Jeg kommer ikke over fødselen...

[Gjest Valnøtt]

Takk for et langt og godt svar, Valnøtt

Jeg har snakket litt om fødselen min med andre. Problemet er vel at ingen opplevde sin fødsel slik jeg opplevde min. Noen har hatt traumatiske fødselsforløp med problemer, noen har hatt styrtfødsler. Noen synes smertene var forferdelige. Men ingen jeg har snakket med følte at de ikke fikk god hjelp og har dermed begrenset med forståelse og råd.

Ingen fortalte meg hvordan jeg burde puste gjennom en rie før anestesilegen kom, langt ute i fødselen. Kanskje hadde jeg fått litt søvn på 50 timer om noen hadde tatt seg tid til å se hvordan jeg hadde det. Det er slike tanker jeg sitter med i ettertid.

Da skal jeg fortelle litt mer om min første fødsel til deg :-)

Problemet mitt var at jeg fikk en jordmor som var helt ny-utdannet. Hun startet hele greia med å være enig med min eksmann som da var min mann med at det var teit å føde akkurat da Liverpool skulle spille en eller annen helv**** kamp. Så fulgte hun jaggu opp med å si at hun var nygift så hun skulle nok gjerne vært hjemme sammen med mannen sin istedenfor å være på jobb i det fine været ja...

Jeg følte meg også ensom kan du si...

Jeg hadde da pre-eklampsi, jeg veide 155 kilo, jeg var helt utslitt og femten dager på overtid og det hadde vært århundrets varmeste sommer. Og jeg fikk ikke naturlige rier, så fødselen startet ved at vannet gikk av seg selv, også fikk jeg veneflon i hånda med riefremkallende drypp. Jeg fikk belte rundt magen for å overvåke hvordan bebien hadde det, og blodtrykksmåler eller noe sånt. Så lå jeg der da... Koblet fast i alt mulig rart. Og hver gang noen var innom så priket de meg i underlivet og snakket med eksmannen... Ingen var spesielt opptatt av meg egentlig. De leste av om riene ble sterke nok på en måledings, så ikke engang det fikk jeg fortelle om selv...

Etterhvert ble det jo skikkelig rier av det hele og det var jo vondt da. Eneste kommentar til det var at jeg ikke burde skrike for de kreftene jeg brukte på det ville jeg trenge senere.

Jeg hadde aldri mistet kontrollen over meg selv en eneste gang så dette var helt stress for meg. Men det var det ingen som snakket om.

Så var det til slutt full åpning og jeg lå der og ventet da på en trykketrang. Jeg kjente ikke noen trykketrang, jeg syntes bare det var vondt som juling jeg. Etter fire timer med full åpning hvor de gikk ut og inn av rommet og eksmannen også gikk ut og inn av rommet og ingen forklarte meg en tingom hva som foregikk sa jeg at jeg trodde jeg kjente litt trykketrang nå. Det gjorde jeg ikke, men jeg følte at det var så forventet av meg...

Så da trykket jeg da. Når jeg fikk beskjed. Og lot være utenom. Og det tok jo hundre år før ungen kom, og jeg var livredd for å bæsje på meg så jeg turte ikke ta i i tilfelle det skullekomme noe som ikke hørte hjemme der...

Til slutt ble alt levert som skulle leveres den dagen for å summere kort. Ungen kom med hjelp av vakum på fjerde taket etter at lege nr to som ble tilkalt fordi den første ikke var sterk nok, tok seg tid til å skjelle ut den første for at hun hadde tatt tre tak før hun ba om hjelp, og spørre om hun ikke kunne fatte og begripe at ungen nå sto i fare for hjerneskade... Jeg lå der og tenkte at for dere er nok dette en vanlig dag på jobben, men jeg føler meg ikke særlig ålreit her... Omsider tok han nå iallefall det fjerde taket og ungen kom ut... Så løp de avgårde med ham da, alle sammen. Eksmann, barenpleier, to leger og det hele. Det sto igjen en jordmor som ga meg en sprøyte i låret og begynte å sy meg. Og jeg tenkte at jeg lurte på om det ble gutt eller jente.

De bare skrek - alt er helt greit, vi må bare gi litt oksygen før de forsvant så jeg fikk jo med meg at ungen levde iallefall. Da var jeg så mentalt sliten at jeg følte meg helt bedøvet.

Omsider kom de inn igjen, og da var han stelt og pakket inn i et teppe før jeg fikk ham til meg. Da skulle det ammes, så de tredde ham ned på brystet mitt. Det tok tre timer før jeg fikk se ansiktet hans, og jeg er bare ikke helt imponert over dette som skulle forestille å være norges beste fødeavdeling på den tiden...

Så den ensomhetsfølelsen du snakker om kan jeg godt skjønne.

Gangen etter hadde jeg jordmoren hos meg hele tiden. De forsikret meg om at jeg skulle få en meget erfaren jordmor og sa rett ut at den jeg hadde første gang hadde rett ut dummet seg totalt ut med meg.

