Når barna blir store

[Gjest Vilmina]

[quote name=Shira )' timestamp='1210247024' post='3870452]

Er noen av oss mødre som ikke kan jobbe da vet du, har ikke noe valg. Ikke alle er hjemme for å være hjemmeværendes mor.

Det skjønner jeg selvsagt. Men pekkaline skriver at hun ønsker å begynne å jobbe igjen når ungene forlater redet. Om man er sykmeldt e.l, så blir man vel ikke automatisk bedre når ungene flytter ut?

[Gjest Vilmina]

For du tror at alle som ikke jobber, frivillig er ute av arbeidslivet eller?

Se svar til Shira.

[laban]

Det skjønner jeg selvsagt. Men pekkaline skriver at hun ønsker å begynne å jobbe igjen når ungene forlater redet. Om man er sykmeldt e.l, så blir man vel ikke automatisk bedre når ungene flytter ut?

Det MÅ ikke tolkes akkurat slik.

Hun tenker på at ungene kommer til å flytte, og på at det da blir viktig for henne å ha noe å fylle livet med - og så tenker hun "samtidig" på at hun håper hun kommer seg tilbake på jobb etter sykmeldingen, ellers blir det jo enda større tomrom å fylle.

[Gjest Shira :o)]

Det skjønner jeg selvsagt. Men pekkaline skriver at hun ønsker å begynne å jobbe igjen når ungene forlater redet. Om man er sykmeldt e.l, så blir man vel ikke automatisk bedre når ungene flytter ut?

Jeg var ment og slenge på ett smilefjes, men trykket send for kjapt.

Joda, men jeg synes egentlig det var litt voldsomt og henge seg opp i at hun ikke hadde jobbet, noe hun jo har.

Jeg tolket innlegget helt annerledes enn deg, men uansett så kan man faktisk bli bedre når ungene flytter ut. Fordi at man bruker mindre krefter på hjemmebane med å følge opp ungene.

Dessuten så er det vel fullt ut lov og være hjemmeværendes mamma så lenge man vil? Ikke noe galt i det slik jeg ser det.

[Gjest Vilmina]

Det MÅ ikke tolkes akkurat slik.

Hun tenker på at ungene kommer til å flytte, og på at det da blir viktig for henne å ha noe å fylle livet med - og så tenker hun "samtidig" på at hun håper hun kommer seg tilbake på jobb etter sykmeldingen, ellers blir det jo enda større tomrom å fylle.

Jeg har ikke sagt at det MÅ tolkes slik, men det var slik jeg tolket det.

[Bookworm]

Det MÅ ikke tolkes akkurat slik.

Hun tenker på at ungene kommer til å flytte, og på at det da blir viktig for henne å ha noe å fylle livet med - og så tenker hun "samtidig" på at hun håper hun kommer seg tilbake på jobb etter sykmeldingen, ellers blir det jo enda større tomrom å fylle.

Nemlig, jeg er kronisk syk og har overhodet ingen utsikter til å klare å jobbe igjen, men jeg håper hele tiden på at jeg skal klare det likevel:-)

[løvinne71]

Huff ja! Disse tankene har jeg også!

Barna mine er bare 11 og 12, så det er nok ennå noen år til utflytting.... Men bare følelsen av at de "plutselig" har blitt så store og selvstendige er jo en klar påminnelse om hva som er i vente, - og ikke minst hvor FORT tiden har gått!!

Synes ikke det er så lenge siden de var små. Og plutselig er eldstemann nesten like høy som meg, og flinkere enn meg på data, mobiler og andre nymotens duppedingser....

Får litt panikk av tanken på at jeg nå må utnytte de siste årene de er "barn" best mulig. For tiden går så fort..

Jeg har selv en tidkrevende fritidsinteresse (har hester) så jeg bekymrer meg ikke akkurat over hva jeg skal bruke tiden til når barna blir selvstendige / flytter. Nå må jeg selvsagt begrense tiden jeg bruker på hest pga barna, selvom datteren min deler interessen og er mye sammen med meg....

[pekkaline]

Jeg har ikke sagt at det MÅ tolkes slik, men det var slik jeg tolket det.

Jeg skriver ikke alltid så klart. Jeg har skrevet og snakket om min sykdom og sykemelding her inne før, og kunne nok vært klarere for nye/ukjente brukere. Beklager om dette ble en stor greie her.

Jeg har nå et halvt år på rehabilitering, etter et helt år delvis sykemeldt. Tid har jeg masse av nå, og tankene kretser om hvor fort barna vokser til. Jeg kan ikke la være å håpe på at tingenes tilstand skal bli bedre med meg, så derfor stod dette i den parantesen.

[Gjest sånt og sinn]

Mitt eldste barn flyttet ut så fort hun ble ferdig med videregående. Nå bor hun en kjøretur på 1,5 time unna.

Jeg syntes ikke det var vanskelig i det hele tatt. Jeg visste jo om det et par år i forveien. Etter som hun ble eldre og mer moden så så jeg at hun var veldig klar for det.

Jeg skulle ønske at hun bodde nærmere så vi kunne ha truffet hverandre oftere. Ikke blir jeg nedringt heller, men det har vært noen få situasjoner hvor hun vil hjem til mammas trygghet og omsorg.

Jeg vet at hun har det bra og trives med livet sitt. Det kjennes godt. Jeg er ikke den som ringer daglig. Jeg prøver å gi henne rom nok til å skape seg sitt eget liv.

Nå må det sies at jeg har en tenåring boende hjemme da. Blir nok litt anderledes når huset blir helt tomt. Samtidig så ser jeg veldig fram til det. Har jo knapt bodd alene i hele mitt liv.

Når det gjelder studiested så har jeg oppfordret mine til gjerne å søke seg til en annen kant av landet. Komme i nye omgivelser og oppleve nye ting. Om noen av de velger studier i utlandet så er det helt greit også. Jeg synes det er viktig at de gjør sånne ting før de blir sittende med barn og huslån.