gikk så skulle jeg få keisersnitt.

Etter en tid ble det dagen da ungen skulle ut og det endte jo opp på drypp da - igjen. Jeg fikk fullstendig hetta da riene begynte og forlangte keisersnitt. Det var visst da for sent å bestemme seg for... Men så kom det nå iallefall inn en lege etterhvert for å se på denne hysteriske dama da, og han spurte hvor det gjorde mest vondt - og jeg hylte etter ham: Sjelen!!!

Dette var en handlekraftig mann så han beordret meg rett på en dose med morfin. Det siste jeg husker før jeg sovnet var en stor ro, og at jeg sa: "Det gjør akkurat like vondt, men jeg driter i det" i en rimelig snurt tone. Jeg var absolutt ikke noen sjarmerende fødekvinne den dagen nei...

Etter noen timer våknet jeg igjen, hadde full åpning og merket at jeg var veldig fokusert på det som skulle skje. Angsten var helt borte og resten av fødselen - utdrivingen - gikk som en drøm. Til slutt lå jeg der med en baby på magen som jeg fikk tørke ren og hilse på først selv, og jeg var gjennom det. Og jeg hadde en opplevelse av at jeg hadde taklet det. Jeg er i utgangspunktet litt kontrollfrik, og er ikke flink til å gi fra meg kontrollen, det var det som gjorde at det toppet seg på begynnelsen, sammen med minnene fra forrige gang.

Etter denne fødselen tuslet jeg selv i dusjen og formen var helt fin. Nå skal jeg nok ikke ha flere barn, men det er ikke fordi jeg ville gruet meg til fødselen ihvertfall.

Jeg håper du kommer over fødselsopplevelsen din. Kanskje du burde gå over papirene dine sammen med en jordmor for å bearbeide den på den måten?

Jeg har også stor tro på den opprinnelige traumebehandlingen som vi kvinner har bearbeidet fødsler med til alle tider, lenge før menn tok teknikken i bruk på andre ting - snakke om det med kvinner som har født.

Jeg hadde et stort behov for det da jeg hadde født første gang - og jeg opplevde at det hjalp veldig å snakke om fødselen med folk som hadde født selv.

Takk for et langt og godt svar, Valnøtt

Jeg har snakket litt om fødselen min med andre. Problemet er vel at ingen opplevde sin fødsel slik jeg opplevde min. Noen har hatt traumatiske fødselsforløp med problemer, noen har hatt styrtfødsler. Noen synes smertene var forferdelige. Men ingen jeg har snakket med følte at de ikke fikk god hjelp og har dermed begrenset med forståelse og råd.

Ingen fortalte meg hvordan jeg burde puste gjennom en rie før anestesilegen kom, langt ute i fødselen. Kanskje hadde jeg fått litt søvn på 50 timer om noen hadde tatt seg tid til å se hvordan jeg hadde det. Det er slike tanker jeg sitter med i ettertid.

[fyrlykt]

Hva er tankefelt-terapi?

http://tft.no/

[fyrlykt]

Hva er tankefelt-terapi?

http://www.alternativ.no/behandlingsmetoder/r_tankefelt.html

Denne linken er kanskje bedre?

[Glimtipper]

http://www.alternativ.no/behandlingsmetoder/r_tankefelt.html

Denne linken er kanskje bedre?

Beklager, dette tror jeg ikke på.

[Gjest togli]

Som mariaflyfly sier, så er ABC klinikken del av Ullevål. Men jeg må kanskje kontakte det sykehuset uansett, det hadde nok vært best.

Tror du kan gjøre det, ja. For deg er det kanskje selve bygningen og atmosfæren på Ullevål du bør unngå fordi det gir deg negative assosiasjoner. Jeg vet også at følelser rundt svangerskapet, forholdet til barnefar osv. kan påvirke hvordan man oppfatter omgivelsene. Det å føde er en følelsesmessig berg og dalbane og man blir på en måte "hudløs"....

En venninne gikk gravid samtidig med meg. Vi gikk til samme jordmor og lege, samt fødte på samme sykehus. Hennes forhold til barnafaren var ikke det beste. Hun var dessuten ganske ung og svangerskapet var ikke planlagt. Det var merkelig å se at hun hadde helt andre oppfatninger enn meg mht hvordan hun likte jordmoren og legen hun gikk hos. Hun hadde helt klart mange negative opplevelser i løpet av svangerskapet. Jeg frydet meg over å være gravid og babyen var godt planlagt, samtidig som jeg var vel etablert med en barnefar jeg var glad i. Dette gav meg sikkert trygghet og selvtillit og jeg så det positive i alt som skjedde underveis.

Når venninnen min skulle føde var det ganske traumatisk for henne. Hun følte at sykehuspersonalet ikke tok hensyn eller forsto henne. Jeg hadde helt motsatt opplevelse og var imponert over hvordan jeg ble tatt imot på sykehuset.

Noen år etter ble venninnen min igjen ravid, nå etablert med ny mann hun var veldig glad i og de hadde (har) et trygt og stabilt forhold. Når hun ble gravid på nytt, gledet hun seg ver svangerskapet som var planlagt. Hun gruet seg veldig for fødselen og fabulerte faktisk om å føde på et helt annet sykehus.

I løpet av svangerskapet endret holdningene hennes seg heldigvis og hun begynte å glede seg til å føde (kroppen endrer seg jo i løpet av 9 mnd ). Fødselen skjedde på samme sykehus med de samme folkene rundt og denne gangen ble det utelukkende en positiv opplevelse

Jeg tror altså at ens egne følelser har stor påvirkning på hvordan en oppfatter fødselsforløpet. Jeg sier ikke at det alltid er slik, men kan være greit å finne ut om det kan være noe i dette...

[Gjest togli]

Takk for svar

''Det som gjør redselen stor er jo ofte det at man mister kontrollen. Hvis du kunne få lovnader om et fødselsforløp der du har kontroll så ville det kanskje vært lettere?''

Nja, jeg vet ikke helt. Det var ikke mangelen på kontroll som plaget meg egentlig. Heller det at jeg følte meg ganske så alene. Noe som ikke bare er Ullevåls feil, selvfølgelig.

''Jeg mener jeg har hørt at det finnes kurs mot fødselsskrekk? Kanskje det kunne være noe for deg?''

Jeg ser for meg at disse kursene fokuserer mye rundt det med smerten, noe som ikke er et problem for meg i det hele tatt. Men kanskje jeg tar feil?

Her henviser jeg bare til det andre svaret jeg ga deg ;-)