Da panikken hadde gitt seg i fødsel nr to, var det en veldig fin opplevelse. Da barnet ble født fikk jeg ham med en gang og var selv den første som så ansiktet hans og møtte blikket hans og luktet på ham og hilste ham velkommen til verden. Og det vakre mirakelet som venninnene mine snakket om åpenbarte seg for meg også :-)

[Glimtipper]

Da skal jeg fortelle litt mer om min første fødsel til deg :-)

Problemet mitt var at jeg fikk en jordmor som var helt ny-utdannet. Hun startet hele greia med å være enig med min eksmann som da var min mann med at det var teit å føde akkurat da Liverpool skulle spille en eller annen helv**** kamp. Så fulgte hun jaggu opp med å si at hun var nygift så hun skulle nok gjerne vært hjemme sammen med mannen sin istedenfor å være på jobb i det fine været ja...

Jeg følte meg også ensom kan du si...

Jeg hadde da pre-eklampsi, jeg veide 155 kilo, jeg var helt utslitt og femten dager på overtid og det hadde vært århundrets varmeste sommer. Og jeg fikk ikke naturlige rier, så fødselen startet ved at vannet gikk av seg selv, også fikk jeg veneflon i hånda med riefremkallende drypp. Jeg fikk belte rundt magen for å overvåke hvordan bebien hadde det, og blodtrykksmåler eller noe sånt. Så lå jeg der da... Koblet fast i alt mulig rart. Og hver gang noen var innom så priket de meg i underlivet og snakket med eksmannen... Ingen var spesielt opptatt av meg egentlig. De leste av om riene ble sterke nok på en måledings, så ikke engang det fikk jeg fortelle om selv...

Etterhvert ble det jo skikkelig rier av det hele og det var jo vondt da. Eneste kommentar til det var at jeg ikke burde skrike for de kreftene jeg brukte på det ville jeg trenge senere.

Jeg hadde aldri mistet kontrollen over meg selv en eneste gang så dette var helt stress for meg. Men det var det ingen som snakket om.

Så var det til slutt full åpning og jeg lå der og ventet da på en trykketrang. Jeg kjente ikke noen trykketrang, jeg syntes bare det var vondt som juling jeg. Etter fire timer med full åpning hvor de gikk ut og inn av rommet og eksmannen også gikk ut og inn av rommet og ingen forklarte meg en tingom hva som foregikk sa jeg at jeg trodde jeg kjente litt trykketrang nå. Det gjorde jeg ikke, men jeg følte at det var så forventet av meg...

Så da trykket jeg da. Når jeg fikk beskjed. Og lot være utenom. Og det tok jo hundre år før ungen kom, og jeg var livredd for å bæsje på meg så jeg turte ikke ta i i tilfelle det skullekomme noe som ikke hørte hjemme der...

Til slutt ble alt levert som skulle leveres den dagen for å summere kort. Ungen kom med hjelp av vakum på fjerde taket etter at lege nr to som ble tilkalt fordi den første ikke var sterk nok, tok seg tid til å skjelle ut den første for at hun hadde tatt tre tak før hun ba om hjelp, og spørre om hun ikke kunne fatte og begripe at ungen nå sto i fare for hjerneskade... Jeg lå der og tenkte at for dere er nok dette en vanlig dag på jobben, men jeg føler meg ikke særlig ålreit her... Omsider tok han nå iallefall det fjerde taket og ungen kom ut... Så løp de avgårde med ham da, alle sammen. Eksmann, barenpleier, to leger og det hele. Det sto igjen en jordmor som ga meg en sprøyte i låret og begynte å sy meg. Og jeg tenkte at jeg lurte på om det ble gutt eller jente.

De bare skrek - alt er helt greit, vi må bare gi litt oksygen før de forsvant så jeg fikk jo med meg at ungen levde iallefall. Da var jeg så mentalt sliten at jeg følte meg helt bedøvet.

Omsider kom de inn igjen, og da var han stelt og pakket inn i et teppe før jeg fikk ham til meg. Da skulle det ammes, så de tredde ham ned på brystet mitt. Det tok tre timer før jeg fikk se ansiktet hans, og jeg er bare ikke helt imponert over dette som skulle forestille å være norges beste fødeavdeling på den tiden...

Så den ensomhetsfølelsen du snakker om kan jeg godt skjønne.

Gangen etter hadde jeg jordmoren hos meg hele tiden. De forsikret meg om at jeg skulle få en meget erfaren jordmor og sa rett ut at den jeg hadde første gang hadde rett ut dummet seg totalt ut med meg.

Da panikken hadde gitt seg i fødsel nr to, var det en veldig fin opplevelse. Da barnet ble født fikk jeg ham med en gang og var selv den første som så ansiktet hans og møtte blikket hans og luktet på ham og hilste ham velkommen til verden. Og det vakre mirakelet som venninnene mine snakket om åpenbarte seg for meg også :-)

Takk for din historie

''Gangen etter hadde jeg jordmoren hos meg hele tiden. De forsikret meg om at jeg skulle få en meget erfaren jordmor og sa rett ut at den jeg hadde første gang hadde rett ut dummet seg totalt ut med meg.''

Hjalp det å få bekreftelse på at dine følelser var legitime?

[Gjest Valnøtt]

Takk for din historie

''Gangen etter hadde jeg jordmoren hos meg hele tiden. De forsikret meg om at jeg skulle få en meget erfaren jordmor og sa rett ut at den jeg hadde første gang hadde rett ut dummet seg totalt ut med meg.''

