Jeg kommer ikke over fødselen...

[....AV]

Jeg støtter rådet du har fått av andre om å snakke med en jordmor. Det er sikkert en jordmor knyttet til helsestasjonen dere hører til, kanskje du kan begynne der.

Jeg har hatt to greie fødsler, selv om den første endte med at han måtte tas med vakuum etter 48 timer med rier og lang utdrivningsfase uten skikkelige pressrier.

Likevel, da jeg var gravid med andremann var jordmoren jeg gikk på kontroll til veldig opptatt av å høre med meg om hvilke tanker jeg hadde om den første fødselen. Hun så fra papirene at det hadde vært litt dramatisk og var svært oppmerksom på at jeg kunne ha vanskelige tanker og følelser rundt dette. Jeg hadde ikke det, men følte det som veldig betryggende at hun var opptatt av at jeg skulle få snakket gjennom det før neste gang.

Hvis du fortsatt sogner til Ullevål og har et anstrengt forhold til det sykehuset, er det ikke noe i veien for at du ber om fødsel og oppfølging på et annet sykehus i området, f.eks. Rikshospitalet, Ahus eller Bærum.

[cathlin]

''Hvor var forresten mannen i midten av fødselen din? Blir helt dødelig nysgjerrig etter å få høre hva som var viktigere enn å være der da... Jeg leste i en bok Tand P hadde skrevet om å få barn. Og han skrev at det er ikke aktuelt å dra fra mor på fødestua - uansett hvor lite lyst du har. For da blir hun alene der. Og det er helt uakseptabelt.''

Vel, det som skjedde var at fødselen startet hjemme rundt midnatt dag en. Riene var veldig uregelmessige, men ganske kraftige, så jeg sov ikke hele natten. Samboer sov og det var greit. På morgenen dro vi til sykehuset for å sjekke framgang. Det var enda lenge igjen, så vi valgte å dra hjem igjen. Jeg sov ikke i løpet av den dagen. På kvelden gikk vannet og innen da var jeg naturligvis utslitt og ganske stresset. Vi ringte sykehuset for å høre om vi kunne komme igjen, men samtalen ble avbrutt. De svarte ikke på telefon igjen, så vi dro.

Da vi ankom ble jeg kjeftet ut av en jordmor fordi vi kom uten "tillatelse". De ga meg en seng og sa til min daværende samboer at han kunne dra hjem. Han gjorde så og sov hele natten. Den natten var helt grusom. Jeg lakk fostervann, kastet opp og sov fremdeles ingenting. Ingen snakket til meg de neste tolv timene, før eksen kom tilbake igjen på morgenen. Sønnen min ble født klokka seks på ettermiddagen den tredje dagen etter at jeg hadde fått drypp. Innen den tid hadde jeg ikke sovet på 56 timer eller så.

Det var vel i grunnen ikke hans feil. Han ble jo fortalt at jeg skulle bli tatt godt vare på mens han var hjemme og at de skulle ringe han om åpningen gikk fort.

Uff, det var en kjip opplevelse. Skjønner at du har blitt redd når man opplever at man ikke blir tatt vare på i en sånn situasjon der man er "avhengig" av andres hjelp. Høres traumatisk ut.

Har tenkt litt og støtter rådene om å finne en hjertevarm eller forståelsesfull jordmor å snakke med. I hvertfall å finne noen å snakke med som kan ta deg godt i mot.

[Gjest Tatjana]

Huff, dette var ikke greit å lese. Etter å ha lest hele tråden, tolker jeg det slik at det som plager deg mest nå er urettferdighetene og overgrepene du ble utsatt for. Jeg kaller det overgrep, for jeg mener at det er det er. Faktisk.

Jeg hadde en liknende - om ikke på langt nær så ille - opplevelse av min første fødsel. Men i motsetning til hos deg gikk fødselen fort og mannen min kjempet for meg. Likevel lå det og gnagde i underbevisstheten min i mange år.

Jeg bor i Distriktsnorge, og her har vi en liten fødestue i nærheten (8 mil unna omtrent) og så har vi en stor fødeavdeling som ligger ca 20-25 mil unna. Min første ble født der, på det store sykehuset. De to yngste er født på den lokale fødestua.

