Forklare diagnosen eller overhøre kritikken?

[Gjest tilbaketrukket...]

Ungene har ADHD og det blir alltid et eller annet tull: De banner og sverger, de er høyrøstede, de misforstår, de holder ikke avtaler og har ikke tidsbegrep.

Det er alltid "et eller annet" omkring oss og hver gang føler jeg det er et dilemma: Skal jeg forklare: Han har ADHD, og da blir det av og til bare slik? De vil ikke selv at andre skal være klar over diagnosen deres - og jeg tror ikke det er noe smart å stadig forklare ADHD, heller.

Verst var det sist helg da han med et snev at Tourette kom med seksuell banning av en motstander i et spill. Motstanderen røk rett og slett opp i slagsmål med ham. Laglederen stilte seg imellom og sa "Dette er litt mer enn bare det dere ser her! Kan ikke heller dere andre forsøke å holde litt avstand til ham så dette ikke skjer igjen?!" - Men tror du han andre hørte på det øret. Han var like sta som en Touretter - fast bestemt på at slik oppførsel tålte han ikke.

Jeg blir så trist og lei. Det er så mye intoleranse og uforstand og manglende kunnskap alle steder. Det fører til at jeg og barna trekker oss mer og mer ut av sosiale sammenhenger der slik kan skje.

Du vet, det nytter ikke si til en med ADHD eller Tourette at han må be om unnskyldning eller stoppe når han eller hun er midt oppe i det hele. Men det virker virker ikke som om det å forklare diagnosen gir dem mer goodwill, heller. I stedet framstår vi som familien med uoppdragne og frekke barn, og moren gjør jo ikke noe for å stoppe dem, heller! Ikke rart de er slik!

Hva gjør dere andre? Forklarer? Eller trekker dere tilbake? Eller hva?

[ruskesnusk]

Jeg har stor tro på å forklare. Samtidig vet jeg jo fra oppveksten at unger kan være nådeløse i forhold til dem som er annerledes også, men adhd er vel såpass utbredt i i dag at det ikke er noe problem.

Det funket for min sønn da jeg tok det opp på foreldrekonferanse. Jeg ante en snarlig holdningsendring blant de andre ungene. Tipper det har noe med at foreldrene endret holdning og sendte litt andre signaler til sine håpefulle små. Samtidig begynte han på diett og begynte å forandre seg selv også.

Problemet er jo at ungene ikke ønsker at andre skal vite. Hvis de ikke er mottagelige for argumenter om hvorfor det kan være lurt å informere omverdenen, må man vel bare respektere det.