Hjalp det å få bekreftelse på at dine følelser var legitime?

Det hjalp _veldig_.

Da de faktisk sa rett ut at dette var helt på trynet håndtert av sykehuset første gang, så hjalp det mye. Og da jeg fikk lovnad om å få en jordmor med lang erfaring, hjalp det også. Men jeg fikk jo panikk en stund likevel helt i starten da. Men nå i ettertid er ikke den lille stunden med panikk det som står frem for meg.

Det mest fremtredende er den undringen over hvordan morfin fungerte - jeg har ikke noen erfaring med sånt :-)

Og den følelsen da jeg fikk ta imot barnet mitt selv og være den første som slapp ham inn i verden liksom. Det er det vakreste øyeblikket i mitt liv. Det er det øyeblikket jeg alltid har med meg fra den fødselen :-)

Ikke fikk eksmannen lov til å snakke fotball med jordmora heller - hun avviste ham ganske tydelig med at hun var på jobb og her var det viktigere saker å tenke på. Og langt mer interessante. (Jeg klarte seffers å legge fødsel nr to også til en fotballhelg av et eller annet slag).

[laban]

Da skal jeg fortelle litt mer om min første fødsel til deg :-)

Problemet mitt var at jeg fikk en jordmor som var helt ny-utdannet. Hun startet hele greia med å være enig med min eksmann som da var min mann med at det var teit å føde akkurat da Liverpool skulle spille en eller annen helv**** kamp. Så fulgte hun jaggu opp med å si at hun var nygift så hun skulle nok gjerne vært hjemme sammen med mannen sin istedenfor å være på jobb i det fine været ja...

Jeg følte meg også ensom kan du si...

Jeg hadde da pre-eklampsi, jeg veide 155 kilo, jeg var helt utslitt og femten dager på overtid og det hadde vært århundrets varmeste sommer. Og jeg fikk ikke naturlige rier, så fødselen startet ved at vannet gikk av seg selv, også fikk jeg veneflon i hånda med riefremkallende drypp. Jeg fikk belte rundt magen for å overvåke hvordan bebien hadde det, og blodtrykksmåler eller noe sånt. Så lå jeg der da... Koblet fast i alt mulig rart. Og hver gang noen var innom så priket de meg i underlivet og snakket med eksmannen... Ingen var spesielt opptatt av meg egentlig. De leste av om riene ble sterke nok på en måledings, så ikke engang det fikk jeg fortelle om selv...

Etterhvert ble det jo skikkelig rier av det hele og det var jo vondt da. Eneste kommentar til det var at jeg ikke burde skrike for de kreftene jeg brukte på det ville jeg trenge senere.

Jeg hadde aldri mistet kontrollen over meg selv en eneste gang så dette var helt stress for meg. Men det var det ingen som snakket om.

Så var det til slutt full åpning og jeg lå der og ventet da på en trykketrang. Jeg kjente ikke noen trykketrang, jeg syntes bare det var vondt som juling jeg. Etter fire timer med full åpning hvor de gikk ut og inn av rommet og eksmannen også gikk ut og inn av rommet og ingen forklarte meg en tingom hva som foregikk sa jeg at jeg trodde jeg kjente litt trykketrang nå. Det gjorde jeg ikke, men jeg følte at det var så forventet av meg...

Så da trykket jeg da. Når jeg fikk beskjed. Og lot være utenom. Og det tok jo hundre år før ungen kom, og jeg var livredd for å bæsje på meg så jeg turte ikke ta i i tilfelle det skullekomme noe som ikke hørte hjemme der...

Til slutt ble alt levert som skulle leveres den dagen for å summere kort. Ungen kom med hjelp av vakum på fjerde taket etter at lege nr to som ble tilkalt fordi den første ikke var sterk nok, tok seg tid til å skjelle ut den første for at hun hadde tatt tre tak før hun ba om hjelp, og spørre om hun ikke kunne fatte og begripe at ungen nå sto i fare for hjerneskade... Jeg lå der og tenkte at for dere er nok dette en vanlig dag på jobben, men jeg føler meg ikke særlig ålreit her... Omsider tok han nå iallefall det fjerde taket og ungen kom ut... Så løp de avgårde med ham da, alle sammen. Eksmann, barenpleier, to leger og det hele. Det sto igjen en jordmor som ga meg en sprøyte i låret og begynte å sy meg. Og jeg tenkte at jeg lurte på om det ble gutt eller jente.

De bare skrek - alt er helt greit, vi må bare gi litt oksygen før de forsvant så jeg fikk jo med meg at ungen levde iallefall. Da var jeg så mentalt sliten at jeg følte meg helt bedøvet.

Omsider kom de inn igjen, og da var han stelt og pakket inn i et teppe før jeg fikk ham til meg. Da skulle det ammes, så de tredde ham ned på brystet mitt. Det tok tre timer før jeg fikk se ansiktet hans, og jeg er bare ikke helt imponert over dette som skulle forestille å være norges beste fødeavdeling på den tiden...

Så den ensomhetsfølelsen du snakker om kan jeg godt skjønne.