Det som gjorde at jeg endelig kom over ydmykelsene fra den første fødselen, var faktisk en av sykepleierne på den lille fødestua. Da minstemann var født, lå jeg alene der på barsel og fikk dermed mye oppmerksomhet fra pleierne. Og da begynte vi å snakke om min første fødsel. Og hun sa noe a la "Ja, de er ikke kjent for å være spesielt mor-og-barn-vennlige der. Ikke hvert fall ikke overfor de nybakte mødrene." Denne uttalelsen fikk meg til å forstå at mine følelser ikke var helt på jordet, at det ikke var jeg som hadde dummet meg ut og var mislykket.

Min konklusjon blir derfor at du må oppsøke en jordmor og snakke med henne. Unngå gjerne Ullevål, hvis ubehaget og angsten din knytter seg til stedet. Sørg i hvert fall for å få tak i noen som kan vise forståelse. Du har fått en behandling som er helt på trynet. Egentlig syns jeg at folkene på Ullevål skylder deg en offisiell unnskyldning.

Lykke til, Glimtipper, uansett hva du velger.

[Glimtipper]

Jeg vet iallefall at for meg, hadde ikke min samboer vært der og taklet situasjonen så bra som han gjorde, hadde fødselen vært en total katastrofe.

Han var den som holdt ut med sytingen, som stilte spørsmålene jeg ikke turte stille, som gav beskjeder og sa alt jeg ikke turte eller klarte si til personalet. Han var tilogmed den som var klartenkt nok til å be om sukkervanns-drypp da jeg hadde gått godt over et døgn uten mat og søvn fordi det var for vondt til å spise - noe som gav meg energien tilbake slik at jeg klarte å fullføre fødselen.

Hadde ikke klart meg uten ham.

Du skal ikke undervurdere forskjellen det vil utgjøre å ha med en ordentlig kjæreste i stedet for en slimål :-)

''Du skal ikke undervurdere forskjellen det vil utgjøre å ha med en ordentlig kjæreste i stedet for en slimål :-)''

-ler høyt-

Du har nok rett. Takk for trøsten

[Glimtipper]

Jeg støtter rådet du har fått av andre om å snakke med en jordmor. Det er sikkert en jordmor knyttet til helsestasjonen dere hører til, kanskje du kan begynne der.

Jeg har hatt to greie fødsler, selv om den første endte med at han måtte tas med vakuum etter 48 timer med rier og lang utdrivningsfase uten skikkelige pressrier.

Likevel, da jeg var gravid med andremann var jordmoren jeg gikk på kontroll til veldig opptatt av å høre med meg om hvilke tanker jeg hadde om den første fødselen. Hun så fra papirene at det hadde vært litt dramatisk og var svært oppmerksom på at jeg kunne ha vanskelige tanker og følelser rundt dette. Jeg hadde ikke det, men følte det som veldig betryggende at hun var opptatt av at jeg skulle få snakket gjennom det før neste gang.

Hvis du fortsatt sogner til Ullevål og har et anstrengt forhold til det sykehuset, er det ikke noe i veien for at du ber om fødsel og oppfølging på et annet sykehus i området, f.eks. Rikshospitalet, Ahus eller Bærum.

Det er en god ide. Jeg kan alltids søke meg til et annet sykehus

Takk for svar

[Glimtipper]

Huff, dette var ikke greit å lese. Etter å ha lest hele tråden, tolker jeg det slik at det som plager deg mest nå er urettferdighetene og overgrepene du ble utsatt for. Jeg kaller det overgrep, for jeg mener at det er det er. Faktisk.

Jeg hadde en liknende - om ikke på langt nær så ille - opplevelse av min første fødsel. Men i motsetning til hos deg gikk fødselen fort og mannen min kjempet for meg. Likevel lå det og gnagde i underbevisstheten min i mange år.

Jeg bor i Distriktsnorge, og her har vi en liten fødestue i nærheten (8 mil unna omtrent) og så har vi en stor fødeavdeling som ligger ca 20-25 mil unna. Min første ble født der, på det store sykehuset. De to yngste er født på den lokale fødestua.

Det som gjorde at jeg endelig kom over ydmykelsene fra den første fødselen, var faktisk en av sykepleierne på den lille fødestua. Da minstemann var født, lå jeg alene der på barsel og fikk dermed mye oppmerksomhet fra pleierne. Og da begynte vi å snakke om min første fødsel. Og hun sa noe a la "Ja, de er ikke kjent for å være spesielt mor-og-barn-vennlige der. Ikke hvert fall ikke overfor de nybakte mødrene." Denne uttalelsen fikk meg til å forstå at mine følelser ikke var helt på jordet, at det ikke var jeg som hadde dummet meg ut og var mislykket.