Gangen etter hadde jeg jordmoren hos meg hele tiden. De forsikret meg om at jeg skulle få en meget erfaren jordmor og sa rett ut at den jeg hadde første gang hadde rett ut dummet seg totalt ut med meg.

Da panikken hadde gitt seg i fødsel nr to, var det en veldig fin opplevelse. Da barnet ble født fikk jeg ham med en gang og var selv den første som så ansiktet hans og møtte blikket hans og luktet på ham og hilste ham velkommen til verden. Og det vakre mirakelet som venninnene mine snakket om åpenbarte seg for meg også :-)

''Og jeg fikk ikke naturlige rier, så fødselen startet ved at vannet gikk av seg selv, også fikk jeg veneflon i hånda med riefremkallende drypp. Jeg fikk belte rundt magen for å overvåke hvordan bebien hadde det, og blodtrykksmåler eller noe sånt. Så lå jeg der da... Koblet fast i alt mulig rart.''

Min første ble også satt igang med drypp etter at det skjedde null og niks etter vannavgang. Jeg ble også tjoret fast og fjernovervåket fra vaktrommet. Det er jo ikke noen elegant løsning med så mye rundt kulemagen, så jeg husker de kom i full fart hver gang jeg rørte såpass på meg at noe skled ned.

Jeg husker jeg sa en hel del da jeg fikk beskjed om å dra med meg dryppstativet og alt det andre inn på do for å tømme blæren rett før de ville ha meg opp i fødesenga. Dvs. jeg sa det ikke høyt, men var overbevist om at det var umulig. Og etter å ha glodd meg i underlivet en hel dag, var det en som plutselig ble opptatt av at jeg måtte jo lukke dodøra med den fjerde hånden (som ikke var opptatt med å kontrollere slanger og ledninger) før jeg tisset...

Jeg fikk heller ikke pressrier, de så på monitoren og sa når jeg skulle trykke. Til slutt tok de henne med tang, fordi babyen fikk for lite oksygen. Mannen min hørte legen (en diger gorilla som de hentet helt på tampen) si at "jeg kan ikke ta i for hardt, for da får jeg kink i ryggen." Heldigvis for ham hørte ikke jeg det selv, ellers er det mulig jeg hadde sagt noe om prioriteringen hans.

Det hendte flere ting underveis som kunne blitt vanskelige dersom noe hadde gått galt. Alt gikk heldigvis bra med oss, og nr. to kom helt av seg selv på et øyeblikk, så totalt sett har jeg ikke noe å klage over. Men det er mange i helsevesenet som kunne trengt noen enkle kommunikasjonsøvelser

synes

[Glimtipper]

Det hjalp _veldig_.

Da de faktisk sa rett ut at dette var helt på trynet håndtert av sykehuset første gang, så hjalp det mye. Og da jeg fikk lovnad om å få en jordmor med lang erfaring, hjalp det også. Men jeg fikk jo panikk en stund likevel helt i starten da. Men nå i ettertid er ikke den lille stunden med panikk det som står frem for meg.

Det mest fremtredende er den undringen over hvordan morfin fungerte - jeg har ikke noen erfaring med sånt :-)

Og den følelsen da jeg fikk ta imot barnet mitt selv og være den første som slapp ham inn i verden liksom. Det er det vakreste øyeblikket i mitt liv. Det er det øyeblikket jeg alltid har med meg fra den fødselen :-)

Ikke fikk eksmannen lov til å snakke fotball med jordmora heller - hun avviste ham ganske tydelig med at hun var på jobb og her var det viktigere saker å tenke på. Og langt mer interessante. (Jeg klarte seffers å legge fødsel nr to også til en fotballhelg av et eller annet slag).

Eksmannen din er virkelig en drittsekk av dimensjoner. Beklager, måtte bare få sagt det

Kanskje det er så enkelt. At jeg rett og sletter trenger en lege, jordmor eller lignende som kan fortelle meg at det som ble gjort var galt eller i hvert fall kunne ha vært gjort annerledes.

[Gjest Valnøtt]

Eksmannen din er virkelig en drittsekk av dimensjoner. Beklager, måtte bare få sagt det

Kanskje det er så enkelt. At jeg rett og sletter trenger en lege, jordmor eller lignende som kan fortelle meg at det som ble gjort var galt eller i hvert fall kunne ha vært gjort annerledes.

Ja, eksen er helt tragisk :-)

Men det å gå gjennom fødselen din med en fødselslege eller en jordmor tror jeg kanskje kan hjelpe deg. Så kan du få forklart hva du følte og de kan se og lære hva de gjorde feil, eller hva de iallefall kan lære å gjøre annerledes eller bedre neste gang.

Du hadde ikke noen inne hos deg da du fødte?

[Gjest Valnøtt]

''Og jeg fikk ikke naturlige rier, så fødselen startet ved at vannet gikk av seg selv, også fikk jeg veneflon i hånda med riefremkallende drypp. Jeg fikk belte rundt magen for å overvåke hvordan bebien hadde det, og blodtrykksmåler eller noe sånt. Så lå jeg der da... Koblet fast i alt mulig rart.''