Min konklusjon blir derfor at du må oppsøke en jordmor og snakke med henne. Unngå gjerne Ullevål, hvis ubehaget og angsten din knytter seg til stedet. Sørg i hvert fall for å få tak i noen som kan vise forståelse. Du har fått en behandling som er helt på trynet. Egentlig syns jeg at folkene på Ullevål skylder deg en offisiell unnskyldning.

Lykke til, Glimtipper, uansett hva du velger.

Tusen takk.

Innlegget ditt hjalp meg veldig mye. Bare det at noen forstår at denne opplevelsen stikker dypt trøster.

Du har nok rett i at en jordmor er stedet å starte, nå som jeg har prøvd psykologen min. Men han aner jo ingenting om fødsler og er i tillegg mann, det er nok litt vanskelig for han å sette seg inn i dette.

[Gjest prust]

Jeg har tenkt på det å skrive brev. Så føler jeg i hvert fall at noen vet hvordan det var for meg. Som deg har jeg mange ganger tenkt at joda, dette er dagligdags for de som jobber på Ullevål. Fødsler er jo det. Men for alle de som skal føde er det noe helt spesielt og ekstraordinært.

''Jeg skjønner godt at du ble livredd og at det har satt sitt preg på deg. Men jeg tror også at en god prat med en efaren jordmor kan sette ting litt på plass for deg så du tør føde igjen hvis du vil ha flere barn.''

Jeg tror kanskje, etter å ha tenkt litt, at en samtale med en jordmor kan hjelpe. Noen som kan si at jeg burde ha blitt sett til og hjulpet med pustingen den lange natten. Det tok også veldig lang tid før de oppdaget at jeg hadde misfarget fostervann, så jeg burde jo ha blitt satt i gang lenge før det. Plutselig var det jo krise og vi måtte skynde oss noe voldsomt.

Noen som kan fortelle meg litt om vanlige fødsler, når man egentlig har "lov" til å komme til sykehuset og hva man kan få av hjelp om fødselen tar så lang tid og man ikke får sove vil nok hjelpe.

Har leste dialogen mellom deg og Valnøtt her, Glimtipper, og jeg deler Valnøtt sitt råd. Få en skikkelig samtale med en jordmor DU er trygg på, og som er erfaren og som DU har tillit til, og still henne alle disse spørsmålene. Du er flink til å uttrykke deg skriftlig, og det kan sikkert være lurt å skrive et brev som jordmor leser på forhånd.

''Noen som kan fortelle meg litt om vanlige fødsler, når man egentlig har "lov" til å komme til sykehuset og hva man kan få av hjelp om fødselen tar så lang tid og man ikke får sove vil nok hjelpe.''

Dette varierer sikkert fra sted til sted, og hvor mange fødende det er akkurat når du skal føde. Jeg har blitt tatt godt i mot alle tre gangene (Har født i Kristiansand), og fikk også ei sprøyte for å sove den ene natta for å samle krefter. Det var helt fantastisk, husker jeg, å sove en HEL natt etter en lang lang dag med rier.

En del av de detaljene som er kommet frem her, husker jeg også (det å være "bundet fast" til et drypp, det magebeltet osv). Som jeg skrev her tidligere, var min førstefødsel veldig langdryg og tung, og på slutten (etter halvannen time med pressrier), lå overjordmor seg oppå magen for å presse, mens gynekolog og vanlig jordmor prøvde å få gutten ut, med både vakuum og tang - og jeg hadde en merkelig følelse av distanse til min egen kropp - følte vel at dette ikke var meg, her de står og presser og drar i min kropp for å få ut barnet mitt...

Da jeg leste journalen, stod det nederst: En levende gutt! - og da tenkte jeg - var han virkelig så nær døden...? Han ble altså stående fast lenge, og hadde lavt O2 nivå, og måtte få oksygen, og hadde dårlig score på de testene - men alt gikk bra med ham, heldigvis.

Hadde ikke tenkt å skrive så mye, men det er helt krystallklart at en fødsel setter dype spor, og at jordmor og lege har et vodlsomt ansvar for at disse sporene skal bli så positive som mulig, og helst gode minner!

[linko]

Jeg vet ikke om jeg kan bidra med så mange tips, men vil fortelle kort om min første fødsel: Det var så mange kompliserte fødsler samtidig at vi ble mye overlatt til oss selv, men det ble også forklart at det var komplikasjoner på naborommene (og det var heller ikke mulig å ikke høre...) Jeg hadde imidlertid mannen min der hele tiden, og innimellom ble han sendt for å hente hjelp. En jordmor kom og tredde på meg lystgass-masken, noe som gjorde at jeg fikk fullstendig panikk, men sa heldigvis i fra og slapp den. Jeg ser i etterkant at jeg holdt ut utrolig lenge, og da jordmor endelig hadde tid til å sjekke åpning var kommentaren "Her er det full åpning, ungen kommer". I ettertid tror jeg både jordmor og jeg skjønte at fødselen ble bremset, jeg skjønte faktisk ikke at det var trykkrier og når jeg først fikk lov til å trykke, forsvant trykkriene og jeg måtte få stimulerende midler for å få ut babyen. Tross alt syntes jeg fødselen gikk bra, og det var først da jordmor etter fødselen kom og beklaget den dårlige oppfølgingen at jeg begynte å synes synd på meg selv. Også 2 1/2 år senere ved fødsel nr 2 var det tydelig at samme jordmor husket episoden og hun beklaget seg igjen... Jeg tror jeg var innstilt på en for j... fødsel og hadde ikke jordmor beklaget seg så mye i etterkant tror jeg faktisk at jeg kunne sett på fødselen som en fin opplevelse tross alt...

Erfaringen min er altså at man SKAL si i fra DER OG DA hvordan man vil ha det, og ved fødsel nr 2 satte jeg f.eks foten ned da de ville prøve å sette i gang fødselen med gele for 2. dag på rad - jeg hadde ikke tro på at det ville virke siden det ikke virket dagen før, og fikk heldigvis drypp i stedet. Det er kanskje lett å si at man skal si ifra da noen ting er ting man reflekterer over først etterpå. Men ihvertfall ha med noen som man stoler på og kan si alt til (f.eks mannen) og så skal han/hun ha tydelig beskjed om at signaler må oppfattes og bringes videre...

[filiokus81]

Jeg ser du har fått mange fine svar og gode råd allerede. Men jeg ville bare si at jeg også syns du har fått utrolig dårlig behandling, og at jeg håper virkelig du blir tatt på alvor ved en eventuell fødsel nr 2 (eller ved et hvilket som helst sykehusopphold, egentlig).

Stor klem til deg, håper du finner en måte å jobbe deg gjennom denne opplevelsen på!

PS: Dette er sånt som jeg skal fikse når jeg skal ut å redde helsenorge, hehe (*inspirert sykepleierspire* )

[Shadow 650]

Beklager, dette tror jeg ikke på.

TFT virker, det.

Men kanskje hypnoterapri kan hjelpe?

mvh

[Shadow 650]

Ville snakket med en jgod jordmor. Hun forstår og kan trøste.

[Persille1365381127]

Vet du hva, jeg blir med deg neste gang!

Jeg har ingen gode råd for hvordan du skal komme over det, annet enn å få en annen opplevelse neste gang. Og det er vel nettopp der problemet ligger, at du ikke tør prøve noen neste gang...

(Litt det forholdet jeg har til menn for tiden, as you know...)

Men; skriv ned alt sånn som du vil ha det, hver minste detalj. Så får du sambo til å pugge det - slik at han kan ta diskusjonene for deg om det kommer til det, og at du slipper å tenke på annet enn det du skal. Han sørger for at du får det som du vil. Dra også til sykehuset på forhånd, snakk med dem, forklar dem problemet - og si at du vil gjøre det sånn.

Seriøst, skriv ned alt sånn som du vil ha det, så skal jeg pugge det - og sørge for at det blir sånn om du ikke tror sambo klarer det

[sant å si]

Jeg hadde en traumatisk fødsek nummer 1, og gruet meg på grensen av panikk da jeg ble gravid igjen.

Jeg gikk til svangerskapskontroll hos jordmor og hadde flere samtaler om dette. Den egentlige årsaken til angsten ble jeg ikke klar over selv før jeg var 6-7 måneder ut i svangerskapet. Da jeg hadde brakt DET på det rene, ble det enklere å bearbeide og å forberede meg til ny dyst. Jeg var også på besøk på fødeavdelingen (selv om jeg hadde vært der knappe to år tidligere) og fikk omvisning, prate litt, prøve fødekrakk osv.