Min første ble også satt igang med drypp etter at det skjedde null og niks etter vannavgang. Jeg ble også tjoret fast og fjernovervåket fra vaktrommet. Det er jo ikke noen elegant løsning med så mye rundt kulemagen, så jeg husker de kom i full fart hver gang jeg rørte såpass på meg at noe skled ned.

Jeg husker jeg sa en hel del da jeg fikk beskjed om å dra med meg dryppstativet og alt det andre inn på do for å tømme blæren rett før de ville ha meg opp i fødesenga. Dvs. jeg sa det ikke høyt, men var overbevist om at det var umulig. Og etter å ha glodd meg i underlivet en hel dag, var det en som plutselig ble opptatt av at jeg måtte jo lukke dodøra med den fjerde hånden (som ikke var opptatt med å kontrollere slanger og ledninger) før jeg tisset...

Jeg fikk heller ikke pressrier, de så på monitoren og sa når jeg skulle trykke. Til slutt tok de henne med tang, fordi babyen fikk for lite oksygen. Mannen min hørte legen (en diger gorilla som de hentet helt på tampen) si at "jeg kan ikke ta i for hardt, for da får jeg kink i ryggen." Heldigvis for ham hørte ikke jeg det selv, ellers er det mulig jeg hadde sagt noe om prioriteringen hans.

Det hendte flere ting underveis som kunne blitt vanskelige dersom noe hadde gått galt. Alt gikk heldigvis bra med oss, og nr. to kom helt av seg selv på et øyeblikk, så totalt sett har jeg ikke noe å klage over. Men det er mange i helsevesenet som kunne trengt noen enkle kommunikasjonsøvelser

synes

Jepp. Og etikette på hva man sier og ikke sier rundt fødekvinner...

Jeg har snakket en del om fødselen min med andre kvinner, og kvinner som har barnebarn huske jo godt sine egne fødsler. Så det er viktig at ikke alt blir feil i den situasjonen der.

[Glimtipper]

Ja, eksen er helt tragisk :-)

Men det å gå gjennom fødselen din med en fødselslege eller en jordmor tror jeg kanskje kan hjelpe deg. Så kan du få forklart hva du følte og de kan se og lære hva de gjorde feil, eller hva de iallefall kan lære å gjøre annerledes eller bedre neste gang.

Du hadde ikke noen inne hos deg da du fødte?

Eksen var der da jeg ble innlagt og den siste dagen, men han var til liten hjelp. Selv om han ikke var direkte dust. Han fulgte med på en fotballkamp mens jeg fødte, han også. Han fikk oppdateringer til mobilen. Men det som såret meg mest var at han ikke forsvarte meg når jeg ble kjeftet ut av en jordmor og heller ikke sa noe om at de bare hadde latt meg ligge alene i nesten tolv timer.

Bortsett fra det hadde jeg tre forskjellige jordmødre, ekskludert hun som kjeftet på meg når jeg ankom. De fleste av de var helt greie, men veldig opptatt.

[mariaflyfly]

Ok, jeg må kanskje ta meg sammen og kontakte Ullevål.

Takk for tipset

Jeg var der faktisk til samtale ett år før jeg blei gravid med Snorkfrøkna, kun for å forsikre meg om at jeg ville få like god oppfølging denne gangen.

Hensikten min var å få bekrefta at jeg også denne gangen ville få et planlagt keisersnitt dersom jeg ønsket det. De var helt utrolig søte og hyggelige der.

[Gjest Valnøtt]

Eksen var der da jeg ble innlagt og den siste dagen, men han var til liten hjelp. Selv om han ikke var direkte dust. Han fulgte med på en fotballkamp mens jeg fødte, han også. Han fikk oppdateringer til mobilen. Men det som såret meg mest var at han ikke forsvarte meg når jeg ble kjeftet ut av en jordmor og heller ikke sa noe om at de bare hadde latt meg ligge alene i nesten tolv timer.

Bortsett fra det hadde jeg tre forskjellige jordmødre, ekskludert hun som kjeftet på meg når jeg ankom. De fleste av de var helt greie, men veldig opptatt.

Det er _helt_ utrolig hva enkelte menn klarer å prioritere... *grrrrr*

Og det er enda mer utrolig at de ikke kan forsvare sitt barns mor når hun skjelles ut - som førstegangsfødende - i sitt livs mest sårbare situasjon... Jeg skjønner godt at det var tøft. Og at når du da ikke fikk god tid med rolige beherskede fagfolk rundt deg resten av fødselen heller så ble det tøft ja.

Hvor var forresten mannen i midten av fødselen din? Blir helt dødelig nysgjerrig etter å få høre hva som var viktigere enn å være der da... Jeg leste i en bok Tand P hadde skrevet om å få barn. Og han skrev at det er ikke aktuelt å dra fra mor på fødestua - uansett hvor lite lyst du har. For da blir hun alene der. Og det er helt uakseptabelt.

Nei, ta deg en prat med en jordmor. Dette er helt feil, og slik skulle det faktisk ikke ha vært. Det er ikke rart at du gruer deg for å føde igjen. Men neste gang vil du nok også være ganske mye tøffere selv på hvordan du vil ha det. Det hjelper godt når du vet sånn ca hva du går til og hva du akter å finne deg i underveis. Da har du mer følelsen av å ha styringen på din egen fødselsopplevelse. Dessuten vil du som har en traumatisk fødsel bak deg også kunne få prioritet til å feks føde med den jordmoren som har fulgt deg gjennom svangerskapet og som dermed kjenner deg godt.