Jeg gledet meg IKKE til fødsel nummer to, jeg hadde det IKKE særlig bra da fødselen satte i gang - men noe må ha hjulpet meg på det ubevisste plan. Fødselen gikk greit, og jeg hadde en veldig god følelse inni meg da det var over. Dette mestret jeg jo!

[Gjest ... firebarnsmamma...]

Har ikke lest alle innleggene, men ser jo at du har fått mange og varierende svar.

Jeg er også en av de som har opplevd en traumatisk fødsel. Selv etter 15 år kunne jeg ikke tenke meg å gjennomgå en ny fødsel.

Men, lysten på flere barn var jo der...

Min løsning ble en samtale med en overlege på sykehuset, der jeg ble lovet keisersnitt ved evt.senere fødsler. Dette fikk jeg skriftlig.

Jeg har i etterkant fått tre barn til, alle ved keisersnitt.

Men, mener ikke med dette å si at keisersnitt er noen lettvint løsning, men kanskje det kan være et alternativ til det å ikke skulle få flere barn?

Nå er det vel også slik at de aller fleste i større eller mindre grad kommer over skrekken og ser tilbake på neste fødsel som en positiv opplevelse.

Hvis du skulle bestemme deg for å få flere barn, tror jeg det viktigste er at du lytter til deg selv og finner den løsningen som du mener er riktig for deg og ikke hører på "alle" andre.

[Glimtipper]

Har ikke lest alle innleggene, men ser jo at du har fått mange og varierende svar.

Jeg er også en av de som har opplevd en traumatisk fødsel. Selv etter 15 år kunne jeg ikke tenke meg å gjennomgå en ny fødsel.

Men, lysten på flere barn var jo der...

Min løsning ble en samtale med en overlege på sykehuset, der jeg ble lovet keisersnitt ved evt.senere fødsler. Dette fikk jeg skriftlig.

Jeg har i etterkant fått tre barn til, alle ved keisersnitt.

Men, mener ikke med dette å si at keisersnitt er noen lettvint løsning, men kanskje det kan være et alternativ til det å ikke skulle få flere barn?

Nå er det vel også slik at de aller fleste i større eller mindre grad kommer over skrekken og ser tilbake på neste fødsel som en positiv opplevelse.

Hvis du skulle bestemme deg for å få flere barn, tror jeg det viktigste er at du lytter til deg selv og finner den løsningen som du mener er riktig for deg og ikke hører på "alle" andre.

Takk for svar og erfaringene dine

Jeg tror ikke keisersnitt vil hjelpe meg i stor grad. Selve fødselen er ikke hva jeg er redd for, heller alt rundt. Sykehus, sykehuspersonale, oppfølgingen etter fødselen osv.

[Glimtipper]

Jeg hadde en traumatisk fødsek nummer 1, og gruet meg på grensen av panikk da jeg ble gravid igjen.

Jeg gikk til svangerskapskontroll hos jordmor og hadde flere samtaler om dette. Den egentlige årsaken til angsten ble jeg ikke klar over selv før jeg var 6-7 måneder ut i svangerskapet. Da jeg hadde brakt DET på det rene, ble det enklere å bearbeide og å forberede meg til ny dyst. Jeg var også på besøk på fødeavdelingen (selv om jeg hadde vært der knappe to år tidligere) og fikk omvisning, prate litt, prøve fødekrakk osv.

Jeg gledet meg IKKE til fødsel nummer to, jeg hadde det IKKE særlig bra da fødselen satte i gang - men noe må ha hjulpet meg på det ubevisste plan. Fødselen gikk greit, og jeg hadde en veldig god følelse inni meg da det var over. Dette mestret jeg jo!

Så tøff du var som klarte det selv om du var redd.

Det høres ut som cluet her for meg er å kontakte sykehuset. Takk for svar

[Glimtipper]

Vet du hva, jeg blir med deg neste gang!

Jeg har ingen gode råd for hvordan du skal komme over det, annet enn å få en annen opplevelse neste gang. Og det er vel nettopp der problemet ligger, at du ikke tør prøve noen neste gang...

(Litt det forholdet jeg har til menn for tiden, as you know...)