[Gjest Jupsa]

Nå har jeg ikke lest hele tråden bare for å ha det sagt.

Jeg opplevde en fødsel hvor jeg mistet all kontroll. Ikke gikk den helt som den skulle heller. Neste fødsel ble med akutt keisersnitt.

Jeg fikk en gjennomgang av fødselelen av jordmor. Hva som faktisk skjedde. Tror nok at hadde jeg hatt behov for det så hadde jeg fått gjennomgang nr. to.

Skulle du bli gravid igjen så vær helt åpen og ærlig om dine redsler. Helt fra starten av. Bruk fagfolk for det de er verdt. Dersom redselen er for stor så be om keisersnitt. Det er et stort inngrep med påfølgende restitusjonstid, men noen ganger er det nødvendig. Bare du vet.

Jeg har fortsatt et savn over å ikke ha opplevd en normal fødsel. Jeg hadde klokketro på det sist, men da ble det som sagt akutt keisersnitt. Nå hadde jeg komplikasjoner den siste måneden så ....

Det at jeg følte at jeg mistet kontrollen har noe med tidligere overgrep å gjøre. Ikke visste jeg da og ikke skjønte jeg heller hva som skjedde.

Som sagt. Bruk fagfolkene rundt deg. Krev og forlang. Det er din fødsel og du er hverken pysete eller hysterisk.

[Glimtipper]

Det er _helt_ utrolig hva enkelte menn klarer å prioritere... *grrrrr*

Og det er enda mer utrolig at de ikke kan forsvare sitt barns mor når hun skjelles ut - som førstegangsfødende - i sitt livs mest sårbare situasjon... Jeg skjønner godt at det var tøft. Og at når du da ikke fikk god tid med rolige beherskede fagfolk rundt deg resten av fødselen heller så ble det tøft ja.

Hvor var forresten mannen i midten av fødselen din? Blir helt dødelig nysgjerrig etter å få høre hva som var viktigere enn å være der da... Jeg leste i en bok Tand P hadde skrevet om å få barn. Og han skrev at det er ikke aktuelt å dra fra mor på fødestua - uansett hvor lite lyst du har. For da blir hun alene der. Og det er helt uakseptabelt.

Nei, ta deg en prat med en jordmor. Dette er helt feil, og slik skulle det faktisk ikke ha vært. Det er ikke rart at du gruer deg for å føde igjen. Men neste gang vil du nok også være ganske mye tøffere selv på hvordan du vil ha det. Det hjelper godt når du vet sånn ca hva du går til og hva du akter å finne deg i underveis. Da har du mer følelsen av å ha styringen på din egen fødselsopplevelse. Dessuten vil du som har en traumatisk fødsel bak deg også kunne få prioritet til å feks føde med den jordmoren som har fulgt deg gjennom svangerskapet og som dermed kjenner deg godt.

''Hvor var forresten mannen i midten av fødselen din? Blir helt dødelig nysgjerrig etter å få høre hva som var viktigere enn å være der da... Jeg leste i en bok Tand P hadde skrevet om å få barn. Og han skrev at det er ikke aktuelt å dra fra mor på fødestua - uansett hvor lite lyst du har. For da blir hun alene der. Og det er helt uakseptabelt.''

Vel, det som skjedde var at fødselen startet hjemme rundt midnatt dag en. Riene var veldig uregelmessige, men ganske kraftige, så jeg sov ikke hele natten. Samboer sov og det var greit. På morgenen dro vi til sykehuset for å sjekke framgang. Det var enda lenge igjen, så vi valgte å dra hjem igjen. Jeg sov ikke i løpet av den dagen. På kvelden gikk vannet og innen da var jeg naturligvis utslitt og ganske stresset. Vi ringte sykehuset for å høre om vi kunne komme igjen, men samtalen ble avbrutt. De svarte ikke på telefon igjen, så vi dro.

Da vi ankom ble jeg kjeftet ut av en jordmor fordi vi kom uten "tillatelse". De ga meg en seng og sa til min daværende samboer at han kunne dra hjem. Han gjorde så og sov hele natten. Den natten var helt grusom. Jeg lakk fostervann, kastet opp og sov fremdeles ingenting. Ingen snakket til meg de neste tolv timene, før eksen kom tilbake igjen på morgenen. Sønnen min ble født klokka seks på ettermiddagen den tredje dagen etter at jeg hadde fått drypp. Innen den tid hadde jeg ikke sovet på 56 timer eller så.

Det var vel i grunnen ikke hans feil. Han ble jo fortalt at jeg skulle bli tatt godt vare på mens han var hjemme og at de skulle ringe han om åpningen gikk fort.

[Glimtipper]

Nå har jeg ikke lest hele tråden bare for å ha det sagt.

Jeg opplevde en fødsel hvor jeg mistet all kontroll. Ikke gikk den helt som den skulle heller. Neste fødsel ble med akutt keisersnitt.