Men; skriv ned alt sånn som du vil ha det, hver minste detalj. Så får du sambo til å pugge det - slik at han kan ta diskusjonene for deg om det kommer til det, og at du slipper å tenke på annet enn det du skal. Han sørger for at du får det som du vil. Dra også til sykehuset på forhånd, snakk med dem, forklar dem problemet - og si at du vil gjøre det sånn.

Seriøst, skriv ned alt sånn som du vil ha det, så skal jeg pugge det - og sørge for at det blir sånn om du ikke tror sambo klarer det

-ler- Du er fin, du, Persille

[Glimtipper]

Ville snakket med en jgod jordmor. Hun forstår og kan trøste.

Ja, tror det er tingen for meg

[Glimtipper]

Jeg ser du har fått mange fine svar og gode råd allerede. Men jeg ville bare si at jeg også syns du har fått utrolig dårlig behandling, og at jeg håper virkelig du blir tatt på alvor ved en eventuell fødsel nr 2 (eller ved et hvilket som helst sykehusopphold, egentlig).

Stor klem til deg, håper du finner en måte å jobbe deg gjennom denne opplevelsen på!

PS: Dette er sånt som jeg skal fikse når jeg skal ut å redde helsenorge, hehe (*inspirert sykepleierspire* )

Tusen takk for medfølelsen. Det hjelper litt, det og

Og du blir nok en flott sykepleier

[Glimtipper]

Jeg vet ikke om jeg kan bidra med så mange tips, men vil fortelle kort om min første fødsel: Det var så mange kompliserte fødsler samtidig at vi ble mye overlatt til oss selv, men det ble også forklart at det var komplikasjoner på naborommene (og det var heller ikke mulig å ikke høre...) Jeg hadde imidlertid mannen min der hele tiden, og innimellom ble han sendt for å hente hjelp. En jordmor kom og tredde på meg lystgass-masken, noe som gjorde at jeg fikk fullstendig panikk, men sa heldigvis i fra og slapp den. Jeg ser i etterkant at jeg holdt ut utrolig lenge, og da jordmor endelig hadde tid til å sjekke åpning var kommentaren "Her er det full åpning, ungen kommer". I ettertid tror jeg både jordmor og jeg skjønte at fødselen ble bremset, jeg skjønte faktisk ikke at det var trykkrier og når jeg først fikk lov til å trykke, forsvant trykkriene og jeg måtte få stimulerende midler for å få ut babyen. Tross alt syntes jeg fødselen gikk bra, og det var først da jordmor etter fødselen kom og beklaget den dårlige oppfølgingen at jeg begynte å synes synd på meg selv. Også 2 1/2 år senere ved fødsel nr 2 var det tydelig at samme jordmor husket episoden og hun beklaget seg igjen... Jeg tror jeg var innstilt på en for j... fødsel og hadde ikke jordmor beklaget seg så mye i etterkant tror jeg faktisk at jeg kunne sett på fødselen som en fin opplevelse tross alt...

Erfaringen min er altså at man SKAL si i fra DER OG DA hvordan man vil ha det, og ved fødsel nr 2 satte jeg f.eks foten ned da de ville prøve å sette i gang fødselen med gele for 2. dag på rad - jeg hadde ikke tro på at det ville virke siden det ikke virket dagen før, og fikk heldigvis drypp i stedet. Det er kanskje lett å si at man skal si ifra da noen ting er ting man reflekterer over først etterpå. Men ihvertfall ha med noen som man stoler på og kan si alt til (f.eks mannen) og så skal han/hun ha tydelig beskjed om at signaler må oppfattes og bringes videre...

''Erfaringen min er altså at man SKAL si i fra DER OG DA hvordan man vil ha det, og ved fødsel nr 2 satte jeg f.eks foten ned da de ville prøve å sette i gang fødselen med gele for 2. dag på rad - jeg hadde ikke tro på at det ville virke siden det ikke virket dagen før, og fikk heldigvis drypp i stedet. Det er kanskje lett å si at man skal si ifra da noen ting er ting man reflekterer over først etterpå. Men ihvertfall ha med noen som man stoler på og kan si alt til (f.eks mannen) og så skal han/hun ha tydelig beskjed om at signaler må oppfattes og bringes videre...''

Jeg er enig med deg i at det nok vil hjelpe. Takk for at du delte din historie