Jeg fikk en gjennomgang av fødselelen av jordmor. Hva som faktisk skjedde. Tror nok at hadde jeg hatt behov for det så hadde jeg fått gjennomgang nr. to.

Skulle du bli gravid igjen så vær helt åpen og ærlig om dine redsler. Helt fra starten av. Bruk fagfolk for det de er verdt. Dersom redselen er for stor så be om keisersnitt. Det er et stort inngrep med påfølgende restitusjonstid, men noen ganger er det nødvendig. Bare du vet.

Jeg har fortsatt et savn over å ikke ha opplevd en normal fødsel. Jeg hadde klokketro på det sist, men da ble det som sagt akutt keisersnitt. Nå hadde jeg komplikasjoner den siste måneden så ....

Det at jeg følte at jeg mistet kontrollen har noe med tidligere overgrep å gjøre. Ikke visste jeg da og ikke skjønte jeg heller hva som skjedde.

Som sagt. Bruk fagfolkene rundt deg. Krev og forlang. Det er din fødsel og du er hverken pysete eller hysterisk.

Tusen takk for forståelsen og sympatien.

Du har også hatt noen tøffe fødsler og jeg forstår veldig godt at du ønsket deg en "normal" opplevelse i så måte.

Merker du noe til tilknytningen til barna når det gikk slik det gikk? Gikk ammingen greit?

[Gjest Valnøtt]

''Hvor var forresten mannen i midten av fødselen din? Blir helt dødelig nysgjerrig etter å få høre hva som var viktigere enn å være der da... Jeg leste i en bok Tand P hadde skrevet om å få barn. Og han skrev at det er ikke aktuelt å dra fra mor på fødestua - uansett hvor lite lyst du har. For da blir hun alene der. Og det er helt uakseptabelt.''

Vel, det som skjedde var at fødselen startet hjemme rundt midnatt dag en. Riene var veldig uregelmessige, men ganske kraftige, så jeg sov ikke hele natten. Samboer sov og det var greit. På morgenen dro vi til sykehuset for å sjekke framgang. Det var enda lenge igjen, så vi valgte å dra hjem igjen. Jeg sov ikke i løpet av den dagen. På kvelden gikk vannet og innen da var jeg naturligvis utslitt og ganske stresset. Vi ringte sykehuset for å høre om vi kunne komme igjen, men samtalen ble avbrutt. De svarte ikke på telefon igjen, så vi dro.

Da vi ankom ble jeg kjeftet ut av en jordmor fordi vi kom uten "tillatelse". De ga meg en seng og sa til min daværende samboer at han kunne dra hjem. Han gjorde så og sov hele natten. Den natten var helt grusom. Jeg lakk fostervann, kastet opp og sov fremdeles ingenting. Ingen snakket til meg de neste tolv timene, før eksen kom tilbake igjen på morgenen. Sønnen min ble født klokka seks på ettermiddagen den tredje dagen etter at jeg hadde fått drypp. Innen den tid hadde jeg ikke sovet på 56 timer eller så.

Det var vel i grunnen ikke hans feil. Han ble jo fortalt at jeg skulle bli tatt godt vare på mens han var hjemme og at de skulle ringe han om åpningen gikk fort.

Herregud - dette er helt feil!

Å sende hjem mannen til en førstegangsfødende på den måten er ikke greit! Det får isåfall du gjøre selv. Og å kjefte på deg når de selv ikke tar telefonen er jo bare ****

Om ikke annet så bør du skrive et brev til dem og fortelle hva du opplevde og at dette gjør at du nå ikke tør føde igjen, så kan de forhåpentligvis iallefall lære at de ikke må gjøre sånn med andre.

Jeg skjønner godt at du ble livredd og at det har satt sitt preg på deg. Men jeg tror også at en god prat med en efaren jordmor kan sette ting litt på plass for deg så du tør føde igjen hvis du vil ha flere barn.

[Glimtipper]

Herregud - dette er helt feil!

Å sende hjem mannen til en førstegangsfødende på den måten er ikke greit! Det får isåfall du gjøre selv. Og å kjefte på deg når de selv ikke tar telefonen er jo bare ****

Om ikke annet så bør du skrive et brev til dem og fortelle hva du opplevde og at dette gjør at du nå ikke tør føde igjen, så kan de forhåpentligvis iallefall lære at de ikke må gjøre sånn med andre.

Jeg skjønner godt at du ble livredd og at det har satt sitt preg på deg. Men jeg tror også at en god prat med en efaren jordmor kan sette ting litt på plass for deg så du tør føde igjen hvis du vil ha flere barn.

Jeg har tenkt på det å skrive brev. Så føler jeg i hvert fall at noen vet hvordan det var for meg. Som deg har jeg mange ganger tenkt at joda, dette er dagligdags for de som jobber på Ullevål. Fødsler er jo det. Men for alle de som skal føde er det noe helt spesielt og ekstraordinært.

''Jeg skjønner godt at du ble livredd og at det har satt sitt preg på deg. Men jeg tror også at en god prat med en efaren jordmor kan sette ting litt på plass for deg så du tør føde igjen hvis du vil ha flere barn.''

Jeg tror kanskje, etter å ha tenkt litt, at en samtale med en jordmor kan hjelpe. Noen som kan si at jeg burde ha blitt sett til og hjulpet med pustingen den lange natten. Det tok også veldig lang tid før de oppdaget at jeg hadde misfarget fostervann, så jeg burde jo ha blitt satt i gang lenge før det. Plutselig var det jo krise og vi måtte skynde oss noe voldsomt.

Noen som kan fortelle meg litt om vanlige fødsler, når man egentlig har "lov" til å komme til sykehuset og hva man kan få av hjelp om fødselen tar så lang tid og man ikke får sove vil nok hjelpe.

[Gjest Valnøtt]

Jeg har tenkt på det å skrive brev. Så føler jeg i hvert fall at noen vet hvordan det var for meg. Som deg har jeg mange ganger tenkt at joda, dette er dagligdags for de som jobber på Ullevål. Fødsler er jo det. Men for alle de som skal føde er det noe helt spesielt og ekstraordinært.

''Jeg skjønner godt at du ble livredd og at det har satt sitt preg på deg. Men jeg tror også at en god prat med en efaren jordmor kan sette ting litt på plass for deg så du tør føde igjen hvis du vil ha flere barn.''

Jeg tror kanskje, etter å ha tenkt litt, at en samtale med en jordmor kan hjelpe. Noen som kan si at jeg burde ha blitt sett til og hjulpet med pustingen den lange natten. Det tok også veldig lang tid før de oppdaget at jeg hadde misfarget fostervann, så jeg burde jo ha blitt satt i gang lenge før det. Plutselig var det jo krise og vi måtte skynde oss noe voldsomt.

Noen som kan fortelle meg litt om vanlige fødsler, når man egentlig har "lov" til å komme til sykehuset og hva man kan få av hjelp om fødselen tar så lang tid og man ikke får sove vil nok hjelpe.

''Noen som kan fortelle meg litt om vanlige fødsler, når man egentlig har "lov" til å komme til sykehuset og hva man kan få av hjelp om fødselen tar så lang tid og man ikke får sove vil nok hjelpe.''

Det tror jeg også. Du ble kort og godt behandlet uhøflig og feil og det vil ikke skje igjen - og spesielt ikke hvis du gjør dem oppmerksomme på det.

[Glimtipper]

''Noen som kan fortelle meg litt om vanlige fødsler, når man egentlig har "lov" til å komme til sykehuset og hva man kan få av hjelp om fødselen tar så lang tid og man ikke får sove vil nok hjelpe.''

Det tror jeg også. Du ble kort og godt behandlet uhøflig og feil og det vil ikke skje igjen - og spesielt ikke hvis du gjør dem oppmerksomme på det.

Tusen takk for dine lange svar og sympatiske spørsmål, Valnøtt. Du har vært til mye hjelp

[Gjest Jupsa]

Tusen takk for forståelsen og sympatien.

Du har også hatt noen tøffe fødsler og jeg forstår veldig godt at du ønsket deg en "normal" opplevelse i så måte.

Merker du noe til tilknytningen til barna når det gikk slik det gikk? Gikk ammingen greit?

Jeg har ikke merket noe negativt i tilknytning til ungene mine. Var bare så ufattelig glad for at det var over og at det gikk bra. Ikke er jeg blitt noen hønemor i etterkant heller. Selv i dag, 15 år etter, så har jeg problemer å snakke om fødselen til yngstemann. Det kommer så mange følelser fram. Noe av det har sikkert med at jeg da var alene og dermed alene om alt og tiden etterpå. Tipper at par snakker sammen og at man da kan få tømt seg litt.

Ammingen med førstemann gikk helt greit. Ikke like greit med yngstemann. Trengte mye hjelp fra de på sykehuset. Barnet hadde store problemer med å suge. Nettopp fordi jeg hadde opplevd en vellykket amming så sto jeg på. Jeg visste jo at det kunne gå og samtidig så var det noe jeg ikke ville gå glipp av. Hadde det vært førstemann så tror jeg nok at jeg hadde gitt opp.

[cathlin]

Jeg har vurdert psykomotorisk behandling, men det virker litt skummelt.

Takk for tipset, jeg skal tenke over det

Det er ikke så skummelt, men det er viktig å finne noen man har god kjemi med. Det går an å skrive et søknadsbrev om hvordan man liker å bli møtt og hva man trenger, f.eks. , så man lettere finner en man trives med. Ellers må du ha henvisning fra lege.

[tiliti]

Jeg vet iallefall at for meg, hadde ikke min samboer vært der og taklet situasjonen så bra som han gjorde, hadde fødselen vært en total katastrofe.

Han var den som holdt ut med sytingen, som stilte spørsmålene jeg ikke turte stille, som gav beskjeder og sa alt jeg ikke turte eller klarte si til personalet. Han var tilogmed den som var klartenkt nok til å be om sukkervanns-drypp da jeg hadde gått godt over et døgn uten mat og søvn fordi det var for vondt til å spise - noe som gav meg energien tilbake slik at jeg klarte å fullføre fødselen.

Hadde ikke klart meg uten ham.

Du skal ikke undervurdere forskjellen det vil utgjøre å ha med en ordentlig kjæreste i stedet for en slimål :-)